Meg=Mobber (lang)

[AnonymBruker]

Tenkte det kunne vært greit å vise hvordan det var/er på den andre siden. Jeg forstår at å bli mobbet må være grusomt - men det er så mye tullete tolkninger på hvorfor mobbere mobber så her er min side av saken.

Jeg var en helt normal unge, i overkant kreativ kanskje når jeg gikk i barnehagen har jeg fått høre og foreldre og ansatte hadde tydeligvis store forhåpninger til meg. Plukket opp på små ting hele tiden som gjorde at jeg virket kjapp, smart og villig til å lære.

Første skoledag gikk ikke helt som de hadde planlagt. Pappa sier at han fortsatt aldri har sett en så skuffa og lite interesert unge i hele sitt liv som når jeg dro skolesekken lags bakken på vei hjem første dag - dagen da alle syntes det var nytt og spennende syntes jeg det var som å bli satt i fengsel.

Jeg var beskyttende ovenfor de vennene jeg hadde, men ellers var jeg ganske rolig helt til 6. klasse. Jeg var ofte i dårlig humør, foreldrene mine hadde det ikke bra sammen og hadde ikke hatt det lenge. De "holdt sammen for barnas skyld", men jeg så og hadde sett lenge hvordan de hadde det og jeg ble bare sur, irritert over at de på død og liv skulle holde sammen og så "skylde" på oss ungene (uten at de noen gang sa det, men barn får med seg mer enn man tror via samtaler, kroppspråk o.l)

Jeg var lei, hatet skolen som prøvde å dytte meg ned i en A4 boks. Jeg hadde både litt lese og skrivevansker og dyskalkuli (den sistnevnte fant de ikke ut om før jeg var 20). Lærere som fortalte meg at 'jeg kunne hvis jeg ville'og det nyttet ikke å forklare dem at jeg ville, jeg bare fikk ikke til.

Hobbier ble et mas, venner ble et mas og jeg hadde for lengst sluttet å bry meg om noen, om noe. Hvis jeg ikke brydde meg om å gå ut, ikke brydde meg om å se tv, ikke brydde meg om ting, leker, goder osv, så hadde ingen noe å straffe meg med. Uansett hva de sa, uansett hva de gjorde så brydde jeg meg ikke. Jeg kunne ligge i timesvis på gulvet å titte i taket uten å kjede meg, for jeg brydde meg rett og slett ikke.

Det var da 'mobbingen' kom in. Jeg var alt sur og brydde meg ikke om noe, det var et ork nok å holde kontakt med venner, virke interesert og følge opp hobbier jeg hadde liten til ingen glede av. Men så skulle da disse 'drittungene' (som jeg tenkte da) komme å plage meg i tillegg?

Den første var en jente som sikkert bare ville være venner med meg og de 2 vennene jeg egentlig holdt meg med. Vi var bare ikke interesert, de andre to bare smilte men slang litt med leppa når hun ikke hørte, jeg ville bare at hun skulle slutte å plage meg. Ingen kunne TVINGE meg til å være venn med noen jeg ikke ville være venn med.

Jeg snakket ikke med henne og ga henne tegn på at jeg ikke ville bli venn med henne. Jeg var sliten og hun var rar, oppmerksomhet syk og på en søken etter en godkjenning som jeg ikke hadde ork til å gi. Når det ikek virket som det fungerte så ble jeg lei og fortalte henne rett ut at 'du er rar, jeg liker deg ikke, SLUTT å følge etter meg'. Jeg var kanskje i overkant aggresiv, og gjentok megselv flere ganger, følte at jeg måtte banke det inn i hodet hennes.

Hun var rar (jeg står ved det ennå), og hun sluttet ikke. Synes litt synd på henne også, hun hadde ingen venner men jeg hadde ingen tid, og de rundt meg plukket så fort opp på hva jeg sa, var så raske i å være enige og plutselig mente alle hun var rar, alle mente hun var plagsom og ingen likte henne. Jeg ble en slags ufrivillig leder, men jeg orket ikke bry meg.

En time hvor alle kunne sitte som de ville, satte hun seg helt alene i et hjørne og læreren spurte hvorfor hun satt alene. Hun sa da (tøff egentlig som hun var) at hun ikke fikk lov av meg (Følte ikke at jeg ene og alene fortjente den, bare fordi andre plukket opp på min mening), dette sammen med at hun hadde 'klaget på meg' før gjorde selvfølgelig så lærere og rådgivere og det som var ble dratt inn, og jeg fikk enda mer å tenke på, måtte orke å svare for.

Jeg ble så sur, jeg hadde bare ikke lyst til å være vennen hennes, og for det ga hun meg så mange ekstra problemer. Jeg var frustrert, og sint.. på henne. Skjønte hun ikke at jeg kanskje ikke klarte? Jeg beit tenna sammen, hørte på all pratinga, mottok all kjeften og det eneste jeg kunne tenke på var 'Don't get angry, get even' - hvis hun ville være den lille svake så skulle jeg faen meg vise henne hvordan å være liten å svak var.

Jeg ga henne håp, jeg kom med henne hjem fra skolen. Snakket med henne en liten stund, bygget opp en slags trygghet før jeg slapp henne for en tilfeldig bagatell av noe slag. Plukket ut noe hun sa, eller en mening hun hadde og brukte det som falsk grund for at jeg frøys henne ut igjen. Jeg viste jo at de fleste alt fulgte det jeg sa, mente det jeg mente og da ble det fort alles mening at henne ikke fikk være med på noe, ikke ble snakket til og hvis hun prøvde å nærme seg så fikk hun beskjed om akkurat hvorfor, som da alle var småting fordi jeg ville at hun skulle gruble like mye som meg, analysere hver setning og SLITE som jeg gjorde siden hun var delvis skyldig i min "smerte". Hun var helt alene i 2 år på skolen etter det. Jeg krevde ikke å kontrolere noen, de var som sauer (i min mening, de var for late til å gjøre opp egen mening).

Ungdomskolen kom og gikk nesten, jeg var den samme. Samme problemer, bare mye mer pes for det for nå fikk vi jo karakterer og jeg støyk jo matte, fikk 2 i naturfag som har mye matte i seg og fikk igjen beskjed om at 'jeg kunne hvsi jeg ville' og at jeg bare var 'lat og skolelei'. Jeg hatet dem alle, hatet dem fordi de ikke forsto. Fordi de IKKE VILLE forstå.

Jeg var ikke en av de populære jentene som kniste rundt, jeg var den alle kjente fordi alle kom å fortalte meg alt fordi de viste jeg hadde null interesse av å spre det (det meste). All informasjon fra alle gjorde at jeg viste så mye om så mange og det som ga meg ekstra å tenke på, de som trengte seg inpå meg når jeg ikke hadde mer å gi - ble fort fryst ut. De var ikke alene nå, det var flere av dem, som regel. Jeg var slem, jeg inrømmer det, jeg var bare så sint og det var så enkelt, de bare satt der og tokk imot. Å dumpe på dem var som å få skreket ut, høyt.

Foreldrene mine skildte seg siste året på ungdomskolen og i en 6. mnd tid gikk det bedre. Det var roligere hver for seg, det at mamma var knust og jeg nesten måtte stelle med henne var ikke en byrde. Det høres vondt og egoistisk ut, men jeg mente at det var bedre at hun var lei seg en stund enn at jeg og søsken skulle ha det vondt i mange år.

Når "ferien" på 6. mnd var over så kom det selvfølgelig noe nytt. Nye samboere til begge foreldre som mente at de skulle oppdra meg og søsknene mine på nytt. Jeg var blitt 16-17 nå så kunne fint slutte å være mye hjemme, eller bare låse meg på rommet for å komme meg vekk fra disse nye monstrene som kom å hylte og skrek. For disse som ikke kjente meg i det heletatt men likevel trodde at de kunne 'ordne dette', for disse som ikke var bra nok for mine foreldre.

Det sitter ennå, følelsen av at alt knuser rundt meg er her ennå. jeg sliter fortsatt med å bry meg om noe, har gåt flere linjer på videregående uten at jeg er blitt mer klok på hva jeg vil bli, fordi ingenting intereserer meg.

Jeg formulerte det sånn. "Jeg vil ikke dø, men jeg vil ikke leve. Uansett om jeg ser for meg det helt utenkelige med penger, suksess osv .. eller det helt ekstreme å bo i en pappkasse på gata, så virker det meningsløst og ikke fristende."

Hver gang jeg føler noe som helst, er det en stemme i hodet som skriker "Gi faen". Og det er det jeg gjør - men også med mennesker. I tillegg så har jeg tydeligvis noe ved meg som gjør at folk tar etter mine meninger så jeg er vel fortsatt en mobber i dag. Til vanelig og på jobb. Jeg velger ikke ut en hakkeskylling, skyllingen finner meg. Virker som litt trengene og sårbare mennesker trekkes mot meg og jeg orker det ikke, vil det ikke og jeg har kommet i et mønster hvor jeg bare blir slem for å få dem vekk, bort. Og om de ikke hører på så frys dem ut - få dem til å forstå at de ikke er velkommen rundt meg.

Jeg går ikke i detaljer om hvor slem jeg var, om hvor mye vondt jeg sa for å få andre vekk fra meg, men det forstår dere vel siden det er snakk om mobbing.

LM

[Gjest Rosemor]

Jeg leser det du skriver, og jeg lurer på hva du ønsker å oppnå med dette innlegget?

[Gjest strykebrett]

Skjønner heller ikke hva du er ute etter med innlegget. Hvis det er sympati så slår det feil i alle fall. Hvis alt er så innmari pes og ork (stakkars deg som måtte drive med hobbyer og ha venner, buhu liksom) så skjønner jeg ikke at du gidder å plage folk akkurat.

[NovaFlare]

Kom deg til legen, har du forsøkt antidepressiva? Du kunne kanskje hatt fordel av det. Det er ingen unnskyldning for å være stygg mot mennesker, jeg har personlig opplevd 100 ganger "verre" ting enn du har i følge dette innelegget. Likevel er jeg utrolig snill mot folk og er blid bestandig. Du skylder iallefall folk rundt deg å prøve å fikse opp i problemene dine, som sikkert er noe mentalt, siden du lar det gå utover andre. Snakk med fastlegen din.

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør kontakte en psykolog. Livet skal ikke være slik at alt er et ork og at en ikke finner glede i noe. Du har vært slik i kanskje 10 år nå og det er ikke normalt. Det kan tenkes at du er deprimert, har dystemi eller kanskje en personlighetslidelse. Det er ikke normalt å ikke kjenne glede i livet, ikke ønske å ha hobbyer etc.

Men hva du vil med innlegget har jeg også vanskelig med å se. Den andre siden av saken? Du hadde det vondt, du hadde foreldre som sleit, du var sint, det var kjefting og mas hjemme og nye søsken... slik har vi det alle. Ungdomstia er silk for alle, vi har det alle kipt, vondt og er leie av alt, men det er likevel ikke alle som mobber av den grunn. Det er ikke alle som fryser andre ut og er slemme selv om vi selv har det vondt... Så hva er egentlig den andre siden av saken som du snakker om?

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør kontakte en psykolog. Livet skal ikke være slik at alt er et ork og at en ikke finner glede i noe. Du har vært slik i kanskje 10 år nå og det er ikke normalt. Det kan tenkes at du er deprimert, har dystemi eller kanskje en personlighetslidelse. Det er ikke normalt å ikke kjenne glede i livet, ikke ønske å ha hobbyer etc.

Men hva du vil med innlegget har jeg også vanskelig med å se. Den andre siden av saken? Du hadde det vondt, du hadde foreldre som sleit, du var sint, det var kjefting og mas hjemme og nye søsken... slik har vi det alle. Ungdomstia er silk for alle, vi har det alle kipt, vondt og er leie av alt, men det er likevel ikke alle som mobber av den grunn. Det er ikke alle som fryser andre ut og er slemme selv om vi selv har det vondt... Så hva er egentlig den andre siden av saken som du snakker om?

[Gjest kliss]

Sier det samme som de andre her, hva vil du egentlig fram til?

Skjønner ut i fra det du skriver at du har hatt det vanskelig. Du er et "skilsmissebarn" og det skjønner jeg har skapt problemer for deg. Men du er faktisk langt i fra alene. VELDIG mange opplever det samme. For å være helt ærlig så bryr jeg meg ganske midt i ræva jeg også om veldig mye. Bryr meg spesielt fint lite om folk som er bitre, sure og jævlige mot andre fordi det er så jævlig synd i dem. " ÅÅ stakkars meg mora mi horer rundt og faren min forlot oss". JAVEL???

Jeg har opplevd mye jævlig jeg også, sikkert mer "traumatisert" enn et skilsmissebarn, men i motsetning til deg så har de dårlige erfaringene jeg har hatt gjort meg til en bedre person. Jeg kunne aldri finne på å være stygg mot andre mennesker selv om jeg ofte synes de er masete eller jeg ikke er spesielt sosial av meg eller interessert i spesielt mye over hodet. Hva med å bare holde en lav profil, holde kjeft...... osv???

Jeg tror ikke nødvendigvis det du har opplevd er årsaken til at du har vært en mobber. Tror det har mye med deg som person og din personlighet å gjøre også. Dessverre.

Snakk med en psykolog og få hjelp for det du sliter med, for det høres uansett ikke lett ut å ha det slik som du har det.

[AnonymBruker]

Det var for å vise den andre siden av saken, som ikke bli fotalt så ofte. Var på ingen måte ute etter sympati og det har jeg aldri ville ha heller.

Er foresten mulig jeg trenger hjelp men det har jeg fått beskjed om av fastlegen at jeg ikke får fordi jeg er ikke syk nok (var vist et feil å si at jeg ikke vil dø, for da spiller det ingen rolle), men det er kanskje det jeg ville frem til. At jeg trenger og trengte hjelp.

Og til deg som babler om skilsmissebarn, hadde jeg bare fått lov å være det LITT før. Men jeg skylder ikke på det, jeg skriver flere steder om hvordan jeg sliter med hverdagslige ting helt fra jeg var barn, men du som alle andre blir sur pga måten det blir gitt uttrykk for istedenfor å prøve å forstå det (eller ihvertfall i tilleg til).

DERFOR kommer det alltid til å være mobbere, også fordi fantastiske mennesker dere som ikke kan skjønne hvordan folk kan reagere slik og ikke går dypere.

[Gjest Gjest]

DERFOR kommer det alltid til å være mobbere, også fordi fantastiske mennesker dere som ikke kan skjønne hvordan folk kan reagere slik og ikke går dypere.

Det jeg ser, er et voksent menneske, som ikke tar ansvar for sine handlinger, men som legger alt ansvar over på samfunnet, foreldre, skole, og ikke minst mennesker som "ber om å bli mobbet".

At du som barn og ungdom var en mobber er greit nok, det er mange av dem, og de fleste vokser det av seg.

Men at du i voksen alder ikke angrer på at du gjorde andre barns liv til et helvete, og at du har fortsatt mobbingen i voksen alder, bare fordi du mener du blir oppsøkt av "hakkekyllinger" som "ber" om å bli mobbet...

Du har hele livet vært avhengig av å tråkke på andre for å føle deg bedre selv, og det er synd, ingen barn skulle ha behov for å føle det slik..

Men problemet er at det virker som om du fremdeles, i voksen alder, ønsker å ha det slik, og det er det jeg reagerer på.

[Plommetreet]

Mobbin er liksom ikke greit. Uansett hva bagrunnen din er. Synes ikke noe synd på deg asså.

[Gjest Gjest]

Det at du bakoverrasjonaliser dine handlinger ved å skylde på andre synes jeg er et sundthet's tegn. Hadde du hatt null empati og medfølese hadde du ikke tatt deg bryet med å gjøre dette. Synes det var et bra innleg jeg. Har blitt mobet og fryst ut. Det er ikke dette som gjorde at jeg er blitt manuplativ, kald, uten empati og medfølse for andre. Men det var fint og kunne skylde på dette i starten. Yo go girl

initialene "lm" tipper jeg står for Line Marie just my guess.

[AnonymBruker]

JEg sleit også med ting fra en veldig ung alder med dødsyk far som døde da jeg var på tampen av puberteten, en mor som drakk, ingen venner som brydde seg, og så skulle i tillegg en sånn som du komme å forpeste hverdagen min bare fordi du kunne?

Føkk off sier nå jeg. Din side av saken er bare en ansvarsfraskrivelse. Mange har en tøff oppvekst, men klarer å oppføre seg som folk for det!