"familie <3"

[Gjest Noevik]

Innlegget handler om å bli såret, skuffet og lei over sin familie. De man trodde man kunne stole på og være ærlig med. Jeg ble direkte skjelt ut av en av mine søsken fordi jeg sa i fra om at jeg følte at min kjære og jeg ble urettferdig behandlet, jeg var hverken frekk eller sur men sa det som det var. De kalte meg hysterisk og barnslig. Nå skal hele søskenflokken samles i kveld og jeg har ikke fått beskjed. Fant det ut på FACEBOOK! det er lov å samles uten meg, selvsagt. Men det er et treff vi hadde pratet om for lenge siden, de visste godt at jeg ville være med. Jeg blir bokstavelig talt behandlet som en liten dritt, jeg føler de psyker meg ut. Jeg er minst i søskenflokken og dette er noe jeg har erfart siden jeg var liten. Nå er jeg snart 30 og det pågår fortsatt! nå orker jeg ikke mer og har bare lyst å kutte de ut 100 prosent. Kommer ikke til å si noe men kommer til å slutte å prøve, prøve og prøve. Jeg har ikke sett det selv før nå, hvor dårlig jeg blir behandlet. Har pratet med venner om det og de responderte med at måten de behandler meg er helt uakseptabelt. Da gikk det opp for meg. Det er så utrolig vondt... Det rare er at til og med min forlovede føler seg psyket ut, som om vi er de mest uansvarlige og barnslige menneskene i familien. Det er ikke sant, vi er voksne ansvarlige mennesker. Av og til føler jeg at de gjør det av ren misunnelse, ikke fordi jeg mener jeg er "noe" men fordi det er den eneste grunnen jeg kommer på.

Nei, dette er pyton! Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget men må bare lufte meg litt.

[Plommetreet]

JEg synes du er sterk. Man skal ikke klenge seg fast til mennesker som ikke tilfører en glede. Man er sin egen lykkessmed og da må man av og til ta noe vanskelige valg.

Jeg kjenner fler som har brutt med familien. Det har helt tydelig vært tøft for dem, men utfallet har vært riktig. De føler seg bedre, er gladere, orker mer og i det hele tatt!

Blod er ikke tykkere enn vann! Ikke alltid.