Jeg tror han har Asperger

[Gjest Gjest]

Kjære deg:)

Ja, det er ett annet tema, vil du skal vite at jeg kjempet en lang og tøff kamp som kostet meg år, selvrespekt og selvtillit, likevel holdt jeg ut, til slutt ble jeg hørt og vi fikk en unskyldning, familien min hjalp oss og de lar oss nå være i fred.

Barnet mitt som er det viktigste i hele mitt liv har det bra nå, når de stigmatisere oss som verst mobiliserte jeg hele nettverket mitt, tok høyere utdannelse og leste, i 3 lange år leste jeg, dag som natt. Tok gutten min med på aktiviteter og som gav ham gode opplevelser, bygget selvbilde og prøvde å motvirke dem som behandlet han dårlig, jeg sloss for han, og vet du hva? I dag har vi det kjempefint, vi kan legge år med feilbehandling bak oss, og gutten min, jo han han har selvtillit han:)

Jeg er ydmyk ovenfor mennesker, jeg vet at ingen som behandler andre dårlig fordi de har en lyte som ikke er a4 burde jobbe med barn,jeg sto med rett rygg og de falt.

Takk for disse ordene.Tror nå at vi har mer av de samme "opplevelsene" til felles enn jeg tenkte i starten. Jeg har også vært gjennom det du snakker om stigmatisering. Det er bare meget tragisk og har ikke krefter å skrive om det, tror du kan tenke deg hva det dreier seg om..og jeg har også tatt utdanning i etterkant, for å bevise at jeg har rett og de tar feil.Mitt kamp fortsetter, dessverre.

Men nå har vi virkelig skiftet fokus fra det opprinelige emnet.Håper likevel at innleggene våre ikke blir slettet, da de kan være nyttige for andre. Kjempeglad for å "møte" andre som forstår hva jeg snakker om:)

[Gjest Gjest]

Min venninne er asberger.

Er enig i at asbergere sier ting, og viser ting utad slik de ØNSKER ting skal være, og realiteten er ofte det stikk motsatte.

F.eks min venninne ØNSKER å spise sunt, men er heller overvektig og spiser ikke sunt i det hele tatt.

Hun ØNSKER å og ha god råd, og utad viser hun det slik, men jeg vet at hun er blakk som en kirkerotte.

Jeg har tatt meg i å bli provosert over henne, fordi at etter hun fikk diagnosen så utnyttet hun seg av ting som asbergere har som symtomer. Hang alt på "asberger-knaggen".

Hvis vi hadde en diskusjon, og hun sa noe slemt, så måtte jeg skjønne at hun hadde asberger, og derfor skjønte ikke hun at det hun sa var slemt. Hun måtte læres opp til slikt.

Det merkelig var at hun ble sykere ETTER hun fikk diagnosen, men for all del... jeg tro på henne, for et typisk trekk er alt hun ØNSKER, som overhode ikke er en realitet.

Hun har og haugevis av nevroser. B.l.a sykelig opptatt av ting som hun mener kan gjøre helsen hennes bra, og hun har sykdommer (fysiske) som ingen har hørt om en gang.

Dette får meg til å tro at sykdommen er nevrologisk, og også at en del asbergere har en del nevroser.

De kan minne om sosiopater (satt veldig på spissen), fordi de ikke forstår hvordan folk føler seg når andre har det vondt, og fordi disse evnene er fraværende når det angår deres forståelse mtp medmenneskelighet/medfølelse.

Nei, de har ikke fraværende evner til medmenneskelighet og medfølelse. Dette er igjen fordommer, som jeg nevnte tidligere lærer de på en annen måte, mer bokstavlig, igjen ved sosiale historier og trening kan disse evnene læres opp, vanlige barn tar dem forter mens vi må arbeide mer med autister. Min viser empati og trøster når noen har det vondt,du er ganske drøy som påstår at alle med høytfungerende autisme mangler empati.

Som sagt, det kan læres hvis du vet hvordan de lærer.

[Gjest Gjest]

Takk for disse ordene.Tror nå at vi har mer av de samme "opplevelsene" til felles enn jeg tenkte i starten. Jeg har også vært gjennom det du snakker om stigmatisering. Det er bare meget tragisk og har ikke krefter å skrive om det, tror du kan tenke deg hva det dreier seg om..og jeg har også tatt utdanning i etterkant, for å bevise at jeg har rett og de tar feil.Mitt kamp fortsetter, dessverre.

Men nå har vi virkelig skiftet fokus fra det opprinelige emnet.Håper likevel at innleggene våre ikke blir slettet, da de kan være nyttige for andre. Kjempeglad for å "møte" andre som forstår hva jeg snakker om:)

Min kamp fortsetter også, jeg har fått en unskyldning og vi får være i fred. Kampen er derimot ikke over, skal slåss for ALLE som er berørt- men jeg må ta riktige steg,hvis ikke blir jeg ikke hørt.

Kan nevne ev rettsak, master i spesped, bøker og media-de regelrett sparket meg og ett uskyldig barn mens vi lå nede, kommer aldri til å glemme det.

Håper for din skyld at du klarer å heve deg over det.

[AnonymBruker]

Nei, de har ikke fraværende evner til medmenneskelighet og medfølelse. Dette er igjen fordommer, som jeg nevnte tidligere lærer de på en annen måte, mer bokstavlig, igjen ved sosiale historier og trening kan disse evnene læres opp, vanlige barn tar dem forter mens vi må arbeide mer med autister. Min viser empati og trøster når noen har det vondt,du er ganske drøy som påstår at alle med høytfungerende autisme mangler empati.

Som sagt, det kan læres hvis du vet hvordan de lærer.

Jo, det er det (du sier jo det, mtp at de må læres opp til dette).

Dette sier i allefall to asbergere jeg kjenner. Kanskje dette er nok en ting de ikke evner å ta ansvar for (som kanskje også er typisk asberger?), men begge de jeg kjenner med asberger har sagt de ikke syntes synd på folk hvis de f.eks slår seg, og at de later som de føler med folk 8akkurat slik en sosipat ville gjort), og at de bare gjør det de tror er rett i en slik situasjon.

Det er jo ikke like lett å lære opp noen slike evner hvis de f.eks har fått denne diagnosen i voksen alder, men hvis de som barn får denne diagnosen tror jeg det er lettere å lære de opp, ja, men som voksne, nei. Jeg tror det nesten er umulig.

En annen ting med asbergere er at de ofte tror de vet alt, og ofte tar feil i ekstremt mye.

De kan og til tider virke ganske belærende.

[Gjest Gjest]

Jo, det er det (du sier jo det, mtp at de må læres opp til dette).

Dette sier i allefall to asbergere jeg kjenner. Kanskje dette er nok en ting de ikke evner å ta ansvar for (som kanskje også er typisk asberger?), men begge de jeg kjenner med asberger har sagt de ikke syntes synd på folk hvis de f.eks slår seg, og at de later som de føler med folk 8akkurat slik en sosipat ville gjort), og at de bare gjør det de tror er rett i en slik situasjon.

Det er jo ikke like lett å lære opp noen slike evner hvis de f.eks har fått denne diagnosen i voksen alder, men hvis de som barn får denne diagnosen tror jeg det er lettere å lære de opp, ja, men som voksne, nei. Jeg tror det nesten er umulig.

En annen ting med asbergere er at de ofte tror de vet alt, og ofte tar feil i ekstremt mye.

De kan og til tider virke ganske belærende.

En del av dem kan oppleves belærende fordi de tar ting bokstavlig og har sin egen måte og forstå verden på, har du noen gang tenkt over at dette igjen er sosialt klossenhet?

Jeg har tro på mennesker og vet at ingenting er umulig, tenker løsningsfokusert og har erfart at det nytter:)

Jeg VET at de har empati men viser det på en annen måte og at de er i stand til å føle medmenneskelig, fakta er at de ønsker å være som alle andre men får det ikke helt til.

Som min lille gutt sa: " mamma, jeg er ikke så flink til å få venner, men jeg er flink til å svømme".

[Gjest Gjest]

Hvis vi gir dem mulighet for egen utvikling og respekt for den de er, sammen med tilrettelagt oppfølging blir de mer motakelig sosialt, jo mer på riktig vei vi får de jo mer vil de respondere på vanlige utviklingsmessige milpæler, inkludert noe så fint som empati.

Hvis de blir oppfattet som sosiopater er det vi som skaper det, man skal passe seg for intarnalsiert adferd.

[AnonymBruker]

Joda gjest i dag, 23:32, og med yngre personer tror jeg det er slik, men jeg forstår ikke mtp eldre mennesker som har fått diagnosen i voksen alder, om hvordan de kan læres opp til medmenneskelighet når de f.eks i 25 hele år har gått rundt og trodd at det å le når andre har det kjipt er feil (samtidig som de er verdensmestere og belærende). Det vil jo være vanskelig.

Å lære opp et barn er veldig lett tror jeg, men eldre mennesker med asberger, som samtidig har denne sosialt klossetheten (belærende, verdensmestere) er overhode ikke lette å lære noe som helst, for de har allerede funnet ut alt de, mener de selv da.

Mener ikke å være ufin, men det er slik jeg opplever asbergere.

[Gjest Gjest]

Joda gjest i dag, 23:32, og med yngre personer tror jeg det er slik, men jeg forstår ikke mtp eldre mennesker som har fått diagnosen i voksen alder, om hvordan de kan læres opp til medmenneskelighet når de f.eks i 25 hele år har gått rundt og trodd at det å le når andre har det kjipt er feil (samtidig som de er verdensmestere og belærende). Det vil jo være vanskelig.

Å lære opp et barn er veldig lett tror jeg, men eldre mennesker med asberger, som samtidig har denne sosialt klossetheten (belærende, verdensmestere) er overhode ikke lette å lære noe som helst, for de har allerede funnet ut alt de, mener de selv da.

Mener ikke å være ufin, men det er slik jeg opplever asbergere.

Hvis de ikke har fått tilrettelagt opplæring helt fra barnsben av hvordan tror du omgivelsene har forholdt seg til dem?

De lærer bokstavlig..

Forstår du ikke at de kan virke belærende fordi de det er en del over å ta kontroll over en situasjon de IKKE mesterer? At de har selv har blitt ledd av, mange av dem stigmatisert og at de derfor øker mestringsfølese av å tro de kan alt?................................Prøv og sett deg inn i hvordan du hadde reagert som barn med ett skjult handicap og en verden du ikke forstod, se om du ikke hadde tatt den bokstavlig, og det for å OVERLEVE, dette er en MESTRINGSSTRATEGI.

[Gjest Gjest]

Disse menneskene fortjener og bli møtt med respekt og forståelse, vi kan tenke på ett litt dypere nivå enn det øyet ser.

[Gjest Gjest]

Min kamp fortsetter også, jeg har fått en unskyldning og vi får være i fred. Kampen er derimot ikke over, skal slåss for ALLE som er berørt- men jeg må ta riktige steg,hvis ikke blir jeg ikke hørt.

Kan nevne ev rettsak, master i spesped, bøker og media-de regelrett sparket meg og ett uskyldig barn mens vi lå nede, kommer aldri til å glemme det.

Håper for din skyld at du klarer å heve deg over det.

Ja, rettsak, det meste av bøker, autismestudier og media her også. Et barn som lider:(

En utenlandsk mamma som kjemper for barnet sitt i et fremmed land.Trodde ikke det var sånt her, men nå vet jeg bedre-en dyrekjøpt lærdom.Skal aldri tilgi det de gjorde mot ham. Men jeg prøver å heve meg over det og vet at sannheten kommer fram en dag. Synd for de tapte årene:( Huff, nå gir jeg meg for i dag.Jeg blir så provosert at jeg vet ikke hva jeg kommer til å skrive etterhvert...

P.S Min sønn har også empati, alle undrer seg at han har det. Han kan gråte hvis noen har det vondt. Er kosete og gir klemmer.Er meget følsom. Barn som har mottatt kjærlighet kan vise kjærlighet. Dette er spesielt viktig for AS barn. Jo tidligere, dess bedre.Ja, de må lære mer med hjernen enn andre, det kan skje saktere,men når de en gang har lært , så sitter det bedre enn hos de fleste:)

Vet ikke hvordan er det med eldre aspergere og det å lære om følelselivet sitt,men Aspergers syndrom har gode prognoser.Alt er mulig.Bare man vet hvordan. Du kan sammenligne det å ha asperger som å havne på et fremmed planet. Alt er uforståelig, de må lære alt de innfødte tar for gitt. Men en dag, så kan de det:)Tenk dere hvor mye tøffere livet er for dem. De har et genuint ønske om å være som de andre, og den største sorgen de bærer er deres utilstrekelighet. Da bør vi ikke gjøre livet mer vanskelig for dem..

Jeg har den dypeste respekten og ydmykheten overfor alle mennesker med Aspergers syndrom.

Min sønn har bare beriket livet mitt og gjort meg til et bedre menneske.

[Gjest Gjest]

Ja, rettsak, det meste av bøker, autismestudier og media her også. Et barn som lider:(

En utenlandsk mamma som kjemper for barnet sitt i et fremmed land.Trodde ikke det var sånt her, men nå vet jeg bedre-en dyrekjøpt lærdom.Skal aldri tilgi det de gjorde mot ham. Men jeg prøver å heve meg over det og vet at sannheten kommer fram en dag. Synd for de tapte årene:( Huff, nå gir jeg meg for i dag.Jeg blir så provosert at jeg vet ikke hva jeg kommer til å skrive etterhvert...

P.S Min sønn har også empati, alle undrer seg at han har det. Han kan gråte hvis noen har det vondt. Er kosete og gir klemmer.Er meget følsom. Barn som har mottatt kjærlighet kan vise kjærlighet. Dette er spesielt viktig for AS barn. Jo tidligere, dess bedre.Ja, de må lære mer med hjernen enn andre, det kan skje saktere,men når de en gang har lært , så sitter det bedre enn hos de fleste:)

Vet ikke hvordan er det med eldre aspergere og det å lære om følelselivet sitt,men Aspergers syndrom har gode prognoser.Alt er mulig.Bare man vet hvordan. Du kan sammenligne det å ha asperger som å havne på et fremmed planet. Alt er uforståelig, de må lære alt de innfødte tar for gitt. Men en dag, så kan de det:)Tenk dere hvor mye tøffere livet er for dem. De har et genuint ønske om å være som de andre, og den største sorgen de bærer er deres utilstrekelighet. Da bør vi ikke gjøre livet mer vanskelig for dem..

Jeg har den dypeste respekten og ydmykheten overfor alle mennesker med Aspergers syndrom.

Min sønn har bare beriket livet mitt og gjort meg til et bedre menneske.

Som jeg skulle sagt det selv, er blitt ydmyk og på den måten du beskriver det har min sønn også beriket mitt liv. Kommer heller aldri til å glemme hva de gjorde mot ham, det var mye fysisk og psykisk vold, forsøkte så godt jeg kunne å skjerme han og det har gitt resultater.

Jeg har også dyp respekt for dem, de åpner opp dører til en verden jeg ikke ante eksisterte.

Nei du, ha det fint her i natten, av ett medmenneske som forstår deg, håper gutten har det bra nå.

Mvh fra en som forstår.

[Gjest Gjest]

Ja, de er klar over deres egen ustrekkelighet, det er deres største sorg, at mennesker i tillegg er stygge med dem er nesten mer enn ett mammahjerte kan tåle, med han er heldigvis ikke alene, og han er dypt elsket.

De har ikke gjort noe for å fortjene en slik skjebne, uttalige ganger har jeg lastet meg selv og følt det var min feil, jeg som fødte han inn i en verden han ikke forstod. Vet det er feil tankegang og at vi skal klare dette sammen, så lenge jeg lever er han trygg, jeg er villig til å ofre alt for hans framtid.

Mm, slike tanker kan en mamma ha, og jeg tror egentlig ingen kan forstå det før de erfarer det selv, tenk å kjempe for barnet sitt mens ingen vil høre? tenk å kjempe for det mens menensker ser stygt på deg og mistenker deg regelrett for barnemishandling? tenk å bli mobbet hver dag av ett brnehagepersonale, hindret i å jobbe og stadige utageringer fordi de behandler han feil?

Han snakker ennå om hvordan noen i barnehagen stengte han inne på ett rom, eller hvor redd han ble da de la seg på ham, maktesløsheten jeg følte, hvilke beskyttelse får vi som opplever slikt? hvordan skal vi forsvare oss mot mennesker som arbeider i jobb og skole når de lyger om oss, stigmatiserer og er stygg med barnet ditt? Hvilke rettsikkerhet har vi?

Til og med noe av faglitteraturen jeg leste var feil, og det var i 2006.

[ADHDmann]

Jeg har selv diagnosene ADHD og Aspergers syndrom (heretter kalt AS).

Det vanskeligste for meg har alltid vært sosial samhandling, men jeg som de fleste andre med AS øver, lærer og finner måter å omgå problemene på. For å gjøre dette trenger man tid og forståelse. Har ingen ekstreme særinteresser, men kan til tider fordype meg i oppgaver. De fleste med diagnosen AS er flinke og tilpasser seg relativt lett i de vanligste situasjoner. Mange av de tingene som er nevnt i denne tråden har ingenting med AS å gjøre. Mangel i sosial samhandling kan noen ganger tolkes som mangel på empati. De AS'er jeg kjenner har ingen mangel på empati, men derimot vanskelig for å uttrykke følelser. Dette kan få dem til å virke kalde - noe de i virkeligheten ikke er. Har også noen ganger vanskelig for å forstå hva andre mener når spørsmålene pakkes inn i abstraksjoner og når informasjonen ikke blir uttalt, men liksom skal ligge mellom linjene.

[gulda]

OK, alt vel og fint dette, greier diskusjoner etc, men det er kun en av dere som faktisk har svart på jeg spør (TS) spør om her på denne tråden....er det noen andre som kan hjelpe meg med det jeg lurer på?

Hvordan introdusere til kjæresten min at jeg mistenker at han har AS på en god måte? Kan jeg i det hele tatt det? Vi hadde det så fint i starten, men nå etter bare noen måneder blir det flere og flere situasjoner hvor vi misforstår hverandre, og hvor samspillet mellom oss blir 'kludrete'...og jeg ønsker så veldig at vi skal kunne spille med åpne kort og jobbe sammen med de vanskene han har med samspill (og jeg med han!)

[guttemann]

Synes det er artig at folk er så opptatt å kalle dette en nevrologisk lidelse, og blankt avvise at dette er psykisk. Man fronter altså forståelse og respekt for de som har AS, men vil for all del ikke assosiere disse sine kjære med folk med "psykiske problemer" - nei, fysj,

Faktum er at jo mer man forsker og studerer mange diagnoser, jo mer kliniske, medisinske og mindre "psykiatriske" blir de - svært mye handler om nevrologi og kjemisk ubalanse til slutt. At en psykisk lidelse er nevropsykologisk eller har et islett av nevrologisk eller kjemisk dysfunksjonalitet får av en eller annen grunn folk til å gå mann av huse for å kalle det noe annet enn en psykisk lidelse - for DET vil man altså ikke være bekjent av, uansett hvor åpen og fordomsfri man skal være. Merkelige greier.

TS: Det er nok ingen lett måte å ta opp dette på. Det enkleste kan kanskje være å gjøre det i forbindelse med en diskusjon om ting han/dere sliter med i forholdet.

Faren er uansett stor for at han vil oppleve det som om du trer en diagnose ned over hode på ham og setter ham i bås (aka "Det er noe galt med deg") selv om det ikke er det du vil si ham. Mener du det er nødvendig for å få forholdet til å fungere, er det uansett bare å hoppe i det, for om forholdet går ad undas uten at du tar det opp, risikerer du jo i realiteten ingen ting.

[Satyr]

Min sønn har asperger;)

Asperger en nevrologisk diagnose det er FEIL at det er psykriatrisk.

De kan utvikle psykriatiske tillegsslidelser hvis de blir misforstått og ikke blir sett og får hjelp tidlig nok, dette er høyst forståelig.

Jobber selv innen det systemet du kanskje snakker om, mange der som dessverre ikke har nok kunnskap, denne dignosen er relativt ny. Det første man bør luke vekk er fordommer, at det er psykriatisk er en av dem:)

Håper du får konstruktive svar:)

Aspergers syndrom er en diagnose som vanligvis settes av psykiatere og psykologer. Den eksisterer innen den delen av diagnoseverkene som omhandler psykiske lidelser.

Jeg tror dine synspunkter i denne debatten kanskje har å gjøre med spørsmålet om Aspergers syndrom har en hjerneorganisk årsak? Det har det jo trolig i de aller fleste tilfeller (generelt er jo dette skillet ofte lite meningsfullt,) men det kreves ingen objektive funn angående hjerneorganisk dysfunksjon for å stille diagnosen. Det finnes ingen MR-undersøkelse, EEG undersøkelse, PET osv osv som bidrar til diagnosen. Diagnosen er klinisk og atferdsbasert, i stor grad basert på utviklingshistorie.

S

[Satyr]

Jeg har datet en fyr noen måneder som jeg etterhvert ser helt klart har mange autistiske trekk, og sannsynligvis asperger syndrom. ..

Tror nok at det er mer rimelig å beskrive dette som "autistiske trekk", enn som en fullskala diagnose "Aspergers". Hvis ikke, så tenker jeg at du selv trolig også er noe spesielt utrustet som kan finne deg en slik date, for ingen Asperger pasienter jeg selv har hatt å gjøre med har vært i stand til å gå på noen date med noen normalt utrustet kvinne.

Det er gått inflasjon i bruken av disse diagnosene og det er ok å være litt mer edruelig i bruken av dem.

S

[Gjest Gjest]

Synes det er artig at folk er så opptatt å kalle dette en nevrologisk lidelse, og blankt avvise at dette er psykisk. Man fronter altså forståelse og respekt for de som har AS, men vil for all del ikke assosiere disse sine kjære med folk med "psykiske problemer" - nei, fysj,

Faktum er at jo mer man forsker og studerer mange diagnoser, jo mer kliniske, medisinske og mindre "psykiatriske" blir de - svært mye handler om nevrologi og kjemisk ubalanse til slutt. At en psykisk lidelse er nevropsykologisk eller har et islett av nevrologisk eller kjemisk dysfunksjonalitet får av en eller annen grunn folk til å gå mann av huse for å kalle det noe annet enn en psykisk lidelse - for DET vil man altså ikke være bekjent av, uansett hvor åpen og fordomsfri man skal være. Merkelige greier.

TS: Det er nok ingen lett måte å ta opp dette på. Det enkleste kan kanskje være å gjøre det i forbindelse med en diskusjon om ting han/dere sliter med i forholdet.

Faren er uansett stor for at han vil oppleve det som om du trer en diagnose ned over hode på ham og setter ham i bås (aka "Det er noe galt med deg") selv om det ikke er det du vil si ham. Mener du det er nødvendig for å få forholdet til å fungere, er det uansett bare å hoppe i det, for om forholdet går ad undas uten at du tar det opp, risikerer du jo i realiteten ingen ting.

Du misforstår noe vesentlig med mine innlegg når du påstår at jeg skal være fordomsfri og at psykiske diagnoser skal være fysj.

Det er ikke det det handler om.

Det handler om riktig kunnskap og forståelse for alt som er annerledes, også det som er basert på fordommerm vi har ennå en lang vei å gå og at du regelrett hever deg over og tar egne slutninger på den måten er dumt, les hva jeg egentlig skriver i denne tråden.

[Gjest Gjest]

Som jeg skulle sagt det selv, er blitt ydmyk og på den måten du beskriver det har min sønn også beriket mitt liv. Kommer heller aldri til å glemme hva de gjorde mot ham, det var mye fysisk og psykisk vold, forsøkte så godt jeg kunne å skjerme han og det har gitt resultater.

Jeg har også dyp respekt for dem, de åpner opp dører til en verden jeg ikke ante eksisterte.

Nei du, ha det fint her i natten, av ett medmenneske som forstår deg, håper gutten har det bra nå.

Mvh fra en som forstår.

Takk! Ønsker det beste for deg og gutten din! Er kjempeglad for at han har det endelig bra. Jeg kjenner meg igjen i absolutt alt du skriver om, så sant er det. Skulle ønske jeg kunne skrive mer om ting , men dette forumet leses av mange forskjellige mennesker, så jeg er litt skeptisk å dele detaljer med alle.Det er ellers enda et stykke på vei for oss for at vi får det bra, men jeg har bestemt meg for at dette skal jeg klare. Sønnen min betyr alt for meg og jeg vet at sannheten kommer fram en dag!

Hvis du tar kontakt med autismeforeningen og ber om å bli satt i kontakt med familier som har vært gjennom rettsystemet pga barnets diagnose, kommer du i kontakt med meg og andre.Vi begynner å bli mange(dessverre), da flere sier fra, enda er det mange mørke tall.

Som sagt, jeg var ikke klar over at problemet fantes før jeg opplevde det selv...

Håper innleggene våre kan være til hjelp for andre familier som måtte lese her, og at de bør vite at de ikke er alene om det,dessverre. Men sammen er vi sterke.

Hjertelig hilsen fra en mor som kjemper for rettferdighet for alle i autismespekteret.

[guttemann]

Du misforstår noe vesentlig med mine innlegg når du påstår at jeg skal være fordomsfri og at psykiske diagnoser skal være fysj.

Det er ikke det det handler om.

Det handler om riktig kunnskap og forståelse for alt som er annerledes, også det som er basert på fordommerm vi har ennå en lang vei å gå og at du regelrett hever deg over og tar egne slutninger på den måten er dumt, les hva jeg egentlig skriver i denne tråden.

Jeg skriver ikke bare om deg, og det kommer klar frem i innlegget mitt, tror jeg.

Fordommer mot Aspergers har ikke noe med om det er en psykisk lidelse eller ikke (men diagnosen stilles altså av psykologer og ikke på bakgrunn av CT, prøver eller liknende, og tilhører (nevro)psykiatrien mer enn noe annet fagfelt) men de er basert på symptomene folk med AS utviser, som folk enten har opplevd eller hørt om. Skal du hindre fordommer, hjelper det ikke å argumentere (feilaktig) mot at det er en psykiatrisk diagnose/lidelse, det som hjelper er å peke på hva disse symptomene folk har hørt om/opplevd bunner i. Det har du vel i og for seg også gjort.