For sant til å være godt

[Gjest ticket]

Å

Gratulerer så utrolig masse med gutten!

[Gjest Ludovie]

ÅÅååååååååååååååå! Gratulerer så mye!

[backstage]

Gratulerer så masse! For en fantastisk nyhet! Å få barn er ... ubeskrivelig!

Jeg har hatt en slags KG-pause, har en oppdateringsrunde og kommer nå for å se hvordan det går i svangerskapet, og jammen har du ikke født!

[Gjest Marla Singer]

Åhh, gratulerer så mye, Vera!

Gleder meg til å høre mer.

[Kosemose]

Gratulerer!

[Vera Vinge]

Tusen takk for gratulasjoner, dere.

Dagene flyr av gårde, så jeg knapt rekker å summe meg før kvelden kommer. Alt tar liksom mer tid. Men jeg og vi har det fortsatt veldig bra. Bare at nå har jeg egentlig lovet mannen å sove litt mens han er ute og triller på gutten. Kommer sterkere tilbake!

[O'hara]

Haha, ja, alt tar myyye lengre tid. Mitt tips er å beregne minst en time på å møte opp til avtaler, pluss reisetid, så er man der som regel i passe tid

Håper alt går bra hos dere!

[Chica]

Gratulerer så masse

[Britt Banditt]

Gratulerer så myye!

[Imogen]

Gratulerer Vera! Så utrolig koselig!

Godt å høre at dere har det så bra.

[Vera Vinge]

Igjen, tusen takk for gratulasjoner!

[Vera Vinge]

Ok, min fødsel.

Nå som det har gått en uke, har jeg fått hele opplevelsen noe mer på avstand (noe som også er positivt, sånn at jeg ikke blir liggende våken og tenke på det om nettene ), selv om jeg fortsatt tenker en del på alt som skjedde og hvor lettet jeg er over hvor bra det gikk.

I dagene før fødselen merket jeg at leieboeren var veldig aktiv, etter å ha vært roligere de siste par ukene før. Han har generelt vært veldig aktiv i magen, men roet seg nok da plassen ble for trang. Så da han plutselig ble helt vill i nikkersen, begynte jeg å lure (selv om jeg aner ikke om det er noe generelt tegn på noe som helst). To netter før jeg fødte sov jeg nesten ingenting pga. dette. I tillegg kjente jeg murringer i magen som riktignok hadde startet et par uker tidligere, men som tok seg opp et par dager før fødselen.

Så våknet jeg tidlig på natta av at murringene ble sterkere. Var veldig usikker på hva det var, men begynte å ane hva som var i gjære da det kom og gikk. Klokka sju om morgenen var det som om det sa "klikk" i magen/underlivet, og det var ingen tvil om at det var en kraftig rie. Da en ny kom etter ti minutter, stod jeg opp og da gikk vannet på badegulvet. Siden det var noe tvil om hvor godt setet var festet, ville sykehuset at jeg skulle komme inn umiddelbart og at jeg skulle ligge i baksetet på bilen så navlestrengen ikke kom i klem.

På sykehuset lå jeg noen timer med åpningsrier som ble sterkere og sterkere og kom gradvis tettere. Hadde det ganske så vondt etter hvert og kastet opp flere ganger. Jeg var veldig usikker på hvor vondt det ville komme til å gjøre etter hvert, så når jordmoren spurte hvor vondt jeg hadde det, var jeg liksom litt sånn tapper. "Ja, det begynner nå å bli ubehagelig". Men da jeg kastet opp og ble lite kontaktbar, var det som om hun skjønte at jeg hadde det mye mer vondt enn jeg gjorde rede for.

På dette tidspunktet kom også en anstesilege for å sette kateter til epidural. De anbefalte veldig epidural, eller hvertfall å gjøre klart til epidural, i tilfelle det ble keisersnitt pga. setefødsel. Hvis det skulle bli keisersnitt, kunne jeg være våken siden de da bare kunne skru opp epiduralen. Jeg var veldig skeptisk til å få epidural før jeg måtte fordi jeg var redd for at riene skulle sakke av. De har strenge regler for framgang i setefødsler, så jeg var redd for at det ville bli keisersnitt hvis det hele sakket av. Men da legen bare satte testdose og fortsatte å gi epidural gjennom kateteret uten at jeg hadde skjønt at det var det hun skulle, protesterte jeg ikke. Det var en utrolig følelse å gå fra sterke smerter til total smertefrihet. (Kateteret til epiduralen var overhodet ikke vond å sette, forresten. Fikk lokalbedøvelse og det var helt uproblematisk.)

Så satt jeg der da og bare lot fødselen gå sin gang, mens jeg leste avisa, drakk enorme mengder smoothie og diskuterte grammatikk med mannen. Riene sakket noe av etter en stund, men riestimulerende drypp fikk drevet det hele fint videre. Jeg tekstet med venninner, og de var helt i sjokk over at jeg kunne ha det så bra så langt uti fødselen. Som sagt; jeg var skeptisk, men min erfaring med epidural var hvertfall veldig positiv. Jeg ble også fortalt at epidural var ønskelig fordi risikoen for tangforløsning av hodet er større ved setefødsel, i tillegg til det med keisersnitt. Det ga meg virkelig en god pause, og sikkert fine krefter til pressingen.

Jeg spurte flere ganger om jeg ikke skulle opp og gå for å få enda mer fortgang i ting, men jordmoren mente jeg burde benytte anledningen til å slappe av. Så jeg satt mye oppreist for å bruke tyngdekraften noe hvertfall. På et tidspunkt bare reiste jeg meg, og da tok det hele fullstendig av. Pressriene kom for fullt, og det skjedde så fort at jordmoren nesten ikke trodde meg. Målingen av riene på en skjerm begynte også å vise helt feil, så kanskje ikke rart de ikke trodde meg. Det viste seg hvertfall at målingene hadde falt ut mens jeg stod.

På kun kort tid åpnet det seg masse og setet raste nedover i bekkenet. To leger ble påkalt og på dette tidspunktet ble jeg liggende alene i rommet fordi mannen min var på toalettet. Da kjente jeg to føtter som beveget seg like ved åpningen og jeg fikk litt panikk for at hele ungen skulle ploppe ut mens jeg var alene. Leger kom og ble overrasket over at ting hadde skjedd så fort, og dermed fikk jeg gradvis beskjed om å presse det jeg var god for, etter å en stund å ha blitt bedt om å først holde igjen for så å puste meg gjennom riene og la kroppen presse hvis den ville. Det er verdt å nevne at epiduralen ikke hadde noen effekt på pressriene, så jeg hadde det da veldig vondt igjen, selv om det var på en helt annen måte enn i åpningsfasen (smerten hadde flyttet seg fra mage til nedre rygg).

Selve utpressingen tok en halvtime, hvorav mesteparten av tiden gikk til å få ut kroppen. Beina kom først og på et tidspunkt kunne vi kjenne (og mannen se) ti tær som stakk ut. Det var jo helt utrolig. Jeg var så glad for at jeg skjønte at ting gikk riktig vei og mot slutten, og at målingene av fosterlyd var så fine, og overlegen kommenterte at det ikke var vanlig med fødende som lå og smilte mellom pressriene. Når hodet skulle ut, forsøkte de å dreie det ut med et spesielt grep, fordi hodeforløsningen ved setefødsler er litt spesiell. Da det ikke gikk, besluttet de raskt å bruke tang. Her måtte de også klippe litt for å komme til, men det kjente jeg bare som en lett sviing. Da de satte tangen på plass, føltes det som om jeg gikk litt ut av meg selv, da dette var det vondeste i fødselen. Jeg tror det verste da var at jeg trodde jeg skulle bruke like lang tid på å få ut hodet, med de intense smertene, som jeg brukte på å få ut kroppen, og ble da litt fortvila. Men det var tydeligvis jeg som var feilinformert, for de bare nappet ut hodet i en fei.

Jeg skjønte ingenting da han plutselig var ute så fort og smertene var fullstendig borte. Jeg hadde på forhånd blitt fortalt at såkalte setebarn oftere er i dårlig forfatning helt med en gang etterpå, og at det er veldig vanlig at legene må løpe ut med barnet for å gi oksygen m.m. Gutten var visstnok litt blå helt med en gang, noe mannen min så, men ikke jeg. Men etter et par sekunder fikk han normal farge og hostet fostervann + skrek. Og da kom han opp på brystet mitt. Da var jeg rett og slett i et slags sjokk, både fordi han plutselig var ute og fordi han var så sprek.

Jeg og mannen bare gråt i strie strømmer, mens vi tok inn synet av den lille. Etter en stund spurte jordmor meg om jeg så hvilket kjønn det var, og det hadde jeg helt glemt å tenke på. Og det var altså en liten gutt. Jeg så også at han lignet veldig på mannen min, spesielt som baby, men også nå.

Legene var superfornøyde, og sa at det knapt kunne gått bedre. Og at det var en særdeles vellykket fødsel både til setefødsel og førstegangsfødsel å være. Legene, jordmor og barnepleier kom og klemte meg flere ganger og det var kjempekoselig. De var virkelig topp folk å ha til stede under en fødsel. Det var tydelig at legene hadde "kranglet" om hvem som skulle få være til stede, fordi de visst syns setefødsler er litt stas, selv om det er et sykehus som har mange slike. Så de var nok veldig oppglødde over at alt gikk etter boka. Minus tanga da, men det er som sagt veldig vanlig ved setefødsler. Og så var babyen så lite stressa underveis og i god form etterpå, at det var god grunn til å være fornøyd.

Jeg måtte jo sy litt, men det var helt overkommelig. Det svei, men jeg var så opptatt med babyen at det gikk veldig fint. Og det tok ikke alt for lang tid, tror jeg. Jeg følte meg også i veldig fin form i de to timene som fulgte, hvor jeg lå og koste med babyen og fikk ham til å ta sine førstesugetak.

Men da jeg skulle reise meg for å gå på do, holdt jeg på å svime av, så hadde tydeligvis overvurdert meg selv en smule. Men etter ti glass saft og litt mer hvile, gikk det bedre. De ville sjekke at jeg fikk tisset, og så kunne vi dra til rommet vårt.

Nå skulle det ha kommet en oppsummering, men jeg må gjøre meg klar til legging og amming.

Endret 13. januar 2012 av Vera Vinge

[onyx]

Gratulerer med en flott fødselsopplevelse :)Må være fint å tenke tilbake på og vite at selv om det ikke var det du hadde forestilt deg, så var det jo en super opplevelse likevel. Må ha vært rart å kjenne føttene stikke ut da...

Epidural er fine greier, syntes ikke det var vondt å sette jeg heller. bare innmari vanskelig fordi jeg måtte krumme ryggen og det gikk heller dårlig med en diger tvillingmage foran!

[-Englefjes-]

Så fantastisk å lese! Tusen takk for at du ville dele med oss.

Du har virkelig vært tøffere enn toget. Supervera! Jeg var også overkvinne rett etterpå, men holdt på å deise i bakken da jeg skulle reise meg. Var visst en litt større kraftanstrengelse enn jeg klarte å ta innover meg der og da.

[O'hara]

Åh!

Høres ut som du har hatt en flott opplevelse!

Og, enig, epidural er fantastisk... For min del var det stor forskjell på tiden med og uten. Jeg prøvde jo akupunktur og, men pføit, det fungerte ikke...

Må sidu har vært tøff! Setefødsel er ikke bare bare!

[Vera Vinge]

Jeg tror nok noe av grunnen til at jeg har vært så veldig fornøyd med fødselen i ettertid hang sammen med at jeg på forhånd forsøkte å forberede meg mentalt på det meste iom. at jeg visste at det mest sannsynlig ville bli en spesiell fødsel. Jeg kan noen ganger tenke at jeg er vel rasjonell i en del sammenhenger, men her var det nok lurt. Jeg var faktisk lite engstelig på forhånd, men litt mer sånn stålsatt på det meste.

Så når ting gikk så bra som man kunne forvente av en setefødsel, fylte det meg med en enorm glede. Som nevnt, ville jeg virkelig ikke ha keisersnitt så lenge jeg visste at jeg var godt innenfor kriteriene for å føde normalt (bekkenmål, babystørrelse m.m). (Alle som kom innom rommet mitt for å titte i papirene bare lo da de så bekkenmålene, fordi babyen visstnok kunne ha "spasert ut". Og så vil jeg bare påpeke at dette gjelder innvendige bekkenmål, for så brede hofter har jeg vitterlig ikke. ) Hadde det blitt keisersnitt, så hadde det jo bare blitt det og vært gode grunner for det. Men så lenge de medisinske forholdene lå til rette for normal fødsel, var jeg hoppende glad. Jeg har jo tidligere skrevet noe om hvorfor jeg helst ville unngå dette.

Jeg var så gira over hele opplevelsen at jeg rett og slett ikke fikk sove noe særlig de første nettene, selv om jeg hadde muligheten. Jeg sov vel to timer per natt de første tre nettene, og da ikke sammenhengende. Det handlet både om det å ha blitt mor og fått en fantastisk perfekt liten sønn, men også om den gode starten på vårt liv sammen, nemlig fødselen.

Jeg tenkte bl.a. mye på de flotte folka som deltok. Jeg skulle jo egentlig ha født på en alternativ fødeavdeling, noe jeg valgte fordi jeg ønsket mest mulig ro, minst mulig sykehusfølelse og alternativ smertelindring. Men de gjennomfører ikke setefødsler på slike avdelinger. Og jeg må jammen si at de var ekstremt lydhøre, flinke til å informere og rolige på den vanlige fødeavdelingen også. Det kan godt være det handlet noe om at det var en spesiell fødsel, at de fulgte meg ekstra tett av den grunn. Men de to jordmødrene jeg hadde (de avløste hverandre ved vaktskifte) var utrolig behagelige personer som gjorde alt for at jeg skulle ha det bra, uten å være påtrengende eller dullete. Akkurat slik jeg ønsket meg. Legene kom ikke inn på rommet mitt før helt på slutten, men fulgte fødselen fra vaktrommet, siden jeg var påkoblet en maskin som målte riene og fosterlyden. Derfor var det veldig rolig helt fram til slutten.

Egentlig var det to andre leger som skulle delta under forløsningen, og da de kom inn, ble jeg umiddelbart skeptisk. Overlegen innledet kontakten med å glefse til den stakkars jordmoren og det var rett og slett en skikkelig merkelig stemning mellom dem, noe jeg syntes var veldig uprofesjonelt. Men de var bare innom en stund før forløsningen for å informere om hva som skulle skje, og så da det kom til stykket, var de opptatt med noe annet, noe som gjorde at to andre leger hjalp meg i stedet. Assistentlegen som stod for hovedjobben var utrolig omsorgsfull og informerte meg hele veien. Overlegen var en mer tøff og morsom type, som oppmuntret meg på en veldig fin måte. Og så har vi mannen min da, som gjorde det han kunne for å hjelpe meg med drikke og gode ord. Barnepleieren som hjalp til rett etter fødselen var også helt super.

Så jeg må si jeg funderer på å sende et kort eller blomst eller noe for å takke igjen, for dette var helt strålende. Jeg vet at de bare gjorde jobben sin, men likevel, det betydde enormt mye at de var så menneskelige eller hva jeg skal kalle det. Jeg hater sykehus og å føle meg som en pasient, og da er det i mine øyne en bragd å klare å få meg til å føle meg så avslappet gjennom hele prosessen.

Jah, jeg blir fortsatt rørt av å tenke på det hele.

Og så glemte jeg å si at gutten ble født på ettermiddagen og at det tok under et halvt døgn fra første rie til han var i armene mine. Den tiden fløy av gårde, selv da jeg hadde det veldig vondt. Det var som om tidsfølelsen forsvant helt. Og takk for det.

Jeg fikk raskt en følelse av at jeg fint kan føde igjen. Og jeg ble veldig opptatt av å snakke pent om setefødsler, siden veldig mange biter seg i merke skrekkhistoriene. Hvertfall på større sykehus i Norge, når man fyller kriteriene for normal fødsel, skal ikke risikoen være noe større enn ved andre fødsler. Mye fordi man er flinke på setefødsler i Norge og fordi man får enda tettere oppfølging enn ved vanlige fødsler. Når man hører negative historier, får man ofte ikke informasjon om hvorfor ting ikke gikk helt etter planen. Man bør heller ikke lese for mye om setefødsler fra andre land, siden kunnskapen der er en annen. Alt som er veldig sjeldent, blir jo automatisk farligere, slik som de som føder seteleie i andre land, f.eks. fordi man ikke oppdager det før fødselen er i gang.

Og så skjønner jeg at det er "lett" for meg å si at ting gikk så greit siden jeg fikk epidural, noe mange som ønsker det ikke får. Men det var altså ikke sånn at det manglet på smerter ved begynnelse og slutt, men smertene som kom opplevdes som positive og håndterbare. Og så var det selvsagt positivt for meg med den gode pausen epiduralen ga.

[Vera Vinge]

Vi bruker dagene til å bli kjent med den lille, og vi vet nå minst fire ting om ham:

Han elsker å ligge trangt, noe som har gjort bæresjalet til en formidabel suksess.

Han liker derimot ikke stellebordet og lager stort spetakkel hver gang en bleie må skiftes.

Han er en liten dirigent. Liker å ligge og fekte. Om han dirigerer trafikk eller orkester vites ikke.

Han er en skikkelig varm fyr, akkurat som sin far.

Endret 13. januar 2012 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Og så kaller vi ham gjennomsnittsbabyen. Den utregnede terminen var nøyaktig samme dato som ultralydtermin, og så kom han på termindatoen (tror det bare er rundt 3% eller noe som nedkommer på selveste termindagen). Han veide også 1 gram unna snittet for gutter på sykehuset hvor han ble født.

Han passet riktignok på å ikke bli kjedelig og forutsigbar ved å legge seg feil vei da.

[Vera Vinge]

Men noe som direkte sjokkerer meg hva min egen rekonvalesens angår, er kroppen min etter fødselen. Min mor fikk enormt med strekkmerker etter graviditeter, av den typen som går dypt i huden og sikkert var grunnen til at hun fikk en slags hengemage selv da hun var relativt slank. Så jeg har alltid "visst" at jeg ville få de samme utfordringene selv, fordi vi ellers har veldig lik hud.

Men jammen om ikke strekkmerkene holdt seg så å si unna. Jeg kan kanskje antyde noen små ujevnheter på hver side av magen, som kanskje er begynnende strekkmerker, men det er det bare så vidt man ser hvis man studerer området nøye. Og magen min har trukket seg nesten helt tilbake allerede (!). Det er fortsatt en liten hump der, som ikke var der før graviditeten og navlen er litt rar (før var den smal og avlang, nå er den foreløpig rund), men dette er noe helt annet enn hva jeg hadde forventet. Det er tydeligvis vanskelig å vite hvordan genene virker.

Det er ikke det at det er så viktig nå, men jeg tillater meg å glede meg over dette. Da jeg sjekka vekta i dag, var jeg rundt 2 kg over før-gravid-vekt, så jeg kan hvertfall konstatere at kroppens tilstand er ganske ok utseendemessig.

Endret 14. januar 2012 av Vera Vinge

[O'hara]

Så koselig lesning!