For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Jeg er enig O'hara, i at det ikke fins "feil" følelser. Og jeg håper jeg klarer å ta det greit den dagen sønnen min kommer og forteller hva han opplevde som mindre heldig i sin oppvekst. For jeg kan jo slite med å forstå det, men jeg håper at jeg vil prøve å forstå og anerkjenne, i stedet for å gå i forsvar, slik mange foreldre gjør fordi det er for smertefullt å erkjenne at man ikke har vært en perfekt forelder.

[Vera Vinge]

Når det gjelder barnehage, er min personlige oppfatning at de eneste som trenger det allerede fra 1 års alder, er de som kommer fra ressurssvake familier. Andre barn tror jeg har det best hjemme med foreldrene en stund til. Men det betyr ikke at jeg tror barn trenger å ta skade av å begynne i barnehage allerede da. Og for mange er det en nødvendighet, av økonomiske eller andre grunner.

Nå har vi akkurat fått plass hos dagmamma fra nyttår, når han fyller et år. Jeg kjenner at jeg ikke syns det er bare lett. Selv om dagmammaen virker helt topp, og har mange anbefalinger. Jeg er nemlig svært skeptisk til dagmammaer og familiebarnehager i utgangspunktet. Men hun virker bra, og jeg tenker at en god dagmamma kan ha fordeler framfor en barnehage med flere ansatte når de er så små.

Men det er sannsynlig at jeg kommer til å søke om å jobbe litt redusert det første året. Spesielt siden Herr V har blitt huket tak i for å bli vurdert til en veldig spennende stilling, og må begynne like tidlig på jobb som jeg sannsynligvis må. Planen var opprinnelig at han leverer så sent han kan, og så henter jeg, som slutter tidligere. Men nå får vi se hvordan det blir. Og ikke minst hvor jeg får meg jobb. Håper veldig på en avklaring i løpet av en ukes tid, men vi får se. Det er ikke flust av jobber, og veldig mange søkere, på det området jeg peiler meg inn på.

[O'hara]

Hvem av oss er perfekte?

Vi alle gjør feil, hele tiden, sånn er det bare. Og det er sånn vi lærer og utvikler oss.

Det eneste jeg er helt sikker på, er at jeg kommer til å gjøre mange feil som mamma, men jeg kommer aldri til å gå mot hva jeg føler er riktig. Og jeg prøver å ha gehør for hva C synes er riktig, allerede nå. Hun får selv velge hva hun vil, selv om jeg noen ganger vil overkjøre hennes ønsker.

[O'hara]

Eller, det er ikke helt riktig.... Det vil nok skje i flere tilfeller at jeg går mot hva jeg synes er riktig, da vi er to foreldre, som ikke alltid er like enig....

Men, jeg prøver å hele tiden stille meg selv spørsmålet "For hvem gjør jeg dette? Meg eller C?", når det er snakk om foreldrerollen altså.

[onyx]

Barnehage er et vanskelig tema og til syvende og sist må man velge det som fungerer best for familien, uansett om det er dagmamma, familiebarnehage, skogsbarnehage, vanlig barnehage, privat, kommunal etc etc.

Dagmamma var for oss ikke et tema, da en hovedgrunn til barnehage (bortsett fra at mor trenger det...) er at jentene skal lære språket og at det derfor er viktig med fagfolk som kan følge opp. Barnehagen er også forutsigbar (sykdom hos ansatte fører ikke til at de stenger. feks.). Når det kom til barnehagen hadde vi også flere å velge i, med litt forskjellig oppbygning. En hadde typisk avdelinger delt inn i aldersgrupper og den andre hadde alderblandede grupper f.eks. Nå valgte vi den som først og fremst lå nærmest, men den hadde også den strukturen vi likte best, nemlig blandede grupper på maks 12 barn. Har vært veldig fornøyd med valget av blandet gruppe, jentene har blitt så tatt vare på av store og små. Det virker som barn har stort utbytte av å omgås yngre og eldre barn på veldig mange plan.

Ellers vil jeg bare ha sagt at jeg anser meg selv som en perfekt forelder............. moahahahaha

[Vera Vinge]

På tide med litt oppdateringer. Bortsett fra at dagen startet enda er grytidlig enn normalt, har jeg det veldig bra om dagen:ler: De siste ukene syns jeg endelig det har blitt bedre å være på jobb, og jeg klarer å nyte at mannen er hjemme og de godene det følger med seg, framfor å kjenne på vemodet over å ikke være hjemme med gutten mer. Selv om jeg selvsagt er litt misunnelig på mannen som får leke med en så herlig fyr som den lille fyren er om dagen. Det er jo mer å passe på enn før, fordi han nå er veldig mobil, men han er likevel ikke så spinnvill som vi kanskje fryktet han ville bli som mobil. Han har nemlig alltid vært ganske utålmodig (en egenskap jeg egentlig setter pris på, selv om det kan være slitsomt også), men etter at han fikk mer kontroll på bevegelse, inkl. å sette seg opp selv, har han blitt mye mer tålmodig. Og det skal mao. mye mer til før han sutrer og er misfornøyd.

Jeg syns i tillegg babyhumor er helt fantastisk. Utrolig herlig å se forventningen i to par øyne som prøver å gjøre noe som kan fremkalle ting han vet er morsomt. Det eneste er at jeg ikke vet hvor bra det er at han ler når han er på vei til å gjøre ting han vet etterfølges med et nei. Har en mistanke om at mannen pleier å fjerne gutten fra stereoanlegget med en morsom avledningsmanøver, mens jeg tror gutten nå tror det skal skje noe gøy hver gang han beveger seg i retning av anlegget. Samtidig er jeg fortsatt var for å si ting som kan oppfattes som kritikk av mannen min hva gutten angår, siden det fort blir en "mor-vet-best"-greie. Jeg har sett at babytiden blir veldig spesiell mtp. en slags skjevhet mellom foreldrene, hvis mor er hjemme og i tillegg ammer. Da blir liksom greia at mor ofte vet best. Jeg tenker at jeg ikke skal bli en slags bakseteforelder, selv om jeg selvsagt ikke har avgått som mor bare fordi jeg nå jobber. Men det er vel et poeng å være litt mer tilbakelent enn man egentlig foretrekker en periode, til far føler at han er like god, eller noe. Klarer det ikke alltid, men prøver å være bevisst på det.

[Vera Vinge]

Ellers jobber vi mye med hus for tiden. Ikke mye tid til andre ting etter leggetid for gutten. Nå holder vi på å ferdigstille rommet hans. Og det har jammen medført mer plunder enn man skulle tro. Seneste var at vi klarte å skru en skrue i ledningen til alarmen... Så ja, vi får se når vi får det helt ferdig. Skal bli bra. Og fikk dessuten smaken på tapetsering i prosessen, så har nå veldig lyst til å tapetsere veggen bak tven i peisestua. Men ærlig talt har vi per nå nok med garasjebygging som skal i gang til uka. I tillegg vil mannen at vi skal prøve å komme i gang med oppussing av hovedbadet vårt før jul, siden det er praktisk at mannen kan være hjemme og styre håndverkere når han er hjemme på dagtid.

Herr V sier i blant at ting vil bli så hektisk når vi begge begynner å jobbe igjen, men egentlig mistenker jeg at det ikke blir helt sånn. Denne uka har jeg malt og malt på kveldstid, så jeg ikke har fått trent en eneste gang (men får presset inn en intervalløkt i dag). Nå har vi få ledige minutter, bortsett fra at den som har ansvar for lillegutt selvsagt leker med og passer ham. Det er jo bare en periode vi holder på sånn, så tror egentlig jeg vil få følelsen av mer fritid etter nyttår likevel. Uansett en god følelse å jobbe på for felles hus, som vi fortsatt er så fornøyd med.

[Vera Vinge]

Det eneste skjæret i gleden var da jeg forrige helg oppdaget mus i huset da jeg var alene hjemme. Jeg har seriøs musefobi, så det har vært litt krevende. Men det hjalp heldigvis da vi skjønte at den bare hadde vært i skapet under kjøkkenvasken, og kommet inn gjennom en ventil utenfra. Mao. ikke vært rundt i huset, slik jeg trodde. Jeg freaket nemlig en smule ut da jeg oppdaget muselort, og gjemte meg på badet en time. Lillegutt hadde lagt seg, forresten.

Nå har vi musefeller og en irriterende høyfrekvent lyd som visstnok skal skremme mus. Men jeg mistenker ærlig talt at den skremmer mennesker også, og vi har hatt flere besøkende som har fryktet at de holdt på å miste grepet, før vi kunne opplyse om lydboksen.

[Vera Vinge]

Det strikkes for fullt om dagen. Innså på et tidspunkt at veslegutt hadde vokst ut av strikkejakkene sine, og at vinteren var på full fart. Det eneste fornuftige med min lange reisevei til jobben for tiden, er nettopp de gode strikkemulighetene.

De siste ukers produksjon har bl.a. resultert i følgende: genser i blågrønn alpakka med gul knapp, jakke i nøttebrun alpakka med mønster i lysebrunt og mørkelilla, lysebrune votter med gule striper, et par varianter av denne lua (veslegutt fikk en variant i lys beige med oransje kanter).

Nå er jeg straks ferdig med denne jakka i mørkebrunt, med gule og lilla riller i mønsteret. Den er til en venninne som venter en liten gutt ganske snart. Han får også et par lilla votter (de er forresten veldig gode til nyfødte, siden de er så enkle å ta på og sitter godt pga. det tøyelige garnet). De samme vottene har jeg tenkt å strikke til en annen liten gutt som kommer snart, da i lys turkis.

Videre strikkeplaner, involverer i første omgang følgende: sett med genser og bukse med lysegrønn som hovedfarge på genseren og rødt, gult, fersken, oransje, knallgrønt, flaskegrønt og nøttebrunt som mønsterfarger, og dette sjalet i lysegrått og lavendelblått i julegave til min bestemor.

[Vera Vinge]

For noen uker siden strikket jeg denne genseren til meg selv (i samme farge som på bildet, noe som vil en slags veldig lys grågrønn farge), og den har blitt mitt nye favorittplagg! Jeg driver liksom å spekulerer på hvor ofte man kan bruke et plagg på jobb før det blir rart. Den er en perfekt kombinasjon av fin og superdeilig. Angora røyter en del i starten, men det er det vel verdt å holde ut til det gir seg, syns jeg.

Jeg har nå strikket tre angoraplagg til meg selv det siste året, og jeg har veldig lyst til å gyve løs på denne klassiske angoragenseren også, men det får bli på nyåret. Nå har jeg vel mer enn nok med julegaver, når jeg er ferdig med barselgavene og veslegutts vintergarderobe.

[Vera Vinge]

Jeg strikker nesten bare ting fra pickles nå, siden de har så mye fint, og ikke minst en del raske prosjekter sammenlignet med en del andre oppskrifter. Og siden før jeg fikk sønnen min, har jeg hatt en veldig godhet for sønnen til hun ene som driver pickles. Jeg har alltid syns han har vært påfallende søt, og det slo meg en gang at det sikkert var fordi han ligner ganske mye på meg og min bror som barn. Det er vel ofte sånn at man liker det som virker kjent og kjært?

Her er han, forresten. Jeg har tenkt mange ganger på at jeg kanskje får en liten gutt som ligner på ham, og det har jeg faktisk. Han har ganske like trekk, selv om sønnen min selvsagt har mer babypreg, siden han er mye yngre. Men jeg husker da jeg for noen år siden så denne oppskriften, så håpte jeg på å selv få en liten bollemage å pakke denne genseren rundt, spesielt den perioden hvor jeg så smått begynte å lure på om jeg kunne få barn. Så jeg kjøpte det blå garnet for flere måneder siden, for å sikre meg at det ikke ble utsolgt. Jeg tror faktisk det er det første blå plagget jeg strikker til ham, siden jeg generelt syns det blir mye blått. Men den genseren der er liksom bildet på det jeg i lang tid har sett for meg, nemlig en liten tass som vandrer rundt og bygger litt her og fikser litt der, med rett nakke og konsentrert mine.

[Vera Vinge]

Jeg har skrevet om det før, men jeg har blitt så lettrørt etter å ha fått barn. Jeg så søndagens episode av Downton abbey på toget i dag, og jeg måtte late som jeg leste febrilsk i strikkeoppskriften min, da jeg nesten ikke klarte å la være å hulke høyt da en mor valgte å gi fra seg barnet sitt pga. fattigdom.

Når jeg hører om barn som lider overlast på ulike måter, kjenner jeg at jeg blir helt kald inni meg. Om det er fordi jeg er en ganske fersk mor, og om jeg blir "hardere" med alderen, vet ikke jeg.

Nå sitter jeg og ser på Puls, hvor de har som tema adopsjon av barn med spesielle behov. Jeg vet lite om adopsjon, men jeg ble rett og slett overrasket og veldig glad for å se at det er en del par som ønsker å adoptere barn med spesielle behov. Jeg syns jeg har hørt mest om folk som adopterer barn, hvor de føler seg nesten lurt når det dukker opp problemer etter hvert. Litt som det er en vare man bestiller, selv om jeg også skjønner at mange ønsker friske barn. Men som sagt, jeg syns det er så fint at noen bevisst ønsker å gi barn med spesielle behov et godt hjem.

Selv har jeg hatt i bakhodet i flere år at jeg gjerne kunne vært beredskapshjem eller fosterhjem om en del år. Det virker enormt krevende og det er ikke sikkert jeg ville gjort det når det kom til stykket. Men så stoppes det nok av at det garantert er uaktuelt for mannen å gå inn i noe sånt. Det vet jeg med såpass stor sikkerhet at jeg aldri har nevnt det for ham en gang. Men jeg har et bankende hjerte for barn som vokser opp under kritikkverdige forhold, noe som ikke oppstod først etter at jeg fikk barn selv. Det er bare reaksjonene mine som er forsterket.

Mannen kan tøyse med at jeg kommer til å løpe etter kameratene til sønnen vår om noen år, for å sikre at de har det bra. Men helt alvorlig, syns jeg det er så viktig med tilstedeværende voksne, og håper å selv kunne være det for mer enn mitt eget barn. Ikke nødvendigvis med å gjøre så mye voldsomme greier, men ved å være der, og være en som kan se og lytte. Så kan det være tidsklemma tar meg, men poenget mitt er at jeg håper å kunne være til stede når jeg er til stede, framfor å bare søke mot neste punkt på programmet. Og så var vi over på et mer generelt tema, i grunnen, som kan være utgangspunkt for en hel ny post.

[Gjest Ludovie]

Jeg opplevde også en stor endring etter at jeg hadde fått barn. Før det var jeg vel omtrent sånn gjennomsnittlig engasjert og empatisk når det gjaldt barn som led, vil jeg tro, men etter at sønnen min ble født, ble det simpelthen fullstendig uutholdelig å se barn på TV som hadde det ille. Jeg brøt ofte ut i gråt, og klarte bare ikke å se på. Det samme gjaldt når jeg var ute blant folk og så foreldre som jeg opplevde som lite kjærlige og forståelsesfulle. Og en gang løp jeg faktisk bort til to politimenn på Karl Johan som arresterte en narkoman far med en to-tre-åring som satt i trille, og kjeftet dem huden full, fordi de dyttet bort vognen med en svært nonchalant maner, sånn at ungen ble sittende alene, helt ute av stand til å forstå de fryktelige ubehagelige tingene som skjedde rundt ham, samtidig som han helt sikkert oppfattet kjeftbruken og den fiendtlige stemningen. Helt grusomt,

Men nå som det er lenge siden jeg hadde små barn, er jeg mindre følsom igjen. Ikke helt tilbake til der jeg var før jeg fikk barn, men allikevel litt mer robust og tykkhudet når det gjelder lidende barn enn det jeg var da jeg hadde småbarn selv. Jeg vet ikke om dette er en god eller dårlig ting, egentlig. Antagelig er det vel litt av begge deler.

[Vera Vinge]

Fint å høre om dine erfaringer med dette, Ludovie. Jeg jobber sammen med en del som ikke har barn, og vi har f.eks. flere ganger diskutert det barnevern-programmet som gikk på Nrk nylig, i lunsjen. Når jeg har fått tårer i øynene av å diskutere det, og argumentert litt høylytt, har jeg nesten kjent meg litt ustabil, når jeg ser hvor rolige og mer uberørte de andre er i slike diskusjoner.

Men det er nesten litt godt hvis den sterke følelsen for slike ting roer seg litt når jeg ikke lenger har små barn. For jeg kan kjenne at det nesten er litt slitsomt at jeg av og til unngår visse tema, som bare blir for tøffe å tenke på. Jeg har en venninne som liker å fortelle grufulle historier hun har hørt om, sånn som hun svenske alenemoren ble funnet død sammen med sin ni måneder gamle datter, etter at moren fikk en hjerneblødning (eller hva det var) og ikke ble funnet før det hadde gått en uke. Ja, angrer allerede på at jeg dro opp den historien igjen, for jeg får helt vondt av å tenke på den lille jenta som har klatret fortvilet rundt på sin døde mor før hun selv døde av sult (antar jeg). Så nå er jeg like ille som venninnen min...

Men for en uhyggelig opplevelse du ble vitne til, Ludovie. Narkomane med barn er ikke noe særlig, og skjønner at du reagerte på politiets bryskhet.

[Bustetroll]

[Vera Vinge]

Hallo Bustetroll! Sender deg en pm.

KG står ikke øverst på prioriteringslista for tiden. Dvs. jeg har en tvangsmessig greie med at jeg må innom og sjekke hver dag, men i den grad jeg skriver noe, er det bare noe kjapt i barneforumene. Vi driver med så mye prosjekter etter lillemanns leggetid nå, at det ikke blir mye tid til nett. Jeg har nemlig en gærning av en mann som mer enn gjerne setter i gang med nye prosjekter før jeg får sukk for meg. Men det blir fint her da, så skal ikke klage. Det er bare utrolig hvor mye tid man kan bruke på ting som i følge min mann "bare skal ta en kveld, jeg lover".

Men heldigvis jobber vi ikke bare i huset. Spesielt jeg har det veldig moro med lillegutt om dagen, og vi tuller og koser oss masse om ettermiddagen. Han er så tålmodig blitt, at han fint kunne sittet og lekt ved siden av meg om jeg skulle tenke på å skru i noe greier, men jeg vil ikke ha det sånn, selv om det er praktisk mulig. Jeg merker jo også at han fort blir mammadalt om jeg kommer litt senere hjem et par dager. Og jeg merker at alt utvikler seg så fort med ham om dagen, at jeg vil ta vare på mange øyeblikk, og bare snuse ham inn.

Og så ja, jeg var nesten sikker på at jeg hadde blitt gravid igjen her en stund. Og til min overraskelse var jeg litt skuffa over at det viste seg å ikke være tilfelle. Jeg er mao. mer klar for ny runde enn jeg trodde. Det eneste jeg ikke helt forstår meg på i den anledning, er hvordan folk har plass til like stor kjærlighet for mer enn ett barn. Men det skjønner jeg er typisk ettbarns-tankegang.

Haha, og så tenker jeg faktisk ikke bare på barn om dagen, selv om det kanskje virker som her. Jeg har også fått ny jobb, noe som betyr at halve livet ikke går med til reising. Og jeg driver nå og avvikler litt feriedager og avspasering her og der. Ikke det verste. Og så rekker jeg ellers både trening og litt sosialisering med familie og venner. Ikke er jeg noe supermenneske heller, akkurat. Så har konkludert med at det er sant som de sier, at man får et ekstra gir når man får barn. Ja, og så er det selvsagt svært effektivt å kutte ut tv og nett, hvertfall nesten.

[Anglofil]

God jul Vera Vinge!

Mvh Yvonne

Endret 24. desember 2012 av Yvonne

[Vera Vinge]

God jul Vera Vinge!

Mvh Yvonne

Jeg må bare beklage at jeg er så treig på avtrekkeren, men takk for julehilsen. Håper du hadde en trivelig jul!

[Vera Vinge]

Jeg ligger hjemme på sofaen for tiden. Startet året med en skikkelig influensa (antar jeg). Skikkelig topp kombo med ny jobb og oppstart hos dagmamma (sønnen min har også vært syk). I dag er heldigvis feberen borte, så jeg aner håp. Jeg blir så ulevelig når jeg er syk. Jeg legger liksom min ære i å ikke bli syk, og når jeg først blir det, blir jeg så amper. Nå har jeg sovet ekstremt dårlig den siste uka også pga hosting, og det hjelper selvsagt ikke.

Men nå tester jeg ut å la veslegutt være alene hos dagmammaen. Han var både sulten, trøtt og generelt sinna da jeg dro, så blir spennende å se hvordan det har gått. Nå har han alltid hatt temperament, men i det siste har jeg innsett at han ikke er en baby lenger, selv om han har lite hår og ikke kan gå. Han er jammen en gutt. Og det en gutt med meninger.

Nå har jeg strikket ferdig en genser foran peisen, mens jeg har spist is til frokost. Latmannslivet har sine fordeler også.

[Vera Vinge]

Og så kan jeg like godt skrive det her først som sist, så jeg forplikter meg. Jeg har i det siste fått litt kritikk av Herr V for min evne til å utsette ting, framfor å være i forkant. Jeg syns det å ha fått barn har gjort meg bedre på det der, men jeg ser at det å ha hus stiller enda større krav til slikt. Så planen for året er å ha fokus på planlegging og gjøre ting før heller enn senere. Så får vi se om mannen merker noe til det. Jeg tror det vil gjøre livet mitt enklere nå om jeg klarer å henge litt mindre etter på en del praktiske gjøremål. Jeg er nok nemlig litt mer lyststyrt enn pliktstyrt hjemme (er helt motsatt på jobb). I motsetning til mannen min, som er irriterende pliktstyrt. Noe som er positivt, fordi han får gjort utrolig mye. Men negativt fordi det stiller meg i et dårligere lys.

Endret 8. januar 2013 av Vera Vinge