For sant til å være godt

[Gjest åffårno]

Gratulerer med gode nyheter på UL

Det med magen merket selv jeg som førstegangs, så det tydelig en stund - men etter uke 10 var det ikke mulig å skjule selv med løse topper. Fra 10-15 skjedde det ting, gitt.

Nå i uke 18 ser jeg rett og slett gravid ut som i at folk glaner på magen. Mulig de bare tenker jeg har spist litt vel mye grillpølse i sommer, men jeg velger å tro at de synes det er en søt gravidmage

Skal på UL imorgen og hadde tenkt å holde det hemmelig for hele kloden inntil da, men det ble utseendemessig komplett umulig, gitt.

Jeg stemmer for at du får tvillinger

[Vera Vinge]

Jeg er en av dem som syntes det å få barn var langt mer slitsomt enn jeg hadde forestilt meg, men det skyldtes nok i bunn og grun fødselsdepresjon. Men det å få nummer to har stort sett vært mindre slitsomt enn jeg hadde forestilt meg, selv om jeg skal innrømme at jeg har holdt på å bli gal til tider. Hehe. Likevel, nå som lillebror nærmer seg året så ser jeg hvor mye glede de to har av hverandre, og det er så utrolig kjekt å se. Å ha storesøster i nærheten er faktisk en avlastning, iallefall i mange situasjoner.

Jeg har jo inntrykk av at det vanligste er at det blir mer slitsomt enn man forestiller seg. For min del hadde jeg hatt et så sterkt barneønske i flere år egentlig, og vært veldig klar lenge (men jeg skulle bli ferdig med studiene, og jeg ville helst jobbe litt først). Så brukte vi et år før jeg ble gravid med sønnen min, etter å ha vært gravid og håpefull to ganger før i løpet av det året. Det gjorde nok noe med meg, både som gravid og nybakt mor. Jeg var en ekstremt glad gravid, som til og med klarte og tolke kvalme som noe positivt. Og etter fødselen fikk jeg en sånn voldsom glede over at jeg hadde klart å produsere et barn, fordi jeg hadde begynt å lure, etter at jeg også var sikker på at graviditet nr 3 skulle ende dårlig.

Nå vet jeg at mange som har prøvd å få barn i flere år, likevel kan oppleve en nedtur etter fødsel, så det er jo ikke noen garanti for at det blir bra. Men for min del tror jeg det utgjorde en stor forskjell i hvordan jeg taklet både graviditet, fødsel og barseltid. Jeg husker en venninne som fødte noen uker før meg, som hadde en rolig baby som aldri gråt og som sov nesten hele natta og mye på dagen. Hun var rett og slett sjokkskadet over det å bli mor, og jeg husker jeg da klødde meg i hodet. Selv slepte jeg rundt på denne misfornøyde gutten som aldri ville sove, føltes det som, men jeg svevde på en sky (følelsesmessig - kroppslig var jeg kjempesliten). Men det sier jo mye om at det er mye annet enn hvordan babyen er som gjør hvordan man har det som nybakt mor.

Jeg er ikke noe supermenneske akkurat, så sier det ikke for å fremheve meg selv, men syns mer at det er interessant. Jeg ser jo nå at min venninne alltid har hatt mye engstelse i seg, og det er jo typisk en ting som kan blomstre som nybakt mor, og det blir man enormt sliten av. Men man lærer, og hun er mye mer avslappet i dag. Ser også at hun gleder seg til neste barseltid nettopp av den grunn, fordi hun har lært mye om seg selv og tenker hun vil klare å nyte det mye mer neste gang, fordi hun da trolig vil klare å ikke ligge våken og bekymre seg så mye.

[Vera Vinge]

Gratulerer med gode nyheter på UL

Det med magen merket selv jeg som førstegangs, så det tydelig en stund - men etter uke 10 var det ikke mulig å skjule selv med løse topper. Fra 10-15 skjedde det ting, gitt.

Nå i uke 18 ser jeg rett og slett gravid ut som i at folk glaner på magen. Mulig de bare tenker jeg har spist litt vel mye grillpølse i sommer, men jeg velger å tro at de synes det er en søt gravidmage

Skal på UL imorgen og hadde tenkt å holde det hemmelig for hele kloden inntil da, men det ble utseendemessig komplett umulig, gitt.

Jeg stemmer for at du får tvillinger

Takk. Når jeg husker den utålmodigheten etter mage forrige gang, tenker jeg at man egentlig er heldig som får mage litt tidlig. Det er vel ingen som har noe ønske om å bli veldig stor til slutt, men tror ikke det nødvendigvis henger sammen med hvor tidlig mage og hvor stor man blir til slutt. Husker fra sist at magen vokste veldig i rykk og napp.

[Vera Vinge]

Man kan få mange rare tanker når man er gravid, noe jeg husker fra sist gang. Hvis alt går bra denne gangen, blir det sannsynligvis februar-barn. Mao. født tidlig på året, slik som sønnen min (det blir jo nesten akkurat to år mellom de to, dvs. to år og noen uker, alt ettersom). Jeg hadde da termin i januar, og husker da at alle ba meg knipe igjen til over nyttår. Selv tenkte jeg mitt om det, da jeg ikke bare ser fordelene av å alltid være eldstemann i klassen.

Både jeg og mannen min var sånne veldig fornuftige og ansvarlige barn. Selv følte jeg ofte at jeg skulle ønske jeg kunne føle meg mer fri. Jeg var et av de barna som andre foreldre var veldig glad for at barna deres kjente. Nettopp fordi jeg var moden for alderen og veldig ansvarlig. Jeg endte jo av den grunn flere ganger med å være liksom-venninne med andre barn som ikke fungerte så godt sosialt, fordi jeg antakeligvis ble sett som egnet til å ta meg av dem. Særlig en av disse jentene opplevde jeg som så slitsom å være venninne med at jeg etter hvert ofte gjemte meg når hun kom og ringte på. Men jeg visste at hun ikke hadde så mange andre, og klarte ikke å sette grenser.

Altså, jeg syns det er positivt at barn oppfordres til å ta følge med de som går alene til skolen osv. Men jeg syns det blir veldig feil når noen ender opp med å bruke store deler av fritiden sin på å "passe på" andre barn de ikke liker å være sammen med.

Men nok om det. Det var bare et eksempel. Hjemme påtok jeg meg også mye ansvar uten at noen ba meg om det, fordi jeg tidlig forstod at det trengtes. Det at jeg var så ansvarlig handlet helt sikkert mye om min situasjon hjemme, min personlighet, at jeg var eldst av barna osv. Men jeg var også født relativt tidlig på året, og var alltid litt høyere enn venninnene mine. Og lærerne syns det var helt greit å bruke meg som en slags hjelpelærer for de som var svakere på skolen, og jeg ble nesten alltid plassert ved siden av gutter som slet.

Jeg ser jo at sønnen vår er litt som både meg og mannen i lynnet. Stort sett rolig og fornøyd, men med en sterk vilje. Han er heller ingen apekatt, men en som tydelig vurderer ting før han handler. Noe som er grunnen til at det har vært så lite krevende å være sammen med ham, fordi han alltid har passet seg for potensielle farer osv, mye mer enn andre barn vi omgås. Som eldstemann i klassen etter hvert blir han sikkert en sånn ansvarlig type som vi andre to var. Nå mener jeg ikke at det bare er negativt. Men jeg er opptatt av at selv barn som har det i seg å være snill og ansvarsfull, skal få lov til å være barn.

Ja, jeg funderer litt rundt disse tingene om dagen.

[Vera Vinge]

Jeg hadde dessuten et lite raserianfall hjemme i går, litt i samme anledning som tankene over. Vi hjelper min mor med å selge leiligheten hennes om dagen, etter at vi kjøpte en ny til henne for noen uker siden. Og jeg forbanner hele greia, fordi jeg kjenner min grense har nådd for hvor mye jeg skal hjelpe henne. En ting er at vi har nok med vårt, siden vi de siste månedene har vært inne i en ganske intens oppussingsperiode, og at jeg i tillegg er gravid og i dårlig form. Men det er enda mer en slitasje som begynte å gnage da jeg var et ganske lite barn. Det begynte å toppe seg da jeg var gravid forrige gang, sikkert fordi det å skulle bli mor selv satte i gang mye hos meg.

Og så er mannen min så snill og tilbyr seg å hjelpe mer enn jeg mener vi skal. Så vi ender rett og slett med å krangle om at han hjelper min mor for mye. Så utakknemlig kan man framstå... Men jeg er så sint på henne om dagen, noe som nok skyldes en kombinasjon av mange tanker og hormoner. Men jeg ser at vi bare må bite tenna sammen og komme gjennom denne perioden, og at det ikke hjelper å sutre om min rare barndom. Men jeg syns altså dette er krevende, selv om det ikke tar veldig mye av vår tid. Det er mer den psykiske biten som begynner å tære på meg.

Puh...

[Vera Vinge]

Ja, da får jeg stikke innom egen bok og gjøre obligatorisk oppdatering på graviditet. 12 uker i morgen, og ny ultralyd gjennomført. Alt så bra ut der også.

Deilig på flere måter. Det er en milepæl for sannsynlighet for at ting går galt, og det er godt å se at ting utvikler seg fint.Og endelig kan jeg si noe til de som lurer. Jeg har gjort mitt beste for å pakke meg inn i løse klær, men jeg syns ikke det er lett. Jeg har en del løse kjoler, men som jeg syns jeg må bruke belte på for å ikke se ut som en potetsekk. Tror ikke jeg hadde vært noe mindre mistenkelig om jeg plutselig begynte å gå i telt...

[Vera Vinge]

Men nå er jeg så klar for helg! Det har vært travelt her etter at jeg kom tilbake fra ferie, og jeg måtte jobbe forrige helg. Denne helga skal jeg delvis tilbringe på hyttetur med venninner, og jeg gleder meg til å sove ut!

Dessuten kjenner jeg fredagskaffen begynner å kicke inn.

Men jammen består hverdagen av en hormonbølgedal. Mens jeg skrev det over fikk jeg en telefon fra en svært misfornøyd ekstern samarbeidspartner. Jeg fikk da en kraftig irettesettelse på vegne av noe en av mine kollegaer har gjort. Jeg taklet det helt greit der og da, men etterpå kom jammen tårene. Jeg har rett og slett blitt tynnhudet. Selv når jeg da ikke selv har gjort noe feil. Jaja, sånn er det vel å bære barn.

[Ciara]

Så fint at alt ser bra ut og at du har nådd de magiske tolv ukene

Jeg kjenner meg igjen i dette med å bli tynnhudet. Som det så mange ganger er, hadde jeg det slik at jeg ikke var så bevisst der og da på at jeg sannsynligvis var temmelig hormonell og irrasjonell i blant. Jeg ser det bedre i ettertid. Og i ettertid er jeg også enda mildere innstilt ovenfor gravide - at det er en påkjenning å være gravid, at kropp og hode gjennomgår mye - kanskje mer enn man er klar over. Det er en stor jobb man gjør!

Skjønner godt at du ikke overskudd til mye ekstra. Håper det ordner seg uten så mye turbulens!

[Gjest Nesevisa]

Hei!

Oppdaget plutselig at vi er nesten like langt på vei (jeg er 13+2 i dag). Synes du skriver så fint og følger gjerne dagboken din

[Vera Vinge]

Hallo Nesevisa! Ja, da er vi ganske nærme. Er det ditt første barn eller har du noen fra før?

Jeg var jo så veldig mye mer aktiv både på KG generelt og i egen dagbok før, men vil egentlig oppdatere og skrive mer generelt enn jeg gjør. Får se hva høsten bringer.

[Vera Vinge]

Så fint at alt ser bra ut og at du har nådd de magiske tolv ukene

Jeg kjenner meg igjen i dette med å bli tynnhudet. Som det så mange ganger er, hadde jeg det slik at jeg ikke var så bevisst der og da på at jeg sannsynligvis var temmelig hormonell og irrasjonell i blant. Jeg ser det bedre i ettertid. Og i ettertid er jeg også enda mildere innstilt ovenfor gravide - at det er en påkjenning å være gravid, at kropp og hode gjennomgår mye - kanskje mer enn man er klar over. Det er en stor jobb man gjør!

Skjønner godt at du ikke overskudd til mye ekstra. Håper det ordner seg uten så mye turbulens!

Ja, det er en følelsesmessig påkjenning å være gravid. Jeg var jo heldig med et enkelt svangerskap sist, om jeg ser bort fra kvalmen som var spesielt ille i starten. Var ikke spesielt sliten etter hvert og hadde det generelt veldig bra. Likevel var det mye å ta innover seg fra omgivelsene, sånn at jeg kunne svinge veldig i følelsene. Der og da følte jeg at mannen min skjønte det bedre enn jeg. Denne gangen har jeg nok savnet denne forståelsen på samme måte. Men så skal det også sies at alt av oppussing osv faller på ham, så han syns nok han har nok.

Jeg har sagt det mange ganger nå, men jeg syns det er mye mer slitsomt å pusse opp hus enn å håndtere et barn. På en måte ble nesten hverdagen enda mer påvirket av huskjøpet enn barnet. Gutten har vi alltid hatt med mye rundt, og det er generelt lite fuzz med ham. Men jeg kjenner jeg er skikkelig lei av å bruke tid på å handle inn alle mulig rare ting og tenke ut løsninger.

Det handler jo om at vi gjør for mange ting samtidig. Derfor går noen ting også litt treigt, noe som sliter på motivasjonen. Men nå er de meste ute ferdig. Vi har nå gårdsplass, vei ned til huset m.m. Til å være en så bratt tomt, er det faktisk en stor prestasjon at det ble så bra med hage, gårdsplass og alt annet. Nå har vi endelig kunnet bestille selve garasjen, som smelles opp på noen dager. Og mannen har satt inn dører i garasjekjelleren, så vi kan begynne å flytte ut ting som skal lagres fra huset, som nå står på gjesterom og alle mulig rare steder.

Vi fikk endelig flisene til badet, som tok evigheter å få transportert fra Italia (ja, vi ble plutselig litt fancy, selv om vi skulle gjøre det billig og enkelt). Så det er mulig vi kan få flislagt denne uka! Mannen har brukt masse tid på riving av gammelt bad, samt å gjøre alt grunnarbeidet for flisene. Så det skal bli godt å få det ferdig.

Da gjenstår antakeligvis bare sparkling, maling og gulvlegging i etasjen hvor man kommer inn. Der er mye kjedelige ting med rør og diverse snekkerarbeid gjort, så det er nesten bare den morsomme jobben igjen. Puh, gleder meg til å få halvparten av møblene ut av stua og ned i peisestua, hvor de hører hjemme.

Det var litt fint å skrive det ned sånn, for jeg ser at det nærmer seg sluttspurten for denne gang. Det har vært et krevende halvår, må jeg si. Frivillig, ja. Men like slitsomt som jeg fryktet. Og jeg holder på at vi burde satt bort mer, men der blir vi ikke enige.

[Gjest Nesevisa]

Det er førstemann, ja. Spennende, skummelt og veldig, veldig stas - på en gang!

[Vera Vinge]

Ah, jeg bare elsker sensommeren og høsten. Det er vel noe med årstidsskifter jeg liker, siden jeg blir yr om våren også. Men jeg kjenner det minst like sterkt når jeg aner høsten komme. Da jeg var barn handlet det nok mye om at frukthøstingen var i gang (og vi hadde enormt mye frukt). Nå har vi bare kirsebær, som vi går og småspiser av rett fra treet hver dag. Men det er en forventning i lufta. I fjor oppdaget vi at det var fantastisk vakkert rundt her når trærne begynner å ta farge, eller egentlig miste farge. Vi ser rett opp mot skog og åser, så det blir mye farge rett inn i stua. Jeg blir faktisk enda mer fristet til å være ute enn om sommeren. Samtidig som det er godt å trekke seg tilbake om kvelden, fyre i ovnen og strikke.

Sommeren i år har jo vært utrolig bra, og det gjør meg alltid mer klar for høst. Selv om den forsåvidt har vært slitsom for min del, pga. hormoner. Det begynner å avta nå da, så kjenner ny energi er på vei.

RR spiller Kvelertak: http://m.youtube.com/watch?feature=plpp&v=mustJ2buVjE Og det slår meg at dette for meg ble lyden av denne sommeren, sammen med coveren av DumDums Pstereo: http://m.youtube.com/watch?v=e8ULmFcDwD8

Endret 14. august 2013 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Det er førstemann, ja. Spennende, skummelt og veldig, veldig stas - på en gang!

Å få mitt første barn var bare helt ubeskrivelig fantastisk. I typisk Vera-stil, stålsatte jeg meg for det meste, inkludert at jeg ikke kom til å være superlykkelig den første tiden. Så ble nesten slått i bakken av hvor sterkt jeg følte for sønnen min umiddelbart. Venninner beskriver litt forskjellige ting, så det er nok grunner til å vite at det er vanlig med barseltårer osv. Men jeg blir så glad når jeg tenker på den første tiden, selv om det også var tøffe ting, bl.a. med amming.

Jeg er spent på hvordan det vil føles med nummer to. Om jeg blir like hoppende glad da, eller om det kjærligheten kommer mer snikende etter hvert.

[Vera Vinge]

Jeg fortalte om bølgedaler? Etter å ha blitt regelrett skjelt ut av en nabo i går, har det ikke vært topp stemning i heimen siden. Vi er jo fortsatt ikke helt ferdig med prosjekt garasje og opparbeiding av tomt, dvs. nesten alt på tomta er ferdig, og vi venter bare på selve garasjebygget (som utrolig nok bare er en bitteliten del av prosjektet, og det tar null tid å sette opp). Vi har bekymret oss en del for naboene, siden det tross alt har vært byggeplass her siden i fjor høst. Vi vet at en av dem er svært opptatt av at det skal se pent ut rundt omkring, så vi var så glade da byggemenneskene endelig ble ferdige med sitt og ryddet ordentlig etter seg. Nå ser det helt strøkent ut hjemme, bortsett fra at garasjegulvet ikke har noe byggverk på seg. Mannen har jobbet ute til midnatt i lange tider, og vi har plantet og ordnet, mye for å vise naboene at vi prøver å få det til å se fint ut etter at det har vært kaos.

Vi pustet da lettet ut i forrige uke da alle naboene våre kom til oss og sa hvor fint det hadde blitt. Så vi ble helt satt ut da en av de samme naboene kom og ramset opp alt han hadde vært misfornøyd med underveis i byggeprosessen. I tillegg hadde han tydelig hatt en forventning om at byggemenneskene skulle reparere veien slik at den ikke bare ble som før (noe de gjorde), men enda bedre. Dette er en gammel og svært humpete vei som burde vært utbedret. Dvs. jeg syns det er koselig med humpete vei og det forhindrer råkjøring inn mot blindveien vi bor i enden av, så jeg er fornøyd.

Vi anser oss som veldig hensynsfulle folk, som strekker oss langt for at andre skal bli fornøyd. Derfor blir vi helt satt ut av slike klager. Vi tenker jo at byggeprosessen tok lengre tid enn forespeilet, men ellers at det var helt som forventet når noen skal bygge noe. Og vi vil gjerne ha gode naboforhold. Så skal man da argumentere tilbake eller bare ta i mot? Vi tenker jo at hvis man ikke tåler bygging i nabolaget sitt, helt etter kommunens godkjenning, må man jo bosette seg langt til skogs.

Uansett, dette var kjedelige greier. Men så ble jeg bare så veldig oppløftet av å lese om denne boka i dag. Det skal ikke mer til mao. Jeg syns jo hun styler disse barna hun blogger om vel mye, men jeg elsker retro strikkeplagg til barn, kanskje spesielt til gutter. Jeg tror det må bli en av disse buksedraktene som juleantrekk til veslegutt. Han er en varm gutt, så det blir vel mest til kirkebruk o.l. i jula, og ikke så mye inne. Men pytt. Nå har jeg fått i meg iskaffe også, og handlet ull på tilbud til gutten, så da er jeg klar for en kveld med jobbing.

[Vera Vinge]

Jeg leser veldig lite. Noe som i grunnen er rart, siden jeg som barn og i tenårene var en lesehest. De siste årene har det blitt lest en og annen bok, men det har ofte blitt til at jeg har strikket når jeg ellers kunne lest. Så kom jeg på den geniale ideen å låne lydbok på biblioteket, siden jeg kjører bil litt over en time om dagen (puh).

Men jeg har to problemer. Det ene er at jeg egentlig ikke liker å bli lest for. Det andre er at jeg ikke liker ting som framstår pretensiøst. Altså selvfølgeligheter som opphøyes til å være mer enn just det. Og småselvfølgeligheter høres ikke noe mindre opphøyd ut av å bli lest av noen, syns jeg. Så delvis lider jeg meg gjennom "Før jeg brenner ned" av Gaute Heivoll, delvis føler jeg meg flink siden jeg er så effektiv at jeg øker min kulturelle kapital samtidig som jeg reiser til og fra jobb. Jeg har kommet ca. halvveis, og jeg tar meg stadig i å tenke at jeg bare syns det er en halvveis bra bok. Den fikk jo strålende kritikker, og tittelen er så bra. Men kanskje jeg rett og slett er litt urettferdig mot Heivoll, siden jeg egentlig ikke liker å bli lest for? Og det attpåtil på en dialekt jeg ikke sånn uten videre elsker?

Vel, neste bok på planen etter den over, er "Jeg forbanner tidens elv". Med Per Petterson kan man ikke slå feil. Eller, kanskje det er da jeg virkelig får testet om jeg har potensialet i meg til å bli et lydbokpublikum? For jeg har umiddelbart elsket det jeg har lest av ham før.

[O'hara]

Jeg fordrar ikke lydbøker...
Ser det smarte i det altså, men jeg har en tendens til å falle ut når jeg hører lydbøker, så neitakk fra meg
Barnebøker i bilen fungerer greit, men ellers så sliter jeg...

[Ciara]

Hvordan går det med magen?

Jeg er heller ikke glad i lydbøker. Både fordi jeg ikke liker at andre tolker bøker for meg (jeg vil forestille meg stemmene selv) og fordi det går for sakte (jeg er hurtigleser). Men jeg liker likevel ideen om lydbok for andre!

[Vera Vinge]

Huff, den boka ble ikke bedre heller, nei. Så da jeg var ferdig var jeg faktisk irritert over at jeg hadde kastet bort to uker med jobbkjøring på en bok som ga meg nesten ingenting. Tenkte dog fortsatt at noe kunne skyldes at det var lydbok, men da jeg satte på Per Petterson i dag morges, skjønte jeg at det handlet nesten bare om selve boka. Jeg bryr meg nesten ikke om historiene til Petterson eller om han har noe poeng, fordi han skriver så utrolig godt. Glemmer nesten hva bøkene hans har handlet om, fordi jeg liker øyeblikksbildene. Det å skildre er en kunst. Noe annet enn den andre boka, hvor det var mye følelser, men lite beskrivelser av dem. "...det føltes nesten som om...noe forunderlig... jeg vet ikke..." Og sånn skred det fram.

Jaja.

[Vera Vinge]

Med magen går det finfint. Straks 16 uker. Begynte å kjenne det jeg er ganske sikker på var liv i forrige uke. Tilfeldigvis holdt mannen på magen den ene gangen også, så han sa også at han kjente det. Kjente det tidlig forrige gang også, men ikke fullt så tidlig. Det kan gå flere dager mellom hver gang, men veldig fint når det skjer.

Men tror nok fortsatt jeg må ha vært på den ordinære ultralyden før jeg innser ordentlig at jeg er gravid. Det føles liksom ikke helt gyldig ennå, kanskje fordi det skjedde så fort denne gangen. Og selv om jeg fikk tidlig mage, syns jeg, er den fortsatt ikke noe særlig synlig med klær på. Altså, jeg ser at den vokser, men det går sakte. Som sist da, bare at det da begynte senere. Gleder meg til den smålubne følelsen går over.

Men i natt har jeg bare sovet fem timer, fordi veslegutt gjorde noe så sjelden som å sove dårlig. Er helt svimmel og mer kvalm enn vanlig. Er nok ganske sensitiv for dårlig søvn nå, ja.