For sant til å være godt

[kokkos]

Du skriver så fint! :-)

[Vera Vinge]

Du skriver så fint! :-)

Ehm, takk.

[Ciara]

Jeg kjenner meg igjen i mange av situasjonene du skriver om. Og får jeg lov til å si: Når jeg leser om deg og barna dine tenker jeg alltid at du må være en veldig god mor. En passe avslappet mor som gir barna rom for selvstendighet samtidig som du virker sensitiv for deres behov. Så at også du har øyeblikk som gjør at det verker i mammasamvittigheten synes jeg nesten er en lettelse. Det føles virkelig ikke bra der og da, men jeg tror tross alt det skal mer til før barn blir usikre eller tar skade på andre måter.

Jeg håper det har blitt mer søvn på deg og at alle sammen har blitt friske igjen! Så kan dere kanskje få nytt mer av det som er igjen av sommeren

[Vera Vinge]

Jeg kjenner meg igjen i mange av situasjonene du skriver om. Og får jeg lov til å si: Når jeg leser om deg og barna dine tenker jeg alltid at du må være en veldig god mor. En passe avslappet mor som gir barna rom for selvstendighet samtidig som du virker sensitiv for deres behov. Så at også du har øyeblikk som gjør at det verker i mammasamvittigheten synes jeg nesten er en lettelse. Det føles virkelig ikke bra der og da, men jeg tror tross alt det skal mer til før barn blir usikre eller tar skade på andre måter.

Jeg håper det har blitt mer søvn på deg og at alle sammen har blitt friske igjen! Så kan dere kanskje få nytt mer av det som er igjen av sommeren

Det var jammen en hyggelig kommentar å våkne til i dag:) Får ikke skrevet så mye nå, men det er sikkert at mye kan sies om mamma/foreldrerollen.

Jeg har vært litt sånn rusa på livet i dag, etter at jeg sov hele 12 (!) timer i natt. Nå er imidlertid batteriene helt utladet, men kommer sterkere tilbake i morgen. Nå har jeg en date med en halvnaken dverg som liker melk (og det meste annet spiselig, viser det seg).

[kisskissbangbang]

Jeg leser, underholdes,kjenner meg så veldig igjen, og trives her inne, men er aldri på PCen og orker aldri skrive langt med mobil. Men jeg følger med!

[Vera Vinge]

Jeg leser, underholdes,kjenner meg så veldig igjen, og trives her inne, men er aldri på PCen og orker aldri skrive langt med mobil. Men jeg følger med!

Skjønner hva du mener. Her blir det også mye mobil og da mye mer lesing enn skriving. Nå tuller dessuten ipaden også, dumme dyret. Et eller annet med icloud. Argh, irri med fiffige løsninger jeg ikke har bedt om som slår seg vrange.

[Teriyaki]

Jeg leser også selv om jeg ikke alltid gir lyd fra meg!

[Vera Vinge]

Jeg leser også selv om jeg ikke alltid gir lyd fra meg!

Det er hyggelig å høre.

[Vera Vinge]

En veldig positiv ting ved å få barn, når det gjelder min personlige utvikling, eller hva jeg skal kalle det, er at jeg utsetter mindre enn før. Misforstå meg ikke - en av de store gledene i livet er fortsatt å utsette til i morgen en del av de tingene jeg helst burde gjort i dag. Men, samtidig har jeg lært at man kun vet hvor mye tid man har, ikke hva man får. Så jeg er kjappere på labben og hakket mindre "livsnytende" (som vi treiginger liker å kalle det) enn før.

Vel, det jeg likevel er treig med er alle sånne datating. I min ungdom kom folk til meg og spurte om råd vedr tekniske duppeditter, mens verken jeg eller Herr V tok oss råd til å følge med videre i den teknologiske utviklingen. Den eneste grunnen til at vi ikke har dinosaur-telefoner begge to, er at han får gjennom jobben og at jeg har kjøpt hans gamle når jobben vil at han skal ha ny. Jaja, da har jeg dumma meg skikkelig ut på sånn snik-iCloud-kopiering og sikkert manglende oppdatering av iPaden. Jeg har bare ignorert diverse varsler og samtidig ikke oppdatert enheten fordi jeg har vært redd for noen videoer av min eldste sønn som ligger der og vaker, redd for at de skulle bli oppdatert bort. Og ikke satt meg nok inn i iCloud til å vite om videoene ligger i denne skyen.

Så det blir mest mobilskriving om dagen. Noe som tar hundre år i det bittelille skrivevinduet som Samsung tillater. Men, jeg har altså bare meg selv å takke. Og det er det mest irriterende av alt...

[Vera Vinge]

Hmpfhr. Jeg merker at humøret mitt henger svært tett sammen med nattesøvnen om dagen. Og selv om vi har hatt det fint på ferie, gjorde den ikke underverker for søvnen. Så jeg føler meg som en utvaska fille om dagen. I natt fikk jeg ikke sovnet før halv to, fordi minstemann kavet og kavet. Jeg våknet to timer senere og ble glad da jeg så at jeg hadde fått to timer uten forstyrrelser. Resten av natta gikk slag i slag med amming/kos på timesbasis eller oftere. Pjokken våknet kl åtte, egentlig ikke klar for dagen. Jeg med halsvondt. Brukte så nesten tre timer på å lure ham til å sove mer, hvorpå mannen og hans bror bestemmer seg for å sparkle veggen rett utenfor soverommet. Hæ? Ute av stand til å lukke vinduet eller gi beskjed, fordi jeg fryktet å vekke lillemann, måtte jeg til slutt innse at slaget mot søvnen var tapt, og bare stå opp. En formiddag "bortkastet", mens det jeg egentlig burde gjort var å forberede til gjester i morgen. Trenger å støvsuge, vaske, rydde mer.

Men lurer på om lillebror holder på å bli syk igjen, for dette var ille selv til ham å være. Ikke vil han ha så mye mat heller. Som er den egentlige grunnen til at han har våknet mye om natta en god stund nå. Og så ser jeg at han også får vondt i magen av fast føde, dvs han trenger nok mer hjelp enn sviskemos for å få fart på systemet. Men det er et frustrerende dilemma å se at han er sulten, men får vondt i magen hvis jeg prøver å gjøre noe med saken. Har ikke prøvd maltekstrakt før, men skal se om det kan hjelpe.

Heldigvis vet jeg at alt går over. Med førstemann tror man jo at man skal være søvnløs til evig tid, men nå holder jeg det ut fordi jeg vet det går over. Forhåpentligvis snart.

[Vera Vinge]

Men det mest frustrerende med at jeg sover dårlig, er at mannen og jeg har lettere for å krangle. Og vi har alltid hatt det sånn at vi enten har det bra eller så krangler vi så busta fyker. Ingen småhakking eller jevn surmuling her, nei. Så vi har hatt et par skikkelige krangler i ferien, en hvor storebror var vitne og i ettertid har spurt mannen flere ganger om han skal kjefte på mamma. Det er sånt som skaper den rette feriekosen...

Og jeg må jo bare medgi at den ene hytteturen vi var på, var et feilskjær. Fjellturen var akkurat det vi trengte, da vi dro på fjellet først. Ikke så varmt, fine turer med barna på ryggen/magen og eldstemann som gikk en del selv. Vi hadde også en natt i telt, noe som egentlig gikk veldig bra med to små. Men, min nattesøvn blir skjør når jeg i utgangspunktet sover dårlig. Så jeg ble liggende våken et par timer midt på natta, fordi jeg hørte på bjellesauer som sprang rundt i lia der. Mens lillebror plutselig flesket til med fire timer i strekk. Noe jeg da hadde lite glede av... Nattamming på hardt lilleunderlag var heller ikke en slager.

Men så dro vi videre til en prøvebo-hytte. En hytte du kan leie for å prøve, hvis du vurderer å bygge denne hytte selv. Og det var helt topp! Fjellet er så innmari vår type ferie og avslapning. Og storebror elsker virkelig å være der. Han fant noen gamle Donald-blader og koste seg med disse og en pakke med bokstavkjeks når vi var i hytta. Og ute på tur ville han gjerne gå mye selv, og i et overraskende tempo også. Så ble han sliten og ville sitte i bæresele på ryggen min, og da lente han seg inntil meg og ba meg om å fortelle eventyr.

Ja, det blir definitivt hytte på oss. Ikke nå, og ikke en stor hytte, men om noen år.

[Vera Vinge]

Så var vi invitert på en hytte ved sjøen, av en venninne av meg med et barn på ca samme alder som vår eldste. Her var det stekvarmt og der var det meldt kaldere, så vi tenkte det var helt topp. Men det ble jo mye varmere enn spådd der, og ute i skjærgården er det ikke mye naturlig skygge. Så lillebror var helt fra seg. Ikke hadde jeg trodd vi skulle sjøbade en baby på 4 1/2 mnd, men det måtte vi altså. Vi fant en veldig liten vik, hvor vannet var varmere da. Og endelig smilte lillebror.

Det forsterket den følelsen jeg har hatt med baby i varmen i sommer. Jeg har rett og slett følt meg litt fanget til tider. Baby har vist gjennomgående ubehag, og jeg har måttet oppholde meg nesten bare inne eller i skyggen. Pga varmen har jeg også ammet ekstra mye for å få i gutten væske, noe som har gjort at mannen har fått leke ute med storebror. Dette var jo også grunnen til at jeg fikk heteslag for noen uker siden, fordi jeg ammet og ammet og glemte å drikke nok.

På denne hytteturen ble vi også tilbudt å overta de to soverommene i hytta, så kunne hun, mannen og barnet sove i familiekøye i annekset. Siden hun vet at lillebror våkner mye og det er kjedelig om han vekker storebror. Men jeg ville ikke kaste dem ut av hytta, så vi tok annekset. Og selvsagt vekket lillebror storebror, så storebror måtte trøstes flere ganger per natt og tas opp i overkøya til mannen. Så der lå de og knirket de to nettene vi var der. Andre natt prøvde jeg å si at vi kunne bytte køye, fordi jeg ble gal av å høre på knirkingen til storebror (svært urolig sover), men da klarte mannen og jeg og havne i en hviskende (eller hvesende?) minikrangel. Så da lå jeg våken i halvannen time pga det. Huff, så skjør jeg har blitt, jeg som alltid har hatt så godt sovehjerte.

På hyttetur er det i tillegg umulig å legge seg tidlig, fordi man vil være normale, voksne mennesker som også får litt tid uten barn. Så da fredagen kom, og vi ble tilbudt å være lenger, så mannen at jeg ikke var helt ved mine fulle fem. Så vi pakket sakene og dro hjem til svigers og lagde overraskelsesmiddag til de kom hjem fra utenlandsferie. Jeg kollapset i utemøblementet deres etter at barna hadde lagt seg, og svigermor og Herr V klekket en hemmelig plan om å "stjele" lillebror mens jeg sov morgenen etter. Derav klarte jeg på underlig vis å sove 12 timer den ene natta i helga. Og det ga meg faktisk krefter for flere dager, selv om nettene etter har vært av det slitsomme slaget.

[Vera Vinge]

Puh, ferie er visst ikke for pingler. Jeg er dessuten ikke helt ferdig med en episode fra den siste hytteturen ved sjøen. En tidlig morgen skulle jeg bare hente noe i den ene bagen, da jeg ser at det er sølt noen linfrø i bunnen. Jeg tenker: "hm, hadde jeg vært skikkelig hysterisk nå, så hadde jeg mistenkt muselort". Jeg har ikke før tenkt tanken, da en liten (eller ganske stor?) mus hopper fram fra klærne og spinner rundt nede i bagen. Jeg blir altså så vettskremt, at jeg hyler og løper bort, før jeg hyler enda mer og klatrer opp på en stor stein. Alt mens barna ser på, inkludert min eldstemann som dagen før fikk en nyvunnen frykt for krabber og hadde mareritt om krabber om natta.

Musa løper visst sin vei, og jeg sier til barna at jeg bare tøysa... Dagen etter ser de en død mus i en musfelle bak hytta, og syns det er mer fascinerende enn skummelt. Så det gikk vel bra. Men dette er ikke bra. Vil jo ikke overføre slike dustete fobier.

Men da jeg skulle pakke ut av denne bagen i går, måtte jeg puste litt ekstra. Og siden vi hadde mus i dette huset for et par år siden, går jeg nå og liksom spaner der jeg vet musene kom inn. De som kjenner meg, pleier å si at jeg er selve roen selv, og jeg blir sjelden hysterisk. Mannen ser riktignok noen andre sider enn andre, da. Og i musesituasjoner, da blir jeg virkelig ikke meg selv.

[Ciara]

Ja, vi har alle våre øyeblikk med barn, og ferietid er ikke alltid enkelt! Skjønner godt at det blir hvesekrangling i blant da, på hytte med to små barn.

Vi har faktisk hvesekranglet litt selv Eldstemann har fylt fire og er veldig lett å ha med å gjøre om dagen. Nysgjerrig, engasjert, medgjørlig - en fryd, rett og slett. Mens lille Softie stakkar, på knappe to, nå er i en særdeles aktiv fase hvor han tar igjen for det tapte. Han begynte å gå sent, men nå skal det løpes! Over stokk og stein! Og sint blir han også når han ikke får viljen sin. Alt er ok og normalt, selvfølgelig, faktisk også en lettelse siden han har vært så utrolig medgjørlig baby at jeg nesten har lurt på om det er normalt (alt man skal bekymre seg for!).

Så kom den verste hetebølgen på fjellet, og en dag var det ganske ekstremt. Softie ble varm og utilpass og var misfornøyd mye av dagen, og hva gjør mannen? Han passer på å ta med seg Eldstemann til vannet (et vann man hopper uti og som ikke er noe for Softie ennå), går på tur med ham i fjellet osv. Og da kommer det surt fra meg ved middagstider, så svigers hørte det: "Er det fus for å stikke av med den enkleste ungen, eller?" Sur mann, ukomfortable svigers, litt kleint hele greia.

Jaja, jeg setter det på kontoen for ting som kan skje med småbarnsforeldre på ferie.

...og jeg er helt for å ikke overføre fobier, men synes du er litt streng med deg selv. Er man redd, så er mann redd. Det er ikke bare å late som om man ikke er det. Og heldigvis er det tross alt mus, det hadde vært verre med hund, katt eller andre ting man møter på daglig.

[Vera Vinge]

Ja, vi har alle våre øyeblikk med barn, og ferietid er ikke alltid enkelt! Skjønner godt at det blir hvesekrangling i blant da, på hytte med to små barn.

Vi har faktisk hvesekranglet litt selv Eldstemann har fylt fire og er veldig lett å ha med å gjøre om dagen. Nysgjerrig, engasjert, medgjørlig - en fryd, rett og slett. Mens lille Softie stakkar, på knappe to, nå er i en særdeles aktiv fase hvor han tar igjen for det tapte. Han begynte å gå sent, men nå skal det løpes! Over stokk og stein! Og sint blir han også når han ikke får viljen sin. Alt er ok og normalt, selvfølgelig, faktisk også en lettelse siden han har vært så utrolig medgjørlig baby at jeg nesten har lurt på om det er normalt (alt man skal bekymre seg for!).

Så kom den verste hetebølgen på fjellet, og en dag var det ganske ekstremt. Softie ble varm og utilpass og var misfornøyd mye av dagen, og hva gjør mannen? Han passer på å ta med seg Eldstemann til vannet (et vann man hopper uti og som ikke er noe for Softie ennå), går på tur med ham i fjellet osv. Og da kommer det surt fra meg ved middagstider, så svigers hørte det: "Er det fus for å stikke av med den enkleste ungen, eller?" Sur mann, ukomfortable svigers, litt kleint hele greia.

Jaja, jeg setter det på kontoen for ting som kan skje med småbarnsforeldre på ferie.

...og jeg er helt for å ikke overføre fobier, men synes du er litt streng med deg selv. Er man redd, så er mann redd. Det er ikke bare å late som om man ikke er det. Og heldigvis er det tross alt mus, det hadde vært verre med hund, katt eller andre ting man møter på daglig.

Haha, jeg må le av den fus-episoden. Min mann elsker å være ute, og mistenkelig nok passer han på å ta med eldstemann ut når lillebror skal ha grøt og dermed ikke trenger oppvartning av mammaen... Her veksler det litt nå hvilket barn som er "enklest" å håndtere. Fram til nylig har det vært eldstemann, noe som skyldes en kombinasjon av at han det siste halvåret har vært i en veldig aktiv alder, mens lillebror bare har ligget og smilt. Mens i sommer har det helt klart vært enklest med storebror, ettersom han også elsker å være ute og styrer mye på med egne prosjekter. Mens lillebror har taklet varmen dårlig og slitt med sove både dag og natt. Har nok følt det litt urettferdig til tider, at jeg har vært stuck inne med lillebror. Men så er det også praktisk at mannen er ute mest, fordi han også får gjort en del nyttig utendørs da. Så jeg kan ikke annet enn å være glad for det. Men merker det irriterer litt når vi får gjester og alle roser mannen som har vært så flink med alt utendørsarbeidet, mens min byssing av lillebror og husarbeid innendørs er jo "usynlig". Han har dessuten fått bonusen med å være brun som en indianer. Jeg er ikke avhengig av så mye ros for sånt, men lurer mer på om besøket lurer på hva jeg bedriver tiden med, som har en så driftig mann.

Heldigvis stikker ikke slike gnisnger dypt her, for jeg vet at mannen på ingen måte er en slabbedask. Det er nok bare det at han så gjerne vil få gjort ting her, og samtidig ikke syns det er så spennende å gjøre typiske babyting, når han i tillegg vet arbeid venter. Vi har dessverre blitt litt tradisjonelle, hvertfall med dette barnet. Han var mer delaktig i babyfasen første gang. Men sånn blir det vel når man har en fra før og siden den gang har pådratt oss hus i tillegg. Dessuten det litt dumme ved at lillebror roer seg best hos meg. Med storebror har det aldri vært noe særlig tema at han har foretrukket den ene, annet enn en gang i blant. Men da delte vi jo mer også. Jeg var helt pumpa etter dagene med storebror det første halvåret, så da hadde mannen ham ofte mesteparten av ettermiddagen. Sånn er det jo ikke nå. Nettene er slitsomme for tiden, men lillebror har jo et langt bedre humør enn storebroren i denne alderen.

[Vera Vinge]

Men jeg kjenner igjen det du skriver om din yngste. Vår eldste var også en sånn forsiktig type lenge, og husker jeg var nesten litt bekymret i blant fordi det var for lite motstand. Han var jo superenkel å ha med å gjøre fram til ganske nøyaktig 2-årsdagen. Dvs han har jo alltid hatt temperament og vært veldig utålmodig og sånn, men har aldri syns det har vært noe stress å være alene med ham f.eks, etter han fylte seks mnd. Men i løpet av sist juleferie fikk han plutselig ny energi. Begynte å sove en time mindre på dagen (i høst sov han tre timer i strekk hjemme i helgene, noen ganger mer!) og ble med ett mye mer aktiv i kroppen. Han sluttet liksom å gå og begynte å løpe. Sluttet å snakke, begynte å rope.

Jeg ser at han fortsatt er veldig "medgjørlig", sammenlignet med andre jeg kjenner på samme alder. Han oppfører seg stort sett eksemplarisk når vi er ute og han gjør stort sett som han får beskjed om. Rettere sagt, han er jo en regelrytter, så han skjønner ofte selv hva som er riktig å gjøre og forteller det gjerne til oss med en pekefinger. Men lydnivået! Jeg vil ikke være en sånn som ikke forstår guttelek og anerkjenner dette sitte stille og perle som den eneste riktige lek. Men la oss si at vi jobber med å sitte mer rolig. Han liker nemlig godt å lese bøker og pusle puslespill når han bare finner roen.

Jeg føler vel i blant at Herr V trenerer det hele ved å leke veldig mye voldsomt med ham, da. Jeg mener gutten trenger mer rolige aktiviteter når han har vært i barnehagen, men fristelsen til å lekesloss støtt og stadig er visst for stor. Men jeg ser jo at han faktisk er roligere når pappaen ikke er hjemme. Mannen skjønner jo ikke at jeg syns det er helt greit å være alene med de små en ettermiddag, men det er jo ikke rart, om han tror storebror er fullt så voldsom som når han er hjemme.

Vel, utfordringer. Jeg ser hvertfall at storebror er veldig trygg sosialt. Litt sjenert i starten, men slipper seg fort løs. Håper det varer. Jeg tar meg i blant i å unnskylde meg på hans vegne når vi er sammen med andre barn, men jobber med å holde meg, så han ikke blir like forsiktig som meg. Jeg kaster meg jo ikke ute i nye sosiale situasjoner før jeg har sett ting veldig an. Jeg er ikke engstelig sosialt eller noe, men er aldri festene midtpunkt, for å si det sånn. Så jeg jobber med å ikke overføre de samme hindringene.

Han er nemlig veldig tydelig på hva som er rett og galt. Vi kjenner et ca jevnaldrende barn som virkelig sliter med å dele, og gjerne tar leker fra min gutt. Dette er jo helt normalt i den alderen, selv om dette kanske er litt mer enn snittet, men resultatet kan da bli at min gutt drar leken hardt tilbake eller dytter forsiktig, og den andre gutten begynner å gråte. Det er en situasjon hvor jeg kan bli veldig flau og hvor jeg har lyst til å unnskylde voldsomt på vegne av gutten min. Men jeg tenker jo at det er gjør er ca like ille. Og i etterkant kan jeg til og med bli litt glad for dyttingen, fordi det i det minste betyr at han kan stå litt på krava. Hadde han ikke gjort det, ville han blitt totalt dominert av dette andre barnet.

Så ja, enten er man bekymret fordi de er for forsiktige eller så blir man sliten eller flau fordi de er for voldsomme. Alltids noe.

[Vera Vinge]

Da er det vel dags for å oppsummere sommeren, tenker jeg. Det skjer samtidig med en lovnad fra mannen om å ikke sette barn på meg i løpet av 2015. Så får jeg endelig en sommer uten baby inni eller utenfor magen. For jeg innså at dette er min fjerde sommer på rad hvor jeg har fungert som en zoombie - dvs ganske middelmådig. Jeg blir fryktelig trøtt i begynnelsen av en graviditet, som mange er, så to somre har blitt tilbragt nærmest komatøse i et mørkt soverom så snart sjansen har budt seg. Eller hvor som helst for øvrig hvor jeg øynet muligheten til å hvile gluggene litt.

Og så nå to somre med den mest krevende babytiden, når det gjelder mine babyer hvertfall. Tiden like før det nærmer seg etablering av fast føde. Jeg har nemlig hatt to sultne karer, som har begynt å kreve sitt om natta den perioden. I forrige uke sov jeg på dagen nesten hver dag, noe som egentlig sitter langt inne for meg (å gå og legge meg igjen etter å ha levert i barnehagen, altså). Da kan man jo bare gi grøt eller annet og så er problemet løst? Sukk, hadde det vært så enkelt. Lillebror sliter nemlig med fordøyelsen etter innføring av fast føde. Så jeg har valget mellom sulten gutt nattestid eller en som vrir seg i smerte. Det frister da mest med det første, men jeg prøver på en mellomting. Som funker sånn passe. Men jeg håper på bedre tider.

Uansett, jeg er først og fremst glad for at varmen slapp tapet, for den var ikke venn med lillebror. Og jeg elsker egentlig høsten. Men jeg merker nå som skarpheten i lufta har ankommet, at jeg kjenner litt vemod vedr sommeren, som det liksom bare gjaldt å holde ut. Det er jo så herlig med sommer, og det er litt dumt at jeg så mange ganger har gledet meg til den skulle være over, der jeg satt i kjelleren eller i skyggen med lillebror. Det er jo ikke sånn jeg liker å leve livet mitt - å vente på at noe skal passere.

Og så minner starten på høsten meg om at permisjonen tar slutt en gang. Selv om det ikke er før nyttår. Men det hele minner meg om at jeg må tenke meg grundig om hva angår jobb. Huff, det med jobb gjør meg virkelig oppgitt, men det kan jeg skrive mer om senere.

Endret 14. august 2014 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Jeg glemte noen av de bestesommerminnene, nemlig bringebærplukking i hagen med storebror. Bringebærbusker vokser som ugress, og det er ganske mye forvillede hagebær nederst på tomta, der det er mest skog. Og noe av det beste jeg vet, er sånne felles øyeblikk, når vi overraskende kan konstatere at bringebærne har kommet allerede og vi sitter i bakken og spiser en håndfull hver, eller vi står ved kjøkkenbenken og smaker på varme, nybakte havrekjeks, eller vi ligger på gulvet sammen og leser en bok eller ser på tv. Da pleier nemlig storebror å innse nettopp det, at vi deler et veldig fint øyeblikk. Og han humrer en god liten latter med lukket munn, mens han smiler lurt og jeg skjønner at det er det å dele slike øyeblikk som gjør ham - og meg - så varm i blikket.

Noe av det herlige med at han snakker mer og mer, er jo også at han kan si mye om situasjoner som oppstår eller ting som har skjedd. Stort sett ting han liker eller syns er koselig. Og alle kjærlighetserklæringene, som jeg har hørt ofte kommer i den alderen. Jeg blir vel aldri så ufeilbarlig eller populær å henge med som akkurat nå. Syns han er så søt når jeg tar på meg et gammelt skjørt fra bak i skapet, med sterke farger og snurr. "Mamma, ha du ny sole på? Så fin du var!" Det aner meg at han er en liten Herr V, som ifølge svigermor var akkurat sånn som barn. Veldig opptatt av gravemaskiner, men nesten like mye av å kose på mors hår og å titte i klesskapet hennes. Og sånn er han fortsatt. Handymann på fritiden, med en tydelig estetisk interesse, både når det gjelder klær og interiør. Fortsetter dette, håper jeg faren klarer å gi ham noen fornuftige karriereråd når tiden kommer, framfor å velge noe helt vilkårlig av det som er vanskeligst å komme inn på fordi man har sjeldent gode karakterer fra vgs, mens man innser i ettertid at man skulle blitt arkitekt eller ingeniør. Jaja, dagens skryt av mannen, og samtidig litt (sjelden) smådissing av svigers.

Endret 14. august 2014 av Vera Vinge

[kisskissbangbang]

Jeg er så nysgjerrig på deg og familien din!

I hodet mitt ser dere ut som Don og Betty Draper (bare at du er mørk i håret), han med sleik og dress, du med vakre gule kjoler, og lillegutt med nikkers og sixpence. Bildet i hodet mitt av dere har til og med et filter over seg, et sånt gyllent et, som forsterker gule kjoler og brune ben

Rart å se såpass tydelig for seg noens utseende kun basert på tekst.

[Vera Vinge]

Jeg og Herr V har for øvrig tatt et oppgjør med oss selv og hva vi bruker energi på. Jeg nevnte tidligere en ganske stor familiekonflikt, og tradisjon tro, blir vi jo begge alvorlig involvert i det. Det er klassisk for oss å bli oppsøkt og betrodd. Og så bærer vi bører på våre skuldre, og det blir et tema oss mellom. Og vi innser at vi bruker for mye av vår felles tid til å snakke om andre folk. Altså, ikke (bare) sånn stygg baksnakking, men mye hvordan vi skal løse ulike problemer, hvorfor gjorde de det på den måten når x tydelig blir såret osv. Og nå med to barn som ikke akkurat har lagt seg kl 19 i sommer og mannen som fikser småting i huset om kvelden, smalnes vinduet vi har som par veldig inn.

I den anledning har vi blitt mer bevisste på hva vi vil bruke den tiden på. 1. snakke mindre om andre og fokusere mer på oss selv og 2. snakke mindre om barna.

Det er ikke et ukjent fenomen i en av våre familier at det stilles mye spørsmålstegn ved andres handlinger, og det syns jeg egentlig er en uting. Folk gjør mye rart, og en del av det kan ha bedre grunner enn man vet. Det blir noe litt bedrevitersk over det, og det kan irritere meg en del. Og så er vår greie mer at vi legger oss opp i hvordan andre behandler hverandre, og det er der vi bør prøve å holde oss i skinnet.