For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Åh, gratulerer så mye med frisk og rask lillebror i magen!

Jeg er også gravid igjen og håper litt i det stille på en lillebror.

Trakk for det. Jeg har fått med meg i forumet at du også er gravid, men gratulerer så mye! Du har vel en gutt fra før? Jeg er nok litt farget av å være guttemamma allerede, siden jeg syns smågutter er så herlige. Det kan jo være at dette blir vårt siste barn, men kjenner ikke noe snev av vemod over å kanskje ikke få en datter, slik noen har spurt meg om.

[Vera Vinge]

Vera! Jeg har også termin 18. februar med en gutt! gøy!

Jøss, for et sammentreff! Så morsomt.

Er du med i en terminklubb her inne? Vet ikke om det er noe for meg, og var ikke med sist gang, men begynte plutselig å lure på om jeg skulle henge meg på der.

[kisskissbangbang]

Trakk for det. Jeg har fått med meg i forumet at du også er gravid, men gratulerer så mye! Du har vel en gutt fra før? Jeg er nok litt farget av å være guttemamma allerede, siden jeg syns smågutter er så herlige. Det kan jo være at dette blir vårt siste barn, men kjenner ikke noe snev av vemod over å kanskje ikke få en datter, slik noen har spurt meg om.

Tusen takk!

Ja,gutt fra før. Og jeg er nok også farget av at jeg er guttemamma, jeg trives så godt med det og synes generelt at guttebarn er myye mer sjarmerende enn jentebarn.

Det hadde nok vært motsatt dersom jeg hadde jente, og endrer seg nok dersom jeg får jente nå, men nå er det jo gutt jeg har og er vant med, så da er det liksom lettere å se for seg at det er det som kommer neste gang også.

Merkelig spørsmål det der,om det føles vemodig eller trist å ikke få en jente. Venninnen min med tre gutter får det spørsmålet hele tiden. "Ja, da blir det vel enda en på dere da, må jo gi jenta et siste forsøk!". Dette er faktisk en kommentar hentet fra facebook-oppdateringen hun la ut da hun hadde vært på ultralyd og fått beskjed om enda en gutt. Folk er rare.

[Gjest Nesevisa]

Jøss, for et sammentreff! Så morsomt.

Er du med i en terminklubb her inne? Vet ikke om det er noe for meg, og var ikke med sist gang, men begynte plutselig å lure på om jeg skulle henge meg på der.

Er ikke med i noen terminklubb, nei. Kikket litt på januar/februar for noen måneder siden, men da var det veldig stille der, og så har jeg ikke kjent noe behov for det siden da. Hm, får liste meg inn igjen en tur og se hvordan det står til!

[O'hara]

Så flott med fremskyving da! Og ikke minst, at alt så bra ut på UL

Jeg synes både jenter og gutter har vhver sin sjarm jeg da. Har alltid sett for meg å ha gutter, da det er det jeg er mest vant til og passer meg best egentlig. Men, her kom jenta, og hun er jente til gangs! Rosa, negelakk, sminke og jeg vet ikke hva.... Og hun er ikke 3 enda?!?

Men kos er det uansett

Angående navn så synes jeg det er vanskelig... Vi greide aldri å enes om et guttenavn, før vi visste noe, men jentenavn var vi enige om med en gang, så da var det kanskje ikke rart at det var en jente som kom?

Blir litt nysgjerrig på hva dere har valgt... Dere har jo et flott navn på broren

Og, jeg forstår overhodet ikke disse som sørger over å ikke få en jente og hvor andre påpeker at man må få en jente neste gang om man har flere gutter... Tull og tøys synes jeg!

Eller, egentlig er det ganske så ufint! Hva skal guttene føle om moren går rundt med en sorg over at ingen av de er en jente??? Nei, se hvert barn for den de er, ikke hvilket kjønn!

Beklager, jeg blir så provosert av slikt, men kanskje mer siden frøkna vår ikke ble til på en enkel måte... Jeg hadde jo selv sett for meg å få en gutt, for jeg synes det virker mer morsomt, men jeg er ufattelig glad for at jeg fikk et friskt barn som jeg kan ha det mye kjekt med! Og jeg har ikke et snev av sorg for å ikke ha fått noe annet, men anser meg selv som skrekkelig priviligert som har fått det barnet jeg har fått

[Vera Vinge]

Tusen takk!

Ja,gutt fra før. Og jeg er nok også farget av at jeg er guttemamma, jeg trives så godt med det og synes generelt at guttebarn er myye mer sjarmerende enn jentebarn.

Det hadde nok vært motsatt dersom jeg hadde jente, og endrer seg nok dersom jeg får jente nå, men nå er det jo gutt jeg har og er vant med, så da er det liksom lettere å se for seg at det er det som kommer neste gang også.

Merkelig spørsmål det der,om det føles vemodig eller trist å ikke få en jente. Venninnen min med tre gutter får det spørsmålet hele tiden. "Ja, da blir det vel enda en på dere da, må jo gi jenta et siste forsøk!". Dette er faktisk en kommentar hentet fra facebook-oppdateringen hun la ut da hun hadde vært på ultralyd og fått beskjed om enda en gutt. Folk er rare.

Ja, folk er merkelige. Bryr meg egentlig ikke om det, men som mor til en gutt, blir jeg samtidig litt oppgitt når jeg opplever at en del mødre til jenter tror alle drømmer om det. Som om hvis man plutselig får en jente, skal gutten man allerede har da synke i verdi?

Som sagt, en jente hadde vært hjertelig velkommen. Får man friske barn, tror jeg de fleste egentlig ser at de har vært heldige. Og barn er nå så forskjellige også. Og så virker det som mange tror at om man får jente, er de kun opptatt av prinsesser, og gutter kun opptatt av biler. De kan være det også, men det er mye man kan gjøre sammen som ikke har med disse tingene å gjøre. Så selv om jeg kan skjønne at mange i utgangspunktet ønsker seg et kjønn de syns de kjenner godt, kan ting bli annerledes enn de tror. Jeg har heller ingen tro på at det er en generell regel at mødre får nærmere forhold til døtre enn sønner. Tror sånt handler mer om personlighet og en del andre ting.

[Vera Vinge]

Så flott med fremskyving da! Og ikke minst, at alt så bra ut på UL

Jeg synes både jenter og gutter har vhver sin sjarm jeg da. Har alltid sett for meg å ha gutter, da det er det jeg er mest vant til og passer meg best egentlig. Men, her kom jenta, og hun er jente til gangs! Rosa, negelakk, sminke og jeg vet ikke hva.... Og hun er ikke 3 enda?!?

Men kos er det uansett

Angående navn så synes jeg det er vanskelig... Vi greide aldri å enes om et guttenavn, før vi visste noe, men jentenavn var vi enige om med en gang, så da var det kanskje ikke rart at det var en jente som kom?

Blir litt nysgjerrig på hva dere har valgt... Dere har jo et flott navn på broren

Og, jeg forstår overhodet ikke disse som sørger over å ikke få en jente og hvor andre påpeker at man må få en jente neste gang om man har flere gutter... Tull og tøys synes jeg!

Eller, egentlig er det ganske så ufint! Hva skal guttene føle om moren går rundt med en sorg over at ingen av de er en jente??? Nei, se hvert barn for den de er, ikke hvilket kjønn!

Beklager, jeg blir så provosert av slikt, men kanskje mer siden frøkna vår ikke ble til på en enkel måte... Jeg hadde jo selv sett for meg å få en gutt, for jeg synes det virker mer morsomt, men jeg er ufattelig glad for at jeg fikk et friskt barn som jeg kan ha det mye kjekt med! Og jeg har ikke et snev av sorg for å ikke ha fått noe annet, men anser meg selv som skrekkelig priviligert som har fått det barnet jeg har fått

Nå strevde ikke vi i mange år før vi fikk sønnen vår, men vi opplevde også litt motgang før vi fikk ham (i motsetning til denne gangen, hvor jeg ble gravid på første forsøk og ikke hadde noen spontanaborter). Så jeg tror at vi som ikke bare fikk barnet "rekende på en fjøl", men rakk å kjenne litt på uvissheten, kan kjenne enda mer takknemlighet for det barnet man har. Og at kjønn da blir mindre viktig.

Sender PM.

[Vera Vinge]

Puh, det er så mye å gjøre på jobb, altså. Vi gjør helt nye ting i disse dager, og alle løper rundt som hodeløse kyllinger. Dvs. de som ikke er sykmeldte. Merker jo at folk glemmer at jeg er gravid også, siden jeg blir spurt om alt mulig. Så jeg ender opp med å ha en god del høyere arbeidsbelastning enn mange andre her nå. Men det er selvsagt min egen feil, siden jeg egentlig liker å ha mye å gjøre og er vant til å ta i et tak. Men jeg er en del svimmel om morgenen spesielt. Jeg har begynt å våkne så mye om natta, antakeligvis fordi jeg begynner å kjenne litt vena cava, men likevel ender opp på ryggen. Så jeg ligger og snur meg halve natta. Da blir svimmelheten verre morgenen etter. Og så er jeg ikke flink til å spise, og jeg er helt avhengig av å få spist lunsj for å klare å fungere noenlunde.

Så målet får være at jeg må bli flinkere til å si fra. Men saken er vel at mine kollegaer er veldig stressa om dagen pga. mye nytt, mens jeg tar akkurat det med ro. Da havner jeg lett i situasjoner hvor jeg blir bedt om ting. I tillegg er vi ikke så mange av min yrkesgruppe, og da havner man jo også lett i slike situasjoner. Jeg har heller begrenset mulighet til å jobbe noe særlig overtid, fordi det stort sett er jeg som må hente veslegutt i barnehagen. Så mer som må gjøres innen en avgrenset tid. Syns sånn sett det kan være mer avslappende å ha lengre arbeidsdager.

Menmen, jeg er glad jeg egentlig er i god form. Sist gang hadde jeg ikke den svimmelheten, selv om jeg da også sov en del dårlig fra omtrent samme tidspunkt som nå og resten av graviditeten. Men jeg må nok snakke med sjefen. Pga. nye kollegaer osv, har det blitt til at jeg ikke tør å spise et eple på møter. Men i går holdt jeg faktisk på å svime av fordi jeg fikk blodtrykksfall. Da burde jeg gått ut, og kommet inn igjen med et eple. Sukker hjelper litt.

Men kanskje det jeg egentlig burde gjort var å sjekke jernlageret mitt? Det kan vel også være en grunn til svimmelhet?

[Ciara]

Sjekk jernlager!

Jeg ble sykemeldt en måned før permisjonsstart fordi jeg var svimmel og det flimret for øynene. Jeg var redd for å besvime mens jeg hentet eldstemann i barnehagen. Det var en skamfull lege som etterhvert fant ut at det skyldtes noe så elementært (og relativt sett ufarlig) som jernmangel.

[O'hara]

Det teor jeg du har rett i Vera, men jeg tror og det er lett å bare se ting utfra egne opplevelser/erfaringer. Så de som blir gravid "bare noen ser på en" vil ofte ha problemer med å se ting på en annen måte.

Jeg spiste jern i store deler av svangerskapet, fikk og blodtrykksfall, og det meste bedret seg etter jern. Hadde lav blodprosent, til meg å være, og jerntilskudd hjalp.

[Yesterday]

Det teor jeg du har rett i Vera, men jeg tror og det er lett å bare se ting utfra egne opplevelser/erfaringer. Så de som blir gravid "bare noen ser på en" vil ofte ha problemer med å se ting på en annen måte.

Jeg spiste jern i store deler av svangerskapet, fikk og blodtrykksfall, og det meste bedret seg etter jern. Hadde lav blodprosent, til meg å være, og jerntilskudd hjalp.

Jern mot blodtrykksfall har jeg ikke hørt om, målte du blodtrykket da? Er jo de som blir kjempe svimmel av for lite jern, og noen besvimer da. Jeg har ikke hatt for lite jern i svangerskapet, ligger på normalen hele tiden, men har hatt en del lavt blodtrykk og blodtrykksfall (også ellers helt siden puberteten).

Er du langt på vei Vera?

[Vera Vinge]

Det med jern og lavt blodtrykk har jeg hørt om flere som sliter med, og jeg bør nok bestille legetime for å sjekke det. For med det tempoet jeg har på jobb nå, har jeg ikke akkurat tid til å sjangle i gangene (svimmelheten startet for øvrig før jeg fikk de arbeidsmengdene jeg nå har).

Yesterday: Jeg runder 21 uker i morgen, tror jeg. Eller om det var søndag. Ble litt forvirret av den framsettingen, så skal sjekke hvilken dag jeg teller ut fra, selv om det ikke er superviktig. Du er jo snart i mål, du. Du har mye å glede deg til.

[Vera Vinge]

Hm, som en fortsettelse av forrige ukes skriverier, har jeg kommet i en skikkelig svis på jobb. Det ene er at det er alt for mye å gjøre, selv om jeg ikke hadde vært gravid. Løsningen blir i så fall å la veslegutt være ti timer i barnehagen om dagen, om jeg skal rekke alt, og det sier seg selv at det er uaktuelt (er det i det hele tatt lov? Og kan jeg evt. bruke det for å argumentere overfor sjefen?). Og så, uten å gå for mye i detalj, er det noen oppgaver som jeg nå ikke bør gjøre, av gravidhensyn. Og det er fryktelig vanskelig å si fra om, selv om det temaet var helt innlysende for ledelsen ved min forrige arbeidsplass. Så jeg føler jeg strekker meg alle veier, men ingen blir egentlig tilfredse.

Slike ting blir veldig vanskelige for meg, fordi jeg liker å være en ressurs som håndterer det meste. Så når jeg o dag blir konfrontert direkte fra en kollega hvorfor jeg har valgt å delegere en oppgave, og ikke syns jeg når gjennom med et argument jeg utenfra ser er godt, går jeg et øyeblikk i kjelleren. Å oppleve å få stilt spørsmålstegn ved hvorfor jeg har valgt å unngå en oppgave, treffer meg rett i et av mine såre punkter.

Heldigvis klarte jeg å manne meg opp til å ta opp temaet på et senere møte, men det var i det vi skulle avslutte og løpe videre til noe annet, så jeg vet ikke helt hva responsen fra ledelsen ble.

Men ja, jeg bekymrer meg for månedene fram til permisjon nå. Jeg hadde en del å gjøre i forrige graviditet også, men var aldri i nærheten av å tenke sykmelding eller veldig spesiell tilrettelegging da. Og formen er ikke så mye dårligere, bortsett fra svimmelheten som kommer og går litt. Så egentlig tror jeg ikke det er graviditeten som er problemet, noe jeg forsåvidt ser på en kollega som har like mye å gjøre som meg, og som ikke er gravid.

Jeg syns egentlig ofte det blir veldig mye fokus på ansattes rettigheter, i den forstand at jeg mener en del sutrer for mye, når jeg tenker man bare må bite tenna sammen og gjøre det beste ut av situasjonen. Men nå har jeg kommet til det punktet at jeg tenker det er rimelig å se på slitasje i arbeidsstokken, og jeg frykter jo at dette fører til sykmeldinger, noe som bare vil gi enda mer å gjøre for meg og de som blir igjen.

Ja, det ble dagens utblåsning. Kanskje også litt preget av at jeg brygger på noe. Vondt i halsen og sykdomsfølelse i kroppen. Alle rundt meg har vært forkjøla i det siste, så det er vel min tur. Gravide er vel ikke utstyrt med maks immunforsvar heller. Men det er lov å håpe jeg kun opplever hanglingen, og så går det over, som ofte før.

[Vera Vinge]

Men, for ikke å bare klage, så har jeg vært på en super hyttetur i helga. Det er morsomt at veslegutt nå har blitt så stor at han kan leke med andre barn (ikke bare ved siden av). Vi var tre par med barn på nesten samme alder. Gutten min var yngst, og det har tidligere gjort ham litt forsiktig. Men nå var han helt med, og herjet like mye som de andre. Og selv om han spiser minimalt med sukker og ferdigmat hjemme (det med ferdigmat er mye grunnet at vi voksne har mange ting vi ikke tåler også), var det overraskende søtt å se ham spise pølser på fjelltur med de andre barna, samt å se dem, tre blonde hoder som spiste bostavkjeks foran barne-tv om kvelden.

Samtidig ser jeg jo at vi småbarnsfamiliene gjør ting veldig forskjellig. Mens de andre foreldrene har stålkontroll på alle aktuelle barnesanger og hva som går på barne-tv, har ikke jeg og mannen min peiling. Altså, vi synger mye hjemme, men det er i liten grad fantorangen, men hovedsaklig tradisjonelle viser eller gamle barnesanger. Eller ting vi hører på radioen. Det var også først i forrige uke vi kom på å sette på barne-tv, og det viser seg fortsatt at han er lite interessert (han hadde mao. to minutter med tålmodighet foran tv med de andre barna, og så var det bort og leke igjen). De andre foreldrene sitter også mye og leker på gulvet med barna, og de er veldig flinke til å leke med dem. Mens jeg må innrømme at jeg ofte syns det er kjedelig, og foretrekker i hverdagen heller å ta med gutten på noe som skal gjøres i huset mens vi tuller og prater (noe han elsker å være med på, for øvrig - han begynner nesten å bli til litt hjelp også) eller å være tilgjengelig mens han leker alene. Ved sistnevnte er jeg tilgjengelig for kos og lek, når han tar initiativet. Så mens de tre små lekte sammen på hytta, tenkte jeg at vi voksne kunne slappe av med beina på bordet. Men da var det plutselig en forelder på gulvet, og jeg følte jeg måtte bli med, for å ikke føle at jeg overlot ansvaret for å passe mitt barn til de andre.

Så ja, man tenker forskjellig om samvær med barn. Og så er jo barn forskjellige også da, klar over det. Men jeg og mannen er nok av det mer gammeldagse slaget som tenker at barn ikke trenger å være i sentrum hele tiden, men tidlig kan lære å være en del av et fellesskap. Samtidig er disse barna så små ennå, så det er mye som kan endres også. Og kanskje noen vil kritisere oss også, siden vi ikke drar i hoppeland osv, men heller drar på tur når vi en sjelden gang ikke jobber med ting i huset. Og det er veldig mulig at et annet barn (kanskje neste barn?) krever noe helt annet av oss enn sønnen vår gjør. Han er en litt sånn enkel sjel, om jeg kan si det sånn, som er ekstremt lett å glede. Så det er jo noe med at når han hopper av glede for å få en pensel for å "male" veggen sammen med pappaen, er det jo fristende å slå to fluer i en smekk.

[Vera Vinge]

Og så må jeg nevne at vi er ekstremt nære å få et normalt liv i huset igjen, etter en massiv oppussingsperiode. Badet er jo ferdig, og mangler bare listing rundt døra og at varmen kan skrus på (nå:kaldt...), samt at speilet måtte reklameres på. Når det siste er på plass, er det veldig fristende å dra og lukte på sånne Voluspa-duftlys og så bestille på ebay (nei, jeg klarer ikke å bruke 399,- på et duftlys i Norge), som en siste hånd på verket.

Og hele etasjen hvor vi tok opp gulv, la varme m.m. er nå ferdig, bortsett fra litt flikking. Så nå kan vi flytte alle møblene vi har oppbevart i stua ned i peisestua, så snart enda en sterk mann bestemmer seg for å titte innom. Vi la jo sånt industri/knottegulv i hele den etasjen (halvetasjer, så hver etasje er ikke så stor), og er veldig fornøyd. Og veslegutt også. Gummigulv er jo det perfekte lekegulv. Og en lang flate hvor man kan sende og motta lekebiler. Da kan vi sette inn peisovnen igjen også, og da kan høstkosen bare begynne!

Til og med garasjen er nå fiks ferdig, bortsett fra maling. Og det er jammen godt å tenke på at fjoråret var siste år med skraping av bil vinterstid. Vi er bare spente på om vi får noen naboer på døra, siden den ble satt opp i høstferien, da de var bortreist. Alt er helt etter tillatelser fra kommunen, men vi har noen naboer som klager på det meste, så det skulle ikke forundre meg om de klager på at det ble litt høyere enn de hadde trodd. Selv om den faktisk ligger bittelitt lavere i terrenget enn planlagt.

Alt henger jo sammen med alt, og nå som garasjen er klar, kan vi sende alt som skal lagret ut av huset og dit. Jippi! Endelig aner jeg koselig og ryddig hus, etter et halvår med oppussing og midlertidighet.

[Vera Vinge]

I motsetning til da vi ventet på veslegutt, trenger vi jo nå egentlig ingenting. Nå hadde vi kanskje ikke en typisk babygutt-garderobe til sønnen vår, så vi ville ikke trengt noe om vi ventet jente heller. Flere har nemlig påpekt det, at vi ikke trenger å kjøpe nye klær nå som vi venter en ny gutt. Hehe, som om det er det eneste positive med enda en gutt. Neida, skal ikke være spydig.

Men det eneste er at det virker praktisk med en bevegelig soveplass innendørs for enda en vinterbaby. Virker fint med en soveplass som kan bevege på seg, så man slipper å dra ut hver gang baby skal sove, hvis baby krever bevegelse ved sovning. Eller kanskje vi bare får en baby med større søvnbehov neste gang...

Men noe må selvsagt strikkes. Nå holder jeg på med (enda) en genser til eldstegutt. Rillegenseren fra guttestrikkboka, fordi det er så tøyelig og praktisk. Dessuten for en gangs skyld i en kjedelig farge, nemlig lys gråbeige. Jeg har egentlig mer sansen for duse farger til større barn. Syns det fort blir veldig søtt til babyer, hvertfall hvis alt er sånn dust. Så jeg strikket og kjøpte mest klær i mørke og sterke farger da veslegutt var baby.

Jeg har linket til den før, men neste prosjekt er denne omslagsjakka i melert burgunder: http://www.pickles.no/olivias-omslagsjakke/

Så så jeg en gressgrønn alpakkavariant av den babyvesten fra nøstebarn mange strikker til babyer, og det likte jeg veldig godt: http://www.flickr.com/photos/31105247@N05/5099783573

Og så blir det et par små tøfler med pomponger etter det. Kanskje gule?

Og hvertfall et pledd. Jeg heller dette pleddet til eldstegutt, og det gikk ganske fort og var en morsom avveksling fra strikkingen: http://www.pickles.no/great-granny-verandapledd/ Det eneste er at fasongen blir kvadratisk, og rektangulært hadde vært bedre. Men det er superkjedelig å strikke pledd, syns jeg. Litt vanskelig å velge farger til et så spraglete pledd bare.

Så da er vel høstkosen ivaretatt, tenker jeg.

Endret 7. oktober 2013 av Vera Vinge

[Ciara]

Jeg har en veldig klok venninne som har gitt meg et råd som har hjulpet meg mye:

Når man skal gjøre noe vanskelig er det viktig å tenke over hvilken rolle man har.

Mao: Tar du på deg kollegahatten blir utfordringene dine på jobb veldig vanskelige. Som du selv sier, du ønsker å være en ressurs og synes det er vanskelig å ikke levere 100%.

Men dersom du tar på deg "mamma og gravid"-hatten blir det enklere. For nei, du verken kan eller har lov til å ha barnet ditt ti timer i barnehagen (i hvert fall hvis han er det hver dag, men det er han kanskje ikke?). Og som gravid kan du heller ikke godta et rotterace. Så det at du sier fra og setter foten ned betyr ikke at du er en dårlig kollega. Derimot betyr det at du er en god mor

Men det er søren meg ikke lett. Særlig når man er vant til å ha kontroll og levere. Så ikke tro jeg ikke forstår at det er vanskelig. Men dette rådet har i hvert fall hjulpet meg mange ganger.

Ellers høres det deilig ut å være ferdig med oppussing! Skulle ønske vi også var det, men det går da framover

[Vera Vinge]

Jeg har en veldig klok venninne som har gitt meg et råd som har hjulpet meg mye:

Når man skal gjøre noe vanskelig er det viktig å tenke over hvilken rolle man har.

Mao: Tar du på deg kollegahatten blir utfordringene dine på jobb veldig vanskelige. Som du selv sier, du ønsker å være en ressurs og synes det er vanskelig å ikke levere 100%.

Men dersom du tar på deg "mamma og gravid"-hatten blir det enklere. For nei, du verken kan eller har lov til å ha barnet ditt ti timer i barnehagen (i hvert fall hvis han er det hver dag, men det er han kanskje ikke?). Og som gravid kan du heller ikke godta et rotterace. Så det at du sier fra og setter foten ned betyr ikke at du er en dårlig kollega. Derimot betyr det at du er en god mor

Men det er søren meg ikke lett. Særlig når man er vant til å ha kontroll og levere. Så ikke tro jeg ikke forstår at det er vanskelig. Men dette rådet har i hvert fall hjulpet meg mange ganger.

Ellers høres det deilig ut å være ferdig med oppussing! Skulle ønske vi også var det, men det går da framover

Takk for gode ord. Det er sant at kollegahatten kan være vanskelig å ha på seg, spesielt overfor kollegaer som ikke har barn selv. Det er spesielt overfor en annen (også hardtarbeidende) kollega jeg har en del dårlig samvittighet. For jeg må jo bare løpe på et visst tidspunkt for å hente i barnehagen, mens hun har blitt sittende lengre flere ganger. Men det er som du sier, jeg har ikke noe valg. Og for å ha det helt på det rene, så har jeg ikke sønnen min ti timer i barnehagen (i tilfelle det kunne misforstås). Hittil har han ikke vært noe mer enn et kvarter lenger i barnehagen om ettermiddagen pga. dette (men jeg har også en del kortere reisevei nå, så egentlig skulle jeg jo klart å hente ham tidligere, men det er nå en annen sak). Og i forrige uke var han syk nesten hele uka (takk og lov for svigermødre med høstferie!), så da kunne jeg jobbe over noen dager.

Men etter dagen i dag, ser jeg og flere med meg at vi må ha en ordentlig oppvask i morgen. Arbeidsoppgavene må først og fremst være bedre definerte, og trolig litt smalere. For denne dagen har også vært rimelig tortur. Og best av alt: etter en hektisk dag, men hvor jeg har klart å lappe sammen ting på et vis og er på vei ut døra, så begynner en kollega å stille spørsmålstegn ved noe jeg har gjort, uten å overhode ha peiling på saken egentlig. Skal man ikke streve med oppgavene, er det klart man skal stille hverandre til veggs uten å ha satt seg inn i ting...

Vel, tilbake til det å være mor. Jeg føler jo allerede jeg har mistet er viktig gode, nemlig muligheten til fleksibel jobbing en dag i uka. Veslegutt har jo pleid å ha firedagers-uke pga. dette, men må er det hvertfall midlertidig slutt på det. Så jeg kjenner samvittigheten gnage i utgangspunktet. Så utilfredsstillende å føle at man ikke strekker til verken hjemme eller på jobb. Men en ting er hvertfall sikkert, uavhengig av alt dette, at jeg kommer til å jobbe 80% etter permisjon. For min del kunne gjerne mannen gjort det, men han er egentlig i mot det, i tillegg til at det er veldig mye dyrere for oss at han jobber redusert. Så vi får se. Nå får jeg bare holde ut til permisjonen fra februar. Men likevel, noe må gjøres på jobb. Ellers blir alle rundt meg sykmeldt eller de slutter. Det har jeg opplevd i min forrige jobb, og det er utrolig slitsomt å være den som sitter igjen.

Og så begynte jeg plutselig å bekymre meg for å få høyr blodtrykk av alt dette stresset. Men skal prøve å ikke tenke på det, for skal ikke ta sorgene på forskudd. Vil ikke ha spesialbehandling på jobb, men det er fort gjort å bekymre seg for hva som skjer framover. Nå har jeg en liten halsbetennelse igjen, tror jeg, og jeg sover veldig dårlig om natta pga. det. Og jeg drømmer tydeligvis mye om jobb, og jeg tenker på ting når jeg våkner om natta. Så det er tydelig at kroppen ikke klarer å slappe av og koble ut om natta heller. Ikke bra. Og det føles fremmed.

Blabla.

[Vera Vinge]

Ellers høres det deilig ut å være ferdig med oppussing! Skulle ønske vi også var det, men det går da framover

Ja, akkurat det er superdeilig! Nå er til og med varmen skrudd på i gulv rundt omkring, og vi kan nyte godene av vannbåren varme i noen gulv, i tillegg til radiatorer i stua. Vi var så veldig fornøyde med denne løsningen på vinteren i fjor, men da hadde vi ikke ennå lagt sånn varme i gulvet i den ene etasjen. På fredag kommer også en sterk mann innom, så da får vi forhåpentligvis flyttet på plass møbler. Endelig!

Hva er det dere pusser opp nå? Dere er ferdig med kjøkken og bad, eller?

[Vera Vinge]

For en deilig avslutning på uka. Etter en rolig morgen med soving helt til nesten halv åtte, sein levering i barnehagen, legetime og liten kafétur, har det vært en behagelig ukeavslutning på jobb også. Jeg har jobbet med å være tydelige-Vera denne uka, og det har funket. Eller det begynte vel forrige uke, men kastet først av seg denne uka. Svimmelheten er tilbake, sikkert fordi blodtrykket var kunstig høyt de to foregående ukene. Men det er helt greit. Jeg har visst litt lavt blodtrykk nå, og jeg venter på telefon om det er lite jern eller bare en annen graviditetsgreie.

Legen hadde problemer med å finne fosterlyden og han kommenterte at magen ikke var så stor, så så langt er alt som sist. Jeg runder 23 uker i morgen, og gleder meg over at jeg begynner å se mer gravid ut. Men sist tok det også tid, sikkert pga. min lange overkropp. Og legen hørte fosterlyd til slutt, men bare sånn i forbifarten, så han fikk ikke gjort tellinger. Men han syns frekvensen hørtes riktig ut, det lille han hørte, og pjokken sprellet i vei, så han bekymret seg ikke for det. Forrige gang på samme tidspunkt fant de jo overhodet ingenting, og jeg kjente heller ingen spark akkurat da, så da ble jo jordmor kjempestressa.

Dessuten veldig overrasket over at jeg ikke har gått mer opp i vekt. Nå syns jeg det er en uting å drive å veie gravide med mindre de er store, men det er nå en annen sak. Men jeg føler liksom at lårene er kraftigere enn før. Men det er vel fordi jeg gikk opp noen få kg jevnt i tiden før jeg ble gravid, siden jeg sluttet å amme ikke så veldig lenge før. I ammeperioden lå jeg noen kg under før-gravid-vekt. Så det er vel bare at jeg er blitt vant til å være tynnere det siste året. Det er bare så rart med kroppslige forandringer. Forrige gang slet jeg jo også så med kvalme, at jeg gikk ned litt i starten og dermed la på meg lite totalt gjennom graviditeten. Nå tror jeg babyen veier en halv kilo, men aner ikke hva annet som begynner å veie nå. Livmor, blodvolum og alt det ekstra, utgjør mye mer av totaloppgangen i en graviditet enn jeg hadde trodd på forhånd. Jaja, jeg tenker at jeg ikke bryr meg så mye om vekt. Men samtidig har jeg vært veldig stabil i vekt gjennom voksenlivet, så kanskje derfor jeg syns det er ekstra rart når jeg legger på meg eller tar av (følte meg også veldig skrapa en periode da jeg ammet som mest).

Vel. Så nå sitter jeg her med nylakkerte, mørkeblå negler og lurer på når det kan forsvares å stikke av. Jeg har en date med to små krølletopper (dvs. min er bare tidvis krøllete), så det frister å frese av gårde før noen oppdager at jeg kan brukes til noe mer i dag...