Uutholdelig

[AnonymBruker]

Mannen jeg elsker av hele mitt hjerte vil ikke ha meg. Han avviser meg og har ingen følelser for meg. (vi bor ikke sammen).

Jeg er godt voksen (godt over 30) og har barn fra et tidligere forhold. Jeg klarer bare ikke denne avvisningen! Bare gråter, vet seriøst ikke hvordan jeg skal takle dette, fungerer ikke i hverdagen i det heletatt. Tenker på han hele tiden, døgnet rundt. Får ikke sove. Dagdrømmer om at han skal bli glad i meg igjen enda jeg vet det er over. Tenker at han sikkert kommer tilbake (selv om jeg burde innse at han antagelig ikke gjør det...)

Har vært hos lege og fått antidepressiva. Gått på de i en måned nå, men alt er like svart.

Har ingen nære venner å prate med om dette.

Hva kan jeg gjøre? Har selv jobbet i psykiatrien, og holder meg LANGT unna!!!

[Gjest Xelle]

Det er lov å sørge over et forhold som har tatt slutt.

Men som du sa i det andre innlegget ditt, så har du barn.

Disse må komme først.

[Wildlily]

Har dere vært sammen i det hele tatt?

Eller er dette bare en forelskelse som har tatt litt av? Hvis det er det siste så har jeg god kjennskap til det.. Men jeg vet av min egen akkord at trening hjelper mer enn antidepressiva.

Man får så mange lykkehormoner av trening at.

Hadde en slik en gang i tiden jeg og.

gråte mye hjelper også.

[AnonymBruker]

Mannen jeg elsker av hele mitt hjerte vil ikke ha meg. Han avviser meg og har ingen følelser for meg. (vi bor ikke sammen).

Jeg er godt voksen (godt over 30) og har barn fra et tidligere forhold. Jeg klarer bare ikke denne avvisningen! Bare gråter, vet seriøst ikke hvordan jeg skal takle dette, fungerer ikke i hverdagen i det heletatt. Tenker på han hele tiden, døgnet rundt. Får ikke sove. Dagdrømmer om at han skal bli glad i meg igjen enda jeg vet det er over. Tenker at han sikkert kommer tilbake (selv om jeg burde innse at han antagelig ikke gjør det...)

Har vært hos lege og fått antidepressiva. Gått på de i en måned nå, men alt er like svart.

Har ingen nære venner å prate med om dette.

Hva kan jeg gjøre? Har selv jobbet i psykiatrien, og holder meg LANGT unna!!!

Du bør ta en alvorsprat med deg selv. Hadde du ikke noe liv før du møtte denne mannen? Jo. Hadde du ingen identitet før du møtte denne mannen? Jo. Skal du virkelig bruke resten av ditt liv på en som ikke vil ha deg? Hva i all verden er vitsen med det? Slutt å si jammen jammen jeg greeeeeier ikkeeeeee! Klart du greier. Du er ett eget individ, med egen personlighet og egne verdier. Du har barn å ta deg av. Du har ingen grunn til å kaste bort deg selv på en som ikke er verdt tankene dine! Skjerp deg!

Høres det brutalt ut? Vel ja, jeg tror faktisk det er det du trenger. Å ta deg selv skikkelig i nakken. For det er det bare du som kan, ingen andre kan fikse dette for deg. Du har ingenting igjen for å lulle deg inn i selvmedlidenhet, det gjør bare vondt verre og forlenger prosessen med å komme seg videre. Uansett hvor mye sympati du får fra omgivelsene dine så er det til syvende og sist bare du som kan gjøre jobben. Ta ett steg av gangen. Skriv ned hva du har å være glad for, takknemlig for, hva du ønsker deg i livet (bortsett fra eksen, han fortjener deg ikke, og du fortjener ikke et miserabelt liv) - og hva du må gjøre for å få hverdagen på plass igjen. Ta en dag av gangen og tving deg selv til å fokusere på det som er positivt i ditt liv. For det er masse! Livsverdien din består ikke utelukkende av oppmerksomhet fra eksen! Bli forbanna og ta tilbake livet ditt, jente!