Venninner

[AnonymBruker]

Venninner som blir venninner med "dine" venninner

Jeg synes ikke alltid dette er like lett å forholde seg til. Jeg liker å holde noen grupper venninner adskilt hvis dere skjønner, slik at jeg kan bytte "miljø". Dessuten vet man aldri hva som skjer med en venninne, kanskje blir man uvenner eller har ikke så god kontakt lenger, og da kompliseres jo det hele hvis den man er blitt uvenner med har et godt forhold til "dine" venninner.

Før blandet jeg alltid rubbel og bit av venner, men etter at jeg nylig har kommet på kant med en venninne som har blitt venninne med så og si alle mine venninner har jeg nesten ikke venner igjen! Hun er ekstremt manipulerende og krever av våre felles venner at de må velge mellom henne og meg, og blir sur hvis de har kontakt med meg. Så jeg har brent meg litt på å blande venninner kan du si..

Hva synes dere om det å blande venninner?

[Gjest Maria]

Er i den situasjonen selv at min tidligere bestevenninne og en annen venninne av meg er blitt veldig nære venner, det føles litt sårt å føle seg ekskludert.. men en har jo ikke enerett på folk heller..

Har tenkt mye på dette selv i det siste.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg blander venner, som du skriver.

Men jeg ser heller ikke problemet med at vennskap glir fra hverandre, flyttes, endres, går tilbake til sin opprinnelige form. Det er naturlig at vennskapsforhold endres over tid (noen blir, andre forsvinner, man er bedre venn med venninne1 i dag og venninne2 i morra)

Men jeg er også i et miljø som er bevisst anti-dramatikk. Så hvis jeg krangler med venninne1 vil venninne2 aldri ta parti, men heller prøve å trekke seg unna til konflikten er løst og alle kan snakke fritt sammen igjen.

Å måtte velge side i diskusjoner/krangler er unødvendig og kan ødelegge gruppeforhold.

[Gjest Melina*]

Jeg synes det er helt greit. To av mine bestevenninner ble gode venner via meg, og jeg har fått to gode venninner via en av mine bestevenninner. Hvis jeg skulle skilt vennene mine for å hindre at de ble kjent, hadde det føltes unaturlig. Jeg er veldig glad i vennene mine, og selv om de kjenner ulike sider ved meg, synes jeg det er fint at de treffes noen ganger. Det er litt lettere å si til bestevenninna at "I dag møtte jeg X og X" når hun vet hvem de er.

[Mia99]

det er vel bare bra at vennene blir kjent med hverandre?

[AnonymBruker]

Som regel skal det jo gå helt fint og bare være koselig.

Men jeg hadde to gode venninner. Den ene bestevenninne om man kan kalle det for det. De kjente ikke hverandre, og naturligvis ble de kjent med hverandre. Hun ene ble jeg kjent med gjennom en annen venninne(x). Jeg begynte å omgås henne nye da, og hun kunne fortelle meg at hu andre(x) baksnakka meg og at jeg ikke måtte tro på alt hu sa osv. Jeg gikk fem på, og kutta ut hu forrige(X) for hvorfor skulle hun nye ha guts til å snakke sånn om hu andre om det ikke var sant? Så hadde jeg en annen venninne(y) som hu også kjente litt gjennom jobb. Da hu fikk vite at vi også brukte å omgåes, så begynte hu å snakke dårlig om henne(y), og jeg gikk igjen fem på og trodde henne, og trakk meg unna henne(y) også. Vi ble veldig gode, nære venninner, men jeg reagerte litt på at hu baksnakka alt og alle hele tida. Jeg ble litt lei av det, men siden vi trivdes så godt ilag og hadde så like interesser så overså jeg det. Så introduserte jeg henne for min bestevenninne da. Ikke lenge etter begynte kontakten med bestevenninna mi å gli ut. Jeg hørte svært lite fra henne mer. Plutselig så hørte jeg ikke noe fra hun andre heller. Og jeg fant ut at de to begynte å treffes sammen, og begge hadde kutta ut meg, og da skjønte jeg at hun ene venninna mi måtte ha snakka om meg til den andre venninna mi slik som hu snakka om de andre venninnene mine. Hun løy for å få alle for seg selv. Så der satt jeg alene, uten anledning til å helt vite hva som skjedde, hva som ble sagt om meg, men jeg skjønte at NOE hadde blitt sagt om meg siden hun kuttet meg ut. Så jeg er heretter skeptisk til å blande venner. Uansett, gode venninner kutter deg ikke ut uten videre sånn der. Og jeg fikk virkelig se hvor falskt det mennesket er. Såvidt jeg vet, er de to fortsatt venninner. Men hun er en splitt og hersk-person og er egentlig glad i dag for at hu ikke er noen "venninne" lengre slik som hu viste seg å være.

[AnonymBruker]

Har brent meg på det jeg og...flere ganger gjennom livet.

[Gjest Gjest]

For meg er det slik at mine veninner møter mine veninner, noen av dem blir gode venner, andre ikke. Jeg føler meg kjempepriviligert når jeg kan treffe flere av mine veninner samtidig, og alle har det hyggelig. Forstår ikke hvordan det skal bli et problem; jeg krangler svært sjelden med veninner, og om jeg gjør det snakker jeg direkte med den det gjelder.

[AnonymBruker]

Har brent meg flere ganger på dette.

Å blande venninner fungerer aldri for min del....

[AnonymBruker]

Forverrer ikke facebook dette problemet?

[<CupCake>]

Jeg blander IKKE venner..

Har en 4-5 grupper med venner.

Grunden er annen da..

(1) Har en vennegruppe med typen.. (den gruppa er fra der typen bor, så den står alene alltid uansett )

(2) Har en gruppe venner som aldri møter typen fordi typen ikke liker dem..

(3) Har en gruppe som verken liker typen eller gruppe 2.

(4) Har en som ikke liker gruppe 3, men går ok over med gruppe 2 (men de møtes sjelden)

(5) Har en gruppe som ikke går med gruppe 3 eller 4, men går greit med 2

Fryktelig komplisert dette

Endret 14. august 2010 av <CupCake>

[AnonymBruker]

Jeg er ikke eiesyk ovenfor mine venner, og vil gjerne at alle skal gå overens. Så her presenteres alle for hverandre, så får de selv velge om de liker hverandre eller ikke. Stort sett går det veldig bra, og jeg trenger ikke tenke på hvem jeg inviterer på fest ifht hvem som går sammen og ikke.

[Gjest my]

Høres ut som TS har behov for å kontrollere vennene sine- og holde de fra hverandre så hun kan unngå at de av og til er enige seg i mellom om at de er uenige med henne.

Har ikke andre rett til å bestemme ting selstendig og ha frie venneforhold til hverandre uten at ting blir regissert av en i vennenettverket?

Mister man kontakt med folk pga uenighet - så var de ikke gode venner til å begynne med. Da kan man vel klare seg uten?Og akseptere at hvis alle dine venner slutter å like deg/det du har gjort/sagt- da var du kanskje en bitch.

Er det ikke stressende å dirigere vennene sine hele tida og passe på at de ikke blir kjent og finner ut at de liker hverandre?

[MissStiles]

Jeg har ofte introdusert mine venner for hverandre. Om de har lyst til å bli venner og møtes uten meg, så skal de få lov til det. Bare hyggelig om noen av vennene mine finner tonen med hverandre.

[Gjest Gjest]

Er dette et fenomen som har noe med alder å gjøre? Eller er jeg en sær einstøing...? Jeg er 38 og har aldri hatt venninner/venner fra langt tilbake fordi jeg har flyttet så mye.

Jeg har hatt mange bekjente, men ingen som varer over tid, og ingen som henter frem meg først når det er noe. Jeg er selvstendig og føler meg ikke ensom, da familien tar mye tid, og jeg er vant til det. Kjenner litt på det at jeg aldri har noen å reise på tur med, eller blir invitert av noen. Det innrømmer jeg.

Men det bare "er slik", har alltid vært slik. Mannen har en del venner og jeg treffer dem av og til igjennom ham.

Jeg har vel en venninne, men jeg tror ikke at hun ser på meg som noe mer enn en i sin omgangskrets for å si det slik. Og jeg er nok ikke på lista når det kommer til familiære ting. Da er det de hun har vokst opp sammen med etc. som gjelder.

Et resultat er at jeg ikke ofrer så mye energi på andre mer. Jeg brukte mye tid på det før. Men oppdaget at det ble aldri gjengjeldt alikevel. Jeg ble aldri innlemmet eller invitert. Nå er jeg lite interessert fordi det stjeler energi fra meg, og det har jeg lite av i utgangspunktet med stor omsorgsbyrde for familie og lite avlastning. Men jeg ER litt lei meg for at jeg ikke har noen å invitere når jeg blir 40 om kort tid..innrømmer det.

Fler som meg? Jeg finner det underlig med disse diskusjonene om venner som om det gjaldt "forhold". Jeg er liksom en liten klode som sirkulerer i rommet for meg selv.. og treffer på noen innimellom.

[Rosalie]

Er dette et fenomen som har noe med alder å gjøre? Eller er jeg en sær einstøing...? Jeg er 38 og har aldri hatt venninner/venner fra langt tilbake fordi jeg har flyttet så mye.

Jeg har hatt mange bekjente, men ingen som varer over tid, og ingen som henter frem meg først når det er noe. Jeg er selvstendig og føler meg ikke ensom, da familien tar mye tid, og jeg er vant til det. Kjenner litt på det at jeg aldri har noen å reise på tur med, eller blir invitert av noen. Det innrømmer jeg.

Men det bare "er slik", har alltid vært slik. Mannen har en del venner og jeg treffer dem av og til igjennom ham.

Jeg har vel en venninne, men jeg tror ikke at hun ser på meg som noe mer enn en i sin omgangskrets for å si det slik. Og jeg er nok ikke på lista når det kommer til familiære ting. Da er det de hun har vokst opp sammen med etc. som gjelder.

Et resultat er at jeg ikke ofrer så mye energi på andre mer. Jeg brukte mye tid på det før. Men oppdaget at det ble aldri gjengjeldt alikevel. Jeg ble aldri innlemmet eller invitert. Nå er jeg lite interessert fordi det stjeler energi fra meg, og det har jeg lite av i utgangspunktet med stor omsorgsbyrde for familie og lite avlastning. Men jeg ER litt lei meg for at jeg ikke har noen å invitere når jeg blir 40 om kort tid..innrømmer det.

Fler som meg? Jeg finner det underlig med disse diskusjonene om venner som om det gjaldt "forhold". Jeg er liksom en liten klode som sirkulerer i rommet for meg selv.. og treffer på noen innimellom.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette innlegget. Jeg har alltid vært en enstøing, med stor bekjentskapskrets og veldig få venner. Og vennskapene har ikke vært sterkere enn at de har blitt brutt når jeg har flyttet på meg eller begynt på en ny epoke i livet.

Nå skal det sies at jeg de siste årene faktisk har fått meg noen venninner som jeg tror kommer til å følge meg om ikke resten av livet, så i mange, mange år.

"Jeg er liksom en liten klode som sirkulerer i rommet for meg selv.. og treffer på noen innimellom." er veldig beskrivende.

[Sæzzy]

Jeg blander venner jeg. Min gode venninne ble venninne med en annen venninne av meg, men de eksluderer ikke meg for det.

Disse to venninnene igjen blander aldri meg inn med deres venninner, trolig fordi de vil ha flere miljøer å henge i.

I og for seg greit, men det har fått meg til å lure på hvorfor jeg da skal blande venninner, når ingen av de blander meg med deres venninner igjen.

[AnonymBruker]

Dette opplever ikke jeg. Jeg har blitt kjent med to venninner gjennom samme miljø. Opprinnelig traff vi hverandre alle tre sammen, men de to andre tar så lite initiativ til disse felles møtene, at det er oftere at jeg bare treffer dem hver for seg. Synes det er hyggelig at vi treffes to og to også, men samtidig ville jeg også synes det var hyggelig å være en gjeng oftere. For eksempel er det litt morsommere å gå tre jenter på byen enn bare to. Men men, man kan jo ikke mase på folk heller, så de får bare gjøre som de vil...

[AnonymBruker]

Takk! :D

[Gjest bazibaz]

Jeg har nesten ikke venninner, men jeg ser ikke noe problem i at de jeg har kommer overens. Når det gjelder kompiser blandes de om de passer sammen. Men jeg har venner i mange forskjellige miljøer, og alle kommer ikke like godt overens fordi de rett og slett ikke har mange av de samme interessene. Ser imidlertid ikke noe problem med å introdusere de for hverandre. Og jeg har aldri brent meg på det.