For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Men det med barnevakt er en merkelig sak. Leser på KG, hører fra enkelte venninner og nå i familien, at en del tror de har krav på barnevakt så og så ofte fra besteforeldrene. Og i vårt tilfelle blir det jo veldig merkelig om alt sånt skal være helt likt, når noen har bodd flere titalls mil unna, mens vi bor ti minutter unna. Uansett, mitt inntrykk har vært at mine barns søskenbarn er der på overnatting nesten annen hver helg noen måneder nå, og jeg syns nå det er ganske ofte. Vårt barn har aldri vært på overnatting i nærheten av så ofte. Vi har dessuten ikke hatt barnevakt fra andre siden, mens dette andre paret også har barnevakt fra de andre besteforeldrene støtt og stadig.

Så blir veldig forvirret av dette. Men tror det handler om tre ting. Det ene at de bodde langt unna en stund, og det er en uuttalt forventning om at alt det tapte skal tas igjen til gangs. Det andre at de er veldig slitne og forventer at noen kommer og ordner opp, slik det ofte har vært før på andre områder. Og det tredje, det alle ser, nemlig at vårt barn er en del knepp mer easy-going enn søskenbarna. Jeg har aldri sett besteforeldrene gjøre forskjell i praksis, men det krever ikke så veldig mye å tenke sitt om at det er mye mer krevende å være sammen med barn som er mye misfornøyde og ett som det aller meste av tiden er blid og entusiastisk. Jeg har lurt på når det skulle bli et tema, men tror det kanskje kom til syne nå som vi har fått enda et rolig barn (jeg aner jo ikke om det varer, da).

Nei, ikke enkelt det der. Jeg har som sagt tatt en beslutning på at vi må takke nei til all henting av storebror i barnehagen, noe de har lyst til av og til, bare fordi de syns det er koselig. Overnatting har det ikke vært så mye av i utgangspunktet, så der er det ikke mye å kutte ned på. Nå som fødsel og dåp er overstått, er det ikke mye hjelp vi trenger heller. Men syns det er litt ille at ikke besteforeldre skal kunne tilbringe et par timer alene med barnebarnet her og der, når de ønsker det, for å bevare familiefreden.

[Ciara]

Og når jeg først ligger våken og tenker på kjedelige ting, så har vi en tid nå blitt beskyldt for å ha for mye barnevakt. Noen i familien som selv har små barn har en oppfatning av at vi har oftere barnevakt enn dem. For det første kan jeg ikke tro at det stemmer, for det andre skjønner jeg ikke hva som er poenget med å føre regnskap på sånt, så lenge de nesten alltid vil få ja av disse besteforeldre når de spør.

Men saken er vel at vi har bodd ganske nære disse besteforeldrene de siste to årene, mens de andre inntil nylig har bodd langt unna. Men det er da ikke vår feil? Det blir jo naturlig mer kontakt når man bor nær. Og jeg syns vel ikke det var helt på sin plass at dette med barnevakt ble påpekt da storebror sov der to netter da vi var på sykehuset og fikk lillebror. Neste overnatting var nå i helga. Jeg føler ikke at vi trenger så mye avlastning heller, at det er noe vi har krav på eller noe det er riktig å føre regnskap på. Nå har det også blitt sånn at vi sier nei, for å ikke skape gnisninger når vi får forespørsel om de kan få hente sønnen vår i barnehagen.

Nei, hva er det med dette barnevakt-kravet jeg leser så mye om på KG. Det er en glede når besteforeldre ønsker å treffe barnebarna sine, men det ville ikke falle meg inn å ha en slags konto på dette, med tid som skal cashes ut.

Nei, sove nuh.

Dette høres helt absurd ut. Og det høres da unektelig ut som misunnelse? Det er synd når det blir slik at dere føler at dere skal si nei når besteforeldre vil hente i barnehagen. Og ærlig talt, storesøsken må stort sett overnatte hos noen når en ny baby blir født - skulle du vært alene i fødsel eller storebror vært med på fødestua! Makan, kjenner jeg blir irritert bare av å lese om det.

Jeg tenker mye om barnepass og hyppig bruk av det, men dere høres da virkelig ikke ut til å være i nærheten av i den kategorien en gang.

Nei, det var en traurig kveld i går. Noe bedre i dag, kanskje, ettersom en part har prøvd å strekke ut en hånd. Den ble riktignok blankt avvist, og jeg skjønner ikke hvor alt sinnet kommer fra. Dette er kanskje mest av alt en lærdom om at man ikke bør gå og gnage på ting i årevis uten å gi det minste signal om at noe er galt. Da smeller det før eller senere. Og på en veldig ekkel måte, i en upassende anledning. Vel, mulig min innblanding i det minste gjorde noe godt likevel, ettersom det har gått fra trusler om å bryte all kontakt til å avtales et møte.

Puh. Og så går jeg ærlig talt og småkjefter litt på lillebror oppi dette. Siden han ble født har han jo hatt et veldig godt sovehjerte, så jeg har ingen rett til å klage, men siste halvannen uka begynner å merkes. Først forkjølelse og så disse vaksine-greiene. Etter mye våkning i natt, tidlig morgen i dag, full sovnekt i dag og bare orming når han puttes i sjal, kjenner jeg at jeg holder på å bli koko ("mamma bli heelt koko", som storebror har begynt å si når han hører jeg trekker pusten dypt for et eller annet). Nå klarte jeg endelig å lure ham i søvn i kurven likevel. Så fikk jeg meg i det minste i meg litt frokost. Jeg blir ikke spesielt sympatisk uten mat.

Vel, før prøve å turbopakke det siste til vi skal på tur i helga.

Dette var veldig søtt da!

Eldstemann her i huset har sagt noe lignende. Når det koker rundt meg og alle plaprer på engang har jeg en tendens til å si "Nå blir jeg helt svett her!" Og en gang alle nettopp plapret og hylte og maste samtidig (mannen inkludert) kom det fra ham: "Blir du helt svett nå, mamma?"

Men det med barnevakt er en merkelig sak. Leser på KG, hører fra enkelte venninner og nå i familien, at en del tror de har krav på barnevakt så og så ofte fra besteforeldrene. Og i vårt tilfelle blir det jo veldig merkelig om alt sånt skal være helt likt, når noen har bodd flere titalls mil unna, mens vi bor ti minutter unna. Uansett, mitt inntrykk har vært at mine barns søskenbarn er der på overnatting nesten annen hver helg noen måneder nå, og jeg syns nå det er ganske ofte. Vårt barn har aldri vært på overnatting i nærheten av så ofte. Vi har dessuten ikke hatt barnevakt fra andre siden, mens dette andre paret også har barnevakt fra de andre besteforeldrene støtt og stadig.

Så blir veldig forvirret av dette. Men tror det handler om tre ting. Det ene at de bodde langt unna en stund, og det er en uuttalt forventning om at alt det tapte skal tas igjen til gangs. Det andre at de er veldig slitne og forventer at noen kommer og ordner opp, slik det ofte har vært før på andre områder. Og det tredje, det alle ser, nemlig at vårt barn er en del knepp mer easy-going enn søskenbarna. Jeg har aldri sett besteforeldrene gjøre forskjell i praksis, men det krever ikke så veldig mye å tenke sitt om at det er mye mer krevende å være sammen med barn som er mye misfornøyde og ett som det aller meste av tiden er blid og entusiastisk. Jeg har lurt på når det skulle bli et tema, men tror det kanskje kom til syne nå som vi har fått enda et rolig barn (jeg aner jo ikke om det varer, da).

Nei, ikke enkelt det der. Jeg har som sagt tatt en beslutning på at vi må takke nei til all henting av storebror i barnehagen, noe de har lyst til av og til, bare fordi de syns det er koselig. Overnatting har det ikke vært så mye av i utgangspunktet, så der er det ikke mye å kutte ned på. Nå som fødsel og dåp er overstått, er det ikke mye hjelp vi trenger heller. Men syns det er litt ille at ikke besteforeldre skal kunne tilbringe et par timer alene med barnebarnet her og der, når de ønsker det, for å bevare familiefreden.

Jeg tror ofte det handler om at det er veldig lett å få feil oppfatning om hvor ofte barn passes av andre. Hvis dette andre foreldreparet for eksempel snakker med besteforeldrene en gang i uken, kan det jo godt hende at besteforeldrene forteller hver gang at de har møtt gutten din, om det så bare har vært en henting i barnehagen - og at det andre paret dermed får en følelse av de hører om det "hele tiden" og at det må bety at sønnen din er med besteforeldrene "hele tiden".

Hva sier besteforeldrene selv om dette her, vet de om misnøyen hos de andre?

Jeg skjønner at man gjør litt for å bevare familiefreden, men synes jo det er ille også, at et annet par skal få lage så mye styr på grunn av absolutt ingenting. Føler de at dere har kuppet barnevaktkvoten fra besteforeldrene da, dvs at besteforeldrene burde ytt enda mer og at det er din skyld?

[Vera Vinge]

Dette høres helt absurd ut. Og det høres da unektelig ut som misunnelse? Det er synd når det blir slik at dere føler at dere skal si nei når besteforeldre vil hente i barnehagen. Og ærlig talt, storesøsken må stort sett overnatte hos noen når en ny baby blir født - skulle du vært alene i fødsel eller storebror vært med på fødestua! Makan, kjenner jeg blir irritert bare av å lese om det.

Jeg tenker mye om barnepass og hyppig bruk av det, men dere høres da virkelig ikke ut til å være i nærheten av i den kategorien en gang.

Dette var veldig søtt da!

Eldstemann her i huset har sagt noe lignende. Når det koker rundt meg og alle plaprer på engang har jeg en tendens til å si "Nå blir jeg helt svett her!" Og en gang alle nettopp plapret og hylte og maste samtidig (mannen inkludert) kom det fra ham: "Blir du helt svett nå, mamma?"

Jeg tror ofte det handler om at det er veldig lett å få feil oppfatning om hvor ofte barn passes av andre. Hvis dette andre foreldreparet for eksempel snakker med besteforeldrene en gang i uken, kan det jo godt hende at besteforeldrene forteller hver gang at de har møtt gutten din, om det så bare har vært en henting i barnehagen - og at det andre paret dermed får en følelse av de hører om det "hele tiden" og at det må bety at sønnen din er med besteforeldrene "hele tiden".

Hva sier besteforeldrene selv om dette her, vet de om misnøyen hos de andre?

Jeg skjønner at man gjør litt for å bevare familiefreden, men synes jo det er ille også, at et annet par skal få lage så mye styr på grunn av absolutt ingenting. Føler de at dere har kuppet barnevaktkvoten fra besteforeldrene da, dvs at besteforeldrene burde ytt enda mer og at det er din skyld?

Saken her er at dette ikke har blitt tatt opp på en ordentlig måte, med noen, så ingen vet helt fullt ut hva som er problemet. Antakeligvis generell misnøye med en del ting i tilværelsen, i utgangspunktet. Og så er det lett å legge en del på at andre burde gjort mer.

Og det er vanskelig å vite hvor mye andre passes og treffes. Men vet det har vært to episoder nylig - en da gutten vår overnattet der like før dåpen og de andre kom på uanmeldt besøk morgenen etter, og en gang da besteforeldrene kom på uanmeldt besøk hit da de andre var her til middag. De får kanskje følelsen av at det er kontakt hele tiden. Og det er mye kontakt, det er det ingenting å nekte på, men den består jo for det meste i felles samvær med besteforeldre, mindre i barnepass. Jeg er i blant ute og kjører alene med gutta om ettermiddagen, hvis eldstemann skal ha nye sko f.eks, så stikker vi i blant innom besteforeldrene en liten tur, fordi de bor like ved sentrum. Nå driver jeg jo og tenker at jeg må slutte med dette også. Argh! Blir skikkelig sinna av dette, men orker ikke at vi skal få stadige beskyldninger heller.

Det er vanskelig å vite hvor mye andre passer, ja. Kanskje jeg har overdreven oppfatning av hvor ofte de passer de andre barna. Men det bryr meg heller ikke. Det eneste er at jeg håper besteforeldrene har vett til å si nei hvis det ikke passer. Men for vår del kunne jeg ikke brydd meg mindre hva andre driver med. Men jeg blir oppgitt når jeg hører de sier at besteforeldrene kun traff barnebarna så og så lite i den perioden, og så vet jeg at det er regelrett helt feil, fordi jeg var til stede ved flere av anledningene. Så det er tydelig at de trekker fra på egne vegne og plusser på for vår del.

Nei, får prøve å la dette ligge. For dette er ikke årsaken til at drama råder i familien, dette er bare noe helt annet som også frustrerer meg. Men sakens kjerne består, og det er at besteforeldre gjerne må trå til i spesielt krevende situasjoner. Men barnevakt er faktisk ikke noe man kan kreve sånn på det jevne. Hvordan skulle det tatt seg ut blant de andre besteforeldrene til barna våre, da? De har ikke passet gutten en time alene en gang, og det er ikke noe jeg tenker over. Den ene har spurt om det kanskje kunne vært aktuelt med en overnatting i løpet av året, og det syns jeg er en flott gest overfor barnet. Men syns dette i hovedsak bør være på besteforeldre og barnas premisser.

[Vera Vinge]

Må ellers legge til at jeg syns det er så morsomt når de små kommenterer oppførselen, vår, ja. Vi luftet våre frustrasjoner over situasjonen her i går, og gutten "hvorfor snakker du så høyt, pappa?" Det er vel nummeret før vi må dra fram engelsken ang visse tema eller vente til etter legging. Jeg ser også at han hermer mye etter ansiktsuttrykk osv. Alltid følerne ute, som sine foreldre, i grunnen.

[Ciara]

Ja, man må etter hvert passe på overfor de små. Tror jeg begynte å bli mer bevisst det da eldstemann var på alder med din sønn. Han blir i grunnen oftere redd nå som han forstår mer. Nyheter, for eksempel, står aldri på mens de er oppe.

Jeg er også opptatt av å fortelle hva jeg føler til barna mine. Jeg har en familie der tradisjonen er å nekte for at man er sint, selv om man helt åpenbart er det. Aner ikke hvorfor, men vi er utgangspunktet litt redde for å være sinte. Derfor er jeg litt ekstra bevisst på det, for jeg vil ikke at det skal være sånn. Jeg var sint her om dagen og eldstemann spurte: "Er du sint, mamma?" og fremst på tungespissen lå det søren meg et "Nei" og ville ut. Men så fikk jeg tatt meg sammen og sagt: "Ja! Nå er jeg sint. Men det går sikkert fort over!"

[Vera Vinge]

Ja, man må etter hvert passe på overfor de små. Tror jeg begynte å bli mer bevisst det da eldstemann var på alder med din sønn. Han blir i grunnen oftere redd nå som han forstår mer. Nyheter, for eksempel, står aldri på mens de er oppe.

Jeg er også opptatt av å fortelle hva jeg føler til barna mine. Jeg har en familie der tradisjonen er å nekte for at man er sint, selv om man helt åpenbart er det. Aner ikke hvorfor, men vi er utgangspunktet litt redde for å være sinte. Derfor er jeg litt ekstra bevisst på det, for jeg vil ikke at det skal være sånn. Jeg var sint her om dagen og eldstemann spurte: "Er du sint, mamma?" og fremst på tungespissen lå det søren meg et "Nei" og ville ut. Men så fikk jeg tatt meg sammen og sagt: "Ja! Nå er jeg sint. Men det går sikkert fort over!"

Jeg er helt enig i den ang følelser. Sier også ofte hva jeg føler, i helt enkle ordelag selvsagt, overfor sønnen min. Og spør ham hva han føler. Mannen syns i blant jeg går for langt. Gutten er redd for en del ting, som småkryp, som han har sett mye av ettersom vi har holdt på en del i hagen. Det naturlige for meg er å spørre om han blir redd eller om det var ekkelt, når jeg ser at han åpenbart blir redd, men så si at det ikke er farlig f.eks. Prøver å tydeliggjøre forskjellen på hva som er litt ekkelt og hva man faktisk bør passe seg for. Siden jeg vet at han kan bli fort engstelig for enkelte ting, er jeg litt forsiktig med å bruke ord som "farlig" og "passe seg", siden han allerede gjør mye av det. Og enig i at det ikke er farlig at de ser at vi blir sinte, så lenge de ser at det går over. Jeg har heller ingen tro på å benekte det åpenbare.

Har forresten akkurat tenkt på det du sier om nyheter, for oppdaget en dag at han ble stående og se på en slange som spiste en mus, eller hva det var, og det likte han virkelig ikke. Ikke at det var så farlig, men innså at han begynner å forstå mer avanserte konsepter enn før, og du har nok rett i at de bør skjermes for nyheter nå.

Kunne sagt mye mer om dette, men har en risotto som må kokes.

Endret 6. juni 2014 av Vera Vinge

[Bustetroll]

God tur, god helg og god bedring til lilleknøtt

[Mafalda]

Apropos å bytte språk, så hender det ofte at jeg snakker engelsk med mannen "over hodet" på Smule... Og så går det fem sekunder før jeg innser hvor tåpelig og unødvendig det er. Men altså, det blir en vane

[Vera Vinge]

God tur, god helg og god bedring til lilleknøtt

Takk.

Det ble faktisk en veldig bra tur, om humøret i heimen var labert på forhånd. Vi gjorde en viktig oppdagelse for oss, nemlig at det er fullt mulig å dra på fjellet med to så små. Vi la ikke ut på mange timer lange fjellturer, men kortere turer på rundt tre timer. Storebror overrasket stort med hvor mye han orket å gå selv, og i et helt ok tempo, selv opp bratte bakker. Med en hånd å holde i, da, siden det var mye store steiner på stien. Når han ble sliten, satte jeg ham opp i bæresele på ryggen, og han sov også der. Lillebror satt i sjal på mannens mage, og så hadde mannen sekk på ryggen.

Vi har gått en del i fjellet tidligere, men lite etter at vi fikk barn. Dvs, jeg burde vel heller si, lite etter at vi kjøpte hus. I sommer har vi ingen ferieplaner, så det blir definitivt en tur på fjellet igjen. Telt blir for styrete, bagasjemessig, når vi har to barn som må bæres en del, men hytte blir veldig ok.

Egentlig kunne vi tenke oss å dra på fjellet sammen med noen, men vi må bare innse at på visse områder funker vi ikke så bra sammen med andre småbarnsfamilier vi kjenner. Vi blir liksom stående og vente på andre i en del sammenhenger, fordi deres barn ikke vil det og det, eller foreldrene er mer interessert i treff på lekeplassen eller andre barnerelaterte aktiviteter, framfor aktiviteter som foreldrene ønsker og som barna også kan være med på. Det er litt synd. Kanskje det blir annerledes om noen få år, når barna har blitt større? Vi har flere venner og familie med barn, men ser at vi kan ha det gøy sammen hjemme hos hverandre eller på stranda, men så opplever jeg at folk ser rart på oss når vi sier at vi har lyst til å gjøre noe som først og fremst vi har lyst til, men som vi jo ser at eldstegutten vår også har glede av. For det var også helt fantastisk å se hvordan storebror i huset koste seg på tur, med alt vi kunne se på og prate om mens vi gikk og når vi tok pause.

Deilig å kjenne fjell-luft igjen. Og koselig å tenke på hva vi kan ta med barna våre på, som også var en stor del av min barndom, ettersom jeg har en far som elsker fjellet.

[Vera Vinge]

Apropos å bytte språk, så hender det ofte at jeg snakker engelsk med mannen "over hodet" på Smule... Og så går det fem sekunder før jeg innser hvor tåpelig og unødvendig det er. Men altså, det blir en vane

Hehe, skjønner at sånt blir en vane. Litt som når mannen trøster lillebror når han gråter og jeg står ved siden av og gynger fra side til side.

[Vera Vinge]

Men jeg sitter altså fortsatt med et visst vemod. Og dette gjelder bl.a. denne barnevakt-saken jeg skrev om før helga. Jeg skjønner nå at den hvertfall delvis handler om en opplevd forskjellsbehandling fra besteforeldrene. Jeg er helt sikker på at dette ikke er snakk om at vårt barn passes mer av besteforeldrene enn de andre barna nå, som vi alle bor i samme landsdel. Men jeg tror det handler om at hvertfall den ene besteforelderen ikke klarer å skjule at mitt barn vekker mer entusiasme enn de andre barnebarna. Entusiasmen handler nok om at besteforeldrene har truffet mitt barn mye oftere siden fødselen, fordi vi har bodd i nærheten av hverandre, kombinert med at barnebarna har veldig ulikt humør og temperament. Jeg har kjent dette gnage en stund nå. Jeg tror egentlig ikke barna merker det, fordi jeg syns besteforeldrene er flinke til å dele oppmerksomheten. Men man merker det når man hører hvordan besteforeldrene omtaler barnebarna med noe ulik entusiasme i stemmen når de snakker med oss voksne. Nå har jeg også fått bekreftet at de nevner mitt barn en god del oftere ved omtale når de snakker med en tredjeperson.

Så dette med barnevakt er nok hvertfall delvis et uttrykk for at de opplever en følelsesmessig forskjell. Og jeg har nå snakket med en annen i familien om dette, og vi har blitt enige om at vedkommende skal gi besteforeldrene en pekepinn om dette, fordi de nok ikke er bevisst på dette selv.

Samtidig er det ikke morsomt å være gjenstand for det jeg opplever er en generell misunnelse, som uavhengig av besteforeldre, handler om at vi nå har to barn som så langt oppleves av alle som "enkle", mens de andre har mange flere utfordringer. Det føles nok veldig urettferdig (og langt på vei mener jeg at dette er uforskyldt, eller hva jeg skal si, i begge tilfeller - jeg tror alle barna det er snakk om her har veldig ulikt medfødt temperament). Ingen kan noe for dette, og forhåpentligvis vil dette være glemt når barna er større, klarer seg mer selv, sover hele natta osv.

Men den triste konsekvensen av dette, er at vi må skjerme oss. Både fra denne andre familien og besteforeldrene. Vi har jo flere ganger takket nei til henting i barnehage, og de spør jo jevnlig om dette. Senere i sommer kommer de nok også til å spørre om de kan ha gutten vår på overnatting. Nå har ikke vi et skrikende behov for barnevakt, sånn på det jevne, men jeg syns overnatting er koselig for kontakten mellom barn og besteforeldre. Syns det er et poeng i seg selv at barnebarn og besteforeldre kan få være sammen uten foreldrene til stede. Men tror ikke vi syns det er verdt det, egentlig. Er også veldig i tvil om hvor ofte vi skal være sammen med disse besteforeldrene framover, vi voksne heller. Vi har egentlig gledet oss til å være med dem i båt i sommer osv, men frykter jo nå at det blir enda en greie vi må forsvare. En grunn til at vi treffer disse besteforeldrene ofte, er nettopp at vi bor i nærheten og vi syns det er greit med impulsive treff. Så jeg syns jo det blir urettferdig at alt skal veies og sammenlignes, når forholdene er annerledes hos de andre.

Men ok. Jeg blir helt trist av å tenke på det, men jeg har fått min dose familietrøbbel opp gjennom, så jeg har lært å trekke meg tilbake framfor å "hevde min rett" i slike saker.

Konklusjonen på dette og hele den andre feiden, er at vi trekker oss mer unna deler av familien. Hvertfall for en stund framover. I hele oppussingsfasen, har vi søkt mer mot familie enn venner, i grunnen. Vi har fortsatt en del kontakt med gamle venner, som vi flyttet fra da vi flyttet ut av byen. Men vi kan nok gjøre det enda mer jevnlig med noen av dem.

[Vera Vinge]

Ok, jeg innser at jeg var en smule irrasjonell i den siste posten min. Kanskje ikke så rart at jeg blir preget av følelser rundt såre familietema, men jeg ble nok vel defensiv i det jeg tenkte og skrev i går. Diskuterte hele saken med Herr V igjen i går, og selv om det fristende kan være å begrense kontakt med disse besteforeldrene en periode, for å slippe beskyldninger, er jo ikke det løsningen heller. De kan jo ikke straffes for at andre har issues med dem, de som snakker om abstinenser når det nærmer seg en uke siden de har sett gutten min.

Som sagt, bør de nok bevisstgjøre seg på enkelte ting, men jeg får vel tenke om denne saken som jeg gjør med en del andre familieting. Nemlig å behandle folk som voksne mennesker. Jeg kommer fortsatt til å takke nei til barnevakt en stund framover, men det er selvsagt urimelig at vi ikke skal kunne være med dem på båttur, av frykt for at andre i familien skal mene de har mer "krav" på besteforeldrenes tid. For oss blir det helt umulig å føre et regnskap på hvem som har oftest barnevakt, hvem som treffes oftest osv, så det må nesten besteforeldrene ha oversikt over. Mitt inntrykk er at hvis de har vært sammen med oss, er de snare til å besøke de andre osv.

Jaja. Familie er oftere mer komplisert enn man skulle ønske. Venner er enklere. Man kan drømme om den perfekte idyllen, men jeg merker en forskjell etter at det kom barn i familien. En liten gjeng med barn i tett alder. Mye glede. Men fra min side tidvis ganske stor irritasjon over at vi tenker så forskjellig om det å omgås barn, da jeg opplever at vi er så fleksible som bare det, mens andre lar sine barns ønsker legge alt for sterke føringer på hva som skal skje (f.eks. når barna får bestemme ting de egentlig ikke har forutsetninger for å mene noe om). Og fra den andre kanten en følelse av forfordeling. Det er kanskje helt greit med en pause, og så kan kanskje noe gjenopptas når barna er litt større og foreldre mindre slitne. Vi stiller selvsagt når vi blir invitert, men kommer ikke til å ta noe eget initiativ på en stund.

Blabla.

[Vera Vinge]

Men denne varmen. Storebror er henrykt, selv om han blir sliten av å være mye i sola også. Jeg hører ham i hagen nå. Mannen flytter ved, mens gutt bader i plaskebasseng. Lillebror, er litt forvirret over det hele. Er trøtt, men sliter med å sove så lenge om gangen som han trenger på dagtid. Så jeg har satt meg til rette i den svale peisestua, mens jeg gynger på lillebror i kurv, som henger fra taket.

Han har for øvrig på seg en litt retro, turkis bleiebukse med hullmønster foran, som jeg strikket for noen uker siden. Dette er sysselen min under de fortsatt laangdryge leggingene av storebror. "Mamma, hva trikker du? Begge to må få bukse." Ja, begge to får bukser, men babyene prioriteres nok i varmen. Er nå straks ferdig med en lys blågrå bleiebukse til en venninnes baby. Rask og billig barselgave, da det kun krever ett nøste. I bomullsblanding kan det fint brukes i varmen. Det er nemlig en liten babyboom blant venninnene mine nå, inkl et tvillingpar. Så her skal det strikkes. Men selvsagt falt jeg for fristelsen å strikke en ny seleshorts til lillebror, i rødt denne gangen, så jeg har en del ting på lista. I forrige ukes vaksineh@&"%#^$, ble store deler av dagene tilbragt med baby i sjal på magen, mens jeg gynget fra side til side, mens jeg strikket stående samtidig. Folk som lurer på hvordan småbarnsmødre får tid til å strikke.

[Ciara]

Familiekonflikten din har kvernet litt i hodet mitt. Vi har også besteforeldre som er veldig mye innom hos oss, enten det er på en kaffe, henting i barnehage eller - en sjelden gang - barnepass. Det skal sies at vi ikke har søsken, mannen og jeg, så vi har ingen slike potensielle konflikter. Men det plager meg litt likevel, for jeg ser hvor utrolig stor glede barna og besteforeldrene har av hverandre. Min far ringer og spør om han kan få lov til å hente i barnehagen. De ringer og sier de er i nærheten og kan stikke innom og kose litt. De reiser forbi på vei til skogen, og finner ut at de vil ta med seg Eldstemann. De fleste møter mellom besteforeldre og barnebarn er det med andre ord faktisk besteforeldrene som tar initiativ til. Og jeg hadde syntes det var forferdelig urettferdig om andre trodde dette handlet om barnepass som vi foreldre ønsket. Og jeg hadde syntes det var forferdelig å skulle nekte dem den gleden det er å se hverandre.

Så jeg - fra mitt ståsted (og også lite historikk og erfaring med familiekonflikter, vel å merke!) - tror jeg ville sagt at dette er en sak de andre fikk ta opp med besteforeldrene. Nå blir jo du tvunget til å løse et problem som ikke er ditt. Men: Det er virkelig ikke meningen å fortelle deg hvordan du skal gripe an saken, bare så det er sagt. Mest av alt er jeg litt fornærmet på dine vegne, tror jeg

Ha en strålende dag videre med gutta boys!

[Gjest Nesevisa]

Enig. Jeg synes det er synd at dere føler at det er dere som må gjøre noe i denne situasjonen - det er jo de andre som opplever at noe er problematisk?

[Vera Vinge]

Familiekonflikten din har kvernet litt i hodet mitt. Vi har også besteforeldre som er veldig mye innom hos oss, enten det er på en kaffe, henting i barnehage eller - en sjelden gang - barnepass. Det skal sies at vi ikke har søsken, mannen og jeg, så vi har ingen slike potensielle konflikter. Men det plager meg litt likevel, for jeg ser hvor utrolig stor glede barna og besteforeldrene har av hverandre. Min far ringer og spør om han kan få lov til å hente i barnehagen. De ringer og sier de er i nærheten og kan stikke innom og kose litt. De reiser forbi på vei til skogen, og finner ut at de vil ta med seg Eldstemann. De fleste møter mellom besteforeldre og barnebarn er det med andre ord faktisk besteforeldrene som tar initiativ til. Og jeg hadde syntes det var forferdelig urettferdig om andre trodde dette handlet om barnepass som vi foreldre ønsket. Og jeg hadde syntes det var forferdelig å skulle nekte dem den gleden det er å se hverandre.

Så jeg - fra mitt ståsted (og også lite historikk og erfaring med familiekonflikter, vel å merke!) - tror jeg ville sagt at dette er en sak de andre fikk ta opp med besteforeldrene. Nå blir jo du tvunget til å løse et problem som ikke er ditt. Men: Det er virkelig ikke meningen å fortelle deg hvordan du skal gripe an saken, bare så det er sagt. Mest av alt er jeg litt fornærmet på dine vegne, tror jeg

Ha en strålende dag videre med gutta boys!

Det høres ut som dere har det akkurat likt som oss! Barnebarn og besteforeldre som elsker å være sammen, og besteforeldre som enten tilfeldigvis eller "tilfeldigvis" var i nabolaget osv. Syns også det er ganske urettferdig om det skal endres veldig. Jeg vokste selv opp med besteforeldre i nabohuset, og ønsker veldig at mine barn skal få et tett forhold til sine besteforeldre. Det er noe så godt og trygt med å ha en nær storfamilie rundt seg. Og jeg kjenner meg virkelig ikke utslitt og sjelden i behov av barnevakt for vår del, så det handler jo ikke om det. For min del, må gjerne søskenbarna overnatte mye oftere hos besteforeldrene enn vår gutt, for jeg ser jo at de andre foreldrene er mer slitne enn oss. Men ja, det er akkurat disse impulsive overskuddstingene besteforeldrene gjerne ønsker, som er veldig koselig.

Men veldig godt å høre at andre er indignert på mine vegne.

Enig. Jeg synes det er synd at dere føler at det er dere som må gjøre noe i denne situasjonen - det er jo de andre som opplever at noe er problematisk?

Nei, jeg konkluderer egentlig med at vi ikke skal gjøre så mye som jeg først tenkte. Kommer nok til å takke nei til henting en stund framover, slik jeg har gjort en stund allerede. Det er bare det som frister mest akkurat nå. Men skal ikke bli helt avvisende overfor de ivrige besteforeldrene heller. Det er nok litt typisk meg å føle at jeg må gjøre så mye, men er enig i at dette egentlig ikke angår oss, sånn i bunn og grunn.

[Ciara]

Det høres ut som dere har det akkurat likt som oss! Barnebarn og besteforeldre som elsker å være sammen, og besteforeldre som enten tilfeldigvis eller "tilfeldigvis" var i nabolaget osv. Syns også det er ganske urettferdig om det skal endres veldig. Jeg vokste selv opp med besteforeldre i nabohuset, og ønsker veldig at mine barn skal få et tett forhold til sine besteforeldre. Det er noe så godt og trygt med å ha en nær storfamilie rundt seg. Og jeg kjenner meg virkelig ikke utslitt og sjelden i behov av barnevakt for vår del, så det handler jo ikke om det. For min del, må gjerne søskenbarna overnatte mye oftere hos besteforeldrene enn vår gutt, for jeg ser jo at de andre foreldrene er mer slitne enn oss. Men ja, det er akkurat disse impulsive overskuddstingene besteforeldrene gjerne ønsker, som er veldig koselig.

Men veldig godt å høre at andre er indignert på mine vegne.

Nei, jeg konkluderer egentlig med at vi ikke skal gjøre så mye som jeg først tenkte. Kommer nok til å takke nei til henting en stund framover, slik jeg har gjort en stund allerede. Det er bare det som frister mest akkurat nå. Men skal ikke bli helt avvisende overfor de ivrige besteforeldrene heller. Det er nok litt typisk meg å føle at jeg må gjøre så mye, men er enig i at dette egentlig ikke angår oss, sånn i bunn og grunn.

Det er kanskje fort gjort å ville gjøre sitt til å dempe konflikten fordi det er utrivelig slik det er nå. Alternativet er jo også å si det som det er til besteforeldrene, så de er informert om det.

Jeg registrerer på barneforumet at besteforeldre ofte blir kritisert, men jammen må det være utfordrende også. "Deres" besteforeldre gjør jo i grunnen noe feil uansett - hvis de er for mye med deres barn blir de andre sure, hvis de er for lite med deres barn blir de selv lei seg. Sukk.

[Vera Vinge]

Det er kanskje fort gjort å ville gjøre sitt til å dempe konflikten fordi det er utrivelig slik det er nå. Alternativet er jo også å si det som det er til besteforeldrene, så de er informert om det.

Jeg registrerer på barneforumet at besteforeldre ofte blir kritisert, men jammen må det være utfordrende også. "Deres" besteforeldre gjør jo i grunnen noe feil uansett - hvis de er for mye med deres barn blir de andre sure, hvis de er for lite med deres barn blir de selv lei seg. Sukk.

Å ja, jeg har også mange ganger tenkt på KG at det stilles mange krav på dagens besteforeldre, som gjerne er i full jobb og tar seg av sine foreldre i tillegg. Og så har man en kvote på barnepass som skal kunne løses ut i tillegg.

Jeg tror forresten disse besteforeldrene skal holdes utenfor, hvertfall fra vår side. Jeg har snakket med en tredjepart i familien, som forsiktig vil fortelle dem at deres noe sterkere entusiasme for det ene barnebarnet er noe som kan merkes, og at de ved felles samvær kan være litt obs på det. Men når det gjelder barnevakt-anklager. så tror jeg de det gjelder selv skal få ta opp dette. Tror kanskje delvis de er klar over det også. De er på den ene siden folk det er enkelt å snakke med, men de er også mennesker som bekymrer seg og ligger våkne. Så vil ikke blande meg opp i det som strengt tatt er en sak mellom dem og de andre.

[Vera Vinge]

Men jeg merker jo at jeg også påvirkes av barns humør. Jeg føler meg sjelden som en sur mamma, men opplever at det er mye latter og tøys hos oss. I en familie vi kjenner, er foreldrene mye oppgitte og irriterte på barna og grunnstemningen er litt negativ. Og jeg forstår det også, fordi jeg må selv jobbe med smilet i blant når man ofte får følelsen av at "alt er galt", selv om barnet ikke holder på med typisk "trass" heller. Mer jevn sutring. Og det slår meg at blide, "enkle" barn ofte får mest, mens de som har et mer utfordrende temperament f.eks, får mindre. Mens det kanskje skulle vært motsatt, da den sistnevnte gruppen gjerne trenger positiv oppmerksomhet enda mer. For det blir jo en god/vond sirkel av det også. Sure barn har lett for å gi sure voksne, og sure voksne gir fort sure barn. Og motsatt.

Det var jo en av grunnene til at jeg reagerte på en ansatt i barnehagen, som i motsetning til de andre, virket å ha en litt negativ holdning til barna, inkl mitt barn. Mens jeg fra de andre ansatte hadde fått inntrykk av at de taklet min sønns utålmodighet og dytting av yngre barn (noe som kort fortalt oppstod når de kom og veltet tårnet han hadde bygget f.eks. - som januar-barn blir han i utgangspunktet satt sammen med de yngste barna, selv om han er mer på nivå med de som er et halvår eldre) med avledning og å gi ham mer tid med de eldre barna, opplevde jeg at nyansatt ga ham merkelappen "rampete" eller "slem". Grunnen til at jeg reagerte på det, var jo at jeg ikke tror slike merkelapper fører til snillere barn. De skal selvsagt irettesettes også, men det er jo noe med å forstå hvorfor ting skjer. Dette har de for øvrig tatt til seg, og jeg opplever at denne ansatte overraskende nok har gjort en helomvending. Jeg vil ikke at mitt barn skal dytte, selvsagt, og ville vært streng om jeg selv så noe sånt. Ingen kan tvinge de som jobber med barn å like alle barna, men de bør klare å late som.

Så, det må være en utfordring som lærer for en hel klasse, å vise positiv oppmerksomhet mot den som bråker mest i klassen, som kanskje har spesielle behov. Og jeg får vondt av de barna som langt oftere opplever irettesettelse enn godord. Det går jo på selvtilliten løs. Selv om årsaken bak kjeftingen kan være aldri så forståelig. For selv om forskning viser at positive metoder virker bedre enn straff og kjeft, er det nok vanskelig å klare å snu, hvis man først har kjørt seg inn i et spor. Som lærer eller forelder.

[Bustetroll]

Du tar ofte opp viktige emner når du skriver. Som man kan relatere og gjenkjenne seg i, ofte privat, nå også sett ut fra jobbperspektiv.

Som lærer kjenner jeg meg veldig igjen i det siste avsnittet i forrige innlegg - det kan virkelig være en utfodring å være tålmodig, skape god relasjon og vise positiv oppmerksomhet mot de elevene som har størst behov for å få det. Et tema jeg kunne sagt masse om, men det får bli en annen gang (er så sent ). I forhold til barnehagen er jeg veldig glad du har fått "støtte" og bekreftelse fra de andre i barnehagen som er positive i forhold til gutten din. Jeg synes reaksjonsmønsteret hans høres helt naturlig ut, og det må være svært frustrerende som forelder å oppleve at den profesjonelle ikke forholder seg til barnet på en måte som man i utgangspunktet ville forvente. Håper situasjonen forbedrer seg enda mer etterhvert som det går litt mer tid.

Og heia deg som tør å si i fra/undersøke.