For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Men vi snakket akkurat om at vi bør pakke fødebagen i helga! Jeg har ikke tatt fram babyklærne ennå. Det krever dessuten at vi rydder ut av skapet på det som skal bli det nye barnerommet, hvor det foreløpig er kontor. Men noen plagg kan finnes fram. Og jeg må kjøpe bleier. Og ammeinnlegg. Jeg har ikke utelukket tøybleier denne gangen, men etter en evaluering av bleiebruk i forrige nyfødtperiode, går vi for engangs i starten hvertfall.

Hehe, må jeg ta en titt på fotballfrues pakkeliste, tro? Og, er det for sent å kjøpe noen sexy push-up-ammebher?

Det viktigste for meg å få pakket ned, foruten bleier og ammeinnlegg, er teppet jeg strikket forrige gang. Dette: http://www.pickles.no/fullmne-pledd-til-liv/ (i samme farger, bortsett fra at fersken er byttet ut med mørkebrun). Tyng og luftig og veldig elastisk. Og perfekt å tulle en liten, helt nyfødt inn i, som gjerne liker å ha det litt tett. Og så likte han å putte fingrene inn i hullene. Og så et par hele dresser/pysjer. Og varme ullklær til hjemreisen.

Og, en lang skjorte/skjortekjole til meg selv. Forrige gang hadde jeg pakket med meg en lang, tynn, litt vid skjorte og svarte tights, som jeg brukte på sykehuset. Jeg bruker ikke joggeklær, og for meg var det godt å ikke gå i ettersittende klær de første par dagene, mens livmoren fortsatt jobbet med å trekke seg sammen. Jeg har normalt et veldig avslappet forhold til kroppen min, men akkurat de første dagene etter fødselen, føltes det rart å skulle vise fram en slags halvgravid mage til alle og enhver. Og så liker jeg å føle meg fin, så jeg sminket meg og ikledte meg litt fine koseklær.

Endret 17. januar 2014 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Herr V jobbet deler av forrige helg med å installere vårt nye stereoanlegg med innbyggingshøytalere i stua (som på sikt skal bli en sentral for å kunne sende musikk til andre steder i huset). Og han fikk Spotify premium-konto i bursdagsgave av meg. Men så må man jo ut av det blå finne ut hva man vil høre på, så vi må i tillegg få lagt over alle cdene våre på en sånn dings. Så starter vi et nytt og cd-løst liv.

Vi har hatt en del fine kvelder uten tv, med bare musikk nå. Det går jo bare tull på tv uansett, men den har blitt stående mer på enn normalt etter at jeg ble gravid og hadde mer behov for avslapping om kvelden. Vel, noe av det første jeg satte på da jeg skulle velge musikk helt fritt, var dette bandet: http://m.youtube.com/watch?v=g5XRdOwGb6Q Stemmen hennes er jo magisk, og nå har vi hørt masse på dem. Deilig å kunne spille høyt med god lyd endelig, siden de store høytalerne våre vi hadde før har vært pakket ned lenge nå. Og veslegutt sover seg jammen gjennom alt om kvelden, så da er det bare å kjøre full fest.

[Vera Vinge]

Jeg var i perlehumør i går, tross opptrapping av kaos på jobb nå som jeg har nærmet meg permisjonsstart. Men jammen måtte jeg innse at jeg er i gang med ny runde med omgangssyke da jeg våknet av at jeg kastet opp i natt. Herlig. Og jeg sender noen stygge tanker til de dusteforeldrene i barnehagen som sender tilbake smittefarlige barn, da jeg vet at dette har skjedd nå. Antar det er derfor jeg får dette for andre gang på to uker.

Så, det ble ingen indre feiring av permisjonsstart, som jeg denne gangen har gledet meg til lenge. For en gangs skyld har jeg vært i forkant og satt på jobb til utpå kvelden i går for å gjøre ferdig ting. Sånn at det er ikke store ting som henger over meg, men noe smått er det. Så jeg må ta meg en tur tilbake til uka, tenker jeg. Litt nedtur akkurat det, å ikke kunne gå inn i helga, ferdig med jobb. Men det er bare maks en times jobb, og jeg får sagt farvel til kollegaene mine på en ordentlig måte. Kanskje jeg også skal ta med meg veslegutt og gjøre en tur ut av det.

Nå er jeg helt susete. Har ikke sovet siden kl tre i natt og sov svært avbrutt før det, så føler meg ikke helt i vater. Hadde for første gang også mye vonde kynnere da, noe som holdt meg ekstra våken. Begynte nesten å lure på om babyen skulle melde sin ankomst, siden det var ganske ubehagelig og jeg leste på nett at omgangssyke kan sette i gang fødsel. Men ingenting foreløpig. Men det minner meg om at fødebagen bør pakkes helt ferdig og legger shaves (jada, litt forfengelig er jeg i slike sammenhenger, og det selv om jeg kun delvis kan se mine egne bein om dagen...).

[Vera Vinge]

Men jeg får i det minste litt tid til å strikke på en sånn superrask halslue til eldstemann. Strikker i gulmelert og sånt blir jeg glad av.

Jeg har dessuten fått ullstoffet jeg bestilte fra Janus i posten. Det er akkurat som ulla i klærne deres, etter hva jeg kan se. Så hvis jeg orker å sitte oppreist senere i dag, blir det mørkeblå bukse i ullfrotte til 2-åringen og senere tynn ulldress/pysj i stripete svart/hvitt med kanter i lys mosegrønt. Håper bare jeg fikser å sy i elastisk stoff, for det vet jeg ikke om jeg har gjort før.

[Vera Vinge]

Nå har permisjonsroen begynt å synke mer innover meg. Særlig når jeg innser at jeg fire dager i uka + helger skal få sove leenge fram til fødsel, siden mannen leverer i barnehagen de fleste morgener. Fristende med late morgener med lillemann, men enda mer fristende å sove mer. Så får jeg heller hente tidligere og ha ham hjemme en dag i uka nå før baby kommer. Har tenkt en del på hva som er lurt mtp. barnehage, og konkludert med at han bør ha sine rutiner. Men har også lyst til å ha ham mer hjemme nå, siden jeg regner med at jeg kreves med hud og hår av ny baby.

Jeg har hvertfall blitt advart som bare det av en svigerinne, om at det nærmest er et mareritt å ha to småbarn. De har også to med to års mellomrom, som oss, og syns det har vært krevende. Og det er det sikkert også. Etter forrige babyperiode er jeg nok forberedt på det meste også, mens de hadde en rolig nr 1 og en bråkebøtte som nr 2. Men jeg syns kanskje ikke det er så sympatisk å advare meg så veldig. Får jo ikke gjort så mye med det nå, og jeg gleder meg jo. Noe jeg bør få lov til, selv om jeg er forberedt på slitsomme måneder. Dessuten er barn så forskjellige. Deres eldste barn er en håndfull, med stort behov for oppmerksomhet, mens min gutt er mer "easy going". Vet jo ikke hvordan det blir etter fødsel for eldstegutten her, men er vel litt lei av sånne advarsler. Har i grunnen fått dem av flere siden jeg fikk barn. "Bare vent til han begynner å krabbe, bare vent til han begynner å gå, bare vent til..." osv. Jeg skjønner at mange syns 1-åringsperioden er krevende, men for oss har den vært en tid uten utfordringer. Og har man hatt en urolig baby, får man jo et visst perspektiv uansett. Så jeg syns sånne advarsler, kanskje fordi man selv er sliten, er en uting.

[Vera Vinge]

Men, vi har altså hatt en super dag her hjemme. Noe må vi jo bruke den bratte tomta vår til, så vi har hatt akedag. Med fire generasjoner! Flere løyper, med flagg og granbar langs kanten. Og bålpanne med grilling av pølser og varm saft. Avsluttet med boller og kakao foran peisovnen inne. Jeg ble forbudt å ake i min tilstand (noe jeg syns er tull, hvis jeg hadde valgt den korte og slake løypa, men ok), men mannen hadde gravd snøbenk, belagt med tykk isopor, så jeg og de gamle satt godt.

Sånne dager skulle vi hatt flere av. Gleder meg til neste år, når jeg også kan ake og vi antakeligvis har enda en liten pjokk på akebrettet.

Noe av det beste med å flytte i hus, er nettopp muligheten til å kunne invitere mange, enten vi er ute eller inne. Vi har begge alltid likt å invitere til ulike greier, og det å ha fått barn legger kanskje noen begrensninger for de mest utagerende nyttårsfestene, men møtepunkter kan ta nye former.

[Ciara]

Jeg synes på ingen måte to er som ti. Virkelig ikke i det hele tatt!

Men det jeg synes var vanskeligst var de første ukene med andremann. Jeg har sjelden i livet erfart å være hormonell, men rett etter jeg har født har jeg vært det. Når andremann kom var følelseslivet helt på bærtur, og jeg hadde noen uker hvor jeg følte jeg hadde gjort noe galt for begge to. Eldstemann måtte plutselig dele på oppmerksomheten, yngstemann fikk aldri så mye oppmerksomhet som eldstemann fikk. Jeg følte jeg hadde vært en god mor for én, nå var jeg en dårlig mor for to. Men det falt på plass

Når det er sagt vil jeg absolutt anbefale å holde på rutinene for eldstemann. Han var frustrert her hjemme mange ganger fordi jeg ikke kunne leke med ham når han ville, og han forstod ikke at jeg måtte sitte stille og amme lillebror. Han hadde godt av å gå i barnehagen der alt var som vanlig, jeg og lillebror hadde godt av fred og ro.

Min beste anbefaling i starten er bæresjal. Jeg har sagt det så mange ganger i forskjellige tråder, men det kan ikke sies for ofte: Det er helt genialt, og særlig med andremann. Lillebror sov nesten alle lurene sine i bæresjalet de første 2-3 månedene (ville ikke sove alene), og på den måten kunne jeg finne på ting med eldstemann. Mange ganger glemte eldstemann at babyen var der i det hele tatt, og det gjorde overgangen mykere enn den ellers ville vært.

Jeg tok til og med med bæresjalet på sykehuset - genialt å gå med babyen i bæresjal framfor å trille rundt på den plastkassa

Å, mens jeg skriver dette kjenner jeg at jeg - tross utfordringene en ny baby innebærer - nesten skulle ønske jeg var i dine sko Den nærheten til en nyfødt baby er det fineste som finnes. Og etterhvert - nærheten barna i mellom. For om det ikke føltes harmonisk i starten, så er det utrolig gøy å observere dem nå. Krangling og gråting, javisst, men også gyldne øyeblikk der de to små skrottene sitter ved siden av hverandre og leker, eller de ser på hverandre over matbordet og ler hjertelig av hverandres ablegøyer.

Håper du får mange fine sovemorgener

[Vera Vinge]

Det du skriver, er akkurat det jeg tror blir den største utfordringen for meg også. Samvittigheten og delingen. Jeg forstår heller ikke hvordan det vil bli å plutselig ha to, etter at det meste har dreid seg om herlige eldstemann i to år. Jeg har alltid tenkt at jeg ville ha flere barn, og en del av meg ønsker meg jo egentlig tre (men mannen er mer tilbakeholden, så det er høyst usikkert om vi blir flere etter dette). Så jeg ble så overrasket da jeg etter å ha fått sønnen vår, innså at jeg fint kunne vært lykkelig med bare ett barn. Jeg følte liksom at jeg hadde alt jeg trengte for å ha det bra. Og jeg har fram til nylig ikke helt klart å ta innover meg at vi faktisk skal ha to barn. Men de siste ukene har jeg merket at astronauten har begynt å tre tydeligere fram som et individ for meg. Jeg kjenner at han er min sønn, om han er født eller ikke - jeg er ikke lenger bare gravid, om jeg kan si det sånn.

Og jeg gleder meg også til den gode nærheten i babytiden. Som ammende mor får man gjerne mye ekstrabelastninger (hvertfall var det sånn forrige gang, at jeg var totalt søvnløs, føltes det som, mens mannen sov nesten like godt som før, fordi det bare var amming som hjalp om natta uansett). Men, man får en egen nærhet når man er den som gjør det meste med baby i løpet av et døgn, når man er i perm. Jeg har en kosete 2-åring, men det er jo noe annet enn med en baby, sånn kosemessig. Så gleder meg til den babykos-delen, hvor man kan snuse og kose alt man vil, uten at noen plutselig innser at det nå er duplo-hunden sin tur til å kjøre helikopter og løper av gårde igjen. Så ja, jeg elsket babytiden, med det meste den innebar. Jeg håper riktignok å få en hakket roligere baby denne gangen, må jeg jo si. Men herlig var det forrige gang uansett. Og så gleder jeg meg til å oppleve fasene etterpå også, siden jeg har elsket alle aldre med eldstegutt etter det også (selv om han bare er to, men jammen skjer det enormt mye de to årene).

[Vera Vinge]

Ah, sovemorgener. Jeg hadde sett for meg å sove lengre enn til kl åtte, da, særlig når jeg sovnet rundt midnatt og som vanlig har vært våken et utall ganger i natt. Men jeg har rett og slett begynt å bli litt øm i bekkenet (?) når jeg ligger lenge på en side, og det gjør det vanskeligere å sovne igjen om morgenen. Rart, siden jeg sjelden kjenner noe til bekkenet ellers. Men det begynner vel å bli tungt. I følge en eller annen side veier pjokken tre kg nå, i følge vektestimering for noen uker siden, er han antakelig noe større. I tillegg kommer jo fostervann, morkake m.m, så er vel ikke rart om det merkes. Skulle bare så ønske jeg kunne ligge på rygg, for da er det mindre vonde spark (som er det som vekker meg i utgangspunktet) og ingen belastning for bekkenet. Men da får jeg ikke puste godt nok. Jaja, vanlig gravid-klaging.

[kisskissbangbang]

Nå nærmer det seg vel med stormskritt her inne? Et par uker igjen? Så spennende! Føler du deg klar?

Jeg veksler litt mellom å være kjempeutålmodig og å ønske at de neste ukene skal gå kjempefort, og å tenke at jeg egentlig håper de går saktere enn ukene hittil fordi jeg gjerne vil ha all den tiden jeg kan med bare lillemannen.

[Vera Vinge]

Nå nærmer det seg vel med stormskritt her inne? Et par uker igjen? Så spennende! Føler du deg klar?

Jeg veksler litt mellom å være kjempeutålmodig og å ønske at de neste ukene skal gå kjempefort, og å tenke at jeg egentlig håper de går saktere enn ukene hittil fordi jeg gjerne vil ha all den tiden jeg kan med bare lillemannen.

Jepp, to uker igjen i morgen. Jeg er som deg - veksler mellom å ønske å hilse på lillemann så snart som mulig og å tenke at jeg ikke får det så avslappende som dette igjen på en lang stund og at jeg dermed vil nyte det litt til. Den siste uka har jeg hatt den deilige komboen at jeg har sovet lenge de fleste dager, siden mannen har levert stort sett, og mer tid med eldstegutt, siden jeg henter tidlig og har hatt hjemme et par hele dager. Vi er ute og gjør noen babyrelaterte ærend, baker muffins til barselbesøk og bare slapper av og gjør ingenting. Og så trener jeg litt innimellom. Etter at jeg falt så det sang en dag, fant jeg ut at det er for slitsomt glatt her til å gå så mye tur for meg akkurat nå, og da er noen runder på ellipsemaskinen på senteret en god måte å bevege seg på. Jeg har generelt lite plager og lite vann i kroppen, men merker at jeg liksom blir stivere i bekkenet og får litt vann i beina om jeg blir for stillesittende.

Så jeg koser meg virkelig disse dagene, både med avslapping og med forventningene om det som kommer.

[Ciara]

Så godt å lese, Vera. Håper du får fine dager nå i innspurten! Og så er jeg som sagt ikke så rent lite misunnelig på at du snart får møte et lite mirakel - tvi tvi!

[Vera Vinge]

Så godt å lese, Vera. Håper du får fine dager nå i innspurten! Og så er jeg som sagt ikke så rent lite misunnelig på at du snart får møte et lite mirakel - tvi tvi!

Å, ja, jeg gleder meg til de første dagene, hvor jeg kan begynne å ane noe mer om hvem den lille er, foruten at han er en kraftkar (...) Jeg husker at noen av de tingene vi så med eldstemann de første dagene, er ting jeg fortsatt ser hos ham. F.eks. den store utålmodigheten og behovet for å bi forberedt på det som skal skje. Han var jo en sånn som ble plutselig sulten og skrek intenst at selv helsesøster kommenterte det. Og uten at jeg nå husker konkrete episoder i farta, husker jeg vi tenkte at han ikke likte at ting skjedde når han hadde sett for seg noe annet, når det kom litt brått på. Disse tingene ser vi jo godt fortsatt. Det samme med det store nærhetsbehovet, men det er jo ikke så uvanlig hos nyfødte, da.

Men så tenker jeg enda mer nå enn forrige gang på frykten for at noe skal være galt. Det er vel bare en sånn sannsynlighetsgreie, at vi var heldige med å få en frisk gutt en gang - kan vi være heldige to ganger? Jeg er nok ganske preget av å ha vokst opp i nabohuset til et utviklingshemmet familiemedlem. Å få friske barn er virkelig en gave. Moren til familiemedlemmet mitt hadde nok ekstra mye kjærlighet for dette barnet, så jeg føler jo veldig at dette barnet er mitt uansett hvordan det er. Men det har ikke vært godt å se hvordan det stadig har vært nye bekymringer, av absolutt alle slag. Og hvordan det påvirket de andre søsknene. Vel. Jeg har ikke en voldsomt, irrasjonell angst for dette, men tanken slår meg i blant. At jeg skal puste lettet ut når jeg har barnet ute (ja, vet at det alltids kan komme bekymringer senere, men nå tenker jeg primært på syndromer og fødselsskader).

[Vera Vinge]

Men, over til noe mer praktisk. Jeg elsker finn.no! Jeg liker å gjøre kupp, og vi har med hell kjøpt barneutstyr på finn tidligere også. Folk har jo god råd i dag og mange kjøper nytt, så man kan kjøpe fine ting til veldig ok priser der. I går klarte jeg på en liten kveldstur å kjøpe både en babykurv og et sånt nyfødt-sete til tripp-trapp. Med forrige babytids bæring og styring, har vi tenkt at det kunne vært ok med en bevegelig soveplass inne. Planen er å henge kurven fra taket. Får vi enda en liten en som krever stimulering for å så sove, håper jeg at slik gynging kan gjøre susen. Tenker en krok i peisestua og kanskje en på soverommet, dersom denne heller ikke vil sove i sprinkelsenga i starten. Og så håper jeg på flere felles middager hvor alle kan sitte til bords, med et sånt sete i bordhøyde. Han andre nektet å ligge på gulvet eller i vippestol på gulvet sist, så det ble sjelden inntatt middager samtidig den første tiden. Jeg har et enda større ønske om felles middager nå som det sitter en 2-åring ved bordet også.

[Vera Vinge]

Endelig en sovedag! Jeg har hatt veslegutt hjemme denne uka pga. både forkjølelse og omgangssyke. Han har heldigvis ikke vært fryktelig syk, men omgangssyke er jo fælt selv om det gikk veldig fort over med selve symptomene (men jeg har jo måttet ha ham hjemme lenger pga karantene). Tenk å våkne av at man kaster opp når man ikke skjønner hva som skjer. Vel, han er en tapper, liten fyr. Og han er stort sett veldig koselig å være hjemme med når han er syk, siden han gjerne vil gjøre rolige ting, sitte på fanget og "kose litt", som han sier. Men, denne uka har han også hatt et eller to hyleanfall per dag. Og det har stort sett skjedd rett etter soving, hvor han har spurt etter pappa og nektet å godta at pappa er på jobben.

Det skjedde noen ganger i høst at han hadde sånne "trassanfall", eller hva man skal kalle det. Men bare en håndfull ganger, og så ingenting på lang tid. Men nå har han jo vært mer skjør, så klart. Og siden jeg nå sover i kjelleren for å karre til meg all søvnen jeg kan, har han blitt vant til at det er pappa som er der når han våkner. Så det er vel noe med det. Men helt fortvilende å se den lille gutten skrike seg så sliten uten at jeg får lov til å gjøre noe. Jeg blir regelrett dyttet bort og han blir bare mer sint av at jeg snakker til ham eller prøver å gjøre noe. Men ikke får jeg lov til å gå fra ham heller. Vel. Han har egentlig sluttet med smokk, men etter en tids remjing, er dette det eneste han klarer å be om. Så smokken måtte graves fram igjen. Men så glemmer han den etter en stund, så regner med at det fortsatt er smokkeslutt (selv om jeg ikke stresser med det, siden han nå skal bli storebror - men det er egentlig han selv som har sluttet, så da kan vi jo like gjerne følge opp).

Ja, nå sitter jeg klar med en gaffel og masse garn. Skal lage små dusker. Strikket to små babysokker med snøring i mørk koksgrå, og vil pynte dem med to dusker på hver. Kanskje gule dusker? Denne babyen kommer til å se ut som en påskekylling, ettersom han nå har en del gult. Men det er en av mine favorittfarger til barn.

Ellers prøver jeg å gjøre en avtale med en venninne med ganske nyfødt baby en dag. Rent ego-sett kunne det også vært ok å ha holdt en baby igjen før min egen kommer ut. Og med alt restegarnet jeg har liggende, bør jeg klare å strikke en liten barselgave fra lageret. Jeg har lenge hatt lyst til å strikke noe stripete i ferskenfarget og oransje alpakkagarn jeg har liggende, så kanskje en lue/kyse?

[Vera Vinge]

Nå føler jeg på meg at jeg kan føde når som helst. Dvs jeg har hatt den følelsen litt i flere uker allerede, siden murringer startet for ca fire uker siden. Men det tar seg litt opp om dagen. I tillegg er det vel litt psykisk, siden det nå bare er rett over en uke til termin. Jeg fødte på termindatoen sist, så det er lett å se for seg at jeg føder litt før denne gangen. Om jeg kunne ønske meg noe, ville neste helg vært bra. Da er det enkelt for svigers å overta storebror og jeg kommer meg greit til sykehuset, siden mannen da er hjemme (kan man i det hele tatt kjøre bil med rier? Dumt spørsmål, antar jeg, siden man sikkert ikke kan det. Så enten må mannen hjem fra jobb på en hverdag eller så må jeg ta drosje.) Sist var jeg i aktiv fødsel i seks timer, og det sa de var litt raskt til å være førstegangsfødende, selv om ikke superraskt. Men tatt i betraktning at jeg i tillegg hadde epidural og setefødsel, var det nok enda litt raskere. Når jeg tenker på at min mor fødte min fem kilos bror med gigahode på to timer uten problemer, lurer jeg på hvordan min neste fødsel blir. Vi har få likhetstrekk som personer for øvrig, men akkurat den såkalte "fødekroppen" legene sa jeg hadde sist, har jeg nok fra henne. Jeg røntget bekkenet sist, og det er visst særdeles god plass...

Og så blir det antakeligvis veldig annerledes denne gangen, siden det ligger an til at jeg kan føde på alternativ fødeavdeling nå. Så ingen epidural, slik jeg ble anbefalt sist, og færre folk under fødselen. Dette er jo slik jeg ønsket sist, men i blant kan jeg ta meg i å tenke at jeg ikke vet hva det egentlig vil si å føde siden jeg hadde epidural de siste cm forrige gang. Jaja, ungen kommer forhåpentligvis ut, og det er det viktigste. Og slipper jeg tang denne gangen, skal jeg være veldig glad.

Men i går stod jeg faktisk opp rundt midnatt og pakket noen ekstra ting til bagen, shavet armhulene og skrev en liste. Jeg var litt forundret da jeg våknet etter et par timer og det fortsatt ikke hadde skjedd noe. De murringene, altså, de kommer til å spille meg noen puss framover.

[Vera Vinge]

I dag har jeg tasset rundt i en litt ettersittende, sebrastripete minikjole. Har vært i bursdag, og lurt på om jeg er en sånn trashy mama. Men med stor mage ser jeg ingen annen utvei enn å kle meg kroppsnært hvis jeg skal unngå å føle meg som en hval. Lurer også på hvordan det blir å miste magen denne gang. Sist syns jeg det at litt vemodig og misunnet ofte gravide damer lenge etterpå. Denne gangen har jeg også trivdes med mage, men tenker mer på fordelene av at den blir borte. Spesielt det med å kle på en ormete 2-åring, slår meg. Tror han også ønsker seg mer plass på fanget mitt.

Og så har jeg vært så optimistisk og kjøpt et par nye plagg på nyttårssalg. Men jeg aner strengt tatt ikke om de vil passe, da. Sist ble jeg helt sjokkert over hvor fort magen/livmoren trakk seg sammen igjen. Men det er vel sånn at livmoren trekker seg sammen tregere andre gangen, og kroppen kan se annerledes ut nå, så jeg forbereder meg med samme utgangspunkt som sist, da jeg forventet hengemage og masse strekkmerker, slik moren min fikk etter sine fødsler. Ikke viktig, men jeg er tydeligvis såpass forfengelig at jeg gledet meg over hvor raskt kroppen fant sin gamle form igjen sist.

[Vera Vinge]

Men det jeg nå trenger, er å oppdage en ny serie. Jeg ligger stort sett på sofaen etter at pjokken har lagt seg om kvelden. For meg som verken er interessert i sport, 4-stjerners middag eller pantelånere i Las Vegas, har jeg begynt å kjede meg ganske så mye. Jeg strikker eller syr, men må ha noe underholdning. Så nå står det mellom å starte på sesong 1 igjen av True blood eller Grey's anatomy, eller å oppdage en ny serie. Men hva skal jeg velge? Trenger det også til etter fødselen, hvis jeg skal bruke like mye tid på amming som sist (sønnen min var en treeg spiser, som dessuten ofte sovnet i fanget etterpå, og han lot seg ikke flytte uten å våkne).

[kisskissbangbang]

Så spennene at du føler at det er fødsel på gang snart. Det er jo slettes ikke usannsynlig at du har rett, siden de gjerne starter litt tidligere for hver gang. Og også veldig spennende at du fødte så fort sist, selv med epidural og setefødsel. Det betyr vel at du ikke bør gå hjemme og kjenne på det så lenge, men heller være litt føre var med å kontakte føden når du kjenner at det starter?

Ang. serier anbefaler jeg House of Cards på netflix, hvis du kan like den type serie. Veldig bra!

[Vera Vinge]

Nå spammer jeg meg selv her, men det slår meg igjen om dagen, hvordan noe av det beste med å ha barn, er å være med på deres oppdagelse av verden. Gutten utforsker sansene sine om dagen, og jeg hører ham f.eks. stadig si til seg selv "mmm, det lukter godt". Og da står han enten og lukter på en plante i vinduet, en eplebit han har fått eller over bakebollen når vi baker. Og hvilken farge ting har, er kanskje deres viktigste egenskap. Eller han utbryter at han "hører noe", enten det er brøytebilen i det aller fjerneste, oljefyren som slår seg på i kjelleren eller at det klikker i sikringsboksen. Og etter at han uttrykte "jeg liker fiker" (fiker=spiker) da han hjalp pappaen med å bygge noe i forrige uke, snakker han mye om at han liker det ene og det andre. Og det er helt riktig, ting han liker spesielt godt, som bringebær, spille p(i)ano, lastebiler eller kos.

Det er noe herlig enkelt og ekte ved små barns oppfattelse av verden. De er så veldig her og nå og opptatt av de gode tingene i livet. Sånt gjør meg lykkelig.