For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Det blir lite oppdateringer om dagen. Dvs. alt er topp på hjemmebane og med graviditeten (nå har jeg til og med begynt å ta jern etter at de oppdaget litt lavt jernlager, så føler meg mer opplagt enn på lenge). Men sannheten er at jeg direkte mistrives på jobb. Det går litt opp og ned, og det er ikke så ille som for noen uker siden, hvor jeg flere ganger gråt i fortvilelse både på vei til og fra jobben. Og de nærmeste kollegaene mine har jeg det veldig hyggelig med. Sånn sett kunne ting vært mye verre. Vi er mao. flere som ikke har det så bra. På den annen side har sykmeldingene skutt i været her, så det blir ikke akkurat mindre å gjøre for oss som er igjen.

Men jeg syns det er fryktelig trist. Jeg har trivdes godt i denne jobben tidligere, men noen dramatiske endringer har snudd alt på hodet. Jeg har alltid vært en engasjert arbeidstaker, som tidligere har fått mye gode tilbakemeldinger på at jeg deltar aktivt i utvikling av arbeidsplassen osv. Men nå opplever jeg at akkurat de samme egenskapene blir kritisert og slått ned på. Så jeg føler meg helt låst. Ting fungerer ikke, men det er vanskelig å si noe om det. Og jeg fungerer dårlig når jeg må gå så voldsomt på akkord med meg selv. Da blir det at vi har enormt store arbeidsoppgaver nesten bare en liten ting i tillegg.

Hm, så jeg har så smått begynt å telle ned til permisjonen. Ikke bare pga. jobben, men også fordi jeg overrasket meg selv ved å trives så godt i permisjon forrige gang. Og så har jeg litt ferie til gode, så forhåpentligvis kan jeg ta ut en dag i uka fram til jul. Samvittigheten overfor sønnen min er fortsatt ikke helt på topp, nå som han er fem dager i barnehagen og stort sett veldig sliten om ettermiddagen. Men litt spredt ferieuttak vil nok hjelpe litt på.

[O'hara]

Du kan ikke alene endre forholdene på jobben din, og jeg ville ha stilt meg selv noen spørsmål om det er der man virkelig burde være.

[Vera Vinge]

Du kan ikke alene endre forholdene på jobben din, og jeg ville ha stilt meg selv noen spørsmål om det er der man virkelig burde være.

Oj, så ikke svaret ditt før nå. Nei, jeg har innsett at dette er for stort til at jeg eller mine forstandige kollegaer klarer å endre på det. Og jeg har gjort meg en og annen tanke om hva jeg skal gjøre etter permisjonen. Jeg syns ikke det var ideelt å bytte jobb rett etter perm sist riktignok, men jeg må tenke meg om hva som veier tyngst. Det er vel også tvilsomt hvor mange av mine nære kollegaer som fortsatt jobber der da også...

Men, så vet jeg at et par vesentlige ting kommer til å endre seg om ikke så lenge, så jeg setter min lit til det. Enn så lenge prøver jeg å knipe igjen munnen når det skjer riv ruskende sprø ting, men det glipper innimellom. Jeg blir heller ikke snakket så pent til når det glipper, så jeg blir jo bare sur av det. Men det er altså to helt ulike ting som skaper problemer for meg. Det ene er den faglige biten. Det andre er arbeidsbelastningen. Jeg har innsett nå at den eneste måten å få mindre arbeidsbelastning for meg, er å sykmelde meg. Og jeg er ikke der. Men får jeg mye kynnere osv, må jeg jo bare ta stilling til det på nytt. Men det fortvilende er at jeg tenker at jeg har god arbeidslapasitet og alltid fått høre det fra sjefer tidligere. Og så opplever jeg nå halvspydige kommentarer når jeg tar meg tid til å spise lunsj i blant, fordi ting da umulig kan være så hektisk likevel...

Jada, stemningen er på topp der i gården. Men jeg tar meg ikke personlig nær av disse tingene, slik at det går på selvtilliten løs. Jeg har noen veldig gode kollegaer som støtter meg og jeg dem, og der er jo alfa og omega.

[Vera Vinge]

Nå tar jeg en pust i bakken, mens jeg venter på at veslegutt skal våkne og Herr V bli ferdig med å bygge rekkverk på gårdsplassen, så vi kan spise grøt. Vi har blitt en sånn rutinefamilie, for hver lørdag er akkurat sånn nå. Jeg sover lenge, jeg og pjokk rydder, støvsuger og vasker, og jeg fortsetter når han skal sove. Mens mann jobber ute. Og kommer inn til risengrynsgrøt og fyr i peisen. Jeg har egentlig alltid likt å dra ut et sted på lørdager, men har liksom funnet meg veldig til rette med en rolig helgestart.

I kveld skal jeg til en venninnenabo (hvor heldig er ikke jeg, som har flyttet ut av byen og likevel klarte å ende opp med en av mine beste venninner rett nedi veien, og som attpåtil har et barn som er nesten jevngammelt med mitt eget) i kveld, og vi skal lage julekalender. Ja, det er sikkert litt tidlig å hive seg på det kjøret, særlig siden gutten min ennå ikke helt har skjønt konseptet med pakker og at han får og eier ting (han er mer opptatt av hva som er andre sitt foreløpig). Men dette har jeg gledet meg til i flere år. Så planen er å sy kalender, og lage pakker så mannen og gutten får annen hver dag.

[Vera Vinge]

Jeg tenkte forresten å lage kalender inspirert av denne: http://purlbee.squarespace.com/the-purl-bee/2008/11/20/embroidered-felt-advent-calendar.html

Filt er jo genialt, siden man ikke trenger å sy inn kanter. Så tipper det går unna. Deilig når håndarbeidet jeg ellers gjør tar tid og man ikke kan ta noen snarveier. Er nå i gang med å hekle et teppe til den nye gutten, samme som veslegutt allerede har, bare andre farger.

[Vera Vinge]

Ellers driver jeg og tar ut litt ferie om dagen. Typisk meg, egentlig, å spare for mye. Og så blir det lite fri i jula, så da er det bare å feriere i hverdagen nå. Men ganske fint, for da kan veslegutt igjen få færre dager i barnehagen.

Jeg innser at min tidligere ordning med å forskyve arbeidstiden til ettermiddag/kveld en gang i uka trolig ikke kommer igjen. Så jeg kommer til å argumentere hardt for at en av oss jobber redusert etter neste permisjon. Jeg ser at en fridag midt i uka gir nye krefter for pjokken, som egentlig syns det er slitsomt å gå fullt i barnehagen. Og jeg koser meg så veldig med å være hjemme med ham. Jeg som alltid har elsket å jobbe, husker jeg ble så forundret over at jeg trivdes så godt i forrige permisjon. Jeg kunne ikke vært hjemme i flere år, men jeg ser at jeg fint kunne jobbet 50% en periode. Men 80% er det aktuelle året etter neste år. Og det blir nok jeg som gjør det, selv om jeg kunne tenkt meg at vi hadde byttet på, slik jeg vet noen gjør.

Jeg og veslegutt passer alltid på å kose oss når vi har en fridag sammen, om vi baker eller drar et sted. Eller om vi gjør husarbeid, som han elsker å være med på. I det siste har det riktignok vært litt utfordrende å få støvsuget, siden han gjerne vil gjøre alt selv. Han er nemlig veldig selektiv på hva han liker, men de tingene han liker, elsker han. Han elsker tog og biler, men også så til de grader å være med på matlaging, spesielt baking. Og da i tillegg til annet husarbeid. Han ser nok på det å gjøre det samme som oss som en lek. Så jeg gleder meg allerede til julebaksten. Han begynner faktisk også å bli til litt hjelp. Han forstår jo mye nå (ikke lenge til han blir to), så han kan hente ting, røre, trykke på knapper, rydde osv. Og så ler og tuller vi mye, og da blir jeg bare så usigelig lykkelig.

Endret 16. november 2013 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Sukk, i dag har vært en sånn deilig dag hvor jeg bare har kost meg. Har vært hjemme med veslegutt. Han våkner veldig tidlig om dagen fordi han hoster sånn etter en forkjølelse som egentlig var over for over en uke siden. Men tross det er han i perlehumør. Vanligvis har vi bakt når vi har vært hjemme, men i dag ble han pent nødt til å være med meg på trening. Ellers har vi bare slappet av og lekt. Perfekt avslapning med blid gutt som leker med duplo og prater med seg selv og meg, mens jeg kan hekle på babyteppet mens jeg pludrer tilbake. Han har dessuten begynt å komme bort for å gi snørrete susser, og det er så herlig.

Vi har dessuten bestemt oss for å kjøpe akustisk piano, og jeg farter rundt og prøver diverse. Jeg har jo vært en sløv pianospiller de siste årene. Jeg har el. piano, men har hele tiden gledet meg til vi skulle kjøpe akustisk, siden det gir en helt annen spilleopplevelse. Så Herr V lovet for lenge siden at vi skulle kjøpe når vi kjøpte hus. Og det er jo nå! Og vi vil gjerne ha piano til jul. Så dette har også fått meg til å spille mer igjen på det pianoet jeg har. Og veslegutt vil selvsagt være med. Så han sitter på fanget mitt og hamrer i vei, mens jeg prøver å snike meg til å bruke de lyseste og mørkeste tonene. Veldig koselig:)

[Vera Vinge]

Ellers ligger baby i tverrleie, sier legen. Og jeg kjenner at det nok stemmer også. Men jeg runder 29 uker til helga, så det er for tidlig å bekymre seg for det. Men jeg klarer ikke å legge det helt fra meg, siden forrigemann kom ut med rumpa først. Fødselen gikk jo veldig bra for min del, så bekymrer meg ikke for akkurat det. Men det er jo tøffere for barnet å komme ut annerledes enn normalt. Og med tverrleie til termin, blir det jo keisersnitt. Men som sagt, regner med at pjokken snur seg. Men jeg kjenner at han liker å ligge på samme måte som eldstemann, så får en bang anelse om at jeg har en livmor som innbyr til feil ligging.

Og så likte ikke legen at dette sf-målet har flatet litt ut. Men det skyldes trolig tverrleiet da. Skal uansett inn til en ekstra kontroll i neste uke. Men det overrasker meg om noe er galt med den lille gutten, så aktiv som han er. Jeg syns nesten han spreller mer enn den eldste, og han var jo en veldig solid liten kar da han kom ut. Altså, han var ikke spesielt stor, helt gjennomsnittlig, men de bemerket at han var veldig sprek til å ha kommet ut slik han gjorde. Aner ikke om det har noe med aktiviteten i svangerskapet å gjøre, men jeg innbiller meg at mye aktivitet er bra. Uten at lite aktivitet nødvendigvis trenger å være dårlig selvsagt. De jeg kjenner som har vært gravide med jenter, sier at de har vært veldig rolige, så kanskje det også er en kjønnsgreie?

[Gjest Nesevisa]

En bang anelse! Det uttrykket var overraskende morsomt i entall :-) (i hvert fall nå på morgenkvisten, etter en regn- og stormfull natt med urolig søvn...)

Nå spør jeg som en skikkelig førstegangs her, men hvordan merker du at han ligger i tverrleie? Er det fordi du alltid kjenner sparkene på den ene siden? Vi er jo kommet nesten akkurat like langt, og jeg synes jeg kjenner både rumpe og rygg og bein litt sånn all over the place fremdeles.

Så herlig med akustisk piano! Enig i at det gir en helt annerledes spilleopplevelse enn el-piano, samme hvor mye vektede tangenter det liksom skal ha. Og ekstra koselig om dere får det til jul!

[Vera Vinge]

En bang anelse! Det uttrykket var overraskende morsomt i entall :-) (i hvert fall nå på morgenkvisten, etter en regn- og stormfull natt med urolig søvn...)

Nå spør jeg som en skikkelig førstegangs her, men hvordan merker du at han ligger i tverrleie? Er det fordi du alltid kjenner sparkene på den ene siden? Vi er jo kommet nesten akkurat like langt, og jeg synes jeg kjenner både rumpe og rygg og bein litt sånn all over the place fremdeles.

Så herlig med akustisk piano! Enig i at det gir en helt annerledes spilleopplevelse enn el-piano, samme hvor mye vektede tangenter det liksom skal ha. Og ekstra koselig om dere får det til jul!

Jeg syns det kan være vanskelig å vite sånt sikkert selv. Men de siste par ukene har det kjentes ut som det meste av kroppen ligger til høyre i magen. Mens det stort sett er helt mykt på venstre side, kjenner jeg noe avlangt, hardt på høyre side og litt ut mot midjen. Men hadde egentlig ikke tenkt så mye over det, siden det fortsatt er tidlig, før legen da han trodde det. Og jeg kunne bekrefte at jeg kjenner bevegelse på begge sider av magen.

Forrige gang lå jo babyen stort sett i seteleie fra kanskje uke 32 eller noe. Det syns jeg også var vanskelig å vite i starten, siden jeg kjente en slags kant, som jeg lurte på om var rumpa. Men det var jo hodet, som tydeligvis ikke er trillrundt. Etter fødselen var det jo nesten komisk at jeg kunne tro det, siden rumpa er veldig mye mykere og smalere enn et hode.

Og igjen, det handler visst om hvor man kjenner spark. Når de ligger med hodet ned, kjenner man mest spark mot ribbeina. Sist kjente jeg de harde beinsparkene ned og bak de siste ukene.

Men det kan visst være litt vanskelig for proffe å vite også. To jordmødre følte seg helt trygge på at baby lå i hodeleie like mot slutten. Men fordi hun jeg egentlig hadde nok tok seg litt ekstra av meg fordi hun klarte å sete skrekken i meg noen uker før, da hun ikke fant fosterlyd og fikk meg skikkelig engstelig (måtte på ekstra ultralyd), sendte hun meg til ul for sikkerhets skyld. Og han lå feil vei, ja. De sa det da og legen sier nå, at jeg er litt vanskelig å kjenne på. Jeg trodde det var mest når man hadde mye underhudsfett, men kanskje har det også med hvor langt inne babyen ligger? Jeg er jo lang i overkroppen, så det er vel mange steder de kan gjemme seg da?

[Vera Vinge]

Men ja, piano-stemning i heimen er koselig. Nå har nemlig Herr V også begynt å spille julesanger. Med orgelfunksjonen. Han spilte som barn, og har plutselig fått det for seg at han jammen også kan bruke pianoet. Selv om det som sagt ennå er el-varianten. Krysser fingrene for at kvalitetspianoet jeg skal på, virker bra.

Nå gjenopptar jeg min tidligere Jan Johansson-bekjentskap:

http://m.youtube.com/watch?v=-pZOcVvbEhw

http://m.youtube.com/watch?v=ej4P6m7L-4U

Blir så fredfull av å spille denne musikken.

[Bustetroll]

Gratulerer så masse med en liten gutt i magen

Så spennende.

Skjønner at jeg må bli flinkere til å titte innom

[O'hara]

De jeg kjenner som har vært gravide med jenter, sier at de har vært veldig rolige, så kanskje det også er en kjønnsgreie?

Her herjet frøkna villmann i magen at jeg nesten ble litt redd jeg…. Tenk om hun ble slik utenfor og?!

[Vera Vinge]

Gratulerer så masse med en liten gutt i magen

Så spennende.

Skjønner at jeg må bli flinkere til å titte innom

Tusen takk! Jeg gleder meg mer og mer til å møte den lille mannen.

Her herjet frøkna villmann i magen at jeg nesten ble litt redd jeg…. Tenk om hun ble slik utenfor og?!

Hehe, ja, jeg lurte også på det sist. Eldstegutt var også veldig aktiv i magen, og han var forsåvidt en urolig baby. Men det var mest pga. kroppslige plager. Personlighetsmessig er han jo ganske rolig. Så blir spennende å se med den neste. Blir morsomt å sammenligne søsken. Selv var jeg visst ganske lik sønnen min som barn - rolig på en aktiv måte. Altså er/var begge sindige, men med en del utålmodighet og alltid med prosjekter på gang (som riktignok også kan innebære å se i en bok, ikke bare frese rundt). Og han tar seg også fram uten en eneste skramme. Mens broren min var helt motsatt. På alle barnebilder sitter han og måper og ser særdeles fredelig ut. Han hadde visst en tålmodighet av en annen verden. Men så var han helt fryktløs og skadet seg konsekvent om han ikke ble fotfulgt de første årene. De var visst pinlig mye på legevakta med ham, i følge mine foreldre. Så det må være fascinerende for foreldrene å se disse forskjellene. Men så har man vel bare rundt 20% felles gener, så kanskje ikke så rart. Jeg tror mye av den grunnleggende personligheten er genetisk betinget, men at den selvsagt også formes av omgivelsene.

[Vera Vinge]

Her har nesten hele desember gått uten oppdateringer fra denne fronten. Jeg jobber litt i jula, men heldigvis har jeg en mann som er hjemme og kan ordne. Så jeg kommer for en gangs skyld hjem til ferdig middag i dag. Vi skal dessuten ha julaften hjemme hos oss i år, med både min og hans familie, inkl. noen overnattingsgjester, så ting må ordnes.

Ellers går livet med to smågutter sin vante gang. Gutten i magen holder meg våken støtt og stadig, så merker at jeg blir sliten av det. Spesielt når den eldste driver og våkner så sabla tidlig om dagen. Mannen er kjempefornøyd med egen innsats når han står opp med ham (og takk for det), men fælt når jeg da likevel ikke får sove noe særlig. Jeg tror ikke jeg våkner fullt så mye av spark med denne som forrige gang (da var det helt voldsomt ofte om natta), enten fordi han sparker mindre om natta eller fordi jeg sover tyngre. Men frustrerende å ikke få sove igjen fordi det romsteres så voldsomt.

Men det er liksom ikke så mye spennende å oppdatere om, egentlig. Livet er topp på hjemmebane, som vanlig. Vi koser oss så mye nå med juleforberedelser. Og veslegutt har begynt å snakke om lillebror i magen osv, så han aner nok at noe er i gjære. På den annen side, er ting like ille på jobb. Så kontrastene er store. Men det er rart å tenke på at det ikke er mange ukene igjen i jobb etter nyttår, før det bærer ut i perm.

Gleder meg noe voldsomt til perm denne gangen, såpass at jeg er dømt til å få en nedtur. Jeg syns nemlig ikke livet som gravid og med en liten tass ved siden av er slitsomt iom. at formen er god, men jeg tipper at det å ha to så små er mer slitsomt enn jeg forstår før vi er der. Spesielt rart å tenke at jeg skal dele oppmerksomheten på to. Heldigvis er han ikke noe spesielt mammadalt nå - han er i grunnen like opptatt av oss begge, så det hjelper forhåpentligvis. Men den dårlige samvittigheten sitter generelt løst hos meg, så regner med at jeg vil kjenne på delingen, om veslegutt takler det fint eller ikke.

[Vera Vinge]

Ellers har jeg vært på ekstrakontroll på sykehuset fordi sf-målet flatet ut en periode. Det var høyst sannsynlig fordi baby lå noen uker i tverrleie. Og jeg kjente at han snudde seg dagen før ultralyden, for plutselig ble jeg veldig tissetrengt (!). Og rett nok, han hadde lagt seg med hodet ned. Og alt annet så fint ut. Det tegner til å bli en litt stor gutt. Ikke veldig stor, men kanskje litt over snittet. De sier at lillebrødre ofte blir større enn storebrødrene, visstnok. Det var hvertfall veldig godt å høre, spesielt etter at snille kollegaer på jobb lurte på hvorfor jeg ikke var sykmeldt mens jeg ventet på ultralyd pga. sf-målet. De mener jeg har for mye å gjøre, og bekymrer seg. Men det var altså intet galt, heldigvis.

[Vera Vinge]

Og så en siste ting før jeg stikker tidlig fra jobb. Vi stemte pianoet i forrige uke, og det er helt fantastisk koselig å spille julesanger nå. Det var litt frustrerende å ha et piano i huset i flere uker, uten noen særlig glede i å spille, fordi det låt så fælt.

Og spesielt herlig var det en tidlig morgen da veslegutt hadde kommet opp i senga vår og gitt til kjenne at han var våken. Mens vi ikke hadde kommet oss på beina ennå, hører vi pianomusikk fra to (halv)etasjer ned. Og der sitter den lille fyren på pianokrakken i halvmørket og spiller i vei, mens han gliser lurt. Ikke vanskelig å stå opp når man har en sånn solstråle i huset.

Og ja, jeg vet at mange ikke ville latt 2-åringen styre sånn på flere etasjer unna uten oppsyn, så jeg føler meg alltid litt uansvarlig når jeg forteller om slike ting. Men det skjer altså stadig at han opererer i en annen etasje enn oss voksne, men det skal sies at dette er halvetasjer, som har mye kontakt etasjene mellom, med korte trapper og store åpninger. Et veldig sosialt hus mao. Så man har en del kontroll på hva som skjer på de andre planene. Hehe, måtte bare føye til det.

[Vera Vinge]

For en deilig romjul. Ja, kanskje litt for mye preget av lite søvn og mye familiebesøk med familiemedlemmer man egentlig hadde håpet hadde stukket til fjells (slik de varslet...). Men ellers bra. Veslegutt hadde en super julaften, den første han hadde noe glede av, siden han bare var 1 år i fjor. Han har ikke vært så opptatt av pakker og eieforhold på egne vegne før, men har hvertfall skjønt at noen pakker er til ham. Så han var helt i ekstase da han åpnet de to første pakkene, som inneholdt en gyngehest fra oldemor og en kjempestor lastebil fra farmor. Han var da så fornøyd med tingene han hadde fått, og lekte i vei med dem, at vi nesten lurte på om vi skulle pakke opp resten av tingene hans, vi voksne, for ikke å forstyrre ham i leken.

Men selv om han sov tidligere enn normalt på dagen fordi vi skulle i kirka, var han i storform til ganske sent på kveld, og koste seg enormt med å dele ut pakker i lasteplanet på lastebilen han hadde fått. Jeg observerte min lille niese som var like gammel i fjor, og hun gikk da helt i spinn i oppakkingsrus. Så jeg tenkte at han ville bli like "gæærn" av all åpningen. Men han opplevde det nesten mer forstyrrende å åpne nye pakker, fordi han heller ville leke. Eller dele ut til andre. I grunnen var det veldig koselig, særlig for besteforeldre som kunne se hvor glad han ble for lekene han åpnet fra dem først.

Siden har vi hatt litt sykdom i heimen, og vi er flere som har vandret rundt i pysj (jeg har bare vært trøtt). Gutten i en slags nissepysj og revelue. Så det føltes brutalt å reise fra mann og barn da jeg måtte tilbake på jobb i dag. To hhv. småsyke og helsyke gutter, som trolig skal tilbringe mye tid med ipad i dobbeltsenga, antar jeg.

[Vera Vinge]

Ang. familiebesøk, så merker jeg jo at noen besøk krever mer enn de gir, særlig når noen kommer tettere enn man foretrekker i jula. Det er ingen hemmelighet at jeg har mer enn ett avvikende familiemedlem på den ene siden av familien, og særlig én er ganske slitsom å forholde seg til grunnet totalt manglende sosiale antenner. Ikke ble det så mye bedre etter at jeg fikk barn, da jeg står mellom valget å framstå som hønemor som gir mye fysisk og psykisk nærhet under slike besøk, og at gutten min blir utsatt for diverse småhendelser. Det blir jo ikke noe bedre av at én tulling gifter seg med en annen tulling, slik det ofte er.

Sønnen min er normalt veldig tillitsfull overfor folk han ikke kjenner, så fremt han har fått se dem an noen minutter først. Men han er var for (selv svært milde) irettesettelser fra andre voksne, og det kan være vanskelig for ham å skjønne når han blir irettesatt og når han blir tullet med. I går ble han fryktelig lei seg fordi den ene (en voksen person) kom og sa at bamsen var hennes. Så han sier med forsiktig stemme at den er hans og prøver å ta den tilbake, men hun insisterer på at den er hennes og holder den igjen. Dette blir for mye for gutten, og siden han ikke tør å protestere mer, gråter han stille i stedet.

Dette er jo bare en liten sak, selv om det var flere lignende episoder, men jeg blir så lei meg når jeg tenker på det, fordi jeg selv kan kjenne igjen den voldsomme respekten for andre voksne. Jeg var som barn livredd for å bli kjeftet på av voksne som ikke var foreldrene mine, og han ligner generelt mye på meg som barn. Jeg er nok litt hormonell om dagen også, som blir lei meg av dette. I tillegg til at det er ganske nytt at han er så stor at han er i kontakt med andre voksne og barn på en helt annen måte enn før, med alt det medfører. Som baby og 1-åring har jeg jo vært vant til å være tett på (mest psykisk, siden jeg ser at han har hatt friere spillerom enn mange jevnaldrende jeg kjenner), og jeg innser plutselig at han er i den spede startgropa av å ha kontakt med andre på en måte jeg ikke kan råde over. Hvis det går an å skjønne. I går begynte jeg plutselig å tenke på foreldre til barn som blir mobbet, og den maktesløsheten de må kjenne og all den tristheten de bærer med seg. Som sagt, dette var ikke det samme, men det er en ny sårhet jeg ikke har sett før, som har med alder og utvikling å gjøre.

[Vera Vinge]

Ellers snakker vi litt om hvem som eier ting og at man kan låne, låne bort osv. om dagen. Vi ønsker selvsagt å ha et barn som kan dele. Akkurat episoden over forstår jeg riktignok ikke helt, for hvilken voksen person syns det er logisk å nappe kosebamsen fra et lite barn, selv når det protesterer forsiktig med triste øyne. Men når det gjelder lek med andre barn, syns jeg det kan være vanskelig å vite hvor mye man skal gripe inn når ett barn leker med noe og et annet vil ha. Eller kanskje det som har skjedd oftest, at vi har vært på besøk hos et annet barn, og så får ikke mitt barn låne noen av lekene fordi det, rett nok, er det andre barnets leker. Syns det er en vanskelig balansegang å lære eget barn å være høflig, men ikke unnseelig. I motsetning til mange andre barn i 2-årsalderen, er vår utfordring å hjelpe gutten til å bli tøffere, framfor å skulle dempe ham. Det kan riktignok endre seg mye, og plutselig har vi en liten egofyr som ikke vil låne bort noe. Heldigvis har de sett i barnehagen gjennom høsten at han har blitt stadig tøffere, og han nå forsiktig dytter bort andre barn når de prøver å ta fra ham en leke han holder på med. Jeg er ikke så fan av dytting, men barnehagen sier de ikke sier noe på det, fordi de mener det er fornuftig grensesetting, da et par av de andre barna kan være ganske voldsomme. Så ja, det er mulig det får være greit.

Men det er utfordrende å se at eget barn kan ha noe av de samme utfordringene en selv hadde som barn. Det aner meg at han blir som begge sine foreldre, litt forsiktig og veldig ansvarsfull. Det er ikke noe som bekymrer meg mye, men tanken slår meg i blant, at jeg håper han blir litt "flinkere" til å være barn enn det vi voksne var.