Psykisk syk venninne

[AnonymBruker]

Jeg har ei god venninne som jeg har kjent i mange år. Hun har alltid hatt problemer mens jeg har kjent henne, men de 2-3 siste årene har det blitt verre, og hun har fått diagnosen bipolar. Hver gang jeg treffer henne, blir det "drama". Grining, klaging, kjefting og ingenting jeg sier hjelper. Jeg har prøvd å trøste, lytte, snakke fornuftig, gi oppmerksomhet på positive ting og ikke negative, eller å gi oppmerksomhet uansett hva hun sier. Ingenting er bra nok, og jeg blir "nedbrutt" av å være med henne. Hun truer med å ta selvmord og sier at det er min feil, hvis jeg sier noe som hun ikke liker. Jeg er livredd for at hun skal ta selvmord, og jeg prøver å gjøre alt jeg kan for å hjelpe. Det er veldig vanskelig. Hun har et par andre venner som har kjent henne like lenge som jeg har, men skyver bort alle andre som hun treffer ved f.eks. "klage" til dem om hvor fælt hun har det eller avbryte samtaler for å få fokus over på seg selv.

Jeg vet at det ikke bare er å "skjerpe seg" når man er psykisk syk. Jeg har selv vært det, og vet at det er vanskelig. Likevel føler jeg at hun må skjerpe seg. Hun er frekk, blir sint hvis ikke hun får viljen sin (eller begynner å grine og forteller hele livshistorien sin/truer med selvmord, sånn at vi får dårlig samvittighet og gir henne det hun vil)

Jeg trenger hjelp med å takle dette. Er det meningen at jeg skal holde henne i hånda resten av livet i frykt for at hun skal ta selvmord? Kan jeg aldri si meningen min eller være uenig, fordi hun er syk? Har hun lov til å skylde på sykdommen sin hver gang hun sårer noen eller drar noen ned? Jeg har blitt anbefalt å kutte kontakten med henne, men det vil jeg ikke. Jeg er jo veldig glad i henne, men jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe.

[rosahelikopter]

Jeg har ei god venninne som jeg har kjent i mange år. Hun har alltid hatt problemer mens jeg har kjent henne, men de 2-3 siste årene har det blitt verre, og hun har fått diagnosen bipolar. Hver gang jeg treffer henne, blir det "drama". Grining, klaging, kjefting og ingenting jeg sier hjelper. Jeg har prøvd å trøste, lytte, snakke fornuftig, gi oppmerksomhet på positive ting og ikke negative, eller å gi oppmerksomhet uansett hva hun sier. Ingenting er bra nok, og jeg blir "nedbrutt" av å være med henne. Hun truer med å ta selvmord og sier at det er min feil, hvis jeg sier noe som hun ikke liker. Jeg er livredd for at hun skal ta selvmord, og jeg prøver å gjøre alt jeg kan for å hjelpe. Det er veldig vanskelig. Hun har et par andre venner som har kjent henne like lenge som jeg har, men skyver bort alle andre som hun treffer ved f.eks. "klage" til dem om hvor fælt hun har det eller avbryte samtaler for å få fokus over på seg selv.

Jeg vet at det ikke bare er å "skjerpe seg" når man er psykisk syk. Jeg har selv vært det, og vet at det er vanskelig. Likevel føler jeg at hun må skjerpe seg. Hun er frekk, blir sint hvis ikke hun får viljen sin (eller begynner å grine og forteller hele livshistorien sin/truer med selvmord, sånn at vi får dårlig samvittighet og gir henne det hun vil)

Jeg trenger hjelp med å takle dette. Er det meningen at jeg skal holde henne i hånda resten av livet i frykt for at hun skal ta selvmord? Kan jeg aldri si meningen min eller være uenig, fordi hun er syk? Har hun lov til å skylde på sykdommen sin hver gang hun sårer noen eller drar noen ned? Jeg har blitt anbefalt å kutte kontakten med henne, men det vil jeg ikke. Jeg er jo veldig glad i henne, men jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe.

Du må rett og slett ta en alvorsprat, der du bestemt skal snakke og hun skal ti stille og lytte under alt du mener om henne. Hun virker nesten litt oppmerksomhetsyk, så vist hun ikke vil høre på det du har å si så skriv et brev til henne

[Gjest gjest]

Hun kan skylde på sykdommen så mye hun vil, men det gir henne ikke rett til å være stygg med deg allikevel.

[Gjest Venelite]

Hun har nok et stort problem med seg selv, hun må være veldig nedbrutt siden hun alltid føler hun må få det ut av seg, får hun psykologihjelp? Eller så er muligens en innleggelse nødvendig, der kan hun bli ordentlig vurdert og få trening og hjelp til å takle hverdagen bedre. Dette blir jo både slitsomt for henne og for deg, og sånn skal det jo ikke være. Evt hvis hun truer med å ta livet sitt igjen så kan du prøve å ta henne med opp på legevakta sånn at hun får snakket med noen, for det er alvorlig hvis hun går rundt med selvmordstanker.

Jeg synes det er fint av deg å ikke kutte henne ut til tross for at det blir slitsomt for deg, det viser at du er ei veninne som virkelig vil stå på for at hun skal få det bra, for hun mener nok ikke å bryte deg ned, det er nok problemene hennes som blir så overveldende at hun ikke klarer å ikke la det gå utover andre.

Mitt råd er å evt ta henne med et sted hvor hun kan få snakket ut, og der det er mulighet for videre hjelp. Si at du synes hun trenger å snakke ut og at du vil støtte henne.

Håper det går bedre etterhvert med henne, g med deg! Klem fra meg

[Gjest Venelite]

Men jeg er også enig at hun kan ikke fortsette å være stygg mot deg, du har også rett til å si fra om det, hun trenger nok hjelp