For sant til å være godt

[O'hara]

Tenker på deg!

[Vera Vinge]

Tenker på deg!

Takk.

Jeg prøvde å gå på jobb i dag. Det gikk ikke så bra. Jeg følte meg pigg da jeg dro hjemmefra, og tenkte til og med at det ville være greit å tenke på noe annet. Men jeg brøt sammen på kontoret til sjefen, og det var vanskelig å gjøre arbeidsoppgavene mine. Så vi ble enige om at jeg tar noen dager fri. Det er også en stor fordel å være på sykehuset på dagtid, siden det er da de gjør undersøkelser og legene som gjør dem er til stede.

Det er ikke så mye endring. Men han har fått en liten lungebetennelse. Og så har han respondert med noen reflekser når de har flyttet ham osv. Nå holdes han ikke kunstig i koma lenger, så de venter på at medisinene skal gå ut av kroppen og forhåpentligvis våkner han gradvis mer til de neste dagene.

[Vera Vinge]

Og det som virkelig er grusomt, er at jeg syns det er så urettferdig at dette skulle skje ham. Jeg har lenge vært forberedt på at dette kunne skje moren min, som har levd mye mer usunt enn faren min. Så oppi alt, skjønner jeg ikke hvorfor akkurat han måtte utsettes for dette. Jeg ønsker moren min alt godt, selvsagt, men jeg er litt forvirra ang. hvorfor det ikke er hun som ligger der inne, men ham. Og ja, jeg må jo bare innrømme at det ville være et større tap for meg å miste ham enn henne. Han og jeg har alltid vært veldig nære.

[O'hara]

Jeg forstår tankene dine godt jeg.

Håper alt går bra.

[Ciara]

[Vera Vinge]

Jeg tar meg fortsatt i å tenke at det har skjedd en feil. Som at det gjelder noen andre, og at vi tilfeldigvis har blitt blandet inn i dette pga. en tabbe fra sykehuset. Selv når vi er hos ham, fordi han ser annerledes ut. Han er ganske hoven i ansiktet, fordi de gir ham mye væske, og fordi han slo seg da han falt om. Og så ligger han bare der, helt slapp. Jeg har fått bilder i hodet av hvordan han ville se ut som en pleietrengende person på sykehjem.

Det er noe som tyder på at han prøver å våkne så vidt, fordi de sier at han ser ut til å forsøke å åpne øynene. Så det kan se ut at han overlever denne runden. Videre venter operasjon. Og å se om han har fått hjerneskade eller ikke.

Jeg var ute og løp i dag tidlig, og fikk meg en overraskende knekk. Jeg koblet ikke med en gang at det jo var fordi han var ute og løp da det skjedde. Men så kjente jeg at det var godt å løpe. Jeg har nesten ikke trent de siste par ukene pga. sykdom og dette. Men det er bra. Spesielt siden jeg spiser en pose Anton Berg mandelegg som erstatning for ordentlig mat.

[-Englefjes-]

Å kjære Vera, dette var tung lesning. Jeg håper inderlig at det går fremover med faren din.

[Vera Vinge]

Takk for klem, Engle.

Det har vært en tung dag. Selv om det egentlig er en slags løgn, for det er flere grunner til å tenke at dagen har vært god. Faren min har nemlig vært våken ved flere anledninger. Han så rett på oss, prøvde å snakke (men kunne ikke pga. respiratoren) og begynte å gråte da vi snakke til ham. Det virket mao. som han kjente oss igjen og forstod det vi sa. Disse tingene er positive for tilstanden hans.

Men det var bare helt grusomt å se ham ha det vondt. Jeg har aldri sett ham gråte noensinne, og han har alltid vært en trygg klippe i livet mitt. Så jeg ble helt satt ut av å se ham gråte og være så hemmet av medisiner, apparater og slanger. Han er fortsatt så slapp at han nesten ser ut som en slagpasient. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til ham heller. Vi hadde fått beskjed om å ikke snakke om det som hadde skjedd, siden de venter med å fortelle ham omfanget av det for å ikke stresse ham. "Snakk om hverdagslige ting", sa sykepleieren. Eh, hva i alle dager? Skulle jeg begynne å fortelle hva jeg spiste til frokost?

Jeg gråt mer eller mindre fra jeg kom til vi dro, de timene vi var der. Og jeg følte meg ganske mislykket, som ikke klarte å si min far noen trøstende ord. Jeg kjente tårene trille da han våknet, og syns det var fryktelig dårlig å ikke klare å ta meg sammen for hans skyld. Det var vel ikke så gunstig å se meg gråte, når han ikke skulle stresses.

Jeg har planlagt å være der noen timer igjen i morgen, men skjønner ikke hvordan det skal gå. Jeg tenker at jeg er der for ham, og da er det ikke bare-bare å skulle håndtere sine egne greier. Jeg får vel ta en prat med sykepleierne om dette, om hvorvidt jeg gjør det verre ved å være der om jeg ikke klarer å late som ingenting.

[O'hara]

Jeg forstår at sykepleierne ikke ønsker å stresse han, men jeg tenker også at han er voksen og det kan være greit å fortelle?

Uansett så synes jeg et er greit å vise følelser, bedre enn å skjule det hvertfall.

[Vera Vinge]

I dag ble faren min koblet fra respirator, og han var mye mer våken enn i går. Han prøvde seg på å snakke, men det var vanskelig pga. han var hes etter slangen han hadde hatt i halsen. Men det er tydelig at han forstår hva som blir sagt. Han spurte også etter sønnen min. Han trakk til og med på smilebåndet da han prøvde å forklare at han har dårlig stemme. Men det var hjerteskjærende da han spurte meg hva som hadde skjedd. De er jo så redde for at pulsen hans skal stige, så jeg måtte bare si det han allerede hadde fått vite, nemlig en ekstremt overfladisk kortversjon. Men det føltes vondt å holde tilbake. Jeg tenkte jeg skulle si til sykepleierne at fantasiene kan være verre enn virkeligheten, men glemte det før jeg dro. Jeg syns det er vanskelig å insistere for mye overfor sykepleierne og legene på dette, O'hara. Når de blir engstelige for hjertet hans, tør jeg ikke annet enn å høre på dem.

I dag føltes det heldigvis bedre å være der, men det er fortsatt vondt å se at han har det så vondt, både fysisk og psykisk. Men jeg klarte å ta på meg en maske, hvor jeg forsøkte å fortelle om mer hverdagslige ting om familie osv.

Nå ligger jeg på sofaen, helt skutt. Jeg har aldri vært i en situasjon som dette, hvor jeg er så psykisk sliten. Jeg har vært sliten av stress tidligere, men ikke sånn som dette, hvor jeg er sliten av bekymringer.

[Vera Vinge]

Jeg forstår at sykepleierne ikke ønsker å stresse han, men jeg tenker også at han er voksen og det kan være greit å fortelle?

Uansett så synes jeg et er greit å vise følelser, bedre enn å skjule det hvertfall.

For å utdype det jeg skrev over litt, så er jeg normalt sett helt enig med deg i begge deler. Men så tenker jeg at disse intensivmenneskene bør vite hva de snakker om. Så da er jeg usikker på om vanlige regler for at det er bedre å stikke hull på byller enn å la det være, gjelder.

[Ciara]

Jeg tenker at de nok har rett i det de sier. Folk er jo så forskjellige, det finnes sikkert mange pårørende som (forståelig nok) vil dvele ved dramatiske detaljer og få ut skrekken de har opplevd. Og så har sykepleierne denne generelle regelen som konsekvens.

Samtidig så er det jo en ekstremt vanskelig oppgave, å snakke om hverdagslige ting og i det hele tatt være rolig under slike omstendigheter, og du skal ikke bebreide deg et sekund for at du reagerer som du gjør!

Jeg føler veldig med deg. Jeg har et svært nært forhold til min egen far, han er fortsatt den trygge i livet mitt. Når noe skjer, enten det er bra eller dårlig, ringer jeg pappa rett etter jeg har fortalt det til mannen min. Så jeg frykter den dagen jeg må oppleve å se ham svak og syk og hvor jeg må være den sterke.

Det høres ut som det går bedre med faren din, jeg krysser fingrene for at det går enda litt bedre i morgen

[Vera Vinge]

Nei, jeg vet jo hva jeg ville sagt til andre som reagerte slik jeg gjør. Så rasjonelt sett kan jeg se at alle reaksjoner på en måte er "lov". Men jeg syns det er litt vanskelig at jeg ikke bare kan gjøre sånn som sykepleierne, hans gode venninne og hans ekssamboer, og stryke på ham og si de riktige tingene. Men tross at vi alltid har vært nære, har vi aldri hatt noe fysisk forhold, om jeg kan si det sånn. Vi klemmer hverandre så å si aldri f.eks, og det blir nå helt rart for meg å skulle forholde meg til ham på en helt annen måte. Og så er jeg litt redd for at han skal føle seg stakkarslig, om jeg begynner å forholde meg til ham som et barn (som jeg ville følt om jeg skulle snakket veldig mildt og tatt så mye på ham som de andre gjør).

Men jeg ser jo at det er noe annet å være barnet til noen, og å være venn eller selvsagt sykepleier. Likevel ville jeg nok gått mye mer inn i sykepleierrollen om det var min mor som lå der. Det handler jo om ulike forhold.

Jeg gjør som deg, Ciara, ringer pappa når det er noe. Det er sprøtt når man innser at de ikke er udødelige. Sjefen min spurte om jeg var pappajente, og ja, jeg er nok det. Jeg føler helt alvorlig at jeg er foreldreløs om faren min ikke skulle klare seg gjennom dette og den forstående operasjonen.

[Vera Vinge]

Men, altså det går framover. Og resten av familien trekker et lettelsens sukk over at ting går riktig vei. Men jeg klarer ikke å slippe bekymringer før jeg har hørt ham snakke ordentlig og man kan se om han slapp hjerneskade. Og når operasjonen er overstått.

Så jeg mener ikke å være så negativ. Men etter at sjokket la seg i starten, syns jeg de siste to dagene har vært vanskeligere enn de foregående. Fordi jeg syns det er så fryktelig å se ham våkne og prøve å ta innover seg det uforståelige. Og så er det vel noe med at med lettelse kan man noen ganger samtidig tillate seg å kjenne hvor bekymret man har vært.

[Vera Vinge]

Endelig har jeg kjent en tung bør lette av skuldrene mine de siste dagene. Det var så forferdelig å se faren min våkne fra koma de første dagene, fordi det var en stor psykisk påkjenning for ham. Og det var fortsatt uklart om han hadde kommet fra det uten hjerneskade. De siste dagene har han vært sitt gode gamle jeg, bare en sengeliggende en. Legene er faktisk veldig overrasket over hvor raskt han har kommet seg etter at han våknet, og det har vært en utrolig endring fra dag til dag. Det lønner seg tydeligvis å være sprek, ikke røyke og generelt leve sunt. Og ikke være så veldig gammel, så klart. Han er "bare" 56, så han regnes som en ung pasient.

Nå kjenner jeg endelig våren, og det er så godt! Han skal opereres, men det må vi bare tro går bra, selv om jeg sikkert kommer til å være litt engstelig i forkant.

[O'hara]

[Vera Vinge]

Takk for klemmen, O'hara!

I dag tar jeg meg en sykehusfridag. Etter å ha vært der hver dag i over en uke, skal det bli fint med litt tid hjemme. Jeg har dessuten en bestemor på rekonvalsens etter hjerteoperasjon, som skal få honningdrops, så kanskje jeg stikker en tur innom henne i stedet.

Vel, nå sitter jeg egentlig bare og venter på å kunne gå hjem, selv om det er litt tidlig. Jeg planlegger ettermiddagens bakst. Jeg er egentlig ingen baker. Dvs. jeg tror jeg baker ok, men jeg syns det er ganske kjedelig. Men med minst to i heimen som ikke tåler ferdigkjøpte varer, og som i mange sammenhenger på jobb osv. sitter og ser andre hive i seg kaker til fredagskaffen, blir det litt baking innimellom likevel. Siden Herr V klarte å spise opp all risengrynsgrøten jeg hadde spart til rislapper i kveld, ble jeg inspirert av kafeen ved siden av til å lage bringebærboller! Altså, vanlige boller med vaniljekremfyll, som en skolebolle, og så med bringebær oppi kremen (etter steking, så det ut som). Og så litt melis rundt det hele. Det minnet meg om bringebærpaier fra bakeren det semesteret jeg studerte i Frankrike en vår.

[Vera Vinge]

Apropos kjedelig baking, så måtte jeg endelig prøve meg på franske makroner, jeg også, for noen uker siden. Det var en møysommelig prosess, siden jeg gjerne ville gjøre det skikkelig. Skålding av mandler kvelden før, tørking over natta, kverning, lage røre, trykke ut pletter som så skulle stå i en time på benken, steke, så la stå på brettet lenge. Og så, skal man fylle. Urk. Jeg lagde lemon curd til, som var utrolig godt (også på brødskiva), så det hele ble veldig bra. Fine så de ut, også. Men det gjør jeg jammen ikke igjen!

Det ser så fint ut å kunne lage sånne sirlig pyntede kaker, men jeg har virkelig ikke tålmodighet til sånt småtteri. Så selv om det var fint å kunne invitere på makroner, kjedet jeg meg nesten når jeg spiste dem også, da jeg ble minnet om hvor kjedelig de var å lage.

Men selvsagt malte jeg alt for mye mandler, så kjenner jeg meg selv rett, blir det kanskje en ny runde likevel, når jeg tenker på all jobben med å skålde mandlene. Men da skal jeg heller lage sånne store dessertmakroner og fryse ned. Og kjøpe ordentlig konditorfarge som faktisk gir farge, så det blir litt morsommere (jeg skulle lage påskevariant med gule dråper i røra, men selv etter mange, mange dråper, kunne man ikke se spor av gult, så det ble enda kjedeligere av den nøytrale fargen).

[Vera Vinge]

Men apropos søtsaker. I går var jeg i familieselskap. Der var det en slags fjern, inngiftet slektning av meg, som elsker barn. Men hun må jo tro sønnen min er verdens største mammadalt, for han begynner alltid å gråte når han ser henne. Han er egentlig ganske trygg på fremmede, innen det man tenker er normalt i den alderen da, at han gjerne søker kontakt med fremmede så lenge en av oss foreldre er i nærheten. Men det er tydelig at han er mye mer komfortabel med rolige folk, som tilnærmer seg ham litt forsiktig. Denne damen er så overstrømmende, og kom i går og nærmest feide ham av sted da jeg satte ham på gulvet. Før jeg visste ordet av det, hadde hun jammen gikk ham sjokolade også.

Han ble tydelig utrygg, og begynte å hyle. Og jeg gikk selvfølgelig bort for å ta ham. Men denne damen var tydelig motvillig til å gi ham fra seg. Og å forklare det hele, var ikke bare enkelt, når hun forstår både lite norsk og engelsk.

Uansett, det gikk seg til etter hvert. Selv om jeg igjen ble litt satt ut da jeg hører hennes mann si at hun må passe på å ikke smitte sønnen min med forkjølelse (jeg ante ikke at hun var forkjøla), hvorpå hun et par minutter senere går bort og tar en bit av knekkebrødet hans. Og han tar en ny bit fra samme sted, før jeg får sukk for meg. Når skaden først hadde skjedd, ble jeg altså sittende og se på de to sitte og dele resten av knekkebrødet. Jeg er ikke egentlig hysterisk på smitte, men når han har vært syk annen hver uke siden nyttår, må jeg si jeg ikke setter pris på den type nærkontakt med smittsomme folk.

Så, jeg endte med å føle meg som en hønemor i går. Men ærlig talt, jeg har aldri vært borti at noen gir et så lite barn sjokolade uten å spørre foreldrene, eller spiser av maten deres når de er syke. Det med sjokoladen er ikke krise, altså, men jeg skjønner bare ikke hvorfor man skal gi så små barn smaken av det, og da uten å spørre foreldrene om det er greit.

Og så skjønner jeg heller ikke hvorfor man ikke bruker litt mer tid når man omgås så små barn som ikke kjenner en. Ja, eller hvorfor man begynner å gapskratte når barnet setter i gang med sår gråt i en slik situasjon. Det er ikke ofte jeg kjenner sånne irriterte følelser for hvordan andre behandler barnet mitt, for jeg tror ikke jeg er en sånn veldig hønemor. Så jeg ble rett og slett tatt litt på senga i går av mine egne reaksjoner. Jeg syns helt klart at han må forvente å ikke bli behandlet optimalt i alle situasjoner, eller at ikke alt dreier seg om hans behov, bare så det er sagt. Men det er samtidig forskjell på så små barn og de som er eldre. Jeg er nemlig veldig positivt overrasket over hvordan de aller fleste både kjente og fremmede vi møter, er utrolig flinke til å se an små barn når de nærmer seg dem.

[Vera Vinge]

Ah, deilig med avslappende hjemmesøndag. Det har vært mye sykehus og sykehjem i det siste, så herlig med en hel dag hvor vi kan gjøre hva vi vil, og hvor vi også har tatt fri fra prosjekter. Så vi har trent, ryddet og støvsuget, tuslet rundt på tomta. Nå våkner krabaten, så da skal vi teste lekeplassen borti veien. Ja, kanskje rart vi ikke har gjort det før, men siden gutten lærte å gå, har han mest gått i sykehusganger på fritiden... Gange er kanskje ikke en nødvendighet for lekeplass, men. Det er vel noe med at når mannen har ordnet med mye husgreier, har vi hatt en følelse av å være litt sammen som familie likevel når jeg og gutten har vært i huset og lekt.

Men nå som snøen er borte, har han virkelig oppdaget gledene ved å være ute. Han hyler i protest hver gang han bæres inn etter en liten tur ut. Problemet her nå er at vi har lite utemuligheter, siden det graves over alt rundt huset. Vi har kun noen få kvadrat plen igjen, som forsvinner i løpet av uka. Nå har vi riktignok stor veranda da, men det er jo verken grus å spise eller greiener å vifte med der...