For sant til å være godt

[Ciara]

Kjærlighet for mer enn ett barn, ja!

For min del var det slik at jeg ikke fikk den samme umiddelbare pangforelskelsen i lillebror. Storebror elsket jeg fra øyeblikket jeg så ham. Lillebror følte jeg en veldig godhet for, men ikke på samme måte. Det henger nok mye sammen med at jeg var mest opptatt av å ivareta storebror i starten, og syntes det var veldig vanskelig å måtte nedprioritere behovene hans i blant.

Men dag for dag snek lillebror seg inn i hjertet og ble der En totalt annerledes type enn sin bror. Mens storebror er en intenst engasjert liten fyr som det stormer rundt og som blir like heftig begeistret som rasende, er lillebror en lun, tålmodig og smilende gutt. Han følger storøyd med på aktivitetene i familien og har et glis på lur til alle som ser hans vei. Og han er kosete, jeg tar meg i ønske at denne fasen aldri skal gå over, der han ligger inntil meg og snorker og kosekrøller tærne sine.

Jeg kunne aldri valgt mellom de to gutta mine, og jeg elsker at de er så gode på så forskjellige måter.

Sånn, bli frisk og lag en baby til

[O'hara]

Huffda, god bedring! Håper det ikke blir noe slikt langvarige greier.

Haha, jeg kjenner meg godt igjen i det med plikter og lyster.. Nå har jeg heldigvis lyst til å holde på med husting (male, slipe og slike ting), men hadde jeg ikke hatt det tror jeg det hadde blitt gjort fint lite. Greit jeg gjør ting jeg ikke har lyst til også, men generelt sett mener jeg at jeg har bare ett liv og det skal være så lystbetont som mulig.

Og alle fortalte meg at mødre er mye mer effektive en "ikke-mødre", og jeg kan fortelle for min egen del at det ikke stemmer. Jeg soser bort tiden min fortsatt jeg..

MEN, jeg ser at de gangene jeg setter meg delmål, jobber bevisst for målet så er jeg lykkeligere. Jeg har en egen tendens til å tenke på alt mulig til alle tider og ofte får jeg ikke utført noe grunnet det...

Jaja, vi skal vel alle ha våre laster, tenker nå jeg.

Når det gjelder babyforelskelse, så var ikke jeg, tror jeg, sånn dønn forelsket i C, slik jeg hørte alle fortalte om. Kanskje det har noe med at jeg tilbringte de første timene av hennes liv på operasjonsbenken? Eller at vi slet med å få henne så jeg på en måte ikke trodde det var mulig å få barn? Jeg vet ikke.

Uansett, jeg er dønn forelsket i henne nå! Det er så utrolig herlig og givende å ha henne i livet mitt, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det kunne vært uten!

Så, nummer to.. Tja, jeg er svært ambivalent til det, mye grunnet min egen alder og at jeg synes babytiden var skrekkelig tung. Mannen og jeg jobbet svært dårlig sammen, mye diskusjoner, lite søvn, ja mye negativt. Samtidig synes jeg det kunne vært fint at de var to og jeg kunne tenkt meg en til.

Litt løse tråder her og tanker skrevet uten sensur..

God bedring!!

[Vera Vinge]

Så fint du beskriver følelsene for gutta dine, Ciara.

Jeg var blant dem som ble håpløst forelska da jeg så sønnen min første gang, og jeg kjenner det fortsatt ofte sånn, selv om jeg kjente en slags rus i starten. Han tok meg rett og slett med storm, og det selv om de første månedene var rimelig krevende. Jeg klarer bare ikke å se for meg at det blir likt neste gang, men det er kanskje litt naturlig også, siden det er noe spesielt med å bli foreldre for første gang? Jeg er jo ikke reelt bekymret for at jeg ikke vil bli veldig glad i et barn nr to, men jeg kan nesten få dårlig samvittighet overfor sønnen min av å tenke på at kjærligheten skal deles.

Når du snakker om forskjelligheten blant guttene dine, får det meg også til å tenke på hvordan et framtidig barn vil bli. Sønnen min er nemlig en veldig blanding av meg og mannen, både utseendemessig og personlighetsmessig. I følge de som kjenner oss, har man mine store øyne (jeg ser forresten ikke at jeg har store øyne, men det blir stadig påpekt) og hodeform, og mannens nese og munn. Og så er det veldig typiske grunner til at jeg og mannen falt for hverandre etter å ha vært gode venner, nemlig at vi er ganske like på en del ting. Ikke derfor så unaturlig at veslegutt har både roen og utålmodigheten som preger oss begge. Men bl.a. når jeg ser på en del søsken som er så ulike, så lurer jeg veldig på hvordan et søsken vil bli. Blir han helt annerledes enn oss tre andre, eller blir vi en sånn ufordragelig, kliss lik gjeng i matchende treningstøy? (Merk at jeg omtaler neste barn som "han". Klarer ikke å se for meg at jeg kan få en jente, av en eller annen grunn. Har alltid tenkt at jeg ville bli guttemamma, og jeg tar mer enn gjerne en gutt til (eller to, hvem vet?).

[Vera Vinge]

O'hara, jeg kjenner godt igjen det å "tenke seg bort". Jeg er ekspert i å somle om jeg begynner å fundere på noe. Faktisk er jeg kjent for det, og det alene er grunnen til at jeg alltid har brukt så lang tid på badet. Jeg er litt sånn periodevis effektiv som mor. Noen ganger får jeg det over meg at jeg må bruke tiden når pjokken sover, mens andre ganger er jeg mer opptatt av å slappe av når han sover. Som de siste ukene, hvor han har vært mye syk og litt mer slitsom å ha med å gjøre enn vanlig.

Men du er jo superflink til sånne huslige ting! Jeg tenker at jeg skal male noe eller sy noen puter (det er nok av interiørgreier å ta tak i her, kan jeg love, selv om en del ting begynner å bli greit), og så ender jeg opp med å strikke noe til sønnen min, meg selv eller alle babyene som florerer. Dessverre har det liksom blitt sånn det siste året at Herr V gjør veldig mye av praktiske ting i huset, og så blir det litt hans greie som jeg ikke føler like mye ansvar for. Ikke alle ting som skal gjøres, men litt for mange av dem.

Skjønner forresten funderingen rundt det å skulle få et barn til. Det er rimelig krevende, selv om man har en enkel baby, og omstendighetene bør jo ligge til rette. Samtidig som jeg tenker at hvis de hvertfall ligger noenlunde til rette, er det nok en del ting som blir enklere neste gang man gjør det. Alle jeg hører om, sier hvertfall at baby 2 var piece of cake sammenlignet med baby 1, selv om man da har to. Ikke noe jeg tar for gitt, men jeg ser hvertfall at det å skulle hanskes med overveldende følelser, praktiske ordninger og ulike problemer, må være enklere neste gang. Jeg krysser også fingrene for at jeg vil rammes av statistikken som sier at kolikksymptomer er mest vanlig blant førstefødte.

[Ciara]

Ulikheter mellom søsken er spennende

Det rare er at eldstemann ligner mest på mannen selv om han (gutten, altså) har flest trekk fra meg. Med minstemann er det nøyaktig motsatt. Selv om han har flest trekk fra far er vel de trekkene han har etter meg mest dominerende. Personlighetsmessig har vi også "hver vår", yngstemanns humør er mest likt mitt, mens eldstemann har mannens temperament.

Men selv om de er ulike av utseende er det likevel likheter. I noen vinkler og med noen uttrykk synes jeg de ligner voldsomt. Og i og med at begge er rimelig bollerunde i ansiktet ennå er det jo ikke helt åpenbart hvor like eller ulike de blir til slutt.

Huff, dette var sikkert utrolig lite interessant for andre enn meg, men jeg synes dette temaet er så interessant

[Ciara]

Min erfaring er at det andre barnet er mye lettere. Med første hadde jeg jo problemer med å komme meg på trilletur i blant, mens denne babyen bare er å ta med på lasset i tillegg til vilter toåring.

Det vanskeligste hittil har vært det emosjonelle - med hormoner på bærtur i starten ble jeg sønderknust av å høre eldstemann gråte "Vil ha mamma!" mens jeg måtte amme minsten. Og minsten må jo ofte vente litt mens storebrors behov blir dekket. I svarte stunder føler jeg at eldstemann har fått en dårligere mor enn før, og at yngstemann aldri får oppleve å ha en like bra mamma som storebror fikk.

[Vera Vinge]

Ulikheter mellom søsken er spennende

Det rare er at eldstemann ligner mest på mannen selv om han (gutten, altså) har flest trekk fra meg. Med minstemann er det nøyaktig motsatt. Selv om han har flest trekk fra far er vel de trekkene han har etter meg mest dominerende. Personlighetsmessig har vi også "hver vår", yngstemanns humør er mest likt mitt, mens eldstemann har mannens temperament.

Men selv om de er ulike av utseende er det likevel likheter. I noen vinkler og med noen uttrykk synes jeg de ligner voldsomt. Og i og med at begge er rimelig bollerunde i ansiktet ennå er det jo ikke helt åpenbart hvor like eller ulike de blir til slutt.

Huff, dette var sikkert utrolig lite interessant for andre enn meg, men jeg synes dette temaet er så interessant

Jeg syns dette temaet er kjempespennende. Av en eller annen grunn har jeg alltid interessert meg for søskenlikheter/ulikheter. Kanskje litt fordi jeg og min bror er så ulike i personlighet, selv om vi var ganske tette i alder og vokste opp sammen? Vi har alltid vært nære, og vi ligner en del i utseende, men som personer ville man aldri tippet oss som søsken. Vi har også håndtert en del utfordringer vi måtte gjennomleve i barndommen på totalt ulike måter, og jeg har alltid syns det har vært interessant hvordan det kan ha seg. Selv om jeg tror miljøet har mye å si, ser jeg jo at ingen fødes som blanke ark heller.

Og så lurer jeg på dette med søskenrekkefølge, siden de fleste jeg kjenner som er eldst, har noen ting som er felles. Både jeg og mannen min er eldst i søskenflokkene, og jeg lurer sånn sett på om nr to blir outsideren i familien. Ingen bekymring, men mer en undring.

[Vera Vinge]

Min erfaring er at det andre barnet er mye lettere. Med første hadde jeg jo problemer med å komme meg på trilletur i blant, mens denne babyen bare er å ta med på lasset i tillegg til vilter toåring.

Det vanskeligste hittil har vært det emosjonelle - med hormoner på bærtur i starten ble jeg sønderknust av å høre eldstemann gråte "Vil ha mamma!" mens jeg måtte amme minsten. Og minsten må jo ofte vente litt mens storebrors behov blir dekket. I svarte stunder føler jeg at eldstemann har fått en dårligere mor enn før, og at yngstemann aldri får oppleve å ha en like bra mamma som storebror fikk.

Skjønner at det må være utfordrende! Men godt å høre at man kan få noe igjen for å ha hatt baby før.

[Vera Vinge]

Herlighet, nå har jeg pådratt meg en barnesykdom også, viser det seg. Jeg ble så dårlig da jeg kom hjem fra jobb i går, at jeg endte på legevakta, for første gang i livet, tror jeg. Jeg hadde kjempevondt i ørene, feber og generell følelse av at ting var rimelig gærent. Diagnose: akutt mellomørebetennelse, type hissig.

Fordelen med å være skikkelig syk, er at man kan få medisiner. Og etter bare den første pencillin-pillen, ble smertene bedre i løpet av få timer. Magi. Er fortsatt i dårlig form, men for en lettelse å ikke ha nåler i ørene.

Nå er jeg kokt av peisen, lei Marthe Krogh-debatter både her og på God morgen Norge (i reprise!), og noe må skje. Jeg orker ingen ting, men jeg klarer ikke å sove. Så jeg vurderer å teste ut serien Breaking bad, som min svoger insisterte på å låne meg. Middelaldrende mann i underbuksa, med pistol og pedobriller. Kan bli bra, det?

[O'hara]

Spennende med søskentanker!

Jeg har jo ingen søsken, sett bort fra halvsøsken. Så jeg har egentlig ikke tenkt så mye, annet enn at jeg ser mine 3 halvsøsken er svært ulike, i personlighet og utseende, til tross for forholdsvis like oppvektsvilkår (samme foreldre).

[Vera Vinge]

Spennende med søskentanker!

Jeg har jo ingen søsken, sett bort fra halvsøsken. Så jeg har egentlig ikke tenkt så mye, annet enn at jeg ser mine 3 halvsøsken er svært ulike, i personlighet og utseende, til tross for forholdsvis like oppvektsvilkår (samme foreldre).

Jeg syns også det er rart hvordan noen søskenflokker er ulike, mens noen er mye likere. Jeg syns f.eks. mannen min er ganske så lik begge sine brødre, litt i utseende, men mest i personlighet. Og det virker så tydelig for meg at en del grunnleggende verdier stammer fra foreldrene. Nå vil jeg si at mine svigerforeldre for meg ser ut til å ha oppfylt foreldreoppgaven godt over snittet. Ikke at jeg er enig med dem i alt, men er det noe de har klart, er det å vise en ubetinget kjærlighet og støtte uansett. Aner ikke om fraværet av familieissues har bidratt i likhet blant søsknene, i tillegg til tett alder, men jeg kan begynne å lure, når de brødrene er blant de jeg kjenner med minst indre drama i tillegg (føler jeg meg rimelig trygg på, hvertfall, siden vi kjenner hverandre veldig godt).

[Vera Vinge]

Men når jeg tar meg i å sitte og planlegge strikkeprosjekter for mitt neste barn, skjønner jeg at jeg begynner å bli klar for ett og annet...

Det skjer dog ikke helt umiddelbart, også fordi jeg akkurat har begynt å ny jobb. Men jeg befinner meg samtidig i en jobbsituasjon (som jeg sikkert ikke burde si for mye om her, i tilfelle noen skulle kjenne meg igjen) hvor det passer veldig godt å reprodusere seg om litt.

[Vera Vinge]

Jeg tenker også litt på puter jeg skal sy til peisestua og stua. Litt irritende at gult har blitt en poppis-interiørgreier nå, siden det alltid har vært min favorittfarge til innredning. Uansett, i peisestua har vi kjøpt svart knottegulv, som vi fant på salg, og som skal legges i løpet av vinteren, og tre av disse lampene: http://www.google.no/search?hl=nn&q=muuto%20pendant&bav=on.2,or.r_gc.r_pw.&biw=1024&bih=672&um=1&ie=UTF-8&tbm=isch&source=og&sa=N&tab=wi&ei=RsvuUMveFsm0tAaXsYHIBA#biv=i|40;d|OjpUL3zLjqydcM: (i hhv. grønn, lilla og gul). De skal henge i ulik høyde over to trekantformede 50-tallsbord mannen har pusset opp og malt i to ulike gulfarger, samt byttet noe av understellet på, noe som gjør dem ulike i høyde. I sofaen, som er gråbrun, er det nå en blekturkis, blomstrete pute jeg vil beholde. Panen er å sy kanskje bare en irrgrønn pute, og evt. ta ned en turkis ullpute med struktur fra stua. Jeg er ikke redd for farger, og endelig har mannen også skjønt at det ikke er farlig.

[Vera Vinge]

Etter en mørk høst, praktisk talt, fikk vi endelig kjøpt noen lamper til rundt omkring i huset før jul. Så vi kjøper nok ikke flere akkurat nå, selv om det fortsatt er noen mørke hjørner her og der. Men jeg sikler litt på denne lampa til trappeoppgangen: http://luksuslamper.dk/shop/nevvvorks-escher-pendel-1293p.html Der er det hvite vegger, og lys trapp, og det kommer nok ikke noe opp på veggene der, så jeg syns vi bør ha en stor, skulpturell eller fargerik lampe der. Passe leken, syns jeg, selv om det sikkert er mange som ikke liker sånt. Det eneste er at det er litt vanskelig å forestille seg hvordan den er i virkeligheten. I tillegg til at vi som sagt ikke skal kjøpe flere lamper nå.

Endret 10. januar 2013 av Vera Vinge

[O'hara]

Interessant lampe! Vanskelig å si noe om den utfra et bilde.

Jeg var ikke overrasket over at du liker gult Det er en intellektuell farge! For å fremheve gult bør du ha litt lilla sammen, blandingsforholdet for likevekt er 70-30.

Farger er morsomt!!

Jeg sluker fargebøker for tiden, om likevekt, psykologi og healing (fargehealing er litt for diffust for meg, men boken er veldig bra.).

[Vera Vinge]

Det føles som om dagene flyr av gårde, selv om jeg ikke er spesielt stressa. Men det er mye å sette seg inn i i ny jobb, og ettermiddagene blir korte når man har så lite tilmålt tid sammen med veslegutt. Dvs. dette er litt løgn, siden han har hatt en del korte dager hos dagmamma, og han også har vært syk flere ganger allerede. Så han har fått en mild oppstart. Heldige oss som har svigerfamilien i nærheten, som gjerne henter ham tidlig. Og jeg som har en arbeidsplass som gjør at jeg noen dager innimellom kan jobbe om kvelden og dermed være hjemme om dagen. Det er vel det som gjør at jeg sover godt om natta, for jeg syns det er vanskelig å sende av gårde en så liten gutt.

Jaja, man blir bløthjertet av å få barn, jeg som alltid har tenkt at det er helt kurant å sende 1-åringer i barnehage. Jeg har fra før ingen erfaring med små barn, siden alle jeg kjenner begynte å få barn først samtidig med meg selv. Men før trodde jeg nok at 1-åringer var større og kunne mer enn de er og kan.

[Vera Vinge]

Men, apropos alt dette, og det at jeg så Skavlan i opptak da jeg var hjemme med syk og sovende gutt i går. Hun Anna Wahlgren - hjelpes! Ja, jeg skjønner kritikken mot Skavlan, og at et slikt program kanskje ikke er egnet sted for en familiefeide. Men selv jeg som sjelden ser Skavlan lenger, tok jo opp programmet pga. henne, så det er sånn sett ikke vanskelig å forstå fristelsen til å invitere henne.

Nå skal det sies at jeg har en tendens til å tro barna når de forteller om dårlige foreldre. Jeg vet det fins folk som av ulike grunner lyver eller overdriver rundt sin oppvekst, men det er nok de færreste som finner på de tingene en av hennes døtre har beskyldt henne for. Men hun virket jo rimelig koko i programmet også.

Og så lurer jeg på hva som får en forelder til å avskrive sitt eget barn. Selv de mest hardbarka og usympatiske kriminelle, som har voldtatt og torturert, har ofte fortsatt foreldre som elsker dem. Men saken her var jo rett nok en annen, siden dette gikk på Anna Wahlgren som person og at hun følte seg krenket. Og det virket som om det var problemet, ikke at hun blir konfrontert med beskyldninger i seg selv. Selvsagt kan man forstå at det ikke er direkte stas å bli hengt ut som en dårlig mor for hele folket. Da føler man seg sikkert som et offer. Men er man litt lur, kommer man ikke med en lang remse med forberedte strofer om at hun har ligget døende på offentlighetens torg med et spyd stukket inn i mammahjertet med ens egen datter som bøddel.

Det er sånn sett en interessant sak også PR-messig, uavhengig av hvem som har rett. Framstår man sint og bitter, tror jeg man mister troverdighet og sympati selv om alt skulle tale for at man er uskyldig.

Men tilbake til saken, så er det interessant hvordan foreldre imøtegår kritikk fra sine barn. Jeg tror mange foreldre også ville fått det bedre om de bare innrømte det de begge vet er sant, i tilfeller hvor forelderen konfronteres på tomannshånd. Om forelderen har det minste snev av dårlig samvittighet, tror jeg denne ville fått det så mye bedre selv om h*n tok ansvar. Og sånn sett la til rette for en mulig forsoning. Men igjen, er det gjerne ikke gjennomsnittsmannen i gata som utsettes barna sine for omsorgssvikt, og det kan fort henge sammen med evnen til å ta ansvar, også i ettertid.

[Vera Vinge]

Men så koker det igjen ned til at jeg ikke kan forstå hvordan en forelder kan si at hun "bare" har åtte barn (underforstått: hennes ene datter er ikke lenger hennes datter). Måten hennes å reagere på, gir meg inntrykket av at alt handler om henne, og da er jeg enda mer tilbøyelig til å tro datterens versjon.

[Vera Vinge]

Tilbringer kvelden alene (med sovende gutt i sovefløyen - haha, snakk om å få et minihus til å formelig øke i størrelse). Det skjer i grunnen ikke så ofte lenger. Fra før vi fikk barn, var jeg vant til å ha en del tid alene hjemme, siden mannen min alltid har jobbet mye. Men etter at vi fikk sønnen vår, har han vært mye mer hjemme, både fordi han nå jobber mindre fordi han har skiftet jobb og fordi han jobber mer hjemmefra. Og så trener han ofte hjemme etter at han fikk seg trille til sykkel.

Uansett, da er det sjelden jeg har huset for meg selv. Og jeg må si det er litt godt, selv om jeg trives aldri så godt i min manns selskap. Syns det er godt å en gang i blant ha litt tid til å bare være, koble helt ut og styre seg selv.

[Vera Vinge]

Jada, og så må jeg selvsagt strikke litt. Snart ferdig med denne til sønnen min: http://www.pickles.no/luftig-kjekkasgenser/ (i samme farge som vist).

To venninner har bestilt strikkekurs hos meg i morgen kveld. Tenker jeg da går løs på denne lua som en del av bursdagsgave til Herr V: http://www.pickles.no/kjapt-herresett

Så, lurer jeg på å strikke denne til meg selv: http://www.pickles.no/klassisk-angoragenser I denne fargen: http://shop.pickles.no/no/produkter/garn/pickles-angora/pickles-angora-koraller.html Eller denne: http://shop.pickles.no/no/produkter/garn/pickles-angora/pickles-angora-mint.html Eller denne: http://shop.pickles.no/no/produkter/garn/pickles-angora/pickles-angora-sitronsorbet.html Jeg ønsker meg mao. noe vårlig.

Har strikket div. småtteri i det siste, som luer og halser til sønnen min og niese. Super måte å bruke opp restegarn på, og liker effekten av å bytte farge på vranga, sånn at man får masse fargespill og man får brukt selv smårester. Fort går det også, så man føler seg så effektiv så.