For sant til å være godt

[Mafalda]

Så kjedelig med morkaken som ikke ville ut. Da skal jo liksom fødselen være over og alt være fryd og gammen (men det er jo ikke for ingenting at jordmødre passer ekstremt godt på helt til morkaka er ute og alt av blødninger stoppet). Håper det går sånn noenlunde bra med deg allikevel, selv med den ekstra påkjenningen!

Jeg var forresten 4,5 kilo selv, og er relativt normal i voksen alder altså (tror jeg ).

Kos deg med lillemann!

[Vera Vinge]

Igjen, takk for koselige kommentarer.

Vi kom hjem i formiddag, og det var veldig godt. Gutten er nå to dager gammel, og jeg hadde aldri trodd vi skulle kunne dra hjem så tidlig bare i går. De første to dagene er så annerledes denne gangen sammenlignet med de to første dagene forrige gang, på absolutt alle måter. Bortsett fra en, og det er at jeg kjenner den samme overveldende gleden og stoltheten som sist. Den jeg kanskje trodde skulle være mindre med andremann, men neida, jeg syns det er like fantastisk denne gangen.

Men, det som er annerledes, er for det meste positivt. Eldstemann hadde jo en langt tøffere fødsel, da han ble tatt med tang, i tillegg til at han hadde ligget i seteleie på forhånd og han svelget misfarget fostervann. Så han hadde det ikke godt i begynnelsen, stakkars. Han var en tapper liten type som krevde mye av oss, og jeg trodde til og med lenge at det var helt innenfor normalen (noe det nok ikke helt var). Yngstemann skled jo nærmest ut uten problemer, og bærer preg av å på alle måter ha det veldig godt kroppslig. Så han bare spiser og sover i grunnen. Han vil jo bli mer våken etter hvert, men nå skjønner jeg plutselig de som kan si at nyfødte nesten er litt kjedelige.

Og så ble jeg jo klippet sist pga tang, noe som betydde mange sting og klipp i muskel, i tillegg til at jeg fikk infeksjon i et sting. Hadde mao store smerter i litt over en uke, og opplevde det som mye verre enn fødselen. Denne gangen kun en liten rift og et lite sting. Jeg er riktignok mer mørbanken i bekkenet, kanskje pga størrelsen på baby (?), men det har gitt seg mye. Så smertene nå er jo nesten fraværende sammenlignet med hva de var da.

På den negative siden, merker jeg jo blodtapet godt. Sist mistet jeg en helt normal mengde blod, og var småsvimmel et par dager. Syns jeg raskt følte meg frisk og rask sånn sett sist. Denne gangen mistet jeg jo veldig mye mer, så har vært mye mer svimmel og blir fort sliten. Men har egentlig kommet meg veldig bra likevel, sier de. Jeg traff en av barnepleierne på gangen i går, og hun var helt overrasket over at jeg var oppe og gikk. Så det er egentlig veldig hell i uhell, akkurat de greiene der, som jeg selvsagt skulle være foruten.

[Vera Vinge]

Men altså, for å si noe om selve fødselen. Jeg kjente at maseriene jeg hadde hatt til og fra et par uker, tok seg noe opp på ettermiddagen før fødselen. Så lurte litt på om det skjedde noe, men så avtok det utpå kvelden. Sov riktignok veldig dårlig likevel, fordi de kom innimellom på natta, men mest av alt var lillegutt utrolig aktiv i magen. Måtte stå tidlig opp pga time til igangsetting, og kjente noe som virket som mer ordentlige rier etter at jeg hadde våknet. De var ikke fryktelig sterke og litt uregelmessige, så var litt i tvil om hva som skjedde. Men da vi kom inn på sykehuset, så de at alt var modent, klart og igang. Men, trolig fordi jeg var såpass mye over termindato (12 dager), valgte de å ta vannet for å få enda mer fortgang.

Og da sa det liksom bare pang, og riene ble mye mer intense og kom liksom kastet på meg. Det var noe pause mellom, men jammen ikke mye. Så jeg ble et øyeblikk i tvil om hvor dette skulle ende, men heldigvis var det ikke min første fødsel, så jeg forstod at dette nå kom til å gå fort. Jordmor sa også det etterpå at det gjerne ble vondere og mer intenst med så rask fødsel. Alt komprimeres, liksom. Mens jeg sist reflekterte mye under fødselen, og kjente mye magi, i mangel av et annet ord, klarte jeg nå knapt å tenke. Skjønte plutselig de som har bedt jordmor om å ta livet av dem osv. Men, var samtidig glad for at det var så god framgang iom at jeg da offisielt var på overtid.

Så, ting åpnet seg fort, og de fryktet at han ville komme veldig fort. Og han kom forståvidt som et skudd, men det var likevel ganske kontrollert, antakelig mye pga jordmors innsats. Så, plutselig var han ute, og jeg var i aktiv fødsel i halvannen time. Jeg følte meg umiddelbart veldig pigg, og det ble tatt noen bilder av oss, hvor jeg, om jeg må si det selv, ser uforskammet godt ut. Og følelsen av å få barnet på brystet var like utrolig denne gang.

Så begynte jeg å skjønne at de styrte med noe greier og det kom brått masse folk inn i rommet. Jeg kjente at det liksom bare rant ut av meg, og mannen beskriver det hele som et skikkelig blodbad. Så lempet de meg over på en båre og skyndtet seg ut med meg. Var litt forvirret på dette tidspunktet fordi jeg følte meg helt fin fortsatt, og jeg syns det var fælt å forlate babyen. Husker jeg gråt stille i heisen. Var ikke redd for meg selv, selv om jeg skjønte at det var alvor, for jeg hadde hørt en bekjent som opplevde det samme. Men det var en ekkel følelse å bli trillet inn i salen der med masse folk som handlet raskt.

Før jeg visste ordet av det hadde jeg masse rare drømmer, hvor jeg følte at jeg lå og svevde i en labyrint. Husker det først som ganske ekkelt, og så fikk jeg sånn klarhet som jeg ofte får i drømmer ellers, at jeg skjønte at jeg var på sykehus i narkose. Helt rart. Men det var likevel vondt å våkne. Husker ting veldig vagt, men tror jeg hadde en lang oppvåkning, hvertfall sammenlignet med når jeg har vært i narkose tidligere. Fikk vite at jeg hadde fått en spesiell narkose nå pga omstendighetene, og at man kunne føle seg veldig rar av den. Husker jeg lenge følte meg litt uhøflig som ikke klarte å møte blikket til hun som passet på meg, fordi det så ut som hun hadde fire øyne.

Heldigvis kunne mannen og gutten komme inn der jeg var, da vi hadde et eget rom. Først føltes det ikke helt bra, fordi jeg kjente meg så veldig syk. Lå tilkoblet masse greier og kjente at jeg var helt hoven i kroppen. Ser på bilder at det ser ut som jeg veier maange kg mer enn jeg gjør, altså ut fra hvor hoven jeg var i ansiktet.

Men når jeg klarte å se ordentlig igjen og hjernen begynte å fungere, kjente jeg gleden kom snikende. Og da jeg fikk vite størrelsen på baby, lo jeg ukontrollert. Så følelsesmessig har jeg følt meg veldig bra fra jeg våknet ordentlig av narkosen. Og kroppen har som sagt kommet seg helt utrolig. Fra å ikke kunne reise meg fra senga på kvelden første dagen, har svimmelheten avtatt mye. De ville egentlig beholde meg litt til på barsel, men jeg delte rom med en som snorket høyt og hadde en baby som skrek mye, så jeg kom meg heldigvis over på hotell i går. Sov så veldig lite den første natta pga. naboen min, i tillegg til at jeg måtte vekke baby og amme ofte pga blodsukkergreier som de måtte måle pga størrelse på baby. Men i natt fikk jeg heldigvis sove ganske mange timer, og det gjorde godt. Foreløpig har han et utrolig godt sovehjerte, den gutten. Det varer sikkert ikke helt på denne måten, men det er hvertfall sårt tiltrengt for min del akkurat nå. Sist gang funderte jeg på hvor få timer i hvor mange dager det tar før man blir psykotisk, så man kan trygt si at situasjonen er en helt annen nå...

[Jakobine-]

Gratulerer så mye, Vera!

[Mafalda]

Oi, det var en rask og heftig fødsel!

Jeg er ikke sikker på om jeg blir mest fascinert, skremt eller misunnelig på de som har rakettfødsler a la din, men at det må være en helt annen opplevelse er jeg ikke i tvil om.

Men huff, det var skummelt dette med morkaken. Jeg har jo bare sett lignende ting på TV, men typisk i en fødselssituasjon (om det nå er hastesnitt, morkake som ikke løsner eller hva det måtte være) er jo at det plutselig haster veldig og at det kryr av folk med stress i blikket, som du sier. Det er jammen ikke rart man friker litt ut, synes du var veldig fattet som begrenset deg til å gråte litt i heisen...

Og så bra at du fikk en hotellnatt, i steden for dobbeltrom med bråkete "room-mates". For all del, det er lett å føle en viss mammasolidaritet med hun som ligger der med en baby som skriker og bråker, men samtidig er man som regel ganske kjørt selv, og med en egen baby å passe på... så det holder liksom med ens eget ståk om man ikke skal forstyrres av andre også

Godt at lillebror tegner til å være en fornøyd og rolig kar!

[Ciara]

Jeg får en klump i halsen av å lese slike historier! For en heftig fødsel! Det er vanskelig å henge med i svingene da, bare å gi seg over. Men dette med morkaken hørtes skummelt ut, men det virker som om du ikke kunne taklet det på noen bedre måte - tøff er du!

Kos deg med den lille store. Jeg tror som deg at en ukomplisert fødsel har mye å si for babyen. Vi hadde også en førstemann som var krevende, og andremann var totalt annerledes

[kisskissbangbang]

Wow, det hørtes intenst og litt skummelt ut, men så godt at alt går bra.

Så herlig med rolig og tilfreds gutt. Vi hadde også en sånn veldig våken og styrete baby første gang, og hari ettertid skjønt at han nok var rimelig krevende sammenliknet med ''alle andre'' babyer, så om vår neste kommer ut som din så er det greit for meg.

Hvor stor var storebror da han ble født? Denne var jo en skikkelig kraftkar, herlig.

[Yesterday]

Oj så ekkelt og tøft! Men det endre godt

Gratulerer så mye!

[Gjest Jørild]

Oj, det hørtes jo faktisk ganske dramatisk ut! Godt det gikk bra, de er jo så godt trent på slikt. Håper du nyter barseltiden med fine store lillebror!

[Gjest åffårno]

Åååååååh! Gratulerer så mye :D

Den fødselen hørtes helt vilt intenst ut!

[Vera Vinge]

Gratulerer så mye, Vera!

Tusen takk!

Oi, det var en rask og heftig fødsel!

Jeg er ikke sikker på om jeg blir mest fascinert, skremt eller misunnelig på de som har rakettfødsler a la din, men at det må være en helt annen opplevelse er jeg ikke i tvil om.

Men huff, det var skummelt dette med morkaken. Jeg har jo bare sett lignende ting på TV, men typisk i en fødselssituasjon (om det nå er hastesnitt, morkake som ikke løsner eller hva det måtte være) er jo at det plutselig haster veldig og at det kryr av folk med stress i blikket, som du sier. Det er jammen ikke rart man friker litt ut, synes du var veldig fattet som begrenset deg til å gråte litt i heisen...

Og så bra at du fikk en hotellnatt, i steden for dobbeltrom med bråkete "room-mates". For all del, det er lett å føle en viss mammasolidaritet med hun som ligger der med en baby som skriker og bråker, men samtidig er man som regel ganske kjørt selv, og med en egen baby å passe på... så det holder liksom med ens eget ståk om man ikke skal forstyrres av andre også

Godt at lillebror tegner til å være en fornøyd og rolig kar!

Ja, at raske fødsler er noe annet enn treige er hvertfall helt tydelig. Mine to fødsler har vært totalt forskjellige. Selv om første fødsel egentlig var relativt rask til å være første gang, var det så mye mer kontrollert. Og det var det jo også fordi jeg hadde epidural deler av tiden, selvsagt. Og så var det noe med at de mest intense smertene var raskere overstått likevel forrige gang iom at jeg da ikke presset ut hodet for egen maskin. Eldstegutt ble født i seteleie og hodet måtte hjelpes ut med tang. Så den intense følelsen av et hode som må ut var over på noen få sekunder forrige gang (selv om det må sies at det føltes verre å få en tang oppi der, til tross for at det gikk fort, men det handler kanskje også om at det virker verre med all smerte som påføres av andre enn når smertene bare kommer).

Men veldig gode opplevelser begge to, sånn når man vet at det selvsagt er smertefullt. Men jeg hadde nok en enda større lettelse etterpå forrige gang fordi jeg hele tiden hadde "trusselen" av keisersnitt hengende over meg. Så var sånn sett enda mer rusa på fødselen etterpå enn denne gangen, hvor alt i utgangspunktet skulle være normalt. I tillegg skjedde jo det med morkaka etterpå denne gangen, som var en liten nedtur.

Ang. å dele rom på barsel. Det er jo nesten komisk at de gangene man virkelig trenger å hente seg inn som mest, altså de gangene det har oppstått komplikasjoner under fødselen, det er da man skal ligge og høre på folk som snorker, babyer som skriker, alarmer som går på gangen i tillegg til masse andre rare lyder. Husker jeg ble helt desperat da jeg endelig hadde fått sove en time den første natta og visste at jeg skulle vekkes av jordmor en time senere, så kom romkameraten trillende inn med den skrikende babyen.

Jeg har heller ikke denne gangen merket noe til barseltårene alle snakker om. Jeg kjenner jo at jeg er hakket mer hormonell enn normalt, men vet ikke om det er så annerledes enn i graviditeten. Og for det meste handler det om at jeg blir lettere rørt. Men, da jeg merket det mest var da jeg hørte på hun stakkars romkameraten som gråt høyt flere ganger når hun snakket med noen om fødselen. Da måtte jeg også tørke tårene. Jeg hadde så vondt av henne, som hadde hatt en vanskelig fødsel, og jeg hadde så lyst til å si noe til henne gjennom forhenget. Det må være fælt å ha fått sitt første barn og ha fått en sånn sjokkopplevelse som hun hadde. Så jeg kjenner meg jo veldig takknemlig som i tillegg til å ha fått to tilsynelatende friske barn, har hatt to så fine fødsler.

Endret 6. mars 2014 av Vera Vinge

[Yesterday]

Håper at barselhotellet er ferdigbygd her neste gang jeg skal føde for å dele rom med en som bråket 24-7 var tortur, sov ikke på 5 netter.

Så jippi for barselhotell

[Vera Vinge]

Jeg får en klump i halsen av å lese slike historier! For en heftig fødsel! Det er vanskelig å henge med i svingene da, bare å gi seg over. Men dette med morkaken hørtes skummelt ut, men det virker som om du ikke kunne taklet det på noen bedre måte - tøff er du!

Kos deg med den lille store. Jeg tror som deg at en ukomplisert fødsel har mye å si for babyen. Vi hadde også en førstemann som var krevende, og andremann var totalt annerledes

Hehe, følte meg ikke spesielt tøff da jeg våknet av narkosen. Men med en gang babyen var ute og lå med ham på brystet, fikk jeg riktignok den superkvinne-følelsen jeg husker fra sist gang. Det er utrolig hva kroppen klarer! Jeg har tidligere ledd litt av historien med min mor som fødte broren min på nesten 5 kg på to timer, noe hun beskriver som uproblematisk. Jeg har alltid lurt litt på om det virkelig kan stemme. Men jeg ser jo nå at disse to fødslene var ganske like, bortsett fra den med morkaka. Sist gang tok de røntgen av bekkenet for å se om jeg kunne føde i seteleie, og jeg fikk da vite at jeg hadde skikkelig fødekropp siden jeg har veldig romslige, indre bekkenmål. Det er jo litt fascinerende, og det har jeg vel arvet fra min mor. Bra at bekkenmål og babystørrelse hos oss henger fornuftig sammen...

For meg virker det også som at de krevende babyene oftest kommer først, og jeg har lest at det stort sett er sånn også, fordi nr en gjerne baner vei i fødselskanalen. Og selv om det blir ekstra krevende å ha en urokråke når man aldri har hatt baby før, er det også noe godt ved at man ikke får en som krever veldig mye når man allerede har en fra før. Sikkert positivt mtp sjalusi også, dersom nr to er rolig.

Wow, det hørtes intenst og litt skummelt ut, men så godt at alt går bra.

Så herlig med rolig og tilfreds gutt. Vi hadde også en sånn veldig våken og styrete baby første gang, og hari ettertid skjønt at han nok var rimelig krevende sammenliknet med ''alle andre'' babyer, så om vår neste kommer ut som din så er det greit for meg.

Hvor stor var storebror da han ble født? Denne var jo en skikkelig kraftkar, herlig.

Jeg krysser fingrene for deg, at lillebror hos dere blir hakket roligere. Nå er man vel innstilt på det meste når første var krevende, så det skal vel litt til at man blir sjokkert. Men godt om man da kan senke skuldrene litt denne gangen.

Storebror her var 3,6, så det er litt pussig. De sa til meg at lillebrødre ofte blir hakket større enn gutt nr 1, men dette er jo mer enn forventet. Jeg la på meg omtrent like mye i begge svangerskap også. Dvs. jeg hadde faktisk planer om å legge på meg litt mer nå for å ha mer å tære på i ammeperioden, men jeg kom aldri dit at jeg drakk fløte for å få opp vekta, og fordi jeg ikke hadde bekkenplager denne gangen heller, kunne jeg jo være i aktivitet osv. Så, et par av jordmødrene kommenterte akkurat det, fordi de ofte erfarte at store babyer kom fra store mødre. Men det er jo mange ting som spiller inn.

Men det er rart å se hvor mye den ekstra kiloen som skiller de to gutta har å si. Eldstemann kunne ikke måles i lenge pga seteleie og at de ikke ville strekke ut beina, men han ble tippet til 52 cm. Altså lang og slank. Lillebror er like lang, men fyller ut hudfoldene mer, kan man si. Flere kommenterer at han ikke ser typisk nyfødt ut, og jeg er enig. Han ser ordentlig stor ut og ikke sånn sammenkrøket og rynkete, slik storebror var. Han er jo også litt mer våken i blikket pga overtiden. Så syns han ser mer ut som han er fire uker enn fire dager. Er litt fascinert bare.

Oj så ekkelt og tøft! Men det endre godt

Gratulerer så mye!

Tusen takk til deg også.

Oj, det hørtes jo faktisk ganske dramatisk ut! Godt det gikk bra, de er jo så godt trent på slikt. Håper du nyter barseltiden med fine store lillebror!

Det er rart å tenke på at kvinner i andre deler av verden dør av sånt, og det samme om man går litt tilbake i tid i Norge. Det gir noen perspektiver på hvor heldige vi bør føle oss med vårt helsevesen.

Åååååååh! Gratulerer så mye :D

Den fødselen hørtes helt vilt intenst ut!

Takk for det. Endret 6. mars 2014 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Håper at barselhotellet er ferdigbygd her neste gang jeg skal føde for å dele rom med en som bråket 24-7 var tortur, sov ikke på 5 netter.

Så jippi for barselhotell

Høres grusomt ut! Man trenger jo hvile mer enn noensinne etter en fødsel.

[Ciara]

Nå var du jo overtidig også, han har jo hatt to uker (?) mer å legge på seg

[Vera Vinge]

Nå var du jo overtidig også, han har jo hatt to uker (?) mer å legge på seg

Ja, helt klart. Men de mente altså at han likevel ville vært en stor gutt, selv om ikke fullt så stor.

Men det rare er at jeg ikke egentlig syns magen var noe større nå enn sist. Jeg prøvde å sammenligne magebilder fra de siste dagene av de to graviditetene, og det var nesten så jeg lurte på om jeg var større sist. Det var jeg sikkert ikke, men det var hvertfall ikke noe opplagt større mage nå. Og det skjønner jeg hvertfall ikke, for skulle tro en kilo ekstra på baby ville vises utenpå?

Gladnyheten er hvertfall at jeg jammen slapp unna strekkmerker denne gangen også. Jeg har hørt noen si at de fikk strekkmerker flere uker etter fødsel, men virker vanskelig å tro at de plutselig skal komme nå. Dette er ikke veldig viktig, bare en liten ting å glede seg over. Syns ikke strekete mager er lite fint, men hadde håp om å slippe dype furer som kan gjøre at man får heng (eller, hvertfall var det sånn for min mor). Nå er jeg dessuten fascinert over hvordan livmoren trekker seg sammen dag for dag. Magen har jo en rar form i denne fasen og det samme med navlen. Så får jeg se hvordan det ender. Men rart at både mage og underliv kan komme seg så såpass etter å ha blitt tøyd og strukket på dramatisk, som de gjør for mange.

[Vera Vinge]

Nå kom jeg på noe av det beste med å ha baby. Nemlig når de er helt dopa på melk, slappe i kroppen og smiler i søvne. Dette eksemplaret er dessuten utstyrt med smilehull, og de bli'kke mindre søte av det.

[Gjest Jørild]

På tide å legge ut bilde!!

[Ciara]

Nå kom jeg på noe av det beste med å ha baby. Nemlig når de er helt dopa på melk, slappe i kroppen og smiler i søvne. Dette eksemplaret er dessuten utstyrt med smilehull, og de bli'kke mindre søte av det.

Ja!

Det er de pussigste ting som er sjarmerende. Jeg synes babyraping er forferdelig søtt, for eksempel Men det må nesten være noe instinktivt ved det at det føles så nydelig å ha et mett barn, tror du ikke? Det er rett og slett utrolig tilfredsstillende å se dem mette og fornøyde

[Vera Vinge]

På tide å legge ut bilde!!

Hehe, ja jeg er treig denne gangen...

Ja!

Det er de pussigste ting som er sjarmerende. Jeg synes babyraping er forferdelig søtt, for eksempel Men det må nesten være noe instinktivt ved det at det føles så nydelig å ha et mett barn, tror du ikke? Det er rett og slett utrolig tilfredsstillende å se dem mette og fornøyde

Jo, det er jo den komplette tilfredsstillelse. Det ser jo helt fantastisk ut å være baby etter en sånn seanse. Sist kjentes det nok også ekstra godt siden babyen ellers var så mye urolig. Han var alltid fornøyd når han spiste og tiden rett etterpå. Når jeg ser kontrastene mellom de to gutta bare de første levedøgnene, får jeg litt ekstra vondt av storebror. Han hadde så mye vondt og kroppslig ubehag, og sånn holdt det på i tre mnd før vi fant ut av det. Det satt lenge i at vi kunne gjort noe før om vi hadde skjønt mer. Men mens han ofte var en misfornøyd liten baby, husker jeg følelsen da det snudde. Fra han var seks mnd steg humøret gradvis, og det siste halvannet året har jeg fått så mange kommentarer på at han er en sjeldent blid gutt. Alle ønsker seg jo blide barn, men tror jeg har satt ekstra pris på det etter den første fasen hvor han var så plaget. Blide barn har det i det minste veldig godt (selv om det er mange grunner til at de er blide, så handler det hvertfall om fravær av ubehag - min familie sier at jeg var sånn påfallende blid selv i småbarnsårene).

Så har eldstemann dessverre arvet mitt temperament... Men det er litt sånn at han er blid og gøyal det aller meste av tiden, og så veldig sinna en gang i blant. Svært sjelden sånn sutrete og sur, men så klart desto mer krevende når han slår seg helt vrang. Men siden han tidligere har hatt en tendens til å være litt vel føyelig og forsiktig, spesielt overfor andre barn, syns jeg jo absolutt det er positivt at han har vett til å si fra.