Skjønner men skjønner ikke

[Gjest littleconfused]

Jeg har holdt på med en fyr i en måneds tid nå, og alt har sett ut til og stemme. Jeg har visst at han har en fortid, som kanskje ikke er så bra, og til tross for dette, har jeg lært og kjenne han på min måte og se hva slags fantastisk person han er. I tillegg så trives vi begge kjempegodt i hverandres selskap, kan bare sitte der, og være sammen, og trenger ikke alltid og snakke sammen en gang, bare være sammen, og nyte hverandres selskap.

Jeg har også litt problemer med og komme innpå og stole på andre personer, men han har jeg i løpet av den tiden vi har hatt sammen, sett hvor mye han har åpnet seg for meg, sagt ting han sliter med, som han ikke har sagt til noen andre, og jeg vet jeg kan stole på han. Det er også stor avstand mellom oss, men jeg har uansett vært villig til og satse, for det er jo absolutt noe der jeg ikke har lyst til og bare la gå.

Men alltid er det jo noe. For et par kvelder siden snakket vi sammen, og han sa han ikke klarte og finne helt forelsket følelsen for meg. Noe han var utrolig lei for, for han syns jeg var perfekt på alle måter, og han egentlig ikke kunne skjønne hva som manglet. Det skal sies at jeg vet heller ikke om jeg har hatt den store forelsket følelsen, men hva er egentlig det, når to personer trives så godt i sammen og alt det der, mener jeg det er stort rom for mye mer. Kanskje vi bare ikke kjenner hverandre godt nok enda på en måte, og ikke helt har fått knyttet oss til hverandre, så det er der det ligger. Men det var absolutt ikke denne veien jeg ville det skulle gå, og ut i fra hva jeg har fått inntrykk av, var det heller ikke det han ville.

Jeg vet jo at man ikke kan tvinge det frem om det ikke er der. Men det er jo noe der, både ut i fra hva både jeg, han og venner har sett. Jeg er redd for at han bare stenger for følelsene sine for at han er redd for og dra meg inn i sine problemer på en måte, og sitt liv, da han ikke ser på seg selv som en helt bra person.

Jeg vil absolutt ikke miste kontakten med han uansett, jeg klarer ikke være sint. Jeg føler meg bare ganske tom og litt forvirret kanskje. En mnd er jo ikke så mye, skal jeg bare gi det litt tid som venner og se, kanskje det kan komme når vi blir bedre kjent.? Vet det ikke er noe jeg bør gå vente på, men det er litt sånn feil for meg og bare slippe taket på det. Jeg kommer til og være en nær venn for han uansett, for jeg vet hvor mye han har åpnet seg og snakket med meg som han ikke har gjort med andre, og jeg vil heller vise at jeg vil støtte han og være der for han.

Noen som har vært borti lignende? Noen som har noen tanker om hva som kan være grunnen eller noe? Uansett er det godt og bare skrive og få blåst ut litt.

[Gjest ts]

Ingen som har noen tanker rundt dette?

[Lady La-Laa]

Gi det tid, og gi han tid... Hvis han føler han må være stormende forelsket før han kan bli sammen med noen så er det jo ikke noe du kan gjøre med det nå uansett, utenom å være der for han som en venn vis du vil det!

Jeg er enig med deg angående forelskelse/bli sammen.. Jeg må ikke være stormende forelsket, det holder for meg å ha det godt med personen, glede meg til å se han, ha det fint når vi er sammen og rett og slett vite at det er en person til å bli glad i osv..

Om du har rett i dine antakelser om at han holder deg på avstand for å ikke dra deg inn i problemer som han har, så kan det jo hende han har enda større/værre problemer enn hva du vet om? Er han en person med store personlige problemer så kan han bli slitsom å forholde seg til som kjæreste, og det vet han kanskje selv.

Han har vist deg stor tillit ved å lette litt på sløret fortelle deg de tingene han har gjort, og det skal du være glad for, det betyr jo at han stoler på deg. Og det er flott at du vil være der og hjelpe han og støtte han! Det er mange som stikker når de ser snurten av vanskeligheter/problemer og det har han kanskje opplevd før. Men det er heller ikke helt uproblematisk å involvere seg med personer med tung fortid hverken som venn eller kjæreste, så du må passe på å ta vare på deg selv i dette også!

I mellomtiden, vær der for han så mye som du vil, og hvor lang tid han bruker på å finne ut av hva han føler/vil er det jo ingen som vet. Du får la han bruke den tiden som passer for deg, du har vel ingen hast med å finne deg en gutt, men jeg synes ikke du skal gi avkall på andre fine gutter dersom det virkelig skulle dukke opp noen mens han er i tenkeboksen heller. Isåfall må du bare la følelsene styre og se hvem som eier ditt hjerte, men det er naturligvis ikke noe poeng i å vente i åresvis på noen som du aldri får - hvis det skulle vise seg å være tilfelle..

Lykke til

[Gjest ts]

Tusen takk for svar.

Ja, jeg har tenk og gi alt litt tid. Vet så klart at jeg ikke kan tvinge frem disse følelsene, men det kom litt sånn overraskende på meg, og i og med at han sier jeg er perfekt på alle måter og alt han kunne ønske seg, er det liksom litt rart. Jeg vil absolutt være der som en venn for han, for jeg vil ikke kutte kontakten med han. Han vet han kan snakke med meg om alt, og omvendt, så uansett hva som skjer, vil jeg ikke miste han på den måten i alle fall. Selv om det kan være litt vanskelig enkelte ganger kanskje.

Jeg vet jo ikke om det er sånn med problemene og følelsene, men som han har sagt, har han vært helt åpen mot meg, og jeg tenker det er problemer som det går an og takle. Men vet han også har dårligere syn på seg selv, og tenker på seg selv som en dårlig person pga dette. Og han har og sagt som du sier, at han kanskje ikke er så lett og leve med. (Men jeg er da en veldig tålmodig person, og tenker jeg kan leve med det om han har en dårlig periode i ny og ned, så lenge han snakker om det. Jeg ser jo uansett den gode, snille personen som jeg har blitt kjent med.)

Jeg husker nok og ta vare på meg selv i dette. Vil jo veldig gjerne at det skal gå rette veien. Men jeg kommer ikke til og vente alt for lenge. Har bare lyst og gi det litt tid, for alt i sammen med han føles så godt og spesielt.

Takk igjen for svar og gode ord.

[Lady La-Laa]

Det er bra du har funnet en du vil satse på, det er en deilig følelse, men selvfølgelig forvirrende i din situasjon.

Og jeg kom på en ting til som jeg glemte å si, Psyken har veldig mye å si for hva man tillater seg å føle, og det kan være nettopp dette som setter litt stopper på hans følelser ovenfor deg. Han tør kanskje ikke å føle på det eller la følelsene slippe helt til, fordi han har problemer med seg selv, ikke føler seg som den bra personen han er, knyttet til dårlig selvbilde osv som du sier.

De fleste har jo et ønske om å være så bra som mulig for kjæresten sin, være den aller beste de kunne fått, ikke sant! Og han vet kanskje med seg selv at det vil komme perioder der hvor han ikke klarer å gi av seg selv det han ønsker og som han synes du fortjener, og dermed så legger han ubevisst litt lokk på sine følelser slik at han skal slippe å komme i en situasjon der han føler seg utilstrekkelig ovenfor deg.

Isåfall så er det viktig at du fortsetter å være den støtten for han som du er, og la han få føle at du virkelig liker han - alt ved han, at han er bedre enn hva han tror selv og at du ser det gode i han og at du er beredt på å takle vanskeligheter fordi du er glad i han

[Gjest ts]

Ja, det er sant det er en deilig følelse. Men det er absolutt vanskelig, og føles litt tomt akkurat nå. Men jeg vil være der for han, for jeg vet også at han kommer til og være der for meg. Skulle så klart håpe at situasjonen var en annen. Men må bare ta det på vent da, og håpe på det beste, men samtidig være åpen for at det ikke er sikkert at det skjer.

Ja, dette tenker jeg en del på. At det kan være noe sånn som kanskje stenger av. Ikke det at han MÅ være forelsket i meg, men som jeg har sagt at han sier jeg passer på alle måter, og han gjerne ville at det skulle funke og alt det der. Må jo være noe der, og det er bare ikke helt lett og skjønne. Men livet skal jo ikke være lett, det er som oftest noe og stri med kan man merke seg.

[Gjest Gjest]

Vel kanskje det ikke er noe å analysere, kanskje bare ta hans ord på det; han blir ikke forelsket i deg. Dette kan muligens endres over tid, men det er kanskje den ekstra gnisten som mangler som kan gjøre han forelsket. Har også en kompis som sliter med det samme, han har en venninne/elskerinne som på alle måter er bra for ham både fysisk og psykisk, men som ha ikke klarer å bli forelsket i.

Har selv startet forhold med en mann som var pen fysisk, morsom og vi hadde mye til felles, men jeg ikke klarte å bli forelsket i. Det er denne type menn som havner i vennesonen for min del. Derimot har jeg blitt hodestups forelsket i personer som har vært helt feile personer for meg, og som ikke har sett ut som "min type" osv. Det er ingen fasit på hva som gjør at noen blir forelsket. De kunne sikkert linet opp 20 "perfekte" menn foran meg, men det er fortsatt ingen garanti for at jeg hadde blitt forelsket i dem.

Når det er sagt, betyr det ikke at et forhold ikke kan fungere, tror på mange måter at et slikt forhold kan bli det mest stabile og langvarige. Har selv vært gift med en person som jeg aldri fikk den store forelskelsesfølelsen, og vi hadde det fint helt til jeg en dag ble lidenskapelig forelsket i en annen. Kjenner personer som befinner seg i 30-årene og venter på Den Store Kjærligheten og som forventer at kilingen i magen aldri skal forsvinne, og de har vært single i minst ti år. Høres ikke så kjekt ut det heller. Kanskje din venn/kjæreste er en av disse "håpløse" romantikerne. Selv kan jeg forstå begge deler til en viss grad, forventningen om at alt skal være rosenrødt og lidenskapelig til ønske om trygghet og fellesskap - tror nok at de fleste ekteskap er bygget på sistnevnte, eller glir over i det. Syntes at forholdet til min eks-mann var å foretrekke fremfor et vilt ustabilt forhold jeg hadde før jeg traff ham.

Uansett - lykke til!