Skal jeg gå fra han?

[gulda]

Jeg er i slutten av 20-årene, snill og smart oppegående jente, med fast jobb og gode venner. Har datet en fyr i 6 mnd nå. I starten var det veldig løst, vi møttes en gang i uka og forholdet handlet mye om sex (jeg hadde nettopp kommet ut av et forhold og var ikke interessert i noe seriøst). Han var sjarmerende og ga meg en del oppmerksomhet. Nå sees vi nesten hver dag, og det har utviklet seg til å bli et mer seriøst forhold. I starten var relasjonen bra for meg og ga meg mye energi, så hade vi en periode der jeg oopplevde at jeg var mer interessert enn han fordi han virket noe fjern, men den siste måneden har jeg av flere grunner fått en veldig dårlig magefølelse og tviler på om det er bra for meg å fortsette med dette forholdet. Nå er det han som er mest sikker på forholdet, og som flere ganger har sagt til meg at det er viktig for han å vite at vi ønsker å satse på hverandre.

Litt om han og hvorfor jeg tviler:

-Han har tidligere hatt MANGE løse sexforbindelser, men aldri tidligere vært i et forhold (er i starten av 30-årene). Han bruker dette som 'unnskyldning' hver gang har gjør noe som jeg synes funker dårlig for oss, for eksempel at han sjelden tar tlf når jeg ringer, og alltid bruker flere timer på å svare på sms (han har ikke mobilen på seg, fordi han ikke er vant til å måtte det...han gjør det ikke for å virke avvisende. Er blitt bedre på dette etter at jeg har påpekt det mange ganger). Han tar sjelden kontakt med meg når vi ikke er sammen, og de gangene vi har vært borte fra hverandre flere dager i strekk har jeg følt det som om vi slett ikke er kjærester. Han virker generelt til å være dårlig til å sense hvordan man skal oppføre seg i et forhold...og jeg må lære han opp selv på de mest grunnleggende ting..

-Han har venner, men virker som en outsider i forhold til dem. Later til generelt å ha dårlige sosiale antenner. Er veldig flink til å være imøtekommende og hyggelig mot folk når han først treffer dem, men klarer ikke å holde kontakten. Sier at det hender at han tenker på venner, men han gjør ikke noe med det.

-Det har hendt 2-3 ganger i løpet av disse månedene at han har sagt ting til meg som har vært veldig sårende uten at han selv har skjønt det. Som at 'du ser ikke fin ut i dag'. Han sier at han skjønner at det er sårende når jeg forklarer ham det, men han har aldri bedt meg om unskyldning eller forsøkt å gjøre det godt igjen etter at han har kommet med slike replikker.

-Han later til å ha vanskelig for å forholde seg til vanskelige følelsesmesige situasjoner (eks: venn av meg som mistet en far)

-Han er utrolig selvsentrert, og glemmer hva som skjer i mitt liv (jobbintervju, familie som er syk, hendelser med venner etc)

-Han er aggressiv, og jeg er ærlig talt bekymret for hvordan han ville evt. være som far. Ville han kunne se barnas behov (når han ikke ser mine), og vil han kunne styre sinnet sitt? Jeg har ikke sett mye til dette sinnet til nå, men han er ærlig på at det er der, og han har havnet i mye trøbbel på grunn av det.

-Jeg har ikke fortalt om han til en del av mine venner, og ike til min familie. Kjenner at jeg vegrer meg for det..vi har det godt når vi er sammen og jeg kan tenke at alt er helt fantastisk, men når vi er borte fra hverandre kommer tvilen tilbake.

På den andre siden har vi noen fantastiske diskusjoner, han er veldig oppegående og informert om hva som skjer i verden og vi kan snakke om det meste (som ikke er personlig). Vi har samme humor, og ler sammen hele tiden. Han er veldig fysisk, og vil hele tiden ligge sammen og kose. Han gir meg mye oppmerksomhet der. Sexen er ubeskrivelig bra. Han er tydelig på at han ønsker å satse på oss, og på å ha en fremtid sammen med meg. Han er veldig lydhør når jeg tar opp ting med han som jeg synes ikke fungerer, og kan reflektere over sine egne handlinger (på et teoretisk plan ofte).

Er dette helt feil? Burde jeg følge magefølelsen og gå fra han, i tilfelle han faktisk egentlig er slik som jeg frykter han er? En selvsentrert egoist uten sosiale antenner som faktisk ikke KAN være i et forhold (det må jo være en grunn til at ingen av de andre jentene han har hatt sexuelle forhold til ikke har ønsket å være sammen med ham...så hvorfor skal JEG kunne det?). Skal jeg vente og se? Og hvordan vet jeg at nok er nok? Jeg er redd for å havne i et forhold som ikke er bra for meg. Jeg kjenner at jeg den siste tiden har løpt litt etter han og gjort alt på hans premisser for å please han, og det er ikke et tegn på et godt forhold...

Håper på innspill fra dere!

takk

[AnonymBruker]

hmm...d hørtes ikje lett ut.

vankslei vite. men orker du å lære ham alt?

går det å nevn at han kan prøv samtaler hos f eks, psykriatisk sykepleier? de er flinke på å prat med folk om ting, .

de kan også lære en å klare snu på tingene/se ting annerledes

elles er det andre han må prøv å prat med, vet ikje hva all slags terapeute hete,

men håper dere finner ut av det.

[aniana]

Har bare 3 ting å si...

Følg hjertet, vær ærlig med deg selv.. og aldri gå inn i et forhold når tanken er " det blir nok bedre når......(sett inn det som passer)" Funker svært dårlig.

Du vet allerede hva du vil... men det er av og til litt langt fra å vite til å si det høyt for seg selv. Sannheten er ikke alltid like morsom.

[-milla j-]

Det er vanskelig å være sammen med en som ikke er vant til å forholde seg til andre, med de forventninger som hører til. Han trenger nok å vite hva du forventer av ham men jeg tror ikke du skal ha de høyeste forventningene, ihvertfall ikke før du ser om han klarer å følge opp eller ikke. For høye krav vil sikkert bare føre til at han gjør enda mindre.Jeg har vært sammen med en som minner om det du beskriver og syntes i grunnen det var en grei sexpartner men ikke noe mer.

På den annen side; skal du lære ham alt? Hvis han ikke er av typen som går rundt med mobilen sin i hånden er det hans måte å bruke telefonen på, det er ikke noe du kan kreve av ham. At han ikke svarer når du ringer eller sender sms hvis det er viktig og han faktisk har fått med seg at du forsøker å få kontakt er en annen sak.

Ikke alle er flinke til å opprettholde kontakt med familie og venner. Jeg har de tendensene selv og synes ikke det er noe rart i det. Selvsagt har graden av hjelpeløshet noe å si da. Dette henger sammen med "sosiale antenner" og er vel gjerne samme sak som at han ikke skjønner at han har sagt noe sårende til deg. Det du opplever som selvsentrerthet er vel kanskje en del av dette og i tillegg til at han ikke hittil har hatt behov for å huske andres opplevelser i noen større grad.

Selvfølgelig har han gode sider, det har vel alle? Men jeg tror ikke du skal forvente å smi ham til den mannen du håper han kan bli. Å ha forventninger til en partner har jo alle, men mange har for høye forhåpninger og blir veldig skuffet når de opplever at de ikke får det slik som de mente de ville ha det. Tror magefølelsen din har rett jeg.

[Transmogrifier]

Hehe.

Jeg vil ikke gi deg noen råd. Jeg heier på typen. Jeg syns det er kult at han gir akkurat passe faen i deg, og er spent på hva som skjer videre. Jeg har nok også en fin anelse om hva som "feiler" mannen, men jeg bryr meg ikke. :gjeiper:

[AnonymBruker]

Det eneste som ville fått varselbjellene mine til å ringe her er at han er agressiv.

[Shinana]

Hehe.

Jeg vil ikke gi deg noen råd. Jeg heier på typen. Jeg syns det er kult at han gir akkurat passe faen i deg, og er spent på hva som skjer videre. Jeg har nok også en fin anelse om hva som "feiler" mannen, men jeg bryr meg ikke. :gjeiper:

Et verdifullt innspill, og virkelig noe å ta med seg videre for TS.

Synes det virker som om du (TS) på et vis har innsett hvor dette bærer. Når du er så usikker så blir det vanskelig å se for seg en trygg fremtid, kanskje med familie etc. Ut ifra det du skriver om han så ville jeg nok landet på å gå videre uten han. Så er det dette med følelsene da. Ikke enkelt.

[gulda]

"Jeg har nok også en fin anelse om hva som "feiler" mannen, men jeg bryr meg ikke. "

Kan du utdype dette? Bare for å bekrefte magefølelsen min, om ikke annet. Jeg trodde lenge at han bare ga faen jeg også, og har tatt nettopp dette opp med han. Han begynte å gråte, og har blitt bedre på sms og å ta kontakt med meg siden da, samtidig som han har sagt at han virkelig ønsker å satse på oss. Og jeg tror han, men jeg tror som sagt at han kanskje ikke har de evner som skal til...

Til dere andre: takk for tilbakemeldinger. Jeg vet nok hva som er riktig. Jeg kan bli med han, men det vil innebære masse arbeid og skuffelser og vondt for meg...og skal jeg velge det bare noen få mnd inn i et forhold, hvor man 'liksom' skal være forelska og lykkelig? Vanskene kommer jo tidsnok om det ikke er trøbbel fra starten av...Så var det det med å handle, ikke bare snakke da :/

[Lady La-Laa]

Jeg synes det høres ut som han har en personlighetsforstyrrelse.

Det høres kanskje ganske voldsomt og skummelt ut, personlighetsforstyrrelse liksom, men det er faktisk ikke så unormalt, faktisk har mellom 7-10% av den voksne befolkningen en personlighetsforstyrrelse...

Det finnes flere ulike typer, men felles for dem alle er at personene kan være svært oppegånde på enkelte områder, mens i personlige og sosiale situasjoner kan vedkomendes atferd være lite fleksibel eller ikke fungerende.

Personlighetsforstyrrelsen er kjennetegnet ved at personen skiller seg fra de fleste andre mennesker på følgende områder: 1)kognisjon; måten personen oppfatter og tolker seg selv, andre mennesker og begivenheter

2) affektivitet; om personens følelser er passende til situasjonen

3) hvordan personen kontrollerer sine impulser og får dekket sine behov

4) hvordan personen forholder seg til mennesker som står ham/henne nært og takler å være sammen med andre mennesker.

En person med en personlighetsforstyrrelse skiller seg i stor grad fra andre mennesker på disse områdene. Alle symptomene trenger ikke å være tilstede samtidig.

Det finnes flere grader, mange kan leve et greit liv med både familie og barn. Likevel tror jeg det vil kreve mye av deg å få et samliv til å fungere med denne mannen. Et forhold kan jo by på mer enn nok av utfordringer når begge er "normale" også..

Hans tankesett er annerledes enn ditt og avviker fra den generelle forståelse og vanlige måten å tenke på. Du vil ha vanskelgheter med å forstå han, men han vil også ha vanskeligheter med å forstå deg. Og dette byr jo på store utfordringer...

[LukaFrost]

Høres ikke ut som en jeg ville ha vært sammen med.

[gulda]

Det jeg vel egentlig lurer på er om andre har lignende erfaringer, om dette er 'normalt' for en fyr som har lite erfaring med å være i forhold, eller det her er snakk om noe grunnleggende 'rart' med hans personlighet som ikke kommer til å endre seg når han blir vant til å være to. Jeg tror jo selv det siste, men håper på det første...

[Jade]

Om det er normalt eller ikke, spiller ikke noe rolle. Du vet selv best om dette er en mann du kan ha en fremtid sammen med eller ikke. Du må ikke regne med at han kommer til å forandre seg.

[Lissi]

Det jeg vel egentlig lurer på er om andre har lignende erfaringer, om dette er 'normalt' for en fyr som har lite erfaring med å være i forhold, eller det her er snakk om noe grunnleggende 'rart' med hans personlighet som ikke kommer til å endre seg når han blir vant til å være to. Jeg tror jo selv det siste, men håper på det første...

Jeg har prøvd det i 3 år, og endte opp innlagt.

Kom deg vekk mens du kan! En sånn fyr vil du aldri føle deg bra nok for, derfor du hele tiden jobber så hardt for å bli sett.

Å være sammen med en som er aggressiv og du går på tå hev hele tiden kommer til å gjøre deg mer og mer nervøs med tiden. At han er aggressiv er ofte et tegn på at han ikke er i stand til å forklare og uttrykke seg.

Er han i tillegg enebarn med skilte foreldre?

[Gjest Gjest]

Er han i tillegg enebarn med skilte foreldre?

Så det er det som feiler meg, enebarn med skilte foreldre!

[Gjest damen]

Jeg hadde en "sånn en" en gang, og det be aldri bedre. Overveiende bare veldig slitsomt og utmattende, for jeg ante jo aldri hvor jeg hadde han.

Den ene dagen var jeg en stjerne og verdens beste, de 5 neste dagene tok han ikke telefonen (fordi den var utladet/hadde den ikke med seg/for travelt/*insert here*)

Vel, tilslutt "slo jeg opp". I anførselstegn, for jeg vet jo per i dag egentlig ikke om vi virkelig var sammen??

[Lissi]

Så det er det som feiler meg, enebarn med skilte foreldre!

Ja om du har alle de trekkene i tillegg så kan det hvertfall være ei forklaring Det meste lærer man fra man er 0-4 år, så om man satt i en krok for seg selv uten stimulering, så er det ikke sikkert man vet hva hverken empati eller samvittighet er

[Gjest Gjest]

Ja om du har alle de trekkene i tillegg så kan det hvertfall være ei forklaring Det meste lærer man fra man er 0-4 år, så om man satt i en krok for seg selv uten stimulering, så er det ikke sikkert man vet hva hverken empati eller samvittighet er

http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&view=article&id=15351&catid=1&Itemid=388

Off topic meeen: Ganske drøyt å påstå at enebarn har tendenser i den retning at de ikke vet hva empati eller samvittighet er. Jeg har gode minner fra barndommen, men var sikkert ganske sær siden jeg hadde velutviklet fantasi og faktisk trivdes i eget selskap. Empatisk har jeg alltid vært og er flink til å dele. Min samboer var også en type "særing" som barn men i motsetning til meg har han tre søsken. Det å ha søsken er ikke den eneste måten å lære seg den type egenskaper på. Får assosiasjoner til et barn som sitter lenket til et hjørne og spiser av en hundeskål utfra beskrivelsen din.

Min datter er snart fire og har foreløpig ingen søsken, men hun har da ikke sittet i en krok uten stimuli, har mange venner med barn på samme alder samt at hun går i barnehage. Kjenner selv få enebarn, men de få jeg kjenner har ikke den type personlighetsforstyrrelser - psykiske problemer virker godt spredt på folk uavhengig av hvor mange søsken de har. Min eks har fem søsken og ikke særlig empatisk og har maaange indre konflikter. Dette kommer helt an på familien og hvordan foreldrene er som oppdragere. Tror iallefall ikke et enebarn med ressurssterke foreldre skilte eller ikke, har dårligere egenskaper enn et barn i en søskenflokk med gifte ressurssvake foreldre. Skal ikke se vekk i fra at foreldre av enebarn kan ha ekstra overskudd og dermed være vel så gode om ikke bedre omsorgspersoner enn fødemaskinene der ute.

[AnonymBruker]

Hei TS,

du spør om noen har liknende erfaringer og da kan jeg fortelle deg litt om da jeg ble sammen med kjæresten min. Han har aldri vært i et forhold tidligere, han har riktignok vært "på dealer'n" et par ganger men sier selv at han trekker seg når det begynner å "bli stress". Da vi møttes var det full klaff fra første kveld, og vi ble sammen etter et par måneder. Men jeg vil si at hele det første året var veldig preget av at han ikke var vant til å forholde seg til en annen person på den måten, og da tenker jeg først og fremst på at han kunne være selvsentrert, lite oppmerksom og "glemme meg" når vi ikke var sammen (på den måten at han ikke tenkte på å ringe ol, ikke at han dro på byen og fant seg andre jenter ). Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om at det er helt fantastisk når dere er sammen, men så kommer tvilen når man er fra hverandre. Og jeg vil bare si at for min del er jeg utrolig glad for at jeg var tålmodig, for nå har vi det veldig bra, og han gir meg akkurat det jeg trenger. Så jeg har på en måte mistet troen på det at hvis det ikke er kjempebra fra første sekund, er det ikke verdt det.

Lykke til

[Gjest Anonym gjest]

Hei gulda!

Var bare tilfeldigvis innom, men fant ut at jeg måtte ta meg tid til å svare på innlegget ditt, da jeg tror at jeg, tross i min unge alder, har litt erfaring på dette området.

Jeg er ei 18 år gammel jente. Ung og uerfaren vil nok mange påstå, men i løpet av de 2-3 siste årene har jeg vært gjennom en prosess jeg ikke unner noen. 15 år gammel ble jeg sammen med en 17 år gammel gutt. Alt var fryd og gammen til å begynne med, jeg var så hodestups forelsket at jeg ikke la merke til en del ting han sa og gjorde som slett ikke hang på greip. Da den stormende forelskelsen begynte å avta, merket jeg fort at den personen jeg hadde forelsket meg i, som jeg trodde va kjæresten min, slett ikke var den jeg hadde trodd og forventet.

Med en gang jeg ikke viste 100% hengivenhet og interesse, og kanskje antydet at jeg heller ville tilbringe en kveld med venner enn med han, var det på med valpeblikket og krokodilletårene for å spørre meg om hva som var galt. Selv om ikke noe nødvendigvis var galt, var han hele tiden sykelig opptatt av å få bekreftelse. Jeg måtte love dyrt og hellig at jeg skulle være hans uansett, og at det ikke var noen andre. Du sier også at "det er viktig for han å vite at vi ønsker å satse på hverandre"Dette betyr i mine ører at han er ute etter å ha kontroll på deg, vite hvor han har deg til enhver tid, tross i at du ikke får noe særlig tilbakemelding eller bekreftelse fra han..?

Jeg tror personlig at du gjør lurest i å trekke deg fra forholdet. Jo lengre du venter, dess vanskeligere blir det. Han kommer til å gradvis psyke deg ned, slik at du tilslutt føler deg avhengig av han og så lite verdt at du tror at dette forholdet er ditt "lodd i livet". Han jeg var sammen med var (og er fortsatt) en psykopat, med tidligere titler i nasjonale mesterskap i styrkeløft. Det var en dårlig kombinasjon, da både utpsyking og overlegen fysisk styrke gjorde meg sjanseløs. Kom deg ut av det mens du enda tenker selv! Stol på instinktene dine - ikke se bort fra dem fordi du håper du kan hjelpe ham til å bli et bedre sosialt vesen. Det kan du ikke! Og det ligger nok mye mer bak, som kommer frem etterhvert.

Dette ble muligens veldig langt og uoversiktlig, men jeg har virkelig bare gode og ærlige hensikter. Et psykisk fengselsopphold (som du ikke på langt nær har gjort deg fortjent til) er rett og slett forjævlig. Arrene og blåmerkene på kroppen blekner med tiden, men innvendige og psykiske arr må du leve med hele livet, med de følger det medfører. Vær så snill, unngå dem mens du kan Eksen min plager meg fortsatt, og prøver fortsatt å få meg til å tro at min framgang i livet avhenger av hvorvidt jeg "pleaser" ham eller ikke, men nå har jeg viljestyrke nok til å forstå at dette bare er pisspreik fra en usikker 20-åring.

Varm klem fra ei som heldigvis, og etter en lang kamp, kom seg ut av et nedbrytende forhold med en psykopat.

[gulda]

Takk for mange tilbakemeldinger, både de lykkelige og de mindre lykkelige historiene. Setter pris på alt dere vil dele. Og stor klem til dere som har vært i forhold som har slitt dere helt ut og tatt knekken på dere. Dere er sterke!