Min kjæreste gikk til psykisk angrep

[Gjest Lise-Mari]

Jeg har en kjæreste og vi har vert sammen i et halvt år nå. Han har bare vert snill, aldri vert stygg på noe måte. Jeg sliter mye med meg selv, har ikke selvtillit. Dette vet han, men han vet ikke at jeg er så preget av det at jeg blir depresiv.

Plutselig her en dag ut av det blå kjeftet han på meg fordi jeg var usikker på meg selv. Han virket veldig sinna og jeg har ikke i nærheten sett ham slik. Jeg ble helt satt ut! Prøvde å forklare hvorfor og hvordan og roe ham ned. Jeg skalv nermest. Jeg sa jeg ble kjempe lei meg. Så begynte han å unsjylde seg. Jeg dro bare hjem uten å si noe. Jeg sendte en melding å spurte hva som gikk av ham, og da får jeg en sint melding tilbake om at han orket ikke av at jeg blir sur av ingenting og at jeg ble lei meg og at det var MEG det var noe gale med. Da var dette det eneste tilfellet jeg hadde blitt sur/lei! Da ringte han minutter etter det og beklaga seg voldsomt igjen. Jeg sa det var greit og etter det har det bare vert "fryd og gammen". Han ba meg om å glemme det.

Jeg kjenner at jeg er redd ham. Bør jeg komme meg unna, eller "legge opp til" flere situasjoner for å se om dette var et engangstilfelle?

[-milla j-]

Hvis han er hissig og du er usikker er det en litt uheldig kombinasjon, men hvis han etterpå tar opp saken og ba om tilgivelse er dere da på rett vei Kanskje han har tenkt mye på dette men ikke tatt det opp med deg? Å ha liten selvtillit har jeg laang erfaring med, men jeg har klart å komme meg litt oppover og det gjør bra både for forholdet og meg selv. Å være sammen med en med liten selvtillit kan sikkert være frustrerende fordi de som aldri har vært der ikke helt skjønner hva som skjer når usikkerheten setter inn.

Tror du må snakke med ham, jeg. Og jobbe litt med selvtilliten din, kanskje finne ut hva som trigger dine reaksjoner. Lykke til

[<CupCake>]

Kan hende at det irriterer han litt at du er usikker - det høres fryktelig galt ut men..

Jeg er ganske usikker på megselv ofte, mer ovenfor typen enn andre faktisk og jeg vet han ergrer seg litt over det.. jeg hadde aldri forstått hvorfor hvis det ikke var for det at det var på samme måte med han.. Det kan irritere meg fordi JEG ser jo ikke hva han snakker om, han er jo så godt som perfekt så hva er det han tuller med.. men.. det er vanskeligere å si det til seg selv..

bare sånn at du kanskje prøver å fortså frustrasjonen hans også om han føler du holder tilbake og ikke gir så mye av deg selv som du burde - i hans mening...

Greie 2...

Han ba raskt om unnskyld og det virket ikke som en veldig alvorlig greie - så jeg tror du kan slappe av..

[Gjest Mann på 45]

Jeg har en kjæreste og vi har vert sammen i et halvt år nå. Han har bare vert snill, aldri vert stygg på noe måte. Jeg sliter mye med meg selv, har ikke selvtillit. Dette vet han, men han vet ikke at jeg er så preget av det at jeg blir depresiv.

Plutselig her en dag ut av det blå kjeftet han på meg fordi jeg var usikker på meg selv. Han virket veldig sinna og jeg har ikke i nærheten sett ham slik. Jeg ble helt satt ut! Prøvde å forklare hvorfor og hvordan og roe ham ned. Jeg skalv nermest. Jeg sa jeg ble kjempe lei meg. Så begynte han å unsjylde seg. Jeg dro bare hjem uten å si noe. Jeg sendte en melding å spurte hva som gikk av ham, og da får jeg en sint melding tilbake om at han orket ikke av at jeg blir sur av ingenting og at jeg ble lei meg og at det var MEG det var noe gale med. Da var dette det eneste tilfellet jeg hadde blitt sur/lei! Da ringte han minutter etter det og beklaga seg voldsomt igjen. Jeg sa det var greit og etter det har det bare vert "fryd og gammen". Han ba meg om å glemme det.

Jeg kjenner at jeg er redd ham. Bør jeg komme meg unna, eller "legge opp til" flere situasjoner for å se om dette var et engangstilfelle?

Han er ikke bare frustrert da?

Det er jo DEG det er noe galt med. Det er DU som må forandre deg. Det er sikkert masse du er god på og som du kan jobbe med for å forbedre selvbildet ditt. Du må imidlertid snakke med ham og forklare ham hva du sliter med.

Jeg har selv ei dame som hadde veldig dårlig selvbilde når vi ble sammen. Årsakene er flere. Sammen har vi i de årene vi har vært gift jobbet med problemet og gjort mange ting som har styrket selvbildet hennes.

Hadde hun "lagt opp til" flere situasjoner for å teste meg, tror jeg at jeg hadde driti i hele dama.

[Gjest life]

Han er ikke bare frustrert da?

Hadde hun "lagt opp til" flere situasjoner for å teste meg, tror jeg at jeg hadde driti i hele dama.

Enig i denne. Kjærester som tester og legger opp til situasjoner for å teste er slitsomme i lengden og det ender som oftest med brudd.

Gjennom et langt liv sammen vil vi flere ganger oppleve at den andre kan bli irritert, kjefte og bli sur. Det er sjelden rosenrødt hele tiden i et forhold. Og her har gutten unnskyldt seg, beklaget seg og det er et sunnhetstegn for det motsatte er verre.

[Gjest Gjest]

Jeg har en kjæreste og vi har vert sammen i et halvt år nå. Han har bare vert snill, aldri vert stygg på noe måte. Jeg sliter mye med meg selv, har ikke selvtillit. Dette vet han, men han vet ikke at jeg er så preget av det at jeg blir depresiv.

Plutselig her en dag ut av det blå kjeftet han på meg fordi jeg var usikker på meg selv. Han virket veldig sinna og jeg har ikke i nærheten sett ham slik. Jeg ble helt satt ut! Prøvde å forklare hvorfor og hvordan og roe ham ned. Jeg skalv nermest. Jeg sa jeg ble kjempe lei meg. Så begynte han å unsjylde seg. Jeg dro bare hjem uten å si noe. Jeg sendte en melding å spurte hva som gikk av ham, og da får jeg en sint melding tilbake om at han orket ikke av at jeg blir sur av ingenting og at jeg ble lei meg og at det var MEG det var noe gale med. Da var dette det eneste tilfellet jeg hadde blitt sur/lei! Da ringte han minutter etter det og beklaga seg voldsomt igjen. Jeg sa det var greit og etter det har det bare vert "fryd og gammen". Han ba meg om å glemme det.

Jeg kjenner at jeg er redd ham. Bør jeg komme meg unna, eller "legge opp til" flere situasjoner for å se om dette var et engangstilfelle?

[Gjest Gjest]

Åh jeg hater disse håpløse kodene for å legge inn innlegg..

Vel. Det er få ting som kan drive noen mer til det glade VANNVIDD enn folk som sitter konsekvent og ber om unnskyldning for at de lever. Og suger margen ut av deg for å få bekreftet sin idè om at de ikke er noe verdt. Og som aldri diskuterer eller krever noe. Og sitter med et såret uttrykk i fjeset uansett hva man gjør.

Å skulle ta hensyn til andres diagnoser av typen dårlig selvbilde og dårlig selvtillit i et samliv er knusende for følelsene. Å bli spist opp av dårlig samvittighet for den minste ting hadde fått meg og til å brøle deg ut av huset. Så du bør kanskje ta et hint og ta ansvar for din dårlige selvtillit selv. Og ikke velte den over på ham.

[Gjest faro]

synes det er litt drøyt å kalle dette for et psykisk angrep.....

utfra hva du selv sier så er du kanksje litt ekstra "skjør" - og kan det hende at du har reagert mer enn nødvendig her?

det må være rom for å krangle litt iblandt, selv på ting som er sårt for deg.

jeg har og mine svake sider, men jeg nekter ikke samboeren bli frustrert over det. faktisk så fortår jeg godt at han kan bli frustrert, for mine begrensninger legger også begrensninger på han over tid.

klart jeg kan blir lei meg og sur, men å kalle dette et psykisk angrep....jeg vet ikke helt jeg, kan det hende at han rett og slett bare var frustrert og hadde en utblåsning - og kanksje med god grunn?

det at en kjæreste er klar over noe betyr ikke at de ikke skal få lov til å være frustrerte over det.

jeg slet eksempelvis med angst, og i samråd med samboeren min oppsøkte jeg hjelp og jobbet med hardt gjennom det.

jeg tror at jeg vant ganske mye tillitt og gunst hos han ved å vise at jeg aktivit forsøkte å bli bedre - selv om det var utrolig ubehagelig for meg.

jeg var veldig observant på at meg og mine behov ikke alltid akn være i sentrum, bare fordi man "feiler" noe. venner og kjæreste skal faktisk leve sitt liv de også, og ikke være konstante tilretteleggere for meg - og visa versa.

du glemmer nok at han faktisk har vært ekstremt tålmodig med deg også med tanke på at han aldri har sagt et pipp til deg før om saken.

[VitaSana]

Jeg synes det kommer litt an på hva og hvordan han gikk til angrep.

Det er forståelig at det er vanskelig at kjæresten har dårlig selvtillitt, og noen ganger kan frustrasjon samles opp fordi man prøver å ta hensyn og forstå. Da kan dessverre en liten ting være nok til at mye oppsamlet "dritt" kommer ut.

Aggresjon kan også være noe man bruker (ofte ubevisst) fordi man egentlig er redd.

Selv synes jeg det er galt å gå til bevisst angrep på de såre sidene til et menneske. Det å åpne og fortelle om vanskelige ting til en som står deg nær - for senere å få slengt det tilbake gang på gang når det oppstår uro er ødeleggende. Det å gå på sak og ikke person er vanskelig, men det hadde gjort mange forhold mye lettere.

Du skriver veldig lite om hva som skjedde og hva han egentlig klikket på.

Det er bare du som kan svare på hva du vil fremover.

Det å legge opp til noe er neppe noen god ide.

Det å oppleve situasjoner hvor det plutselig eksploderer uten at man har sett "skyene samle seg" er vanskelig, og det kan gjøre noe med hvordan vi forholder oss til andre. Som sagt synes jeg du forteller lite om hvordan han gikk til angrep. Og da er det vanskelig å mene noe om hvordan du eventuelt kan takle redselen din. Men jeg håper du finner ut av det.

Og det er ingen andre som kan gi oss selvtillitt, det er noe vi må finne i oss selv.

Men vi kan velge om vi gir andre makt til å ta fra oss selvtillitt og trygghet. Jeg jobber konstant med det, men jeg er flinkere i teori enn praksis foreløpig

Jeg tror at vi kan velge å ha god selvtillitt, men at vi må trene på det

[Gjest Trådstarter]

Tusen takk for alle svar!

Mange gode svar her. Overdrev en smule ja, det ser jeg. Er ikke helt vant til det så. Jeg prøver ikke å skylde på ham for at jeg har lav selvtillit, tvert imot. Jeg har virkelig prøvd å komme meg opp og ikke syte over meg selv. Men måten å gjøre det på, gjør det på ingen måte bedre eller hva jeg skal si. Jeg kjenner ikke så mange, så de jeg kjenner vet hvordan skjør jeg er, bortsett fra ham. Hørest rart ut.

Det er noe annet med kjefting om ting man glemmer, små uvaner etc. Føler jeg da. Men dette er ikke noe man skal kjefte på noen for! En person som ikke har hatt psykiske lidelser selv, har lett for å be den andre personen som har det om å "skjerpe seg", "ta seg sammen". Det gjør det somregel bare verre.

Men han har ikke slitt med noe av det, så da skjønner jeg at han ikke forsto at jeg ble lei meg. Jeg skjønner hans frustrasjon, helt klart! I ettertid har jeg f.eks latet som at jeg tar til meg kompliment, selv om jeg avskjyr det. Dette får meg til å virke falsk.

[Gjest Trådstarter]

Jeg synes det kommer litt an på hva og hvordan han gikk til angrep.

Det er forståelig at det er vanskelig at kjæresten har dårlig selvtillitt, og noen ganger kan frustrasjon samles opp fordi man prøver å ta hensyn og forstå. Da kan dessverre en liten ting være nok til at mye oppsamlet "dritt" kommer ut.

Aggresjon kan også være noe man bruker (ofte ubevisst) fordi man egentlig er redd.

Selv synes jeg det er galt å gå til bevisst angrep på de såre sidene til et menneske. Det å åpne og fortelle om vanskelige ting til en som står deg nær - for senere å få slengt det tilbake gang på gang når det oppstår uro er ødeleggende. Det å gå på sak og ikke person er vanskelig, men det hadde gjort mange forhold mye lettere.

Du skriver veldig lite om hva som skjedde og hva han egentlig klikket på.

Det er bare du som kan svare på hva du vil fremover.

Det å legge opp til noe er neppe noen god ide.

Det å oppleve situasjoner hvor det plutselig eksploderer uten at man har sett "skyene samle seg" er vanskelig, og det kan gjøre noe med hvordan vi forholder oss til andre. Som sagt synes jeg du forteller lite om hvordan han gikk til angrep. Og da er det vanskelig å mene noe om hvordan du eventuelt kan takle redselen din. Men jeg håper du finner ut av det.

Og det er ingen andre som kan gi oss selvtillitt, det er noe vi må finne i oss selv.

Men vi kan velge om vi gir andre makt til å ta fra oss selvtillitt og trygghet. Jeg jobber konstant med det, men jeg er flinkere i teori enn praksis foreløpig

Jeg tror at vi kan velge å ha god selvtillitt, men at vi må trene på det

Kjempe flott inlegg!! Virkelig.

(Han ble sinna pga en situajson jeg var usikker på meg selv, ikke seksuelt).

Etter å ha lest svarene her er jeg ikke så redd lengre. Kommer definitivt ikke til å legge opp noe etter å ha lest her.

[-milla j-]

Etter å ha lest svarene her er jeg ikke så redd lengre. Kommer definitivt ikke til å legge opp noe etter å ha lest her.

Så bra Jeg synes det er herlig å ha et sted jeg kan spørre andre om hjelp. Demper min egen usikkerhet og gir meg et innblikk i hva andre tenker og hvordan jeg kan gjøre ting annerledes.

Det går bra. Lykke til videre

[guttemann]

Det kan være ganske frustrerende å ha en partner som er usikker/har angst/sykelig dårlig selvtillit e.l. Noen ganger kommer den frustrasjonen opp til overflaten, det er jo egentlig bare naturlig. Hvis han reagerte en del på det, skyldes det jo sannsynligvis at han synes det er plagsomt. Det kan jo f.eks. hende det var snakk om en relativt vanlig situasjon i hverdagen som "normale" mennesker uten ditt problem ikke har noen problemer med. Da føler man seg plutselig litt handikappet når det er noe man ikke kan gjøre/ta med kjæresten på.

Noen mennesker er ekstremt usikre, noen er ekstremt rotete, og noen har en eller annen håpløst irriterende uvane. Slike ting kan være noe partneren plages av, men slike ting er også noe man kan gjøre noe med (selv om eksemplene er vidt forskjellige). Usikkerheten din er jo noe som helst ikke skulle vært der - ikke minst for din egen del, og dersom det plager ham, kan det i hvert fall være en idé å vise ham at det er noe du jobber med.

Om det er et problem du har hatt lenge, men bare lar det skure og gå, er det ikke rart han kan bli irritert. Det er ikke gøy å se noen du er glad i ikke ha det bra (og om man lider av f.eks. angst eller overdreven usikkerhet har man det ikke bra), og i tillegg kan det være et irritasjonsmoment dersom du ikke kan være med på/gjøre vanlige ting sammen med ham. Om man ikke jobber med sånne sider av seg selv, gir man jo egentlig faen både i seg selv og egen livskvalitet, og dermed også indirekte forholdet.

[Gjest Trådstarter]

Det kan være ganske frustrerende å ha en partner som er usikker/har angst/sykelig dårlig selvtillit e.l. Noen ganger kommer den frustrasjonen opp til overflaten, det er jo egentlig bare naturlig. Hvis han reagerte en del på det, skyldes det jo sannsynligvis at han synes det er plagsomt. Det kan jo f.eks. hende det var snakk om en relativt vanlig situasjon i hverdagen som "normale" mennesker uten ditt problem ikke har noen problemer med. Da føler man seg plutselig litt handikappet når det er noe man ikke kan gjøre/ta med kjæresten på.

Noen mennesker er ekstremt usikre, noen er ekstremt rotete, og noen har en eller annen håpløst irriterende uvane. Slike ting kan være noe partneren plages av, men slike ting er også noe man kan gjøre noe med (selv om eksemplene er vidt forskjellige). Usikkerheten din er jo noe som helst ikke skulle vært der - ikke minst for din egen del, og dersom det plager ham, kan det i hvert fall være en idé å vise ham at det er noe du jobber med.

Om det er et problem du har hatt lenge, men bare lar det skure og gå, er det ikke rart han kan bli irritert. Det er ikke gøy å se noen du er glad i ikke ha det bra (og om man lider av f.eks. angst eller overdreven usikkerhet har man det ikke bra), og i tillegg kan det være et irritasjonsmoment dersom du ikke kan være med på/gjøre vanlige ting sammen med ham. Om man ikke jobber med sånne sider av seg selv, gir man jo egentlig faen både i seg selv og egen livskvalitet, og dermed også indirekte forholdet.

Har ikke sakt at jeg ikke har jobbet med dette. Har både gått til psykolog og har vert innlagt. Dette er noe jeg jobber med hele tiden. Det er bare måten de ble sakt på.

[guttemann]

Oki, da blir det jo straks litt verre. Men ingen er perfekte, og han hadde vel bare en liten utblåsning. Noen ganger ha man en dårlig dag. Du får jo heller ta det opp med ham i rolige former en gangm i hvert fall hvis det skjer igjen. Sånt skal man helst ikke diskutere eller komme med kommentarer om når man er sint eller irritert, slik han tydeligvis gjorde.

[AnonymBruker]

Jeg er litt trøtt og orket ikke lese alle innleggene, så tili meg om jeg gjentar det andre sier.

Jeg har en venninne som har sykt dårlig selvillit. Hun klarer ikke å ta en eneste avgjørelse selv. Når vi er ute å spiser bestiller hun det samme som meg, hun spør meg hvilke sko hun skal ha på seg når vi går ut, hun unskylder seg via sms hvis hun går tidlig fra en fest, hun er i det hele tatt så utrolig usikker at jeg blir helt tussete. Jeg har riktignok ikke angrepet henne så heftig som din kjære gjorde, men begeret har rent over for meg et par ganger også og jeg bare snapper!

"Jammen så bestill noe du liker! Slutt å spørre hva jeg liker!"

"NEI! Du er ikke feit! Du er en størrelse 34! Du bare fisker etter komplimanger!"

"Ta på deg sko etter værforholdene!"

Jeg synes det kan være fryktelig slitsomt å forholde meg til henne da jeg hele tiden må forikre henne om at hun er pen, snill, morsom, smart o.s.v. Jeg blir iritert av at hun ALLTID spør hva jeg skal spise og så kjøper det samme. Jeg blir sliten når hun ringer og spør om jeg er sint på henne fordi jeg ikke har gitt lyd fra meg på en uuke. Det er faktisk veldig slitsomt å forholde seg til andre menneskers paranoia. For det er ofte det usikkerhet blir til.

Så jeg ville ikke tatt det så tungt. Du kan ikke legge ansvaret for din usikkerhet i hans fang. Du må rett og slett ordne opp i det selv.

Håper jeg ikke var for streng nå.

Sov godt!

[AnonymBruker]

Det kan jo være både òg. Jeg kan lett se at det kan være frustrerende å ha en kjæreste som er veldig usikker på seg selv, litt sånn type som AB foran meg beskrive. Det kan være at kjæresten din grublet lenge på det helt til han plutselig ikke ørket mer.

Men det kan jo også være at han fant din sår punkt og vil nå utnytte. For å få deg enda mer usikker og derfor mer knyttet til ham? Eller for å pushe deg vekk, fordi han er lei men tør ikke å si det rett fram? Hvem vet. Synes den ene lille episoden som du beskrevet er for lite og ubetydelig for å bedømme hele situasjonen, det ville vært en voldsom generalisering. Tror nesten du må vente videre og se.