Til dere unge

[AnonymBruker]

Jeg spør dere i slutten av tenårene/begynnelsen av tyveårene. Hvordan er det å være ung nå?

Jeg spør av nysjerrighet fordi jeg ikke har barn selv og det begynner å bli noen år siden jeg var der selv.

Da jeg var på den alderen var arbeidsledigheten skyhøy. Man måtte stå på venteliste for å plukke jordbær. Sto der år etter år uten å komme med. Syns det var veldig vanskelig. Jobb i butikk kunne de fleste bare glemme.

Det positive var at det ikke var det presset som er nå med dyre ting og mote. Vi hadde ikke mobil og andre dyre elektroniske ting som man til stadighet måtte bytte ut. Det var heller ikke overflod av narktotika på fester. (ikke i mine kretser hvertfall)

Jeg kjenner endel unge nå. Både barn i familien og venner sine. Mitt inntrykk er at det enten eller. Noen er veldig flinke. Jobber, går på skole, har hobbier og venner. Andre har store problemer. Går på sosialen, kuttet ut skolen, bruker stoff og mye festing.

Er dette deres unntrykk også? Hvordan er det med dere og deres venner? Tror dere at stoffmissbruket har økt de siste årene? Er det FOR lett å få tak i?

Fint hvis dere foreldre svarer også.

[lille-lure]

Jeg lever som om jeg skulle vært eldre. Har en kjæreste med unger, egen leilighet, sfast jobb. Jeg fester litt i ny og ned. Har noen venner som er i fast jobb og som mer eller mindre har stiftet familie.

Den andre delen av flokken er studenter som fester titt og ofte.

Jeg er ikke spesielt intr i å ha alt av det nye hele tiden, men er veldig glad i apple

For min del føler jeg ikke noe press når det kommer til mote, stoff eller penger. Blir litt hva du gjør det til. Men så er det vel også slik at vi som har i faste forhold med unger innvolvert har en annen intr enn de som feste 5 dager i uken

[tytebrett]

Jeg er litt delt... jeg gleder meg til jeg er ferdigutdannet og har stiftet familie. Mens jeg på samme tid prøver å følge min mors råd om å gjøre alt jeg vil mens jeg er ung og singel. Jeg prøver å oppleve mest mulig, og skape masse minner som jeg kan se tilbake på når jeg er eldre og som jeg kan fortelle til barna mine og barnebarna.

Jeg har jobbet de siste 3 årene etter videregående. Jeg strøk på en matteeksamen og har slitt med å bestå denne. Men jeg klarte det tilslutt ifjor, og i høst begynner jeg endelig å studere. Jeg sa opp jobben min 1. juni, og har hatt ferie siden. Det skal sies at jeg har hatt tilsammen 3 uker ferie de 3 siste årene, så dette trengte jeg.

En del av de jeg gikk på ungdomsskole med har endt opp med å bli avhengig av narkotika, men jeg regner med at det er sånn andre steder også. Når jeg gikk første året på videregående var vi 9 elever i klassen. Vi var 2 som ikke holdt på med narkotika, og som ikke var ruset på skolen. Jeg syns nesten det er blitt "normalt" at man prøver eller tar noe en gang iblant, men jeg holder meg langt unna dette. Så ja, jeg mener det er for lett å få tak i.

De vennene jeg har nå, er venner jeg har blitt kjent med de siste årene. Jeg har ikke lenger kontakt med skolevenninner av den grunn at vi vokser fra hverandre og kommer i nye miljø enten med utdanning, arbeid eller at man flytter til en annen by.

Jeg syns også at det er mange unge som får barn nå. Jeg er 22 år, og begynner så smått å føle presset. Min mor sukker høylytt hver gang jeg svarer henne på hvorfor jeg har smerter i underlivet. Men jeg velger å vente til jeg er ferdig med utdanning, og har en fast jobb. Jeg vil dessuten gifte meg først, og leve livet med min fremtidige ektemann så lenge som mulig.

Håper jeg har svart deg på spørsmålene dine, selv om jeg bare er én av mange!