Når 3 blir en for mye...

[Gjest Maria]

En av mine (tidligere) beste venninner har blitt "bestevenn" med en annen venninne av meg.. føler meg som femte hjul på vogna Ikke er vi tenåringer heller, men 26 år gamle..

For å gjøre en lang historie kort: jeg og B møtte hverandre på ungdomsskolen, har vært som erteris siden. Vært med hverandre flere ganger i uka i mange år, funnet på alt mulig sammen. Snakket nesten daglig på telefon. Etter jeg fikk mitt andre barn var jeg syk en god stund etter fødselen (og i svangerskapet), kunne ikke være med på så mye. Men er som før igjen nå da, dette er flere år siden.

I denne perioden begynte B og være mye med en annen venninne av meg, A. De fikk begge sitt første barn i 2008, samme kjønn og alt. Jeg har 2 jenter og de fikk hver sin gutt. I begynnelsen spurte de meg om å være med på ting, men etterhvert dabbet det mye av..

Nå føler jeg at jeg bare blir bedt når de "må" be meg, som til bursdager feks. Når vi en sjelden gang er sammen som trio, snakker de om alt de har gjort de siste månedene. De har vært på ferie sammen, på tivoli med barna, på middager, besøk, kino osv. Jeg blir aldri bedt.. har bedt dem hit 2 ganger dette halvåret, men da passet det ikke. Hun ene kom alene den ene gangen da. Skal nevnes at jeg har kontakt med en av dem av og til på tomannshånd.

Når vi først er sammen er det jo koselig da, og de er hyggelige, det er ikke det. Men når de snakker om turen de var på feks får jeg en vond følelse inni meg.. føler meg uviktig og uinteressant. Har alltid fått høre at jeg er hyggelig og sympatisk av andre, så hvorfor er det blitt sånn?? Når jeg kommer hjem kan jeg sette meg til å grine.. grubler og tenker.

Uff, måtte bare ha det ut. Trodde venninneproblemer hørte fjortistida til, men tydeligvis ikke..

Konfliktsky er jeg også, så jeg tør ikke si noe. Har jo ikke enerett på folk uansett..men merker at jeg irriterer meg over spesielt hun ene venninna mi, føler hun har tatt min plass..

Hvordan skal jeg egentlig forholde meg til dette?

[Gjest Venelite]

Jeg vet ikke om du evt er enig med det jeg skriver eller føler det høres riktig ut men jeg vil bare si noe fra den forståelse jeg har fått fra å lese dette, mulig det blir litt rotete men.

Jeg skjønner deg godt, men det kan hende det har vært vanskelig for dem å ha kontakt med deg og av diverse grunner, du har bedt dem 2 ganger det siste halvåret og det høres ikke så mye ut, jeg skjønner du blir lei deg når du ikke blir bedt med på ting, men kan hende det er en misfrståelse inne i bildet også. Ofte når man begynner å få sånne tanker så er det mange som trekker seg litt unna uten at de merker det så mye selv og setter seg heller ned og grubler, jeg tror det vil gå bra om du tar et tak i det selv nå og ber de over en gang til, si til dem at du savner å ha mer kontakt og om ikke alle tre kan finne på noe, vær inkluderende, kom med forslag, det at de prater mye om det de har gjort er fordi dere mest sannsynlig har sklidd litt fra hverandre og trenger å gjenoprette mye av kontakten. Neste gang de prater om ting de har gjort så si noe som "det hørtes jo hyggelig ut, kanksje vi alle tre skulle tatt oss en tur til blablabla" (noe sånt ), da får de inntrykket av at dere har felles interesser og at det er en fin ting å inkludere deg. Jeg tror du tenker for mye negative tanker, for ofte handler det ikke om at de ikke vil inkludere deg men at dere har sklidd fra hverandre, kanksje de føler de møter liten interesse fra deg, det kan være mye som spiller inn som du kanksje ikke har tenkt over, fra nå av bare vis ekstra mye at du ønsker å være en av veninnene og ta iniativet til ting, så håper jeg at ting bedrer seg =)

[Gjest Maria]

Du har sikkert rett i mye av det, det er bare litt vanskelig å se seg selv utenfra av og til.. lettere å tenke "det er alle andre det er noe galt med, hvorfor vil ingen være med meg" når en blir nedfor og frustrert..

Har prøvd å ta mer initiativ enn før, skriver feks mye oftere meldinger osv, får se om det bedrer seg etterhvert.. ikke vet jeg.

[Lillemeg25]

Jeg skjønner deg godt. Jeg og besteveninna mi(eller er x bestevennine nå) har vært bestevenner siden 6 klasse. Da vi begynte 1 året på vgs kom vi ikke i samme klasse. Dessverre. Hun fikk god kontakt med en jente i klassen sin. De hang MYE sammen. Gikk sammen vært friminutt og begynte å gå sammen på fritiden å. Tok ikke lang tid før de ble veldig close. Jeg følte meg veldig utafor og helt glemt av henne. Hun gikk bare med henne. Ikke noe gøy. Hver gang jeg spurte om vi skulle finne på noe fikk jeg bare samme svar. Nei jeg skal ut med xxxx. De hang så mye sammen at jeg ble veldig sjalu. Det hendte at vi 3 gikk sammen men jeg var helt klart femte hjul på vognen kan man vel si. Å hun nye bestevennina hennes hadde jeg ikke noe til overs for. Vi var helt forskjellige og hadde ikke så mye å prate om. Vi passa ikke sammen så var vanskelig å skulle gå med hun å. Ble selvfølgelig utrolig lei meg men var ikke så mye jeg kunne gjøre. Da jeg så hun hadde lagt ut bilder av de på nettby var det vel og skrev under bilde: jeg og min bff så skjønte jeg at jeg hadde mista ho

Jeg vet ikke helt hva du bør gjøre. Jeg skjønner deg. Vet det ikke er noe gøy

[~white lady~]

Jeg skjønner hvordan du føler det.

For min del så mista jeg litt kontakten med vennegjengen etter at jeg fikk en unge. De andre er single og barnløse fremdeles, studerer og jobber litt om hverandre, reiser rundt i verden, på konserter, etc.

Jeg er mer rotfast, for å si det sånn. Man kan ikke bare ta avgårde når man har ansvaret for en liten en. Jeg er også i fast jobb, og har samboer. Med andre ord; mer etablert.

Men jeg kjenner også at det svir inni meg hvis jeg hører etterpå, eller ser på facebook at flere av venninnene mine har funnet på et eller annet, spesielt når det er noe i nærheten som jeg kunne ha vært med på.

F.eks så reiste to av venninnene mine og besøkte ei annen ei, og de har da reist forbi der jeg bor. De kunne jo hørt med meg om jeg ville bli med?

Prøvde å ta det opp med ei av de, men det virket ikke som hun skjønte helt hva jeg mente. Om man aldri har opplevd å bli eksludert selv så er det kanskje ikke så lett å forstå hvordan andre føler det?

Jeg håper de roer seg ned etterhvert, kanskje etablerer seg snart de også, vi er tross alt langt uti 20 årene... :gjeiper:

I mellomtiden så har jeg heldigvis klart å bli kjent med andre i området- med unger.

Hvordan du skal forholde deg til venninnene dine vet du best selv. Jeg mener at et skikkelig vennskap skal tåle at man er ærlige med hverandre, og man skal støtte hverandre hvis den ene har det tungt. Hvis ikke så er ikke vennskapet verdt noe.

Lykke til!