For sant til å være godt

[Ciara]

"Elsk meg mest når jeg fortjener det minst", er det noe som heter, og det er det jammen mye sant i!

Som i alle andre forhold kan også forholdet mellom foreldre og barn preget av mønstre. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men man bør være obs.

Selv var vi i et uheldig mønster for et års tid siden. Eldstemann var forferdelig mammadalt og foretrakk meg i de fleste sammenhenger. Mannen min ble såret av det, noe jeg forstår - når du dag inn og dag ut får høre "Pappa skal ikke legge meg!" blir man jo oppgitt. Så han fikk kortere lunte overfor gutten enn jeg. Og jo kortere lunte han fikk, jo mer tålmodig ble jeg, ubevisst ville jeg sikkert kompensere litt. Og da ble det veldig enkelt for Eldstemann å fortsette å være mammadalt, det er jo ikke så rart man foretrekker den tålmodige framfor den oppgitte.

Kort sagt: Det var kanskje barnet som i utgangspunktet utløste konflikten, men vi voksne kan være veldig flinke til å forsterke mønstrene selv også. Og hvis man ikke ser sin egen rolle i det synes jeg det blir skummelt. Da ender man med disse sure foreldrene som ikke skjønner hvorfor barnet er så vanskelig.

Det er selvfølgelig de voksne som har ansvaret for å få familien på rett spor igjen. Vi endte med å ta en ekstra tur til helsestasjonen for å snakke om hva vi burde gjøre, og hadde god hjelp av det. Det var ikke så mye revolusjonerende helsesøster kom med, men det hjalp å drøfte det med en annen voksen.

Vi har et vennepar som virker nesten konstant oppgitt over barnet sitt. De er oppgitt over rampestreker og sutring nesten før dagen har kommet i gang. De snakker om ham som et vanskelig barn. Selv opplever jeg ham ikke sånn i det hele tatt, og må si jeg lurer på om ikke foreldrene er med på å gjøre situasjonen slik den er. Dessverre vet jeg at det ikke ville bli tatt godt i mot om jeg sa noe, så jeg har en skjult agenda når jeg møter dem: Jeg passer på å omtale sønnen deres i positive vendinger og legge merke til det positive han gjør. Når foreldrene er oppgitt over ting jeg mener er helt vanlig atferd for barn i den alderen pleier jeg å få fram at dette også er noe vi opplever.

Det er et stort og interessant tema, dette, og jeg beveget meg sikkert litt ut på viddene

Men jeg er i hvert fall veldig glad for at den ansatte i barnehagen har snudd. Det står det respekt av, synes jeg.

[Vera Vinge]

Du tar ofte opp viktige emner når du skriver. Som man kan relatere og gjenkjenne seg i, ofte privat, nå også sett ut fra jobbperspektiv.

Som lærer kjenner jeg meg veldig igjen i det siste avsnittet i forrige innlegg - det kan virkelig være en utfodring å være tålmodig, skape god relasjon og vise positiv oppmerksomhet mot de elevene som har størst behov for å få det. Et tema jeg kunne sagt masse om, men det får bli en annen gang (er så sent ). I forhold til barnehagen er jeg veldig glad du har fått "støtte" og bekreftelse fra de andre i barnehagen som er positive i forhold til gutten din. Jeg synes reaksjonsmønsteret hans høres helt naturlig ut, og det må være svært frustrerende som forelder å oppleve at den profesjonelle ikke forholder seg til barnet på en måte som man i utgangspunktet ville forvente. Håper situasjonen forbedrer seg enda mer etterhvert som det går litt mer tid.

Og heia deg som tør å si i fra/undersøke.

Først, takk for hyggelig kommentar. Selv om jeg må si rosen er litt ufortjent, da det blir mest enhåndsskriving om dagen. Egentlig generelt etter at jeg de siste par årene har vært mindre aktiv på KG, har dagboka blitt brukt til å skrive mer rett fram om smått fra hverdagen, noe som krever mindre tankevirksomhet enn det jeg brukte dagboka mer til før. Da skrev jeg oftere og om mer generelle tema, mener jeg.

Jeg skjønner godt at dette må være en av utfordringene som lærer. På den ene siden får man høre at de flinke elevene blir usynlige, samtidig som de som lager mye støy gjerne får mye oppmerksomhet, men ikke så mye av den positive typen.

Jeg har jo gjennom flere år lest innlegg på KG i barneforumet, hvor folk opplever at barna deres ikke blir likt av lærere. Dette er da gjerne snakk om barn med atferdsproblemer og diverse utfordringer. Det må være en utrolig vond følelse å år etter år sitte med dette inntrykket på et utall foreldresamtaler. Jeg tror det er enormt viktig at de som jobber med barn er flinke til å kommunisere med foreldrene, og at de hvertfall gir inntrykk av at de liker barna det er snakk om. Da har man lagt grunnlaget for samarbeid med foreldrene, noe som må være viktig for å få gjort noe fornuftig for de barna med utfordringer.

Og det sier jeg ikke for å sammenligne kommunikasjonsproblemene med en i vår barnehage med de foreldrene til barna med stadige utfordringer, men at jeg fikk en liten smak av hvordan den må være.

[Vera Vinge]

"Elsk meg mest når jeg fortjener det minst", er det noe som heter, og det er det jammen mye sant i!

Som i alle andre forhold kan også forholdet mellom foreldre og barn preget av mønstre. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men man bør være obs.

Selv var vi i et uheldig mønster for et års tid siden. Eldstemann var forferdelig mammadalt og foretrakk meg i de fleste sammenhenger. Mannen min ble såret av det, noe jeg forstår - når du dag inn og dag ut får høre "Pappa skal ikke legge meg!" blir man jo oppgitt. Så han fikk kortere lunte overfor gutten enn jeg. Og jo kortere lunte han fikk, jo mer tålmodig ble jeg, ubevisst ville jeg sikkert kompensere litt. Og da ble det veldig enkelt for Eldstemann å fortsette å være mammadalt, det er jo ikke så rart man foretrekker den tålmodige framfor den oppgitte.

Kort sagt: Det var kanskje barnet som i utgangspunktet utløste konflikten, men vi voksne kan være veldig flinke til å forsterke mønstrene selv også. Og hvis man ikke ser sin egen rolle i det synes jeg det blir skummelt. Da ender man med disse sure foreldrene som ikke skjønner hvorfor barnet er så vanskelig.

Det er selvfølgelig de voksne som har ansvaret for å få familien på rett spor igjen. Vi endte med å ta en ekstra tur til helsestasjonen for å snakke om hva vi burde gjøre, og hadde god hjelp av det. Det var ikke så mye revolusjonerende helsesøster kom med, men det hjalp å drøfte det med en annen voksen.

Vi har et vennepar som virker nesten konstant oppgitt over barnet sitt. De er oppgitt over rampestreker og sutring nesten før dagen har kommet i gang. De snakker om ham som et vanskelig barn. Selv opplever jeg ham ikke sånn i det hele tatt, og må si jeg lurer på om ikke foreldrene er med på å gjøre situasjonen slik den er. Dessverre vet jeg at det ikke ville bli tatt godt i mot om jeg sa noe, så jeg har en skjult agenda når jeg møter dem: Jeg passer på å omtale sønnen deres i positive vendinger og legge merke til det positive han gjør. Når foreldrene er oppgitt over ting jeg mener er helt vanlig atferd for barn i den alderen pleier jeg å få fram at dette også er noe vi opplever.

Det er et stort og interessant tema, dette, og jeg beveget meg sikkert litt ut på viddene

Men jeg er i hvert fall veldig glad for at den ansatte i barnehagen har snudd. Det står det respekt av, synes jeg.

Ser for meg den situasjonen du beskriver hos dere som noe som sikkert fort kan skje. Kan merke veldig lett på meg selv også at jeg blir mer tålmodig og empatisk om jeg hører mann og barn være uenige når minst en av dem har tom mage (det kan trygt sies å være et familietrekk at humør og sultfølelse henger tett sammen). Det kan ikke være noe morsomt for noen når en part en periode blir så tydelig foretrukket.

Og jeg har det samme prosjektet som du med sønnen av venneparet, med et barn i barnehagen. Et barn jeg faktisk tror har noe å stri med, et barn andre barn og voksne blir lett irritert på. Og forståelig nok også, så det er lett å ta rollen som den som bare er innom og kommer med noen rosende ord.

Ang barnehagen, så er jeg egentlig ganske imponert over barnehagen. Jeg har fått vite at det er slutt på dyttingen av andre barn. I tillegg til at de har sett at han trives best med eldre barn, har de observert at han ikke trives så godt i store grupper, at de mistenker at han blir litt stresset av alt bråket og støyen. Jeg har faktisk ikke tenkt på det i denne sammenhengen, men det er jo helt sant. Jeg syns selvsagt han skal få tilsnakk for dytting, men jeg syns det er utrolig flott at det ikke bare er kjeft, men at de har diskutert og konkludert med hvilke situasjoner som utløser det. Det er en ganske stor endring fra noen uker tilbake. Jeg har fått en mye bedre tone med denne ansatte også, og det rare er at de to andre mødrene jeg kjenner på avdelingen, uoppfordret har kommentert til meg at de syns den ansatte virker så mye blidere.

Jeg aner ikke om det siste er tilfeldig eller om hun tenkte over hvordan hun kommuniserer med foreldrene. Men det er hvertfall veldig fint. Hun er jo også litt ny, så hun har kanskje begynt å få hodet over vannet.

[Vera Vinge]

Men jeg må le litt av alt dette, at jeg sjelden føler meg som en kjeftemamma osv fordi sønnen min stort sett er så medgjørlig. Det går mye øyekatarr om dagen, og veslegutt har selvsagt fått dette. Den første dagen han hadde det, var han bare sånn puslete og ekstra kosete. Men de siste par dagene har han vært sånn preget, men ikke så puslete. Og da må jeg nesten si jeg foretrekker skikkelig sykdom, for sånne halvsyke barn er nesten de mest krevende. Han har nemlig vært en skikkelig ramp, til han å være. Ikke så veldig sinna, men mer sånn at han nekter å svare på spørsmål, opererer helt motsatt av hva han vet at vi ønsker. Gjerne akkompagnert av en rampete latter. Jeg har vært en del alene med de to små i det siste, hvorav en liten som tidvis sliter med magen. Med storebror Ramp som later som han ikke aner hva innestemme betyr når baby endelig vil prøve å sove etter en natt med mye våkentid og nekt av alt som skal skje, er det ikke like mye "du er jammen meg en god gutt" osv. Litt med oppgitte sukk osv da, skal jeg bare innrømme.

Jeg har lært at uvilje håndteres best med tålmod og tøys, men når jeg og storebror først "kræsjer", føles det et øyeblikk som om vi erklærer krig. Av samme ulla, kan man trygt si, med et eksplosivt temperament. Men jeg klarer heldigvis raskt å ta meg i det, og ser jo at å sette hardt mot hardt i sinne ikke er løsningen. Ah, men på slike sjeldne dager, tenker jeg mest på hvor heldige vi er til vanlig, med lite konfrontasjoner. Og jeg har ingen garanti for at ikke lillebror ikke får enda mer klassisk 2-årstrass (selv om jeg ikke elsker det ordet) eller at han ikke blir mye mer utforskende og uforsiktig innen året er omme, for disse tingene tror jeg handler mye om medfødt personlighet.

[Vera Vinge]

Her driver yngstemann med økedøgn (håper jeg), så jeg burde ha lagt meg for lengst, så jeg orker å stå opp i tide til å ta med gutta på trening i morgen. Men, jeg er ikke kjent for å klare å legge meg i rimelig tid. Har puslet med mannen i hagen, og bl.a. vannet det utallet nye planter for året, som da trenger trofast vanning. Nå som jeg til og med har fått blomkarsen til å blomstre for første gang, må jeg nesten anta at jeg er inne på noe. Vi har også plantet kaprifolium og klematis langs muren fra hagen og opp mot gårdsplassen, og jeg blir nesten rørt av å se at de blomstrer allerede.

Jeg er litt svimeslått om dagen, siden jeg legger meg aalt for seint og er oppe jevnt og trutt gjennom natta. Så klarer nesten ikke å gjøre rede for hva jeg bedrev formiddagen med, foruten en lengre rusletur med de to små. Storebror som skulle sove i vogna og lillebror i sele, som akkurat hadde tatt en lur. Men den som sov likevel, var lillebror, og ikke han som trengte å sove. For storebror er som sine foreldre veldig glad i å rusle i nabolaget og snakke om hus, hager osv. Han nekter å legge seg ned og vil heller snakke om det han ser. I dag utnevnte han seg til kommentator, da han observerte et kjærestepar som satte seg ned på en benk og drakk kaffe. "Vi er sliten, vi. Vi setter oss ned. Vi er tørst", hørte jeg fra vogna.

Vel, jeg våknet av en dusj på ettermiddagen, etter å ha funnet ut at det var min tur til å bake eltefritt brød. Speltvariant til meg og glutenfritt til mannen. Godt brød er ikke noen selvfølge når man har cøliaki, så han kom mot meg med stjerner i øynene da han hadde smalt første bit. Dette skal definitivt gjentas!

Så satte vi kursen mot stranda. Ikke for å bade, men for å ta med take away, jage måkene unna og kaste stein i vannet. Noen sov og andre strikket. Mao. en perfekt avslutning på dagen, og noe jeg lurer på hvorfor vi ikke gjør oftere. Når lillebror kan sitte i sykkelvogn, kan vi sykle dit alle sammen.

Og det noen gjør, med å gi storesøsken alenetid når de får søsken, er hvertfall helt bortkastet her. Jeg ser sjelden storebror så lykkelig som når vi drar på en liten koseutflukt alle sammen. Han er så herlig når jeg kan bekrefte spørsmålet "alle sammen kan væ'me?" og han smiler sitt bredeste glis.

Endret 21. juni 2014 av Vera Vinge

[Bustetroll]

Det høres ut som fin(e) dag(er).

Nå blir vi en til her også, hvert øyeblikk. Det er veldig spennende, litt skummelt og jeg gleder meg masse!

[Vera Vinge]

Det høres ut som fin(e) dag(er).

Nå blir vi en til her også, hvert øyeblikk. Det er veldig spennende, litt skummelt og jeg gleder meg masse!

Ja, det nærmer seg nå! Når er det terminen er?

Det er ingen hemmelighet at jeg syns det er helt fantastisk å være tobarnsmor. Jeg trivdes godt med ett barn også, og tenkte mange ganger at jeg trolig ikke hadde savnet det å ha et barn til, om vi av en eller annen grunn ikke kunne få flere. Men vi har alltid visst at vi ville ha (hvertfall) to barn, så det var veldig gitt at vi ville prøve å få et barn til. Og jeg må jammen si at det som var bra med å ha en, føles dobbelt så bra når man har to. For min del føles det å ha to over hodet ikke som dobbelt arbeid, fordi det er noen stordriftsfodeler, når man først har ett barn. Så da syns jeg det er en rimelig bra deal, når det gir dobbelt glede.

Selvsagt, vil tro det er ganske stor forskjell på å ha to barn med større aldersforskjell enn både vi og dere har, siden man har to barn som trenger hjelp til mye. Men har heller aldri tenkt at vi skulle ventet, for jeg er hvertfall konstruert sånn at jeg forholder meg til hvordan ting er. Så kan jo ting vise seg å bli enklere eller bedre etter en stund osv. Tror kanskje det var sånn jeg kom meg gjennom forrige babyperiode. Husker jeg i starten sa at alt gikk fint, når noen spurte, fordi jeg trodde det skulle være så slitsomt å ha baby. Skjønte først i ettertid at jeg nok hadde noe mer å stri med enn det man uten videre kan regne med. Uten sammenligning med tobarnstilværelsen, for øvrig.

[Vera Vinge]

Bestefar, pestefar, karrevare vestefar. Karrevare vinken, stinken stefar. Mormor, pormor... osv...

Sånn kommer man seg hjem fra en litt for lang butikktur. Har fått høre mange ganger at storebror er så lik faren sin som barn, aller mest i personlighet (så får jeg høre det samme fra min side, da, men det handler vel om at vi foreldrene har mange fellestrekk i våre personligheter). Og nå på et nytt område. Svigermor har fortalt om hvordan Herr V var med henne på utallige rusleturer for å se på hus/arkitektur (samme som meg og min far, bare omveier i bil på vei hjem fra div steder). Og hvordan han var den perfekte shoppingpartner. Ærlig, støttende og med sans for detaljer. Jeg skjønte tidlig at jeg hadde kapret en optimal kombo - en handymann med interesse for estetikk. Og nå følger sønnen etter. Hadde ham med på klesshopping. Hvor konklusjonen var at han syns jeg burde kjøpe en blå silkekjole på salg. Og så kunne han kjøpe den samme, og så hadde vi like! Etterfulgt av en lang klem, hvor han hvisket "mamman min" inn i øret mitt. Han vet å smelte sin mor, den gutten.

Men det skal sies at klesshopping med to små på slep ikke akkurat innebærer lange prøvinger og sånt, som jeg et avhengig av for å få ut fingeren og faktisk kjøpe noe. Det blir mest hva jeg klarer å kjapt hive utenpå, foran et speil i butikken. Skal tilbake i morgen og prøve mer, men da uten shoppingassistent.

[Vera Vinge]

Jeg har også vært på garnbutikk og sondert mtp planlegging av hva som skal strikkes til barnas høstgarderobe. Det er jo primært storebror som faktisk trenger ting, men der ligger heldigvis en lysegrå bukse i alpakka, strikket av svigermor, klart allerede. Og han har strengt tatt to gensere jeg strikket i vinter, som fortsatt passer neste sesong. Pluss, faktisk en Marius-genser strikket av min stemor (apropos, syns jeg det har blitt litt mye Marius-mønster rundt omkring, men originalgenseren syns jeg fortsatt er veldig fin). Og jo, en ribbebukse fra i fjor passer nok til høsten også.

Sånn sett er det egentlig ingenting han trenger til barnehagen, vel. Men, det blir selvsagt strikket en del likevel.

Syns denne genseren er veldig fin: http://img.tapatalk.com/d/14/04/02/thumbnail/arubydes.jpg Kunne da tenke meg å strikke den i rødtoner, f.eks. vinrød hovedfarge og rødt og hvitt i mønsteret. I alpakka. Og praktisk med høyhalset strikkegenser, har jeg funnet ut.

Og så elsker jeg denne jakka: http://www.sommerfuglen.dk/images/Pigernes%20Priktrøje-p.png

Man kan vel trygt si at jeg generelt sett heller faller for strikkemønstre som opprinnelig er tiltenkt jenter, heller enn gutter. Har flere strikkebøker- og hefter nå, og felles er at jeg tenker at de typiske guttegensrene med tøffe krager osv, er ting jeg kan strikke senere. Men at han gjerne kan bruke mer "smågutt"-klær en stund til. Og det inkluderer enn så lenge sånne seleshorter, som han har en av, men som jeg har kjøpt til garn til en til av. Han liker tydeligvis også godt ting med seler (har noen snekkerbukser og han kaller det jobbebukser), og det nye, ting med lommer som er lett å putte ting i. Så han skal snart få en sånn seleshorts/lekedrakt med lommer foran fra ministrikk.no.

Uansett, er også veldig glad i sånne klassiske toppluer med dusk. Så tror jeg skal strikke en i en veldig fin, lys turkis alpakka jeg fant. Kanskje med sennepsgul dusk?

[Vera Vinge]

Seks års bryllupsdag faktisk. Og (avholds)mannen overrasket med både by på og selv drikke champagne. Hvor skal dette ende?

Og han som bare skulle ha to barn, snakker plutselig ustanselig om vårt barn nr tre. Jøss, hva skjedde?

[Bustetroll]

Seks års bryllupsdag faktisk. Og (avholds)mannen overrasket med både by på og selv drikke champagne. Hvor skal dette ende?

Og han som bare skulle ha to barn, snakker plutselig ustanselig om vårt barn nr tre. Jøss, hva skjedde?

Gratulerer med bryllupsdagen. Så vanvittig herlig å fortsatt kunne overraske hverandre etter mange år

Hun kom under et døgn senere, så har fått begynt å kjenne litt på tobarnsmor-følelsen. Storesøster er rørende interessert og synes at lillesøster er totalt tipp topp. Hun skulle egentlig ikke vært her før i midten av neste mnd.

Kan sende deg en pm senere

Du er så flink med den strikkingen.

Jeg avsluttet endelig mariusgenser til storesøster her i mai. Har feilberegnet litt underveis så den passer om et par års tid..

[Vera Vinge]

Gratulerer med bryllupsdagen. Så vanvittig herlig å fortsatt kunne overraske hverandre etter mange år

Hun kom under et døgn senere, så har fått begynt å kjenne litt på tobarnsmor-følelsen. Storesøster er rørende interessert og synes at lillesøster er totalt tipp topp. Hun skulle egentlig ikke vært her før i midten av neste mnd.

Kan sende deg en pm senere

Du er så flink med den strikkingen.

Jeg avsluttet endelig mariusgenser til storesøster her i mai. Har feilberegnet litt underveis så den passer om et par års tid..

Wow, gratulerer så mye! Må ha vært et sjokk å få henne allerede. Hører gjerne mer på pm når du får summet deg til å skrive noe! Tenk det, to små jenter har du nå.

[Vera Vinge]

Sukk, på dager som denne tenker jeg at det blir en laang ferie. De tre andre her er småsyke, og det merkes først og fremst på nattesøvnen til yngstemann. Etter mer eller mindre sammenhengende sykdom hos ham en stund nå, pluss økt sult, begynner jeg å bli rimelig på felgen etter sammenhengende søvn. Jeg leste i en tråd her om slitne småbarnsforeldre som kanskje bare fikk tre-fire timer sammenhengende søvn. Ikke at det hele er en konkuranse, men må si jeg drømmer om tre timer i strekk...

Når storebror da er i et mildt sagt variablelt humør på dagtid, må jeg si jeg blir rimelig flat i humøret. Han sover nok for lite han også, sikkert pga småsykdom. Sovner for seint, våkner for tidlig og sover for lite på dagen. Det resulterer i utrolig voldsom lek og en del "ulydighet". Som når jeg ser at han vurderer å laste en leke i gulvet, selv om han vet at det ikke er lov å kaste ting inne, jeg sier at han ikke må gjøre det, han tenker seg om noen sekunder, og gjør det likevel. Helt bevisst testing av grenser mao. Og jeg vet ikke om det er mest redusert form eller mest alderen, men sikkert en 50/50-blanding. Jeg ser jo at han er et barn som på det jevne nok får høre "nei"-ordet mindre enn andre barn jeg kjenner. Sånn sett skulle det ikke være lov å klage. Men jeg blir altså helt koko når han setter i gang. Som i går da han dasket meg i ansiktet, da jeg tok ham med meg på butikken, da han ikke ville komme og hadde fått flere advarsler. Vi har svært sjelden opplevd at han har slått, men det har skjedd noen ganger i det siste. Han ble plassert i vogna med streng beskjed om å bli der til vi hadde betalt, etterfulgt av en sår gråt som sikkert fikk de andre kundene til å tenke at jeg var verdens verste mor (siden ingen andre hadde sett foranledningen).

Og når jeg etterpå spør om han er sint om dagen, så bekrefter han jo det. Og det er som dagene hjemme er todelte - alt ganske harmonisk og fint fram til soving, og så en del tårer og div etter det og fram til legging. Og han skjønner jo hva han gjør, og kan også etterpå uoppfordret si at mamma fikk vondt, at han må trøste og si unnskyld.

Og hva gjør man når man allerede syns ting er litt slitsomt. Jo, man watter opp pottetreningen for fullt. Han har gått mye naken ute i det siste, og et par ganger varslet at han må tisse. I tillegg til tisset en del ganger på potte mer tilfeldig. Han sier også at han ikke vil ha bleie, bare truse. Men etter at han tisset gjennom truse nr tre kort tid i dag og utover teppet i stua, samt klart å veive ned iPaden i tillegg, ble jeg bare så upedagosisk fortvilet at jeg kastet lokket til iPaden tvers gjennom rommet (ikke lov å kaste, nei...). Etter det gikk han litt forsiktig rundt meg en stund, kan man si. Huff, mamma-selvtilliten er ikke på topp på slike dager.

Tror jeg må legge meg seriøst tidlig i dag. Vi fikk hvertfall begge barna tidlig i seng, for de trengte det.

Men begynner seriøst å lure på hvordan jeg skal orke ferieplanene våre, selv om vi har planlagt lite. Jeg er så gjennomført trøtt og uopplagt nå, at jeg går og omtrent går og venter på kvelden fra jeg står opp.

Lurer også på om vi må ta lillebror til legen. For han har nesten ikke vært helt frisk på over en måned. Jeg har tenkt at det bare er en lillebrors skjebne, siden han utsettes for så mye smitte. Men nå begynner jeg nesten å lure. Han hadde en liten tilfriskning for noen dager siden, men så syns jeg liksom han startet ny runde med en gang. De siste par nettene har han hostet så voldsomt at han sprutgulper over hele seg. Ingen feber og egentlig fin form, bortsett fra at han de siste dagene ikke har vært så blid som vanlig.

Men matlyst har han. Vet ikke om jeg skal si heldigvis, for det er ikke bare sykdom som går utover min nattesøvn. En del netter er han utrolig sulten, så vi begynte med grøt i går. Bare en smak, da, vi trapper sakte opp. Så håper det hjelper. Tror i tillegg jeg må ringe legen og få ham sjekket?

Sukk, med de beste ønsker for natta. Det slår aldri feil - baby våkner alltid innen en time etter at jeg har sovnet, uansett når jeg legger meg. Og jeg mistenker at det gjør meg mest koko. Dårlig søvn i starten av natta føles som det verste, for det er nok da kroppen hadde trengt den dypeste søvnen. En natt ble jeg faktisk bekymret, da jeg våknet med baby i senga, uten anelse om hvordan han hadde kommet seg dit eller når. Han hadde ikke trillet ut eller havnet under oss eller noe, altså, for noe kontroll har man i underbevisstheten, men litt ekkelt likevel.

[Vera Vinge]

Og så mannen da, som halvsløver på sofaen til langt på natt. Det er han som står opp med storebror, så selv om han i det minste sover sammenhengende, blir det for lite på ham også. Rart at vi ikke går mer løs hverandre, egentlig.

Agh, beklager kjedelig utblåsning. Jeg regnet jo ikke med at jeg skulle få beholde en sovebaby, så det var ikke uventet med litt rusk. Vel, håper på snarlig bedring.

[Bustetroll]

Håper dere fikk en god natts søvn nå i natt. Og får en til nå til natten

[Vera Vinge]

Håper dere fikk en god natts søvn nå i natt. Og får en til nå til natten

Hehe, er det ikke typisk. Når man syter og klager som verst, er det i ferd med å bli bedre. Minstemann har sovet noe bedre de siste par dagene og storebror har vært noen knepp mer medgjørlig. Jeg har hatt de små med meg rundt omkring på div ærend og besøk de siste par dagene, mens mannen har skiftet vinduer m.m. sammen med en kamerat. Og storebror har vært eksemplarisk. I godt humør og ikke rabagass. Herlig!

Vel, jeg får kanskje ikke pris for månedens mamma likevel, ettersom jeg klarte å "glemme" igjen eldstemann i en heis. Typisk småbarnsmor uten kontroll å skulle putte i smokken på babyen, mens den andre blir diltende etter og ikke kommer seg ut av heisen i tide. Så ser man en stk sjeldent stressa mor som tar baby og veske under armen og løper fra etasje til etasje, på leting etter livredd gutt. Da jeg kom til riktig etasje, så jeg nok såpass rådvill ut, at noen lurte på om det var jeg som lette etter en gutt. Da hadde han blitt leid inn på nærmeste butikk, stakkars. Jeg var ikke seriøst redd, for dette var et lite senter, og jeg hørte i heissjakta at han ble tatt hånd om og hva hun sa til ham. Etterpå ville han bare bæres (jeg hadde mao en på hver arm) og mumlet at "heis er kummelt".

Huff ja, det var ukas -opplevelse. Om det i det minste kan få noen andre til å føle seg bedre.

(Til info, så har vi tatt heis igjen i dag, og da var det visst like gøy som vanlig, så han har nok ikke tatt varig skade.)

Men dette er et eksempel på noe som var litt dømt til å skje oss. Storebror ville aldri finne på å stikke av, og hører nesten alltid på det jeg sier til ham når vi er ute. Redd for biler, praktisk nok. Osv. Så man senker skuldrene og er ikke på full alert (uten at jeg helt vet hva som er vanlig å være med 2,5-åringer). Men det gikk heldigvis bra. Ble liggende og fantasere i går kveld om at noen kunne tatt ham i uærlige hensikter osv, men, ja, skal ikke tenke på det. Og alltid sende barn ut av heisen først. Alt man lærer.

Endret 8. juli 2014 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Hei, for en uke. Sparket i gang av bestemor på sykehus i hui og hast og jeg som fikk heteslag, av alle ting. Så jeg lå med feber mens lillebror nesten hoster mer enn noensinne, syns jeg. Vi var til legen med ham til slutt, ettersom han faktisk har vært sammenhengende forkjøla i halvannen måned (!), i litt varierende grad, men aldri frisk. Så venter på prøvesvar, ettersom det er mistanke om et bestemt virus.

Men, det går bra med bestemor, som fikk et lite hjerteinfarkt, men som er ved godt mot, dog noe oppgitt over å oppholde seg på sykehjem, omgitt av demente. Og vi har som familie nå tilbakelagt første ferieuke hjemme sammen. Vi har kost oss masse i hagen, badet, vært på små utflukter, og senest i dag vært på skogstur på en lokal topp. Herlig å pakke med seg sine to små gutter - en på magen og en på ryggen (en hver, altså) og dra av sted. Storebror har blitt utrolig mye mer utholdende på å gå selv, men godt å kunne sitte på ryggen i sele når sliten, inkl sove der.

Og vi er alle veldig glade for at den intense varmen er over nå. Lillebror likte ikke det, så kveldene gikk med til bæring og byssing, stakkars. Så han og jeg måtte tilbringe en del tid midt på dagen i vår kjølige kjeller. Brunfargen min er mao ikke helt i rute, selv med fantastisk vær.

[Vera Vinge]

Jeg tenker en del på aldring om dagen. Sikkert fordi jeg ser at begge besteforeldrene mine og svigerbesteforeldre begynner å dra på åra. De er alle rundt 90, men jeg må si de er overraskende spreke i hodet, alderen tatt i betraktning. Bestefar og svigerbestefar er dessuten imponerende i sin fysiske form. Damene sliter med diverse helseutfordringer, dessverre.

Jeg har tenkt på hva det er som gjør at folk virker gamle. Mine egne foreldre og svigers er alle rundt/rett under 60, og det slår meg hvor utrolig forskjellige folk i den alderen er, når det gjelder hvor gamle de virker. Mens jeg merker at noen dyrker sine særheter og innsnevrer fokuset, klarer andre å ivareta en åpenhet for nye ting. Jeg tenkte på dette da jeg så et gammelt kjærestepar på tv for en del uker siden. Dvs de var egentlig et nytt kjærestepar, siden de hadde funnet sammen igjen etter mange år. Tror det var sånn at de var kjærester da de var rundt 20, men så endt opp med å gifte seg på hver sin alder. De hadde likevel aldri glemt hverandre, selv om de mistet kontakten. Så mistet begge ektefellene sine, hvorpå mannen bestemmer seg for å ringe denne damen fordi han hadde sett hennes manns dødsannnonse eller noe sånt. Derfra gikk det slag i slag, og de endte opp som samboere. Tror de var nærmere 80 enn 70.

Det er jo en utrolig historie. Men så lurer jeg på om alle ville vært åpne for noe sånt. De virket begge veldig vitale. Men alle er jo ikke det. Mange i den alderen har liksom nok med seg selv, og jeg tror ikke det bare er skrantende helse som gjør det. Blir ikke mange litt sånn satt i sine egne vaner når de blir eldre? Hvordan unngår man det?

Hvordan blir man som min bestemor? Eller som svigerbestefar? De insisterer begge på at de fortsatt kan lære seg nye ting, og bestemor er flau over å måtte bruke rullator. Svigerbesteforeldrene mine var avholdsmennesker hele livet og fram til de var over 80, men plutselig en dag bestemte de seg for at de ville nyte vin i festlig lag. Ingenting galt i å være avholds, men syns det er utrolig å endre et så stort valg så sent i livet. Min bestemor liker godt å være impulsiv, for da føler hun seg litt "sprø". Dessverre setter helsa ofte en stopper for de villeste påfunnene, men jeg setter pris på ønsket.

Og det gjør meg så trist at helsa hennes blir stadig dårligere. Hun bor fortsatt hjemme, og har kun bistand av hjemmehjelp til å ta av støttestrømpene om kvelden. Så hun klarer seg godt. Men det er med en blandet følelse jeg skriver om henne. På den ene siden er hun utrolig sprek mentalt, følger godt med på samfunnsdebatter og er en svært oppegående dame på mye. Samtidig er det vondt å se hvor mye dårlig helse begrenser en. Hun var tidligere et fyrverkeri av en dame, både fysisk og intellektuelt. Jeg vokste opp i nabohuset til mine besteforeldre, og hun var virkelig min reservemamma. Mens min egen mor slet med sitt, var døra alltid åpen hos bestemoren min. Fordi vi har vært så nære, har det vært vanskelig å akseptere at hun blir eldre. Som å ha en veldig, veldig gammel forelder. Det føles feil. Samtidig har hun klart å ivareta mye godt ved seg selv også, så det er ikke bare elendighet.

Vel, konklusjonen er vel at det er fornuftig å ta vare på helsa, men likevel har man ikke full kontroll over den. Mens når det gjelder en mer intellektuell vitalitet, kan man gjøre mer? Og man kan jobbe med bevissthet rundt dette og hvor mye plass sykdomsfokus skal få. Det tror jeg man blir lykkeligere av. Må le av min bestemor, som har en del yngre venner. Hun syns de på hennes egen alder snakker for mye om sykdom. Så selv om hun er preger av egne hjerteproblemer, syns jeg hun tenker fornuftig rundt det også. Hun har alltid sagt: "hvordan man enn velger å leve livet sitt, alle bør ha en hobby". Og selv om jeg i blant stusser over enkeltes valg når jeg ser på Norge rundt og usunt store pennesamlinger enkelte har, har hun nok rett.

[Vera Vinge]

Jeg er alene hjemme med de små mens mannen er hos kamerater. Og det slo meg plutselig at jeg ikke har vært uten barn siden februar. Dvs det er mulig jeg har vært en snartur på butikken en gang, men ellers har jeg hatt med meg minstemann på diverse. Jeg har ikke hatt behovet for noe alenetid før nå, ettersom lillebror har vært enkel å ha med seg på alt fra venninnekvelder til restaurant med kollegaer. Men de siste ukene har det vært mer krevende, ettersom han stort sett har vært småsyk og mer misfornøyd, samt mer sulten. Så jeg ammer og ammer og ammer. Vi har begynt med grøt, da, men tar det rolig.

Men nå kom jeg til å tenke på at jeg godt kunne tenkt meg en kveld med venninner, uten barn. Men det er nok mest fordi kveldene har bestått av mye uro siste uka. Lillebror har nesten bare sovet på meg, etter mye byssing. Har hatt en topp i forkjølelse nå, så vet jo grunnen. Varmen var heller ikke noe særlig.

Jeg er dessuten veldig klar for å få sove mer sammenhengende om natta. Her har vi jo hatt det helt motsatt denne babyperioden, sammenlignet med forrige. Her sov lillebror særdeles godt fram til han var tre mnd, for så å våkne veldig ofte om natta. Dette har jo sammenfalt med kontinuerlig forkjølelse og økt sult, så det er ikke unaturlig. Og søvnen varierer noe. Men fra å sove i egen seng, er det nå samsoving for alle penga. For jeg har oppdaget at han sover bedre da. Han finner nok mye trøst i å ligge ved siden av meg når han hoster, sånn at han ikke våkner hver eneste gang han hoster.

[Vera Vinge]

Og storebror har blitt en skravler. Dvs, det har han alltid vært, bare at i fjor gikk det en del på "russisk". Da ropte han ut noe som hørtes ut som lange, meningsfulle setninger på et annet språk. Så ble han en papegøye, som gjentok alt som ble sagt. Nå snakker og snakker han, med oss og seg selv. Og han har begynt å argumentere. Han har bl.a. oppdaget ordet "men", og han kommer med en rekke forklaringer på hvorfor det ikke passer å gjøre noe akkurat nå.

Men noe av det morsomte, er å høre hvordan han leker for seg selv. "Veldig bra, lullaster. Hihi, nei, det var ikke veldig bra." Og så masse latter over sin egen ironi. "Ååh, bamse, va du så lei deg? Kanse du er sulten? Vil du ha litt melkemat?" *dra opp genseren og "amme"* Mannen har bygget ny terrasse foran kjellerinngangen, og selv om jeg forbannet det hele da det stod på, er det nå favorittstedet til storebror. I motsetning til verandaen ved stua, er det enda mer rett ut på plenen. Så når han nå har en kasse med leker stående der, kombinert med plaskebasseng, uteleker og bærbusker like ved, er han i sitt ess. Når han skravler så mye, er det dessuten lett å vite hvor vi har ham, så vi kan ordne ting inne, og likevel ha kontroll på ham. Så mye energi som han har hatt de siste månedene, er det dessuten en stor fordel for ham å være mest mulig ute.

Vi skal snart på fjellet, både i telt og hytte, men merker at jeg godt kunne vært hjemme hele sommeren. Selv om det var vel varmt i forrige uke, er det utrolig deilig å føle at vi ikke må dra av sted for å være fornøyd. Når norskesommeren har vært så bra som den har vært også.