Herregud, jeg har vært så dum!

[AnonymBruker]

Så er jeg her igjen da....Usikker, vondt i magen, giddesløs og fæl i kroppen Jeg har rota med x`en.....Jada, det er skylda mi sjøl, det vet jeg. Men at det skulle gå så langt,var jo ikke meningen i det hele tatt..

Fikk kontakt med x`en igjen i påska.Da ble det sms og samtaler, og selvfølgelig besøk.Både i edru tilstand og etter fest. Og vi har hatt regelmessig kontakt siden det.Og jada, vi har hatt sex.Masse sex..... Og nå sitter jeg her, men ALLE de følelsene jeg hadde for han tidligere, igjen på nytt

Altså, nå har jeg igjen blitt den personen som jeg var på slutten av forholdet vårt.Usikker,redd og med tanker som verker sånn i hodet at jeg ikke klarer å fungere ordentlig.Det er et realt tanke surr for tia...Har vært singel i et år nå(fra denne x`en,2år), og jeh har hatt det egentlig knallbra med å være alene og for meg selv for første gang på 10 år Helt til han igjen dukka opp.

Vi har snakket såvidt om dette, og han er like usikker på ting som meg, men han sier han er glad i meg og liker meg kjempegodt.Han ringer sms`er og vi har vist oss offentlig sammen og fortalt om hverandre til andre. Han har også gitt utrykk for at han vil mer, og ikke mer...Jeg også. Vi hadde et litt "turbulent" forhold, derfor vi er så skeptiske.

Men....Nå har det bare gått for langt for min del.Alle følelsene er tilbake, selv om jeg er veldig usikker på et evt forhold med han, hadde jeg glatt tatt sjangsen om vi skulle bli enig om det. Jeg savner han når han ikke er her, savner kroppslig kontakt på alle slags måter, latteren, berøring, humor, omsorgen...ja alt.

Jeg har sagt til han flere ganger at dette må ta slutt pga at jeg har fått igjen følelser for han, så han er klar over dette.Han sier det samme, at han har følelser for meg. Men det virker som at ingen av oss helt tørr å nevne det med å ta en sjangse igjen og prøve på nytt. Vi har snakket om alt rundt akkurat dèt, at vi er usikkre.

Men burde vi møtes på den måten vi gjør om vi ikke skulle prøve igjen? Nei.. For hver gang vi gjør det, blusser det bare mer og mer følelser opp i meg. Jo mer vil jeg ha han i nærheten, jo mer vil jeg skape noe med han, jo mer sjalu blir jeg(ikke sånn kronisk altså) og jo mer vil jeg.

Men etter hver gang vi treffes, blir jeg lei meg.Savner han og vet at det kan bli dager til neste sms eller at vi treffes. Og desto værre føler jeg meg. JEG, som sitter med alle følelsene...Selv om han sier han har også har følelser, vet jeg han ikke har like sterke som meg pga hans medisinbruk som gjør han likegjyldig og på en måte kynisk.Og han sier selv at dette skaper en slags mur rundt han, som hindrer at følelsene kommer skikkelig

Så nå gjenstår det vel bare å ta en opprydning, et valg kanskje? Jeg kan jo ikke kreve enten eller fra han, kan jeg? Burde jeg gi det mer tid for å se hvordan ting utvikler seg, og risikerer et enda mer følelses-helvete for min egen del? Risikere å få kjærlighets sorg og å komme over han IGJEN? Burde jeg bare gi faan og ikke gi et pip eller respons fra han mer? Burde vi sette oss og snakke, si alt som det er og legge alle kort på bordet også får det briste eller bære?

Noen som vet? For JEG i allefall ikke......

[kulu-kulu]

Hvorfor ble det slutt første gangen? Hvorfor tror du det vil funke denne gangen?

Du skriver at han går på medisiner som gjør han likegyldig og kynisk. Hvordan vil det påvirke forholdet i det lange løp?

Uansett hvor vondt det gjør , jeg har ikke villet satse på dette forholdet.

Lykke til

[AnonymBruker]

Du virker "avhengig" av han. Vil råde deg til å ta det mer med ro og ikke bekymre deg så mye om hvordan det vil gå. Ta en dag av gangen, og prøv å finne roen i deg selv. Det kan jo godt hende dere hadde vært bra for hverandre, om dere ikke lager så mye drama ut av det. Så prøv å ha det bra med deg selv, så vil ting ordne seg for det beste.