Angst for nærhet

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 19 (snart 20), har en fantastisk familie og mange gode venner, egentlig har jeg det veldig bra! Det er bare det at jeg ikke klarer fysisk kontakt med folk, samme hvilke folk så blir jeg nesten uvell; får en slags angstfølelse om de kommer for nære. Om dette er familie, venner, fremmede eller en gutt. Vil få påpeke at jeg aldri har opplevd noe overgrep eller lignende traume (eller noen traume i det hele tatt for den del), min familie har klemt, holdt og kost på meg og mine søsken hele barndommen, vi har sittet på fang under eventyrstund og vi har hatt et helt normalt følelsesliv.

Dere skjønner nok hva jeg mener når jeg sier jeg ikke klarer være nære en gutt... Jeg vil jo så gjerne klemme og kysse på de (enten de er noen jeg holder på med eller en på fest). Mine venner vet at jeg ikke er liker at de er for nære og de respekter det, noen få korte klemmer er det eneste. Jeg føler meg utrygg, kvalm og noe jeg vil karaktirisere som angst (blir tungt å puste, usikker og redd). Det er som regel OK når jeg står side ved side ved noen (feks sitter på kino eller lignende), men når de står ansikt til ansikt til meg, ev tar på meg så kommer denne angstfølelsen. Noen som kan foreslå hva i alle dager jeg må gjøre for å komme over dette? Beklager skriveleifer, ble litt i farten dette

[Gjest Atanih2]

Jeg føler litt som deg, bare ikke så "ekstremt". Jeg har 4 brødre, og vi har alltid fått kos og klem og stryk og kyss på kinnet, til og med til den dag idag (jeg er 20). Men nå når noen kommer litt for nærme, merker jeg fysisk at det er akkurat som en liten skillevegg som dukker opp, og om folk kommer forbi denne, rykker jeg gjerne litt unna. Jeg er virkelig ikke noe klemmemenneske, uansett hvor mye kos jeg har fått opp igjennom. Den eneste jeg føler meg virkelig vel hos når det gjelder slike ting, er kjæresten min. Men om noen kommer litt for nærme, dukker intimsona mi opp

Sorry at det ikke ble noen råd her, men du er ihvertfall ikke alene om disse følelsene!

[AnonymBruker]

Kanskje du har opplevd noe du har fortrengt og ikke husker?

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn som deg TS. Jeg har opplevd overgrep som barn, så tror kanskje det er min grunn da, men jeg hadde nok vært sånn uansett? jeg vet egentlig ikke.

Selv kom jeg fra et hjem med mye kjærlighet, kos og klem, men overgrepet skjedde utenfor hjemmet av en fremmed.

Jeg merker at jeg ikke liker å være nær noen. Jeg hadde et lite forhold da jeg var 22, jeg var veldig forelsket og prøvde virkelig å få det til. Husker jeg gråt noen ganger når jeg hadde sex. Jeg gråt stille da. Jeg ville jo ha det bra med han, og han trøstet meg alltid, men så ble det slutt. Han mente jeg burde gå til psykolog, og at jeg ikke var klar for noe forhold.

Så nå går jeg til psykolog, og håper ting skal bli bedre.

Når du møter en du virkelig liker, så vil kanskje du, TS, akseptere at kjæresten din tar på deg. Slik som Atanih2 skriver over her.

Men om dette ikke går må du nesten oppsøke profesjonell hjelp.

Skader iallfall ikke å prate med fastlegen om dette. Det er viktig å ta tak i problemer før de blir altfor store. For jo eldre du blir, jo værre blir det.

[AnonymBruker]

Kanskje du har opplevd noe du har fortrengt og ikke husker?

nei, aldri.

[AnonymBruker]

nei, aldri.

Ok, men det vet du jo ikke hvis du har fortrengt det.. Men uansett. Du sier du ønsker å være nær noen, men ikke greier det. Altså er det jo ikke en frivillig situasjon du har her. Du bør vurdere å oppsøke psykolog for å bli kvitt denne angsten, det er sikkert noe som kan hjelpe deg. Å foretrekke lite nærhet er jo noe annet. Synd om du skal gå gjennom livet på denne måten.

Snakk med legen din, forklar problemet, be om henvisning.

[Gjest Gjest]

Jeg er også sånn! Får helt pustevansker bare noen sitter ved siden av meg på t-banen... fysj. Ønsker heller ikke at det skal være sånn, jeg drømmer stadigvekk om gode klemmer, men det bare funker aldri. Ble kalt mye stygt som liten, så kan hende det henger igjen derifra.

Ellers har jeg vel egentlig ikke akkurat opplevd overgrep, annet enn et par klåfingrede tenåringsgutter da jeg var ni-ti år gammel, så jeg tror kanskje det bare er slik at noen folk bare... blir sånn, på en måte

[AnonymBruker]

jeg vil tro det er logisk at man opplever dette om man har hatt negative opplevelser tidligere, men jeg har altså ikke hatt det. Det må jo være noe noe galt med meg?

Jeg har vurdert å snakke med legen min ang å få en psykolog, men jeg vet ikke hvordan det fungerer, koster det noe? Er en stakkars fattig student som lever på lånekassen så jeg har ikek råd til noe:P

[Gjest Gjest]

Psykomotorisk fysioterapi kan være noe for deg... handler om å lære seg akkurat de tingene du snakker om, samtidig som du har mulighet til å prate med fysioterapauten. Du har full kontroll, og setter grenser som du føler for. Du må få henvisning av legen din

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg gikk til fastlegen da jeg ikke orket å ha det sånn lenger.

Jeg fortalte henne akkuratt hvordan det var, og hun søkte psykolog/psykiater til meg. Å få hjelp av det offentlige innebærer ofte lang ventetid. Får du hjelp av det offentlig, betaler du en egenandel på 1800 tror jeg? SÅ viss det koster 300 pr time, så betaler du bare for 6 timer hos psykolog og lege. Etter den 6.timen får du frikort og kan gå til psykolog og lege gratis resten av året.

Jeg vil anbefale å gå til fastlegen nå, for uansett vil du ikke få time hos psykolog/psykiater før til jul eller på nyåret. Ventelisten er laaang!

Det lønner seg kanskje for deg å få time på nyåret, så har du et helt gratis år når du får frikortet.

Om du får time i november, så må du betale for timene frem til jul, og likevel begynne å betale for nye timer på nyåret siden frikortet bare gjelder fra 1.jan til 31 des.