Samboer overser min datter...

[Gjest Gjestesen]

Etter flere års samboerskap har jeg nå sett meg lei av at min samboer overser min datter totalt...

Ting har fungert ganske bra inntil i det siste. Barenet mitt har blitt tenåring og med det følger det nye følelser og trass.

Barnet er fra et tidligere forhold, vi har også et sammen og i forhold til det yngste barnet er alt ok.

Kort forklart, tennåringen min agerer for å få oppmerksomhet, samboeren min engasjerer seg ikke, barne trasser mer og jeg får vansker med å forholde meg til alt dette.

Har noen andre her opplevd dette? Og er det noen råd jeg kan ha nytte av fra deres erfaringer?

Min vennine mener at jeg skal sette hardt mot hardt å flytte visst han ikke viser større ansvar ovenfor mitt barn men jeg har ikke tro på å stikke av når ting blir vanskelig. Et langvaring forhold kan jo ikke fungere uten problemer.

Hvordan skal jeg på best mulig måte ta opp dette med min samboer for å få tilbake dynamikken i familien vår?????? Jeg er oppriktig såret over hans oppførsel men jeg veit jo at det ikke er så lett med andre sine barn. Særlig ikke en tennåring på sitt"søteste....

Any one?

[AnonymBruker]

Kan det være at samboeren din ikke vil blande seg inn i oppdragelsen og det er derfor det virker som h*n overser henne? Jeg er også stemor og syns det er vanskelig å balansere hvor mye og hvor lite jeg skal blande meg inn. Er redd for å blande meg for mye selvfølgelig. Jeg syns min mann og barnas mor må ta hovedansvaret for oppdragelsen. Da kan jeg nok trekke meg veldig tilbake, men det har vært tider hvor jeg sikkert kunne engasjert meg mer. Da har det nok virket som jeg overser det, men det er kun fordi jeg jeg redd for å tråkke på noen.

Endret 15. august 2010 av SportyShorty

[Supramundane]

Tråden er ryddet.

Supramundane, mod.

[minsin]

Kanskje du burde ta kontakt med familievernkontor? Det kan umulig være sunt for din datter å hungre etter positiv opperksomhet.

Det er ikke ditt forhold som er vanskelig, men din datters forhold i familien. Ellers har ikke jeg heller tro på å stikke fordi forholdet er vanskelig, men når det er barna som har det vanskelig i forholdet er det noe helt annet.

Jeg bodde sammen med en som behandlet mine og sine barn veldig forskjellig. Måtte bare avslutte forholdet siden barna mine ikke trivdes med det.

[Rabadamtimtim]

Etter flere års samboerskap har jeg nå sett meg lei av at min samboer overser min datter totalt...

Ting har fungert ganske bra inntil i det siste. Barenet mitt har blitt tenåring og med det følger det nye følelser og trass.

Barnet er fra et tidligere forhold, vi har også et sammen og i forhold til det yngste barnet er alt ok.

Kort forklart, tennåringen min agerer for å få oppmerksomhet, samboeren min engasjerer seg ikke, barne trasser mer og jeg får vansker med å forholde meg til alt dette.

Har noen andre her opplevd dette? Og er det noen råd jeg kan ha nytte av fra deres erfaringer?

Min vennine mener at jeg skal sette hardt mot hardt å flytte visst han ikke viser større ansvar ovenfor mitt barn men jeg har ikke tro på å stikke av når ting blir vanskelig. Et langvaring forhold kan jo ikke fungere uten problemer.

Hvordan skal jeg på best mulig måte ta opp dette med min samboer for å få tilbake dynamikken i familien vår?????? Jeg er oppriktig såret over hans oppførsel men jeg veit jo at det ikke er så lett med andre sine barn. Særlig ikke en tennåring på sitt"søteste....

Any one?

Alvorlig talt, det er DITT barn, ikke din samboers. Om han fikk seg en hobby skulle du automatisk tatt 50% av arbeidet med den fordi dere er sammen? Du skal dele ansvaret om oppdragelse med barnets far, og ikke din samboer.

[AnonymBruker]

Kan det være at samboeren din ikke vil blande seg inn i oppdragelsen og det er derfor det virker som h*n overser henne? Jeg er også stemor og syns det er vanskelig å balansere hvor mye og hvor lite jeg skal blande meg inn. Er redd for å blande meg for mye selvfølgelig. Jeg syns min mann og barnas mor må ta hovedansvaret for oppdragelsen. Da kan jeg nok trekke meg veldig tilbake, men det har vært tider hvor jeg sikkert kunne engasjert meg mer. Da har det nok virket som jeg overser det, men det er kun fordi jeg jeg redd for å tråkke på noen.

.

Slik tenker jeg og, som stemor til en tenåringsjente. Hun tester stadig grenser, er tverr og utfordrende, overspiller, lager hysteriscener, eller sløver foran TV og driter i omgivelsene, tar ikke hensyn til resten av familien osv. Jeg tenker at faren/min mann, og hennes mor må ta støyten i forhold til dette, hun trenger ikke enda en voksenperson som ergrer seg og irettesetter henne. Jeg tar det hele med stoisk ro. Når hun er på sitt verste, trekker jeg meg unna. Når hun er normal, prater vi sammen, gjør ting sammen og fungerer fint som en familie. Jeg ser jo at min mann kan bli utrolig lei av henne, men han er tross alt faren og hun har hans betingelsesløse kjærlighet uansett. Det er annerledes når man er steforelder. Hun kan ikke være like trygg på meg og jeg er ikke like trygg på henne, kjærligheten er ikke like selvfølgelig, forholdet må jobbes for på en helt annen måte. Derfor må vi oppføre oss deretter mot hverandre. Vi har egentlig et godt forhold, hun søker trøst og beskyttelse hos meg når hun syns foreldrene er for kjipe. Hun spør meg om hjelp til lekser. HUn spør meg om råd før hun spør foreldrene (for å finne ut hvor landet trolig ligger i forh til enkelte ting). Det blir nok slik noen år, og så er vi ferdig med puberteten. Tipper jeg blir mye mye mer sliten når mine egne smårollinger kommer i den fasen, men da har vi også litt mer erfaring