Hvis samboerforholdet ryker

[Gjest Gjest]

Er en jente (snart 25) som har bodd hos mine foreldre helt til jeg fikk meg samboer, for litt over 2 mnd siden.

På en måte angrer jeg kanskje litt på det, at jeg har bodd hjemme så lenge?

Jeg har jo hatt det fint og alt det der, men det hadde kanskje vært greit å ha noe i bunnen, noe grunnlag.

At jeg hadde vært bedre rustet om det skulle være noe.

Jeg tenker: hva gjør jeg om mitt forhold ryker? Det er en tanke jeg føler man bør ha, jeg føler at jeg må ha det.

Og flytte hjem til foreldrene mine, det blir for dumt, de har allerede begynt å gjøre om mitt tidligere rom og de skal bruke det til et oppholdsrom/tv-rom.

Hvor lett er det og finne noe når man ikke har mer enn 13.000-14.000 i mnd.

Har trygd, men hadde det vært nødvendig, eller trengte mer inntekt, måtte jeg jo gått å sett etter en jobb.

Dere som har vært i samboerforhold, og som gikk skeis, hvordan gikk det med dere?

Det er teit og tenke sånn nå, men det er ikke så dumt heller og gjøre det.

Et forhold kan ryke selv om man har vært sammen i en lang tid.

[Gjest Pucifer]

Vel, jeg klarte å bo alene på utbetalt 8000 kr pr mnd, så du burde jo virkelig klare deg på 13-14 lapper.

Det er ikke noe problem å bo alene. Ryker forholdet så finner du deg en leilighet du har råd til. Veldig enkelt egentlig, og om man uroer seg så skjønner man ikke hvorfor etter at man har gjort det en gang

[AnonymBruker]

Har trygd, men hadde det vært nødvendig, eller trengte mer inntekt, måtte jeg jo gått å sett etter en jobb.

Hvorfor har du trygd hvis du kan jobbe? Fordi det ikke er "nødvendig" å jobbe? Nå fikk jeg litt .

[Gjest Pucifer]

Hvorfor har du trygd hvis du kan jobbe? Fordi det ikke er "nødvendig" å jobbe? Nå fikk jeg litt .

I know...

[Gjest Gjest]

Vel, jeg klarte å bo alene på utbetalt 8000 kr pr mnd, så du burde jo virkelig klare deg på 13-14 lapper.

Det er ikke noe problem å bo alene. Ryker forholdet så finner du deg en leilighet du har råd til. Veldig enkelt egentlig, og om man uroer seg så skjønner man ikke hvorfor etter at man har gjort det en gang

Nei, kanskje ikke. Håper virkelig ikke at jeg kommer i en slik situasjon..

Selv om jeg har tenkt tanken, om det er her jeg vil være, og om jeg vil trives her på en lengre sikt.

Huset står jo på samboeren min, og det er jo greit nok det, men jeg vet ikke helt om jeg føler meg hjemme, at jeg kan gjøre de tingene jeg kanskje har lyst til, eller rollen som "husmor" krever da.

Jeg vasker klær f.eks, men ber samboeren om å henge det opp, har gjort det noen ganger selv.

Men jeg har ikke sånn at jeg ønsker å rydde opp i det når klærne er tørre, det gjør samboer.

Mulig jeg får en følelse av at det og drive og legge bort klær sånn, det er bedre at han gjør siden det er hans kommode osv sånn at jeg slipper å føle at jeg går inn på hans private område.

[Gjest Gjest]

Hvorfor har du trygd hvis du kan jobbe? Fordi det ikke er "nødvendig" å jobbe? Nå fikk jeg litt .

Hvorfor jeg har trygd er da ikke så viktig for dere å vite vel.

Det er en privatsak.

OM jeg kan jobbe, det er et spørsmål det, ikke sikkert kroppen min orker det en gang.

[AnonymBruker]

Hvorfor jeg har trygd er da ikke så viktig for dere å vite vel.

Det er en privatsak.

OM jeg kan jobbe, det er et spørsmål det, ikke sikkert kroppen min orker det en gang.

Jeg skjønner at det er en privatsak og har heller ikke bedt deg oppgi diagnose, det jeg reagerte på var uttalelsen din om at hvis det var nødvendig så fikk du se etter en jobb, dvs at du ikke jobber nå fordi det er unødvendig. Da synes jeg det er rart.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at det er en privatsak og har heller ikke bedt deg oppgi diagnose, det jeg reagerte på var uttalelsen din om at hvis det var nødvendig så fikk du se etter en jobb, dvs at du ikke jobber nå fordi det er unødvendig. Da synes jeg det er rart.

Jeg jobber ikke nå, men som sagt dere har jo ikke noe med det.

Jeg har mine grunner.. Snakk om å vri og vrenge på det jeg sier da.

Jeg jobber IKKE fordi jeg ikke gidder, selv om "noen" tror det..

[I Grosny]

Jeg jobber ikke nå, men som sagt dere har jo ikke noe med det.

Jeg har mine grunner.. Snakk om å vri og vrenge på det jeg sier da.

Jeg jobber IKKE fordi jeg ikke gidder, selv om "noen" tror det..

Det med arbeidsevne griper inn i det med økonomi og økonomisikkerhet. Så spørsmålet er relevant.

Å klare seg alene handler kanskje om å kutte utgifter eller øke inntekter. Så du må tenke nøye igjennom om noe greit betalt arbeid kan fungere med din sykdom. Nav og attføring er ett stikkord. En kamerat av meg med fibromyalgi fikk kranføreropplæring på Nav, men det gikk ikke bra allikevel. Det var godt for økonomien en periode, men så kom bygg-krisa, og smertene er heller ingen spøk.

Stå på egne bein. Økonomisk sikkerhet. Det enkleste du kan gjøre er å spare penger. Et betydelig beløp. Fast.

[I Grosny]

Hvis det er mulig, så bør du gjøre alt som står i din makt for å forbedre din helsetilstand. Får du helsa tilbake, så er alt mulig.

[wahaj]

Vi er to voksne og en baby (straks 5 mnd, bare han går det over 1000kr i mnd) som klarer oss på 15000 i mnd, så tror ikke det er noe problem for én person.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er en privatsak og har heller ikke bedt deg oppgi diagnose, det jeg reagerte på var uttalelsen din om at hvis det var nødvendig så fikk du se etter en jobb, dvs at du ikke jobber nå fordi det er unødvendig. Da synes jeg det er rart.

Jeg syns også den uttalelsen var ganske rar. Kanskje ikke så rart at trygdede blir misstenkeliggjort? Synd for de som virkelig vil jobbe selv om det er både nødvendig og unødvendig, men som virkelig ikke kan!!

[AnonymBruker]

Hvis det er mulig, så bør du gjøre alt som står i din makt for å forbedre din helsetilstand. Får du helsa tilbake, så er alt mulig.

Dette er jeg veldig enig i. Det viktigste for deg må være å lære deg å stå på egne ben, så slipper du å bekymre deg om du må flytte hjem til foreldrene dine hvis forholdet ryker. Og siden det virker som om du har arbeidsevne, bør du benytte den.

[AnonymBruker]

Du har vel svart på det du lurer på selv. Blir det nødvendig så finner du en jobb.