Flere her inne som ikke greier snakke med samboeren sin om ting?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i seks år og samboere i 5 1/2 år.

Det første halvannet årev gikke jeg rundt i den tro at han ikke likte meg. Det på grunn av et langvarig "snuskete tekstmeldinger med en kollega, og sjalusi drama". Han holdt meg for narr en periode, og jeg var syyykt sjalu på gunn av dette. Forholdet ble bedre på 2. året, men det har sklidd ut helt nå.

1. Han gir meg aldri tilbakemeldinger hverken på godt eller vondt.

2. Hjelper meg ikke med en dritt av husarbeid.

3. Han ligger på sofaen og ser tv eller pc/pc spill, ergo vi snakker ikke sammen.

4. Hvis jeg prøver å ta opp noe blir han bare sint og sier at jeg har sikkert rett så han gidder ikke diskutere.

5. Han sier aldri at han elsker meg/er glad i meg (ikke jeg heller, for jeg syns det bare blir pinlig)

6) han har ingen interesse for hverken mit teller eget utseende. Jeg er ute å shopper for han, og jeg må dra tilbake å bytte det som ikke passer eller han ikke liker.

7.Å handle mat sammen, møbler sammen eller bli enige om hvilken farge vi skal ha på veggen er teit og uinteressant. Litt "homo" er det kanskje også.

8) Vi har ikke fyllt 30 ennå, men han foretrekker utelukkende å være hjemme i joggebuksa enn å dra ut å spise og kose oss med venner.

9) han er gjerrig. Si jeg er hjemme før han og har glemt å handle noe på butikken, ringer han og ber han kjøpe med blir han snurt. Kjøper aldri gaver eller blomster til meg. Det har skjedd en gang utenom Jul/bursdag.

Åhhh, jer er så lei den slette holdningen til alt. Er jo så glad i han, og det stikker i hjertet når jeg ser han ligger og sover på sofaen mens jeg skriver dette.

Jeg har skjemt han bort, det skal jeg ikke nekte for. Tror jeg med hånden på hjertet kan påstå at han har vasket dassen èn gang på disse årene.

Føler han tar meg for gitt...

Har ikke lyst å ha det sånn resten av livet jeg. Lyst å foreslå terapi for å finne ut om vi skal bruke mer tid på det her forholdet, men det veit jeg ikke om jeg tør.....

Noen som har hatt det sånn, men fått det til å funke? I såfall hvordan?

[Havbris]

Vi har vært sammen i seks år og samboere i 5 1/2 år.

Det første halvannet årev gikke jeg rundt i den tro at han ikke likte meg. Det på grunn av et langvarig "snuskete tekstmeldinger med en kollega, og sjalusi drama". Han holdt meg for narr en periode, og jeg var syyykt sjalu på gunn av dette. Forholdet ble bedre på 2. året, men det har sklidd ut helt nå.

1. Han gir meg aldri tilbakemeldinger hverken på godt eller vondt.

2. Hjelper meg ikke med en dritt av husarbeid.

3. Han ligger på sofaen og ser tv eller pc/pc spill, ergo vi snakker ikke sammen.

4. Hvis jeg prøver å ta opp noe blir han bare sint og sier at jeg har sikkert rett så han gidder ikke diskutere.

5. Han sier aldri at han elsker meg/er glad i meg (ikke jeg heller, for jeg syns det bare blir pinlig)

6) han har ingen interesse for hverken mit teller eget utseende. Jeg er ute å shopper for han, og jeg må dra tilbake å bytte det som ikke passer eller han ikke liker.

7.Å handle mat sammen, møbler sammen eller bli enige om hvilken farge vi skal ha på veggen er teit og uinteressant. Litt "homo" er det kanskje også.

8) Vi har ikke fyllt 30 ennå, men han foretrekker utelukkende å være hjemme i joggebuksa enn å dra ut å spise og kose oss med venner.

9) han er gjerrig. Si jeg er hjemme før han og har glemt å handle noe på butikken, ringer han og ber han kjøpe med blir han snurt. Kjøper aldri gaver eller blomster til meg. Det har skjedd en gang utenom Jul/bursdag.

Åhhh, jer er så lei den slette holdningen til alt. Er jo så glad i han, og det stikker i hjertet når jeg ser han ligger og sover på sofaen mens jeg skriver dette.

Jeg har skjemt han bort, det skal jeg ikke nekte for. Tror jeg med hånden på hjertet kan påstå at han har vasket dassen èn gang på disse årene.

Føler han tar meg for gitt...

Har ikke lyst å ha det sånn resten av livet jeg. Lyst å foreslå terapi for å finne ut om vi skal bruke mer tid på det her forholdet, men det veit jeg ikke om jeg tør.....

Noen som har hatt det sånn, men fått det til å funke? I såfall hvordan?

Dette høres iallefall ut som et forhold som har gått i dvale - og jeg kan ikke tenke meg at dette bare er hans "skyld". Sannsynligvis har dere på hver deres måte bidratt til det "resultatet" dere sitter med nå. Men det er mange spørsmål her:

- har dere alltid hatt det slik. Hvis ikke, hvordan var det før?

- på hvilken måte forsøker du å "ta opp" ting med ham? Mange menn er ganske allergiske mot "ta-opp-strategier" som inneholder anklager og bebreidelser.

- hvordan har dere diskutert tidligere? Siden han nå sier at "du har sikkert rett så......", får jeg en mistanke om at det kanskje er slik?

- hvordan har du skjemt han bort? Har han en mor som har skjemt han bort også i voksen alder. Det høres ut som han lider av det man kan kalle "lært passivitet" eller "lært hjelpesløshet"?

At han ikke liker å handle, diskutere valg av møbler og farger på tapet tror jeg du skal ta med knusende ro. Det er mange menn som er slik uten at det er noe galt.

Har dere helt sluttet å være kjærester, dvs har dere sex sammen?

[AnonymBruker]

Dette høres iallefall ut som et forhold som har gått i dvale - og jeg kan ikke tenke meg at dette bare er hans "skyld". Sannsynligvis har dere på hver deres måte bidratt til det "resultatet" dere sitter med nå. Men det er mange spørsmål her:

- har dere alltid hatt det slik. Hvis ikke, hvordan var det før?

- på hvilken måte forsøker du å "ta opp" ting med ham? Mange menn er ganske allergiske mot "ta-opp-strategier" som inneholder anklager og bebreidelser.

- hvordan har dere diskutert tidligere? Siden han nå sier at "du har sikkert rett så......", får jeg en mistanke om at det kanskje er slik?

- hvordan har du skjemt han bort? Har han en mor som har skjemt han bort også i voksen alder. Det høres ut som han lider av det man kan kalle "lært passivitet" eller "lært hjelpesløshet"?

At han ikke liker å handle, diskutere valg av møbler og farger på tapet tror jeg du skal ta med knusende ro. Det er mange menn som er slik uten at det er noe galt.

Har dere helt sluttet å være kjærester, dvs har dere sex sammen?

Det er nok ikka bare hans feil nei. Har bare prøvd å være snill jeg da å ikke nææge og mas om ting hele tiden.Der gjorde jeg oss en bjørnetjeneste.

Han har vært skilsmissebarn siden femårsalderen. Foreldrene hater hverandre den dag i dag og har ikke snakket sammen på 20 år. Han og broren valgte å bo hos faren. Det har nok blitt en litt kjørlig oppvekst der han ikke har fått oppleve en familie sitte rundt et middagsbord og ha en god tone. Dermed har det heller ikke vært vanlig å snakke sammen om føleser osv. Ting har blitt feid under teppet.

Ettersom han ikke finner det naturlig å snakke når han har problemer e.l. (han holder i stedet HELT kjeft og deter knapt mulig å få et svar på hva han vil ha til middag.) føler jeg det er ekkelt å ta opp mine ting. Spesiellt ting som gjelder oss begge og vårt forhold.

FØR, dvs det første helve året snakket vi greit sammen, men etterhvert som vi ble bedre kjent har det sakte men sikkert blitt merog mer klamt å snakke. Bare etter to mnd i forholdet oppdaget jeg at han hadde kontakt med ekse, samt en kollega. Jeg er sjalu, og det gjorde ikke saken bedre at han løy for meg. Jeg VET han løy, noe han delvis har inrømt i ettertid. Han gjorde nok aldri noe galt men det var veldig frustrerende at jeg ikke kunne stole på han. Var masse bråk og sinne den tiden, og jeg følte meg skyldig ettersom husfreden hadde vært en helt annen om jeg hadde latt sjalusien ligge.

Dermed ble det til at jeg gikk stille i dørene, tok på meg alle huslige sysler for å liksom lage plaster på såret. Trodde jeg ikke kunne stille flere krav til han enn at han holdt seg unna andre damer, uten at jeg ble kasta ut og sluttført.

Når det gjelder min måte å ta opp ting på så husker jeg knapt...lenge siden jeg har hatt mot, men jeg pleier å ta det litt forsiktig ELLER full eksplosjon når ting har hopet seg opp over tid. (hadde jeg hatt baller nok hadde jeg tatt tingene etterhvert...)

Ting som går på å "få tapetsert ferdig det rommet" eller " er det mulig å gidde å rydde opp etter seg når man har spist" kommer på løpende bånd. Det er sålite gehør, at jeg greier bare ikke å si det på en skikkelig måte. Prøvd å si at hvis han mener jeg skal ta alle husoppgaver og lage middag hver dag får hans skaffe seg en jobb hvor han tjener til oss begge. Jeg er skikkelig sliten av å ha alt ansvaret alene. Han bare stikker ut en tur eller har ett eller annet dritvikig å gjøre hele tiden, mens jeg blir stående igjen med alt. Føler hanikke har respekt for fritiden min...

Diskusjonene er veldig en-vegs. Stort sett jeg som snakker, og må nesten riste han for å få svar enkelte ganger. Om jeg sier ting på en normal og rolig måte, jazzer han seg veldig lett opp så snart jeg er inne på noe han innerst inne vet stemmer.

Vi fullfører aldri en diskusjon Blir aldri en enighet, eller kompromiss. Det ender somregel med at han bare går, eller sier han ikke gidder å diskutere mer. ("jeg har jo rett")

Nevnte litt om bortskjemtheten øverst her, og der er nok der den onde sirkelen begynte for min del. Han bodde sammen med faren, og der ble det ikke stillt krav til annet enn å rydde rommet før jul....

Da han flyttet for seg selv i en alder av 23, rakk han ikke bo alene så lenge før jeg kom inn i bildet....og vips... Han evner ikke å se møkk og støv. Er ikke den som roter så ille, men vasking har han vel ikke vært borti siden heimkunnskapen på ungdomsskolen....

Jeg stresser ikke så mye mht at han ikke goidder å engasjere seg i fargevalg osv, men det er det maglende engasjementet som provoserer meg. Vet at de fleste menn som ikke er løse i håndleddene ikke interesserer seg så veldig for interiør osv, men NOE må han da ha en mening om?!

Han driter også i hva jeg gjør på fritiden, og er ikke interessert i å finne på noe med meg. Skal vi ut på noe er det alltid med venner. Her hjemme sitter vi i hver vår sofa med hvert vårt.Jeg prøver å slenge meg med på det han liker av og til, men det er aldri spørsmål om jeg har lyst å være med på den konsetren, el.l. Det må jeg komme med selv.

Så var det sexen...... det er ekstremt skjelden....annenhver mnd kanskje... Jeg har liksom aldri lyst...selv om jeg savner det...han tar forsåvidt heller aldri noe initiativ, annet enn hvis vi har drukket. jeg får skjelden eller aldri avslag de gangene jeg legger opptil noe, men han får alltid vondt et sted el.l. somregel gjør han seg ferdig og sovner. Jeg kan kanskje få ligge på armen i fem minutter, men da er det visst så varmt at han må ligge annerledes.

Jeg har også et veldig dårlig selvbilde, og hater at han ser meg naken. Det vet han,så det kanhende det er med å bidrar......

Ellers er det aldri noe kos. Kysser kanskje hvis jeg skal bort noen dager, men da er det bare sånn kjapt. han kommer aldri å legger armen rundt meg i fullt alvor. Hvis han er fysisk er det enten for å tulle, kile og lage leven, eller når han småbrisen legger opp til noe.....

Jeg har gitt opp...det er alltid noe som gjør vondt så jeg må flytte meg, eller så er det så varmt.......

Syns dette er skikkelig leit. Begynner å få lyst på barn, for tiden stopper ikke, men jeg tør ikke før dette har endret seg....har ingen lit til at han takler det....det innebærer mye husarbeid det også og i tillegg til våkennetter tror jeg ikke jeg ville fikset det med ansvaret alene heller.

Og er somsagt veldig glad i han og vil at dette skal fungere...vet bare ikke hvordan....

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke giddi.

[Glynis]

Jeg ser ikke noe forhold her i det hele tatt. Dere er to mennesker som bor sammen.

Det er jo absolutt ingen kjennetegn på at dere er noe annet.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dere ser det sånn....Medn det er ikke så lett som bare å ikke gidde mer.. han er en god gutt på mange måter, så det er derfor jeg så gjerne vil at dette skal ta seg opp igen!

Er det ingen som på noen somhelstmåte ser en løsning på dette? Jeg skjønner vi må snakke sammen og alt det der, men hva skal jeg si? Vil gi dette en sjanse og unngå å skremme han om jeg drar det for langt...å true med å gjøre det slutt er også bare dumt om man ikke virkelig mener det.......Og det er jo ikke det jeg vil...

Må også ta med at han har hatt èn kjæreste (som jeg vet om) sett bort fra

disse tre-dagers forholdene vi alle hadde på ungdomsskolen. Det forholdet var det fysisk 50 mil mellom, så så veldig hett var det ikke....

Nevnte dette problemet vårt for en av kameratene hans, og fikk til svar at gutten vet ikke hva kjærlighetssorg er, og vet derfor ikke å sette nok pris på det før det er for sent.....

Jeg vil fikse dette før det er for sent!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[AnonymBruker]

Jeg vil fikse dette før det er for sent!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

*kremt* Trodde ikke det var oppfunnet tidsmaskiner som dro tilbake i tid??

[AnonymBruker]

*kremt* Trodde ikke det var oppfunnet tidsmaskiner som dro tilbake i tid??

Du mener det ER for sent?

....kommer jo an på hva man er villig til da men....du har rett i at det har gått altfor langt om ikke annet......

[Gjest Niema]

Kan du ikke bare ta en alvorsprat med han først som sist? Si at sånn gidder du ikke ha det, da kan du heller være alene, og hvis han ikke endrer seg da så er det vel ikke så veldig stort tap?

[Gjest tålmodig!]

[Gjest wild bird]

- Hva får du ut av dette forholdet?

- Hva er det som holder dere sammen?

- Hvor ser du deg/dere om 5 år?

[Gjest hare]

mitt beste råd er å være HELT ærlig uten å være anklagende.

jeg har vært i samme forhold i ti år, og har forsåvidt tatt opp ting etterhvert som de dukket opp - men synes det ble ekstremt vanskelig når jeg tenkte på muligheten for å endre forholdet.

da visste jeg ikke hva jeg skulle si, for jeg var redd for konsekvensene. men når det er sagt så var jeg fortsatt forelsket, vi har gjensidig respekt, og vi er veldig kjærlige og generøse med hverandre.

jeg hadde nok ikke vært i dine sko veldig lenge for å si det slik.

uansett; jeg la alle korta på bordet, og fortalte hvilke tanker jeg hadde gått med den siste tiden(nesten ett år). jeg forklarte hvilke positive følelser jeg hadde, men at jeg ikke følte meg som endel av forholdet lengre.

jeg anklagde ikke han for noe som helst, og gjorde det klart at ingenting var hans "feil" selv om han jo definitivt har gjort et par valg som ikke fungerer på sikt.

det hadde forsåvidt jeg også, selv om ingen av oss har gjort noe dumt mot den andre.

dette ordnet mye for oss, men nå har vi et ganske solid forhold fordi vi på mange måter passer veldig godt sammen, og er som jeg nevte, generøse mennesker som vil den andre det beste.

dette kom tydelig frem også når vi pratet.

jeg tror på din side at han ikke vil alt ditt beste, for da hadde han vært mindre egoistisk.

han hæres ut som typen som trenger en drastisk forandring, og jeg tror ikke det skjer av at du snakker litt med ham.

snakk først, og se hva hans tilbakemelding er. gjør det klart at denne samtalen ikke er en "vanlig krangel", men at dette er for deg en vurdering hvorvidt du skal være i forholdet eller ikke.

fokuser på hva dere begge VIL, ikke på å snakke truende eller anklagende.

det er veldig lett å gå i den typiske "du gjør ikke slik og slik, typisk deg å være sånn, den gangen du sa blabla, du vil/vil ikke dette".......

poenget er at du åpent må fortelle hvordan du opplever deres forhold som helhet(ikke gå inn på detaljer) og spørre om han er villig til å endre på det.

gjør det klart at denne samtalen er alvor, og vil ha en avgjørende virkning på deres fremtid sammen.

dersom han ikke er villig til det, får du begynne å planlegge ditt nye liv uten han.

[I Grosny]

- Hva får du ut av dette forholdet?

- Hva er det som holder dere sammen?

- Hvor ser du deg/dere om 5 år?

Jeg lurer også på dine/deres framtidsambisjoner. Har dere lyst til å få barn sammen , og leve sammen i gode og onde dager?

Eller har du lyst på barn, men ikke med han?

Eller vil du ikke ha barn?

Kan det være aktuelt å vise denne debatten til mannen din? Jeg synes ting er såpass tydelig her at han bør forstå alvoret. Deretter kan du spørre han om hva han vil, om han vil ha det slik som det er , eller annerledes. Framtidsvisjoner.

Det normale er å fortsette i det gamle sporet, kan du leve godt med det på lang sikt? Akseptere at gubben din er kjedelig og lat, og heller finne moro ute med venner. Husarbeid kan dere jo leie inn hjelp til hvis han ikke orker nok.

Sport er mangelvare hos dere. Mangelen på sport og trim er nok det som passiviserer gutten din. Hvis dere kan gjøre noe morsomt og sportslig to ganger i uka, så kommer livet og overskuddet tilbake. Hva er moro for dere? Bordtennis? Powersex?

[AnonymBruker]

herregud! skulle tro at det var JEG som hadde skrevet dette innlegget!! har det akkurat på samme måte,og vet heller ikke helt hva jeg skal gjøre,men har insett at det eneste jeg KAN gjøre er å prate med han;enten han vil eller ikke)! for dette går ikke lenger. vi har sjeldent sex vi å,ha egentlig mista lysten når det er sånn som nå,så hva skal vi gjøre,vi kan jo ikke ha det sånn resten av livet,kan vi vel!!

[Lagrima]

Så vondt å lese!! Jeg skjønner veldig godt at dette kan du ikke leve med!!

Slik jeg ser det, har du to valg.

1. Godta at han er slik, fortsette med dine små utblåsninger i ny og ne uten egentlig å få noe særlig respons, og leve videre i forholdet vel vitende om at det aldri kommer til å endre seg.

2. Gå.

Det ser veldig brutalt ut, svart på hvitt. Jeg kjenner ikke mannen og har egentlig ingen forutsetning for å være så "enten-eller", men du spør og da svarer jeg

Jeg hadde ikke orka å bruke mer tid på en mann som ikke gidder å bruke tid på meg. Du trenger ikke å finne deg i at du har en mann som ikke synes du er verdt å løfte en finger for!

Husarbeid er en diskusjon for seg selv, der tror jeg aaaaaaaalle kvinner har et ønske om å ha en mer aktiv mann.. Hadde det bare vært husarbeid som var problemet så hadde jeg sagt at slik er det.. Men når han ikke klarer å snakke med deg, se at du trenger respons, vise at han er glad i deg, gjøre ting sammen med deg, da ser jeg faretegn over hele linja.

Kan godt hende han er veldig glad i deg, og innerst inne vet at han har det fint sammen med deg! Men burde det være ditt problem at han ikke klarer å uttrykke seg? Skal du finne deg i at du i praksis lever alene (uten alle fordelene det å være singel bringer med seg)?

Jeg hadde gitt ham én sjanse jeg. Kanskje skrevet et brev (for da kan man redigere det flere ganger slik at man fjerner alle anklager og beskyldninger), forklart hvordan jeg opplever hverdagen og forholdet, og deretter gitt ham et valg. Være villig til å åpne seg, snakke og komme nærmere hverandre, eller gå hver vår vei.

En mann som velger å gå sin egen vei vil ikke jeg klamre meg fast til i hvertfall. Forskjellen mellom det livet dere lever nå, og to liv hver for dere, er at ingen av dere har tatt valget om å gå. Men i praksis har dere jo allerede beveget dere langt forbi hverandre.

Sender en klem jeg, det er ikke lett å stå i dine sko.

[AnonymBruker]

- Hva får du ut av dette forholdet?

- Hva er det som holder dere sammen?

- Hvor ser du deg/dere om 5 år?

Jeg har kommet dit at jeg ikke vet hva man kan få ut av et forhold..

Det gir meg liksom ingenting. Føler jeg har mer en morsrolle enn en kjæresterolle overfor han. Han virker til å ta meg for gitt. Jeg er her liksom uansett...

Vi gjør jo aldri noe og har dermed lite å glede oss over sammen.

Fikk oss kattunger for litt siden, etter mye mas fra han. Jeg var borte noen dager og da jeg kom hjem stinka det kattekasse i heeele huset. Skikkelig skikkelig jævlig. Det første jeg måtte gjøre var da å begynne å vaske for å få vekk lukta. Det viste seg at han hadde tømt kassa TO ganger på FIRE dager. Er det mulig.

I tillegg var det så vidt han gadd å hilse da jeg kom hjem. Når jeg spurte om ting gadd han knapt å svare skikkelig. Så gikk han å la seg.

Jeg burde kanskje lagt meg samtidig, vært koselig med han og kanskje bydd på sex.

Men hva faen er vitsen? hva får jeg tilbake?? Ikke har jeg lyst heller. Ikke på sex i allfall.

Har også tenkt på å foreslå at vi drar på hotell en helg eller noe bare vi to, men det frister så lite når det kommer til å bli sånn at han drar litt motvillig, for så å ligge på senga og zappe med fjernkontrollen fra fredag til søndag.

En annen ting også.. Når jeg skal reise bort noen dager og vil ha hadekyss setter han liksom kinnet til så han får kyss på kinnet og ikke må munnen. Slår aldri feil.

Lurer litt på om kanskje han også er lei, men ikke tør å si det han heller....

HERREGUD så jeg gruer meg til den praten...

Jeg har en mistanke om at huset vi eier sammen holder oss sammen. Er ikke så lett å bare "stikke" når man må gjennom et boligsalg først. (Nekter at han skal kjøpe meg ut. Jeg skal tjene pengene mine på dette huset jeg har brukt så mye tid på å pusse opp jeg også)

For å si det sånn, jeg nekter å flytte før han går med på å selge om det blir slutt.

Jeg vegrer meg også endel pga moren min. Husker kjeften jeg fikk sist jeg gikk fra kjæresten etter tre år..."kunne bare glemme å komme hjem med et nytt mannfolk" Jeg var den gangen 24år..

Og så har vi vel blitt avhengige av hverandre på et vis. eller det er vel en vane som uansett blir vond å bryte, for vi er jo glade i hverandre.

jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg ser meg hen om fem år. Ønsket er jo større hus og et barn eller to men han, men klarer likevel ikke å se det fro meg helt.

Jeg ønsker meg barn, men vil ha barn i et solid forhold der foreldrene er oppriktig glade i hverandre, trives og har det bra sammen.

[Gjest anonym]

ja,er i akkurat samme båt som deg,vet heller ikke åssen jeg skal få igang en samtale med han,prøvd å prate ned han før,men blir så defensiv med en gang jeg begynner å prate,eller han sier: nå er vi ferdig! ..ikke lett dette her..

[Gjest wild bird]

Enten så haler du han med deg på parterapi, eller så går dere hver deres vei. Slik du beskriver samlivet deres, så er det jo ingenting der. Vil du virkelig leve slik?

[AnonymBruker]

Jeg leser om to voksne mennesker som bor sammen, og ikke noe mer, som noen andre sa det. Alt romantikk og samliv det blir forsøkt lagt opp til, virker helt unaturlig bare. Dere er ikke i noe forhold, det er helt tydelig.

Jeg har troen på at slikt kan ordnes, men det krever jævlig, JÆVLIG mye innsats fra begge parter. VIL du? Og vil han jobbe så hardt for det? Du MÅ snakke med ham..

[Havbris]

Det er vel ikke tvil om at samboeren trenger sterke stimuli for å våkne og stikke fingeren i jorden for å kjenne hvor han er i livet sitt. Hvis denne "bedageligheten" og sløvheten er knyttet til personligheten hans så er det svært lite du kan gjøre tror jeg. Hvis det derimot handler om lært passivitet så kan det endres, men det vil stille store krav til deg som samboer og du får en rolle som nærmer seg "terapeut- rolle" og det skal du jo egentlig ikke ha som hans samboer.

En person "lærer" å bli passiv fordi de viktigste "godene" i tilværelsen tilfaller han selv om han ikke selv bidrar med noe som helst, han kan igrunnen sitte sløv uten å være tilstede i sitt eget liv og sitt eget forhold.

Jeg tror du med all tydlighet (uten å være sint) må fortelle han hvordan dette ligger an og at dere må han en alvorlig samtale om dere, og om fremtiden. Du må fortelle hvordan du har det uten å si noe om hvordan du oppfatter han. Noen mennesker våkner ikke før de selv oppdager at samboeren dro sin vei, og tar tak i livet sitt da. Andre gjør det aldri.

Jeg er ganske sikker på at dere trenger hjelp fra en tredje person for å kunne snakke dere igjennom dette. Jeg synes du skal dra ham med til et familievernkontor, han blir sikkert vettaskremt men det er kanskje den ene muligheten du kan gi ham. Med mindre det skjer endringer her så tror jeg ærlig talt ikke det blir noe godt liv sammen med denne mannen (= et liv som er godt nok for deg)