For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Jeg vil gjerne også se grå biltapet, forresten! Her skal det også pusses opp

Ja, jeg skjønte at dere driver med sånt. Skal dere gjennomføre totaloppussing, eller kun noen rom? Fikk vel inntrykk av at det er ganske mye dere skal i gang med, fra en annen tråd?

Vi skal heldigvis ikke ta kjøkken eller gjøre noe drastisk med stua med første. Eller vårt soverom. Ok vi har ett ok bad og et ok gjestetoalett. Men det meste annet skal til pers etter hvert. Nå må vi bare få ferdig barnerommet, siden planen er å la gutten flytte inn der om en måned. Jeg skjønner ikke helt hva som er problemet med linking for tiden, men her er tapetet hvertfall: http://www.ferm-living.com/rush-hour-grey/. Jeg hadde egentlig lyst på tapet med mer farge, og kjøpte den derfor først i blå. Men syns blåfargen var vanskelig å kombinere med andre farger, i tillegg til at rommet er lite, så valgte den grå, for å ikke stjele for mye av rommet, samt for å ha muligheten til å ha mange andre farger ellers. Men skal uansett bare ha den på én vegg, altså. Langveggen hvor senga skal stå. Det minner meg også selv om å være barn som skal sove, som ligger og studerer tapeten over senga, og sånt liker jeg.

Uten at jeg har tenkt å vie livet mitt til å style barn og barnerom, som er en eller annen greie om dagen, må jeg innrømme at jeg syns det er ganske så artig å skulle ordne til barnerom. Det handler nok mye om at jeg har sansen for mye lekne interiørelementer, som mannen stadig slår ned på, da han liker det enklere (han er noe så sjelden som en genuint interiørinteressert mann). Vi får til kompromisser ellers, men da får i det minste jeg bestemme farger på møbler og sånt på barnerommet.

[Ciara]

Så hyggelig, Vera

Jeg hadde dagbok i mange år, men orket etterhvert ikke å vedlikeholde den, dessverre. Nå orker jeg ikke å ta den opp igjen heller Synd egentlig, for det var veldig hyggelig med dagbok.

Det å bli mamma har egentlig gitt meg en fornyet respekt for mennesket som biologisk vesen, for å formulere meg svulstig. Det psykologiske ved foreldrerollen er utvilsom også fascinerende, men noe jeg har forstått mer fra før. Derimot har biologien vært en overraskelse. Instinktene vi fortsatt har, hormonene. Hvor fysisk kjærligheten til barnet mitt føles, hvor naturlig det har vært og er å ha ham tettest mulig. Og dermed også hvor vondt det gjør å være borte, vemodet da han var over ammingen (da han var ett år). Og mange andre ting.

Hvor fascinerende er vel ikke også graviditeten (jeg venter nummer to om kort tid) - selv om jeg ikke er blant dem som elsker å være gravid akkurat. Og barna! Hvordan de helt instinktivt vet hvordan de skal appellere til omsorg og overlevelse. Ganske utrolig

Huset deres høres veldig spennende ut! Jeg har alltid likt å holde på med interiør, så det er spennende å lese om slike orosjekter. Særlig nå. Vi har kjøpt det perfekte oppussingsobjekt. Det vil si - vi overtar etter en gammel dame som har eid rekkehuset i førti år. Hun har fått lagt parkett, vedlikeholdt det elektriske og brukt huset forsiktig, så det er ingen skader på det. Men alt må tas etterhvert, men det kan vi heldigvis ta i vårt eget tempo mens vi bor der. Det eneste vi skal ta med en gang er soverommene, for der er det vegg-til-vegg-tepper, og det orker vi ikke tanken på selv bare for en begrenset periode.

Tapetet var helt perfekt! Har en fullstendig bilgal sønn som kommer til å fly i taket av begeistring

[Ciara]

Kan jeg spørre: Kjøpte du tapet på nett, eller vet du tilfeldigvis hvor man får kjøpt den i Oslo? (aner ikke om du bor på denne kanten av landet engang, men)

[Vera Vinge]

Så godt du setter ord på det biologiske ved å bli mor, Ciara! Det er akkurat sånn jeg føler det også, og der ligger kanskje den største overraskelsen ved å få barn. Eller, ikke direkte overraskende, for jeg har hørt om det før, men man aner jo ikke hvordan det blir for en selv. I tillegg til at det er noe som faktisk må oppleves før man skjønner hvor sterke de greiene der er. Jeg er litt overrasket selv nå, hvor rart den fysiske adskillelsen fra ham når jeg nå er på jobb. Det er faktisk som om det er kroppen min som savner ham, på en måte, altså, noe litt utenfor både min kontroll og bevissthet.

Jeg har blitt helt fascinert av babyer etter at jeg fikk en selv, og jeg syns det har vært utrolig spennende å følge et lite liv bli til. Både å se hvor mye han hadde med seg, og som jeg er sikker på handler om biologi, og så dette med å oppdage en verden. Han er en rar blanding av en forsiktig observatør, og en som med den største selvfølgelighet tar seg til rette. Han kan sitte og se litt sjenert og observerende ut når han ser noe nytt eller nye mennesker, før han bare gir seg hen og utforsker med voldsomme fakter og en mine som tilsier at han tror/skjønner at han er midtpunkt for omgivelsene.

Så selv så slitsomt som det har vært til tider, har jeg av denne opplevelsen blitt fristet til å få tre barn, framfor to, slik jeg alltid har tenkt. Men vi får se da - kanskje føler vi at to er som ti, og da er det muligens stopp.

Jeg har sett at du ruger i disse dager, Ciara. Du har ikke lenge igjen?

Når det gjelder tapetet, var jeg litt skeptisk først, siden jeg tipper han får nok bilting og typiske gutteting (hans far er i tillegg over snittet opptatt av biler, så det er vel ingen vei utenom der). Jeg har ingen planer om å prøve å gjøre ham til en jente eller noe, men jeg har vel et ønske om å introdusere andre interesser også. På samme måte som jeg ikke bare vil at han skal gå i blå eller typisk tøffe klær. Men, jeg det tapetet appellerte til min estetiske sans også, og jeg likte det bedre enn togtapetet deres, som jeg egentlig var i butikken for å kjøpe. Sender deg en pm, forresten.

[Vera Vinge]

Tristheten jeg kjenner på om dagen, handler ikke bare om å være arbeidende mor. For det er en tristhet i meg, innser jeg. Første dag tenkte jeg at alt er som før. Men det var nok mest fordi det var så hyggelig å treffe kollegaer. Jeg ser nå at ingenting er som før. Tiden før jeg gikk ut permisjon i fjor, var en veldig inspirerende og spennende tid på arbiedsplassen min. Vi fikk en ny leder året før det igjen, som jeg hadde et veldig tett samarbeid med, og han dro i gang masse spennende greier. Han sluttet i løpet av permisjonen min, og det er et enormt tomrom. Både faglig og personlig.

Jeg blir trist på vegne av arbeidsplassen min, som har mistet en stor ressurs. Han lokket også med seg noen til sin nye jobb, noe som igjen gjorde at andre igjen begynte å se seg om etter andre steder å jobbe. Det er jo sånn det kan bli, når noe faglig tyngde først forsvinner. Det ble rett og slett sånn at flere av nøkkelpersonene på stedet nå har sluttet, og jeg vet ikke hvor veien går videre. Som den engasjerte ansatte jeg er, bekymrer jeg meg for framtiden. Jeg skal jo ikke jobbe her mye lenger, for jeg regner med å få en annen jobb nærmere der jeg bor i løpet av høsten. Så det har jo ikke så mye å si for meg sånn sett, men jeg har nå investert mye følelser i arbeidsplassen min, så jeg blir trist på vegne av den.

Og så er det det mer personlige, det å savne en god kollega. Jeg har tatt farvel med kollegaer før, men dette er annerledes. Etter en inspirerende tid før jeg dro, er jeg nå rett tilbake i en tilværelse hvor jeg ikke lenger har noen faglige forbilder i nærheten. Følelsen av å lære noe nytt hver dag, av en som selvsagt ikke alltid hadde fasiten, men som både hadde lang erfaring og var faglig oppdatert, fikk meg til å blomstre. I tillegg er det noe med de man har ekstra god personlig kjemi med, og som man kan diskutere det meste med, både av jobbmessige og private utfordringer.

Sukk. Ikke føler jeg at jeg kan snakke med noen om det heller. Overfor kollegaene mine blir det litt rart fordi jeg ikke vil gi inntrykk av at jeg ikke setter pris på å jobbe med dem igjen. I tillegg er jeg helt ærlig redd for at det skal høres ut som det var noe mer romantisk mellom oss, siden jeg har inntrykk av at jeg er den som kjenner savnet sterkest. Jeg er faktisk litt redd for at mannen min skal tro noe sånt også, da han pleide å tulle med det før. Selv om det utelukkende var vennskapsfølelser fra min side (han er også gift, for øvrig). Men jeg knytter meg rett og slett veldig til enkelte folk, og selv om jeg har savnet ham og de andre kollegaene mine i permisjonstiden, er det noe annet å være tilbake, og så er det noen som ikke er der.

[Ciara]

Det fysiske aspektet var helt overveldende i starten, syntes jeg. Sønnen min skulle ammes hele tiden eller ligge oppå meg, og selv om det føltes riktig hendte det jeg fikk klaus omtrent. Men så blir man så vant til det at fravær føles helt naturstridig.

Nå som sønnen min er to merker jeg han begynner å markere en litt større avstand i blant, eller rettere sagt, han vil legge premissene for nærheten selv. Han kommer for eksempel ofte krypende inn i armkroken min i sofaen, men sier fra hvis jeg blir for mye. I går satt jeg og rusket ham i håret for lenge, og da så han strengt på meg og sa: "Ikke, mamma." Og det hører jeg selvsagt på.

Du må forresten bare glede deg til gutten din begynner å snakke, det er det morsomste som finnes! Det kommer så mange morsomme betraktninger og kjærlighetserklæringer. I går sa han "Elsker deg, mammaen mi!" (samsvarsbøyingen er ikke på plass ennå, ha ha!)

[Vera Vinge]

Det fysiske aspektet var helt overveldende i starten, syntes jeg. Sønnen min skulle ammes hele tiden eller ligge oppå meg, og selv om det føltes riktig hendte det jeg fikk klaus omtrent. Men så blir man så vant til det at fravær føles helt naturstridig.

Nå som sønnen min er to merker jeg han begynner å markere en litt større avstand i blant, eller rettere sagt, han vil legge premissene for nærheten selv. Han kommer for eksempel ofte krypende inn i armkroken min i sofaen, men sier fra hvis jeg blir for mye. I går satt jeg og rusket ham i håret for lenge, og da så han strengt på meg og sa: "Ikke, mamma." Og det hører jeg selvsagt på.

Du må forresten bare glede deg til gutten din begynner å snakke, det er det morsomste som finnes! Det kommer så mange morsomme betraktninger og kjærlighetserklæringer. I går sa han "Elsker deg, mammaen mi!" (samsvarsbøyingen er ikke på plass ennå, ha ha!)

Jeg syns det er så hyggelig å høre om alt det koselige man har i vente. Jeg gleder meg så mye til sønnen min begynner å snakke også! Han har mye han vil si allerede, men ikke så lett å skjønne hva han babler om, stakkars.

[Vera Vinge]

Jeg sitter og ser på Puls på Nrk, hvor de snakker om barnevernsbarn og viser klipp fra serien "Barnets beste", som begynner snart. Jeg alltid interessert meg for disse temaene, men jeg kjenner at det berører meg på en annen måte etter å ha fått barn selv. Jeg har skrevet om det her før, tror jeg, men det er noe med følelsen av å kjenne enda sterkere med både foreldrene og barna. Klippet med den lille gutten som leide sin far i hånda, av gårde på samvær, var hjerteskjærende. Både på grunn av faren for at han kan bli tatt fra fosterhjemmet, som er det eneste hjemmet han kjenner, og på grunn av medfølelsen for far, som iflg. barnevernets antakeligvis er en god far. Men problemet i den saken var at han ikke kjenner faren sin, da han (tror jeg) fikk vite at han hadde en sønn først da sønnen var plassert i fosterhjem.

Men så den gledelige overraskelsen, nemlig at et utvalg har jobbet med anbefalinger til barnevernet, som bygger på forskning som antyder at tilknytning ofte er viktigere for barnets ve og vel enn det biologiske prinsipp. Dette har jeg ikke hørt om før, og håper virkelig at dette kan ha betydning. Når et barn kaller sine fosterforeldre for mamma og pappa, og aldri har kjent til noe annet, vil det være dramatisk å skulle plutselig bli revet ut og flytte til en forelder de kjenner dårlig(ere).

[Vera Vinge]

Jeg glemmer ikke den første dagen jeg hadde alene i permisjon, etter at mannen hadde begynt på jobb igjen i vinter, hvor jeg plutselig ble overveldet av følelse av å ha ansvar for et barn. Altså, det var ikke det at jeg var redd for ansvaret. Men jeg husker jeg plutselig begynte å gråte da jeg så på gutten min som hadde sovnet på baderomsgulvet. Det kom så sterkt over meg hvor uskyldig han var, og hvor forferdelig det ville vært om han ikke hadde det bra, slik mange barn må oppleve. Og jeg kjente hvor sterkt jeg bare ville at han skulle ha det bra, og at jeg ville gjøre alt for ham.

Jeg kommer jo ikke utenom at jeg ikke bare var et lykkelig barn selv. Og jeg blir ekstra lei meg for det nå som jeg selv kan kjenne hvor viktig det er at sønnen min har det bra, sånn grunnleggende sett, og at han blir trygg på seg selv. Jeg hadde mye bra også i min oppvekst (og jeg er ikke et barnevernsbarn - det slo meg at det sikkert var lett å tro det nå pga. det jeg skrev om over), men det var også noen langt fra optimale ting som gjorde meg ganske utrygg. Jeg merker at det er så naturlig å si fine ting til sønnen min (selv om det er tvilsomt om han forstår så mye av ordene ennå), og jeg får lyst til å si fine ting til andre barn også. Og jeg lurer av og til på hvorfor det ikke ble sagt flere fine ting til meg hjemme. Selv om det ikke akkurat var hovedproblemet. Jeg bare lurer på akkurat det, blant mye annet, fordi det er en så opplagt ting å gjøre.

[Vera Vinge]

Nå er det heldigvis ikke sånn at jeg går og frykter å gjenta mine foreldres feil, siden jeg syns jeg har god innsikt i hvor forskjellig deres situasjon var fra min og mannens. Det er jo også gjerne sånn at ting baller på seg og påvirker hverandre på mange måter. Jeg har skrevet om utrolig mye rart på KG, og er sånn ute i virkeligheten ikke en veldig privat person, tror jeg. Jeg har nå hvertfall alltid vært åpen om mine sårbare greier til de det har vært naturlig å fortelle til. Men her inne har jeg jo tenkt mer på at det virker litt ufint å brette ut om tredjepart, og har bare skrevet noen få innlegg om temaet som anonym. Men ærlig talt har jeg mange ganger også tenkt at det er ganske meningsløst, siden alle som kjenner meg og familien min kjenner historien, siden det hele er så oppe i dagen. Og for å slippe å være mystisk og hinte mer, slik jeg har gjort i hele min dagboktid, handler mye av mine vanskelige barndomsgreier og forsåvidt familiegreier i voksen alder, om at jeg har en forelder som har vært psykotisk en rekke ganger, med alt som hører med det. Jeg lever helt greit med det i dag, men jeg kjenner i blant at jeg kan begynne å fryse når temaet kommer opp mellom mannen min og meg f.eks.

Og det skaper naturlig nok en del problemer knyttet til sønnen min. Det er nemlig helt utenkelig at denne besteforelderen skal kunne sitte barnevakt. Det er ikke fordi jeg er overbeskyttende, men fordi jeg mener at det er helt nødvendig, og det gjør meg veldig trist å tenke på at dette kommer til å bli et konfliktområde i årene som kommer. Jeg kommer også helt sikkert til å bli konfrontert med om vedkommende ikke var en god nok forelder for meg heller. Og det er jo sant, selv om det ikke er noe jeg har lyst til å si høyt. For det er så sårt når en selv vet at en har feilet, selv om en gjorde så godt en kunne.

På tross av dette vil jeg si at jeg absolutt har et godt forhold til begge foreldrene mine. Selv om ting ikke er helt på stell i en av leirene.

[Gjest -Marla-]

Og det skaper naturlig nok en del problemer knyttet til sønnen min. Det er nemlig helt utenkelig at denne besteforelderen skal kunne sitte barnevakt. Det er ikke fordi jeg er overbeskyttende, men fordi jeg mener at det er helt nødvendig, og det gjør meg veldig trist å tenke på at dette kommer til å bli et konfliktområde i årene som kommer. Jeg kommer også helt sikkert til å bli konfrontert med om vedkommende ikke var en god nok forelder for meg heller. Og det er jo sant, selv om det ikke er noejeg har lyst til å si høyt. For det er så sårt når en selv vet at en har feilet, selv om en gjorde så godt en kunne.

Dette hørtes vondt ut for både deg og han eller henne. Spesielt dersom det ikke er mulig å unngå barnepass uten å si ting i klartekst. Når det er sagt synes jeg det er fint at du er klar på grensene, selv om det vil føre til konflikt, det vet jeg mange ikke er.

Jeg sitter og ser på Puls på Nrk, hvor de snakker om barnevernsbarn og viser klipp fra serien "Barnets beste", som begynner snart. Jeg alltid interessert meg for disse temaene, men jeg kjenner at det berører meg på en annen måte etter å ha fått barn selv. Jeg har skrevet om det her før, tror jeg, men det er noe med følelsen av å kjenne enda sterkere med både foreldrene og barna. Klippet med den lille gutten som leide sin far i hånda, av gårde på samvær, var hjerteskjærende. Både på grunn av faren for at han kan bli tatt fra fosterhjemmet, som er det eneste hjemmet han kjenner, og på grunn av medfølelsen for far, som iflg. barnevernet antakeligvis er en god far. Men problemet i den saken var at han ikke kjenner faren sin, da han (tror jeg) fikk vite at han hadde en sønn først da sønnen var plassert i fosterhjem.

Men så den gledelige overraskelsen, nemlig at et utvalg har jobbet med anbefalinger til barnevernet, som bygger på forskning antyder at tilknytning ofte er viktigere for barnets ve og vel enn det biologiske prinsipp. Dette har jeg ikke hørt om før, og håper virkelig at dette kan ha betydning. Når et barn kaller sine fosterforeldre for mamma og pappa, og aldri har kjent til noe annet, vil det være dramatisk å skulle plutselig bli revet ut og flytte til en forelder de kjenner dårlig(ere).

Ja, dette blir veldig spennende å følge med på! De har flere forslag til endringer som jeg synes høres fornuftige ut. Her er en link til hele utredningen, hvis du er interessert. Jeg har ikke hørt om tv-serien du skriver om før, den skal jeg prøve å få med meg. Veldig interessant og viktig tema.

[Vera Vinge]

Dette hørtes vondt ut for både deg og han eller henne. Spesielt dersom det ikke er mulig å unngå barnepass uten å si ting i klartekst. Når det er sagt synes jeg det er fint at du er klar på grensene, selv om det vil føre til konflikt, det vet jeg mange ikke er.

Ja, det der er en kinkig affære, som kan utsettes foreløpig, da det er lett å argumentere mot barnepass når man ennå har en baby. Spørsmålet er om det blir en rekke skånsomme, hvite løgner om at det ikke passer med overnattingsbesøk eller om det blir direkte konfrontasjon. Det er en utfordring å ivareta begge parter når man selv er klinkende klar på hvordan det skal bli og det er lite rom for forhandlinger. Samtidig er håpet at det å ha et åpent hjem hvor familie har stående invitasjon, og det at vi har flyttet "hjem", en måte å sørge for god barnebarn-besteforeldre-kontakt i trygge omgivelser.

Ja, dette blir veldig spennende å følge med på! De har flere forslag til endringer som jeg synes høres fornuftige ut. Her er en link til hele utredningen, hvis du er interessert. Jeg har ikke hørt om tv-serien du skriver om før, den skal jeg prøve å få med meg. Veldig interessant og viktig tema.

Takk for linken- Jeg skal definitivt se på deler av den når jeg får tid, for dette høres ut som bra saker.

[Ciara]

Det høres ut som om en krevende oppvekst du har hatt. Samtidig må jeg si jeg er imponert over måte du skriver om det på, for jeg leser ingen bitterhet hos deg, men heller omtanke for denne forelderen.

Min mor vokste opp med tidvis psykotisk mor. Min bestefar jobbet langt unna i lange perioder av gangen, og fikk derfor ikke stilt opp for de fire barna så mye. Søskenflokken bodde derfor på barnehjem i periodene min bestemor var virkelig dårlig. Jeg synes det er forferdelig trist å tenke på. Særlig hvor forskjellig de fire søsknene taklet det - de tre eldste (min mor inkludert) taklet det tilsynelatende fint og fortsatte å ha et nært forhold til sin mor. Den yngste taklet det veldig dårlig. Det kan det selvfølgelig være mange årsaker til - først og fremst tror jeg det må være at hun rett og slett var minst da bestemor hadde sine tyngste episoder. Denne tanten min er alkoholiker i dag.

Det var kanskje en merkelig ting av meg å skrive. Det er jo ikke slik at jeg mener at slike historier er relevante for deg fordi du har hatt den oppveksten. Jeg skrev det egentlig mer fordi det jeg er mest fascinert av er hvor godt mange lever med slike oppvekster tross alt (i dette tilfellet tre av fire).

Og som deg tenker jeg det må være ekstremt smertefullt å vite at man ikke har vært en optimal forelder for sitt eget barn

[Vera Vinge]

Det høres ut som om en krevende oppvekst du har hatt. Samtidig må jeg si jeg er imponert over måte du skriver om det på, for jeg leser ingen bitterhet hos deg, men heller omtanke for denne forelderen.

Min mor vokste opp med tidvis psykotisk mor. Min bestefar jobbet langt unna i lange perioder av gangen, og fikk derfor ikke stilt opp for de fire barna så mye. Søskenflokken bodde derfor på barnehjem i periodene min bestemor var virkelig dårlig. Jeg synes det er forferdelig trist å tenke på. Særlig hvor forskjellig de fire søsknene taklet det - de tre eldste (min mor inkludert) taklet det tilsynelatende fint og fortsatte å ha et nært forhold til sin mor. Den yngste taklet det veldig dårlig. Det kan det selvfølgelig være mange årsaker til - først og fremst tror jeg det må være at hun rett og slett var minst da bestemor hadde sine tyngste episoder. Denne tanten min er alkoholiker i dag.

Det var kanskje en merkelig ting av meg å skrive. Det er jo ikke slik at jeg mener at slike historier er relevante for deg fordi du har hatt den oppveksten. Jeg skrev det egentlig mer fordi det jeg er mest fascinert av er hvor godt mange lever med slike oppvekster tross alt (i dette tilfellet tre av fire).

Og som deg tenker jeg det må være ekstremt smertefullt å vite at man ikke har vært en optimal forelder for sitt eget barn

Ja, men det er interessant hvordan man kan bli så ulikt formet av en oppvekst som utenfra ser lik ut. Så sies det vel også at ingen søsken vokser opp under identiske forhold, på grunn av hvor man er i søskenrekkefølgen, hvordan familiesituasjonen er på ulike sårbare tidspunkt for det enkelte barn, i tillegg til at hvert barn kan vekke ulikt hos foreldrene. Barn har jo nesten overraskende mye personlighet fra fødselen av, og jeg ser for meg at noen barn får en skikkelig dårlig deal, dersom de har et utgangspunkt som skulle kreve mer omsorg, oppmerksomhet eller annet, og ikke mindre.

Det sies jo også at barns evne til å lete etter det de mangler på ett område, er noe av det som skiller hvordan det går med dem senere. Jeg legger mye av grunnen til at det har gått veldig bra med meg, på storfamilien. Jeg vokste opp med ett besteforeldrepar som nærmeste nabo, og jeg hadde også tett kontakt med de andre besteforeldrene mine. Jeg har dermed alltid følt at jeg har hatt to ekstra sett med foreldre, og der har jeg virkelig vært heldig, for de er/var alle flotte mennesker.

Så jeg har ikke gått rundt og tenkt at jeg har så mye å klage på. Men det handler vel egentlig mest om at man blir vant til tingenes tilstand. Mannen min sier av og til ting som minner meg om at ting ikke er eller har vært helt normalt. Eller, jeg har ingen problemer med å se at ting ikke er som de skal, men jeg sørger sjelden over det fordi det er så selvfølgelig. Men så kan jeg i blant bli litt lei meg, når mannen min påpeker ting han vil forstå om jeg er lei meg for. Og da kan jeg bli litt trist, men det er samtidig godt at han sier det, for jeg føler meg jo da forstått. Og det blir jo sikkert en slags overlevelsesgreie også, å ikke tenke på alt som kunne vært, sånn i hverdagen. Uten at det er noe galt i det, for man kan jo ikke gå og tenke på alt sånt hele tiden heller.

Men noe jeg blir mer og mer takknemlig for, er at svigerfamilien min er så fantastisk. Ikke minst på vegne av sønnen min. Både min manns foreldre og søsken er folk jeg har mye til felles med og trives godt med, og ettersom vi har vært sammen i en del år nå, fra jeg var ganske ung, tenker jeg på dem som familie (haha, nesten litt amerikansk å si, men det er sant). I tillegg til alt det ovenfornevnte, har man jo problematikken med skilte foreldre i mitt tilfelle, noe som ikke er tilfelle for svigers. Det betyr at de har et hjem det er godt å komme til, og vi bor på gutterommet til mannen når vi er der. Og ja, det blir fortsatt noen overnattingsbesøk selv om vi bor ti minutters kjøring unna hverandre.

Jeg husker jeg så på Operah en gang på 90-tallet, da hun snakket om at alle burde føre takknemlighetsdagbok. Litt mye for meg, men jeg liker tankegangen. Ikke at man skal late som det ikke fins mørke skyer, men at de fleste tross alt har mye å være takknemlige for også. Jeg merker at det er et språk det føres mye av hjemme hos oss, og det er jeg så glad for. At man i dagligtalen kan slenge inn positive bemerkninger om ting som går ens vei, eller om ting man setter pris på. Eller at man har med seg en slik tankegang, i det minste.

[Vera Vinge]

I natt drømte jeg forresten at jeg plutselig var høygravid igjen, og at jeg a) fikk gjenoppleve den fantastiske følelsen av å holde sitt nyfødte barn i armene og at jeg b) hadde funnet løsningen for barnehageplass for sønnen min. Jeg hadde nemlig tenkt at jeg kunne ha ham hjemme hos med sammen med den nye babyen min. Rimelig krevende mao.

Men hele drømmen handlet nok om at jeg har store kvaler vedrørende hva vi skal gjøre fra nyttår. Da blir gutten ett år, og vi får helt sikkert ikke barnehageplass. Muligens kan det ordnes med en dagmamma en bekjent har gått god for. Men jeg merker at jeg i det hele tatt vegrer meg veldig for å sende ham av gårde allerede da. Det er ganske overraskende for meg, siden det aldri har vært noe spørsmål om å ha ham hjemme lenger tidligere.

Så jeg er veldig i tvil om hva jeg skal gjøre, siden jeg også driver med jobbsøking. Jeg har gode muligheter til å få en jobb jeg kan begynne i rundt nyttår, og vegrer meg litt for å be om permisjon etter å ha takket ja, hvis jeg får tilbudet. En annen mulighet er å avvente jobbsøking litt til, og be om permisjon fra min nåværende jobb et par-tre måneder.

Jaja, jeg har mast om dette før, men syns dette er vanskelig, også siden Herr V ikke ser problemstillingen. Han mener gutten har godt av barnehage fra ett år, siden han er enn utålmodig type som kjeder seg lett og sikkert vil like action i barnehagen. I tillegg er det et poeng at vi trenger pengene pga. huskjøp og garasjebygging. Og så er det jeg som lurer på om to-tre måneder fra eller til for guttens del spiller noen rolle, siden det uansett er uaktuelt for noen av oss å være hjemme veldig, veldig lenge. Hrmpf...

[Vera Vinge]

Men, jeg har blitt en som lever for helger. Slik jeg lovte at jeg aldri skulle bli. Min filosofi har alltid vært at hvis jeg ikke er fornøyd med hverdagen, må jeg gjøre noe. Og jeg kan ikke leve livet med å tenke på neste helg eller neste sommer, siden det tross alt er flest hverdager.

Men nå, gleder jeg meg til helger fra ukas start, hvor jeg kan få mer enn litt tilmålt tid med det nyeste tilskuddet i Vinge-familien. Til helga skal vi også være alene, bare vi to, siden far i huset skal på tur, og jeg gleder meg! Ingen planer har vi heller, og det er godt.

[onyx]

Jeg hadde nettopp besøk av min eldste søster og hennes mann en langhelg og da tenkte jeg faktisk mye på det med ulik oppvekst og hvor forskjellig vi må ha opplevd den og ikke minst våre totalt forskjellige syn på vår far (som fortsatt lever, min mor snakkes ikke om. Vi er en hysj-hysj-familie, til min store irritasjon..) Hun var eldst og hun har nok klart hatt et større press på seg i forhold til å hjelpe til hjemme etc, men jeg synes også at hun tar på seg et litt for stort ansvar i forhold til det som var sannheten... HUn går rundt og mener hun har så godt som oppdratt oss alle, mens vi har knapt hatt noe søsterforhold. Vi har aldri vært nære... Grunnen til hennes plutselige interesse legger jeg på tvillingene mine og det faktum at jeg nå tilsynelatende lever opp til hennes forestillinger om hvordan man bør leve. Gift, barn, standrad A4-liv.. HUn se rpå min far som en gammel, sytete mann som bare krever og jeg ser min far og ser en ensom mann som har hatt mange nedturer de siste årene. Klart han ikke akkurat sprudler av optimisme når helsa svikter og alle gamle venner dør som fluer rundt han? Han kommer seg lite ut og har rett og slett ikke så mye annet å snakke om enn vondtene sine. Eller kanskje det bare er til henne, jeg og min far snakker om alt mulig rart. Det er kanskje litt uklart, poenget er at selv med tilsynelatede likt utgangspunkt, så kan man oppleve alt så forskjellig at man ikke kjenner igjen seg selv i sitt søsken... Men når sant skal sies er jeg vel familiens sorte får, som går mine egne veier, og jeg har i grunnen ikke mye felles med noen av mine søsken...

Barnehage ja... Her går ungene to halve dager i uka, så mor ikke skal bli gal. Jeg tror ærlig talt ikke ettåringer trenger barnehage. Vi snakker tross alt om småbarn, de krever faktisk ikke all verden før de virkelig begynner å leke med andre (og det gjør de faktisk ikke før de nærmer seg to, før den tid er det mest parallellek. Selv her ble det stor forskjell da jentene begynte å leke MED hverandre og ikke bare ved siden av hverandre). Et annet spørsmål er det jo om så små barn faktisk kjeder seg? Kan de kjede seg med den utforskertrangen de har? Mine var mye frustrerte og sinte i den alderen, men det skyldtes nok ikke kjedsomhet. Problemet var vel at de ville mye mer enn de fikk til!

[Vera Vinge]

Det var virkelig ikke meningen å stikke av fra en diskusjon jeg har satt i gang. Jeg merker at det med temaer som gjør at man gjerne vil skrive noe ekstra fornuftig, blir sånn at man ikke bare vil skrive noe i forbifarten, og så tar det lengre tid før man svarer.

Men ja, jeg ser hva du sier, onyx. Rart hvordan man kan se ting så forskjellig, selv om man har vokst opp sammen. Men jeg vil jo også tro at når man syns man har manglet noe, gjort mye av noe e.l, så har man en tendens til å ovedrive det litt, nettopp fordi det man har opplevd har gjort litt/veldig vondt. Og så blir det større, og kanskje mer ugjenkjennelig for andre.

[Vera Vinge]

Når det gjelder barnehage, tror heller ikke jeg at ett-åringer trenger barnehage. Jeg har ikke inntrykk av at gutten vår kjeder seg, men han er absolutt utålmodig. Når han da ikke når det han vil eller kommer seg dit han skal, blir han frustrert, noe som resulterer i sutring. Sånn tolker jeg det. Mens mannen tolker det som kjedsomhet. Jeg mener altså det er helt normalt at babyer (eller kan han kalles en baby nå, når han straks er 9 mnd?) vil mer enn de får til. Og jeg er helt enig med deg onyx, at jeg har vanskelig for å se hvordan de skal kjede seg, så mye som de vil utforske. Veslegutt kan jo sitte og studere et kjøkkenredskap i en halv time, om det er interessant nok, så syns nå han er ganske utholdende. Nå har han også oppdaget at han kan slippe ting i gulvet, og så kan han plukke dem opp igjen. Veldig underholdende, tydeligvis.

En venninne spurte om Herr V tok veslegutt med i åpen barnehage eller på annet vis traff andre barn, men det gjør han ikke. Det er ærlig talt ikke mange andre barn han treffer, annet enn barn av to venninner en gang i blant. Jeg kan ikke se det prekære i sosialisering med jevnaldrende helt ennå. Selv om han er utrolig morsom når han ser andre babyer. For en gangs skyld blir han litt blyg, og viser ikke den selvfølgelige minen han har når han er sammen med oss, og tror verden dreier seg om ham. Han skjønner liksom at han må se an de andre barna litt. Noe helt annet er det når han ser dyr, for da begynner han å le. Han syns spesielt hunder er veldig morsomme, antakeligvis fordi de snuser ham på føttene. Selv Herr V blir sjarmert av det. Men han setter likevel ned foten for hund de neste ti årene.

Jaja, babling om egne barn. Nå er jeg der selv.

Endret 24. september 2012 av Vera Vinge

[O'hara]

Jeg tror nok og at man ser på en oppvekst ulikt grunnet at man alle er forskellige mennesker som har ulike behov. Der noen kan ha mer behov for økonomisk trygghet, kan andre ha behov for psykisk nærhet. Tror nok også at det ligger noe der, ingen av oss er noen andre så vi kan heller ikke si at det andre føler er feil, men at man har ulike preferanser.

Jeg har jo diskusjoner med foreldrene mine om hendelser som for meg har vært skikkelig sårende, men som de har ansett som nødvendig og skjønner ikke hva jeg reagerer på. Ingen av oss har jo feil i våre følelser, men vi står i "ulike sko" og ser situasjonen ulikt.

Barnehage ja... Det der kommer vel alltid til å være en stor diskusjon.. Jeg tror at unger har ulike behov, og ja, jeg tror at for noen barn så er det fornuftig å begynne tidlig i barnehage, mens for andre er det det ikke. Vi har hvertfall vurdert situasjonen slik at vi synes det er viktig å være hjemme med C. Så jeg er fortsatt hjemme og hun skal ikke begynne i barnehagen før dagen før hun fyller 2, og da bare 3 dager i uken. Jeg vurderer det ikke dithen at hun kjeder seg hjemme. Ja vi har mye roligere dager her enn hva hun ville hatt i en barnehage, men jeg tror ikke det er dumt med en rolig start på livet. Jeg tror ikke at det er så innmari mye bedre å vekke ungene klokka 7 for å rekke barnehagen før man skal på jobb, samtidig som at det kan hjelpe ungene til å takle stress bedre. Alt har jo fordeler og ulemper og man må jo bare selv finne ut hva som føles riktig for ens familie. Ingen andre har jo den fasiten.