Vi vil gjerne ha barn, men er det forsvarlig?

[AnonymBruker]

Som overskriften sier så kvier jeg meg for å sette barn til verden, selv om jeg har veldig lyst til å bli mor.

Jeg vil gi mine barn de beste forutsetninger, men jeg er redd jeg ikke kan det, i og med at både jeg og min mann har belastende gener og jeg er redd for at barna skal arve disse livslange lidelsene.

Min mann er bipolar(men fungerer nå greit på medisiner) + han har shizofreni i fjern slekt.

Jeg selv er frisk, men har alkoholisme, personlighetsforstyrrelser og psykopati i nær slekt (søsken/foreldre)

Vi er en svært dårlig mix med andre ord.

Hva ville du gjort hvis du var i vår situasjon?

[Avalon]

Er vel bedre å snakke med en lege om dette enn her... men husk også at ALT kommer ikke av gener, miljøet har også noe å si.

[The Kitten]

Hvis man vet det er stor risiko for at barnet man skaffer seg får en sykdom han eller hun må slite med resten av livet, så kan man godt la være å få barn. Det synes i hvert fall jeg.

Men hvor stor sannsynlighet er det for det i deres tilfelle?

[I.am.me]

Jeg ville vært litt splittet om jeg var i din situasjon altså, TS. Jeg kan godt forstå at du stiller deg det spørsmålet og jeg syns det er riktig at du faktisk gjør det for meg er ikke barn livsviktig, jeg har et utrolig fyldig, fint liv uten dem så for meg ville det vært et klart nei tror jeg. Men så tror jeg også på den 60-40 prosentvise fordelingen av arv og miljø. Hvor 40% utgjør arv. Dette er en stor andel, og det er godt mulig at barnet arver om ikke alle, men noen av disse lidelsene som ligger til familien.

Noen vil vel kanskje si at det er litt egoistisk å tenke at du skal få barn, hvis det er en fare for at barnet vil arve familiens sykdomshistorikk, men tenk på alle de som vet at barnet deres har mer enn 50% sjanse for å arve andre farligere sykdommer. Men noen velger å ta sjansen likevel fordi de annser barn til å være en såpass stor del av livet deres.

Jeg vil bare råde deg å ta kontakt med en lege, uansett hva du bestemmer deg for. Dersom du velger å få barn vil det også være aktuelt for en lege å følge dere under hele graviditeten slik at dere kan få råd og tips, og ikke minst hjelp, dersom noe skal oppstå.

[kanel23]

Men så tror jeg også på den 60-40 prosentvise fordelingen av arv og miljø. Hvor 40% utgjør arv. Dette er en stor andel, og det er godt mulig at barnet arver om ikke alle, men noen av disse lidelsene som ligger til familien.

Det er stor forskjell på hvor arvelige sykdommer er. Bipolar er vel en meget arvelig sykdom der miljø har svært lite å si om du først har genene om jeg ikke husker feil? Men går det ikke an å leve bra så lenge man går på medisiner, ts?

Endret 10. august 2010 av kanel23

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Ja, altså.. Jeg vil ikke la et uskyldig barn bli satt til verden med slitsomme lidelser det skal måtte slite med resten av livet bare fordi JEG skal bli mor.

Det er jo det som er så vanskelig, jeg vil jo ikke se barnet mitt lide og slite. Jeg har jo levd tett på disse sykdommene og vet hvor jævlig det kan være. Men de må jo ikke bli syke heller...

Jeg selv har "gått fri" fra sykdommer og lider ikke av noe, dette også på tross av at jeg ikke har hatt de beste omgivelser å vokse opp i da mine foreldre ikke har fungert som normale omsorgspersoner pga sine egne plager.

Bipolaritet i seg selv er arvelig med 20-25% (utrolig nok er det dette jeg bekymrer meg mest for - enda her finnes det jo faktisk behandling som KAN funke)

Psykopati er arvelig, men miljø er viktig her, det samme gjelder personlighetsforstyrrelser og alkoholisme, det er ofte noe i oppvekst/miljø som kan trigge genene..

[AnonymBruker]

Selv om en forelder har en sykdom så kan det godt hende barnet ikke kan få sykdommen nettopp pga dine gener også er med i bildet her. Bipolar er 50/50% om avkommet får det etter det jeg har hørt og lest.

Mange sykdommer, sjeldne sykdommer og syndromer har forskjellig arvelighet, så om en person har en sykdom så trenger ikke barnet få denne. Husk på det folkens og ikke døm andre med sykdommer som velger å få barn. Vi har alle sykdommer som ligger latent inne i genene våre, ALLE faktisk.

[<CupCake>]

Jeg håper du finner ut av det, kanskje du kan snakke med legen din om dette..

Har du vurdert å kanskje adoptere?

[AnonymBruker]

Jeg håper du finner ut av det, kanskje du kan snakke med legen din om dette..

Har du vurdert å kanskje adoptere?

stakkars deg som må ha et perfekt barn

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på hvor arvelige sykdommer er. Bipolar er vel en meget arvelig sykdom der miljø har svært lite å si om du først har genene om jeg ikke husker feil? Men går det ikke an å leve bra så lenge man går på medisiner, ts?

Jo, min mann har medisiner som fungerer fint for han, men det finnes jo også de som ikke får hjelp av medisinering.

Det finnes jo også forskjellige grader av bipolar, noen er riktig ille, andre ikke så ille igjen, men jeg tenker med vår gen-mix så kan vel den værst tenkelige kombinasjonen finne på å oppstå.....

Jeg med mine "svake" gener burde jo i det minste blandet meg med en helt frisk mann, så er jo bare typisk at jeg skulle finne verdens beste mann - som tilfeldigvis er bipolar...

Det beste er jo hvis de sykdommene jeg mest sannsynlig er bærer av ikke kan mixses med det han har, men jeg føler likevel at vi har oddsene mot oss..

[I.am.me]

stakkars deg som må ha et perfekt barn

For en unødvendig, latterlig kommentar!

[Inx]

Høres ut som et vettugt resonnement av TS. De som nevner miljøet som en faktor må ta med seg at dette da er en familie hvor mor og far har psykiske lidelser - kanskje ikke det beste miljøet heller...

Ikke tror jeg at TS og hennes mann får adoptere, med den historien heller.

Håper det ordner seg for dere, personlig er jeg overbevist om at man kan leve et like rikt liv uten barn som med.

Endret 10. august 2010 av Inx

[<CupCake>]

stakkars deg som må ha et perfekt barn

Jeg synes faktisk det er BRA at noen tenker over om det er forsvarlig å få barn eller ikke. Har ikke noe med at de skal være PERFEKTE, men alvorlige arvelige sykdommer er noe helt annet.

[AnonymBruker]

Jeg mener at om du kan følge opp dine evnt barn, og gi de den tryggheten og sikkerheten og hjelpen de trenger for å bli normale mennesker, så skal det ikke være noe problem.

Jeg vet dette selv, da jeg sliter på lignende problemer. Barndommen min var veldig usikker noe som forverret psyken min.

Jeg fungerer veldig bra når jeg har det bra rundt meg og har trygge gode mennesker rundt meg, og ikke må leve sammen med ustabile mennesker. Det var en periode jeg levde sammen med noen som ikke var bra for meg, og da ble jeg nesten ødelagt.

Å få barn skal ikke være en hindring - bare en god utfordring

Jeg tror du ikke skal være redd for dette, så lenge du vet at dere er trygge og stabile foreldre.

[twilight01]

Jeg syns også det er veldig bra og ansvarlig av TS å tenke over disse tingene, men jeg syns derimot ikke at du - TS - skal velge bort å få barn om du har lyst på!

Som nevnt før, så spiller miljø også en stor rolle og dessuten er det ikke sikkert at barnet arver de psykiske lidelsene. Dere er uansett klar over faren og man kan forebygge og være ekstra obs på tegn og antydning til sykdom.

Det finnes masse sykdommer som KAN være arvelig. Om vi skal gå rundt å tenke slik, er det egentlig veldig få av oss som burde få barn?

Kort sagt: jeg syns du burde få barn.

[Gjest hare]

jeg tror ts sin vurdering er ganske viktig å ta - og jeg synes det er utrolig modent og reflektert å faktisk stille det eventuelle barnets beste i høysetet.

dette sier meg noe om at dere iallefall kommer til å bli meget gode foreldre og ha mye å tilby et barn.

selv er jeg muligens ekstra disponert for autoimmune sykdommer da jeg har hatt både barneleddgikt, og nå har lavt stoffskifte.

jeg har også mange i familien som har slitt tungt med avhengighet - og mine vurderinger har vært følgende:

dette har nok hatt mer med tilfeldigheter(stoffskiftet) og miljø(rusmisbruk) å gjøre. hverken meg eller samboeren sliter med noen av disse tingene, og jeg har derfor konkludert med at jeg aksepterer risikoen.

men i ditt tilfeller er dette er litt annen sak, da deres tilfeller jo nokså sikkert er arvelige.

poenget er jo ikke at man krever et friskt barn, men bipolaritet og psykoser er en ganske tung ting å leve med.

jeg leste for lenge siden om et prosjekt i bergen, hvorpå jeg fikk inntrykk av at man kan genteste seg(regner med dette gjelder sjangsen for at et barn får alvorlige sykdommer). akkurat dette gjaldt i forhold til kreft, og var kun et testprosjekt - men det går an å sjekke ut hvorvidt dette er mulig.

jeg synes det er i overkant kontroversielt, og etisk sett er det jo problematisk, men jeg mener det til en viss grad kan forsvares i og med at vi her snakker om ganske alvorlige lidelser som vil føre til betydelig redusert livskvalitet om barna skulle arve det og ikke være mottakelig for god behandling.

eller er det jo kanksje en mulighet for dere å være fosterforeldre?

jeg vet ikke hvordan din samboers helsetilstand vil vurderes, men om han har god helse på sikt kan det jo hende at dette er en mulighet?`

dette er et fryktelig vanskelig spørsmål, og jeg heller nok mot å mene at et barn ikke har godt av å vokse opp med foreldre med tunge psykiske lidelser....

kjenner flere som har gjort det, og det er forvirrende, vondt og traumatisk. barn har stort behov for faste rutiner og stabile foreldre, og bipolaritet er jo alt annet enn stabilt og gjenkjennbart.

jeg skal ikke råde til hverken eller, men om valget blir å ikke få barn, så tror jeg man kan ha et rikt og meningsfylt liv uten barn.

[Gjest lolita___]

Flere burde tenkt som deg ts.Altfor mange barn blir satt til verden uten at folk tenker over sånne ting.

[-milla j-]

Fornuftig å tenke over sånne ting før man får barn!!!

OM barnet får denne arven, er jo sjansen for at livet ikke blir så verst å leve likevel? Hvordan ville det påvirket barnet i situasjonen hjemme hos dere? Vil oppveksten bli veldig preget av problemene? I bunn og grunn ville jeg ikke hatt worst case scenario i tankene når jeg vurderte å få barn, selvsagt ligger det der med min historie også (psykiske lidelser i familien som angst f.eks.) men sjansen var ikke så stor at jeg lot være å få barn. Der er aldri noen garanti for at barnet er 100% friskt på alle måter uansett hvor friske genene er.

Jeg tror at hvis du mener at hjemmesituasjonen og deres forhold ellers vil være bra for barn så vil det ikke være en stopper for at barnet vil ha et godt liv.

Der er mange diskusjoner om det å f.eks. velge bort å få barn med Downs syndrom. Noen velger abort, andre får barnet likevel. Alle må vurdere sin egen (og partnerens) evne til omsorg og til å ta seg av et barn og følge det opp uansett.

[Gjest sukk]

Jeg synes ikke sykdommene som ts nevner, er noen gode grunner for å avstå fra å få barn. Herregud, man kan uansett ikke garantere at ingenting vondt og vansklelig vil kunne skje med ungen sin i løpet av livet.

Slekten kan være helt fri for sykdom og dårlige egenskaper, men likevel kan det skje at man får et barn med problemer. Og likeledes kan en familie være befengt med det ene og det andre, men barnet kan være helt friskt og fint hele veien.

Det er skremmende at folk har blitt så livredde for alt mulig. Folk ønsker seg 100% garanti for at ingenting skal skje dem selv og sine nærmeste. En ting er i allefall sikkert: Man kan ikke gardere seg 100% mot sykdom og elendighet!!

Jeg kan forstå at man tar forbehold i tilfeller der svært alvorlige, og kanskje dødelige sykdommer har en høy arvelig disposisjon. Men da tenker jeg på helt andre sykdommer enn bipolar lidelse og alkoholisme og slike ting.

[Gjest navnelapp]

Det går an å få henvisning frå fastlegen sin til genetisk veiledning. Då får dokke ein samtale med ein genetikar som er spesialist på arvelegheit som vil kunne seie noko klokt om dette.