Litt annen variant av "stemor" problemet

[Leeloo]

Jeg lager heller en egen tråd enn å kuppe den andre ettersom jeg opplaver et litt annet problem.

Jeg har nettopp flyttet sammen med min kjære. Jeg har mitt barn 100%, han har sitt annenhver helg.

Jeg var i utgangspunktet veldig åpen for hele situasjonen. Jeg har ingen problemer med hans eks, eller det at han har barn i fra før. For min del må han prioritere sitt barn akkurat slik han ønsker, jeg føler ingen sjalusi, eller at jeg blir tilsidesatt (heller motsatt kanskje).

Mitt problem er rett og slett at jeg ikke helt klarer å forholde meg til hans barn. Jeg har aldri vært flink med/likt barn, og det kommer frem nå. Hans er eldre enn mitt, så jeg har ikke vært igjennom den alderen med min egen (merker at jeg har lettere for å takle barn som er på alder med min). I tillegg har vi ingen kjemi, jeg får ikke til å lage god stemning når det f.eks er bare oss to til stede, det blir veldig "tvungent" og keitete.

Barnet synes det er stas med et mindre "søsken" og de leker greit sammen til tross for fire års aldersforskjell (min er fortsatt i bhg.). Jeg vil selvfølgelig gjerne at de skal ha et fint forhold, men kommer nok aldri til å se på hans barn som mitt eget. Jeg ønsker ikke å forskjellsbehandle barna, men jeg kan jo ikke la være å f.eks. kose mitt eget barn to helger i mnd. (kan ikke se for meg at det noen sinne vil falle meg naturlig å være veldig fysisk med bonusbarnet utover velkomst- og nattaklem).

Egentlig har jeg ikke det store behovet for å være så mye mer enn "pappas kjæreste", barnet har en mor og en far som er fullt tilstede, men jeg skjønner jo at jeg må være litt mer enn det. Jeg skjønner også at dette er 100% mitt problem, jeg er den voksne og den som må forandre meg og ta ansvar. Samboeren min er flink til å formidle hva barnet føler (at jeg viser litt lite interesse, at jeg kunne snakket mer etc.), men det blir som sagt veldig tvungent når jeg prøver, jeg er en skikkelig dårlig skuespiller.

Den store skrekken er å bli den onde stemoren som ødelegger alt, om jeg ikke klarer å bli den fantastiske bonuspersonen i barnets liv jeg i utgangspunktet ønsket, ønsker jeg for alt i verden ikke å bli det som var negativt i barnets minner heller. Min egen stemor husker jeg ikke som noen veldig viktig person i min oppvekst, så jeg klarer vel ikke helt å se at det er så viktig at jeg er så mye mer enn en som legger til rette for at far og barn får mest mulig ut av samværet. Jeg oppmuntrer dem til å finne på ting sammen, men ekskluderer vel meg selv mye med vilje.

Er det noen som har tanker om hva som kan være løsningen her?

[Gjest Gjest]

Dette skulle jeg også likt å høre andres synspunkter på...

Og Leelo, du er ikke alene om å ha det slik, er der selv og synes det er vanskelig...

[Gjest Enny]

Kanskje det kan hjelpe å prate med en fagperson?

[Sulosi]

Du må bare ta tiden til hjelp, det går seg nok til etter hvert. Kanskje du kan gjøre noen ting for barnet som viser at du bryr deg og at du er der for det.

Du kan feks.:

- kjøre og hente barnet hans hvis det skal til venner eller på aktiviteter,

- leie en film dere kan se sammen.

- lage pizza slik at barnet kan invitere venner på besøk eller overnatting.

Så viser du at du er interessert og da blir det også lettere å bli kjent og finne ting å snakke om.

[Gjest plopp]

Som du selv sier: barnet har far og mor som tar godt vare på det.

Dere har - så vidt jeg skjønner - nettopp flyttet sammen. Å tro at det skal være "big happy family" fra dag en er vel ganske naivt. At ting tar tid, at du og barnet faktisk må bli kjent med hverandre på en annen måte enn når du og far ikke bodde sammen er for meg iallfall ganske logisk.

Hvorfor kan du ikke da være "bare" pappas kjæreste? Ikke vær så opphengt i at du skal være den vanvittig viktige voksenpersonen i barnets liv.Vær en hyggelig og interessert voksenperson - men du trenger altså ikke bli den viktigste.

Jeg tenker og at ettersom barnet kun er hos faren annenhver helg så er det vel greit at far og barn får litt tid sammen? Hvorfor skal det da nærmest være viktigere at du skal "innynde" deg så voldsomt?

Jeg tror muligens at du lager noe til et større problem enn det egentlig er. Dere blir bedre kjent etterhvert, da vil antakeligvis en del ting falle mer naturlig. Også er det kanskje ikke nøedvendig å legge lista dit hen at det er DEG barnet skal være mest opptatt av ved samvær, og ikke far....

[kulu-kulu]

Kanskje cluet her ,rett og slett er å finne en måte og bryte isen på.

Har noen av dere snakket med fars barn , om hva han tenker,føler oppi dette?

Håper det ordner seg for dere

[Gjest Gjest]

Jeg vil selvfølgelig gjerne at de skal ha et fint forhold, men kommer nok aldri til å se på hans barn som mitt eget. Jeg ønsker ikke å forskjellsbehandle barna, men jeg kan jo ikke la være å f.eks. kose mitt eget barn to helger i mnd. (kan ikke se for meg at det noen sinne vil falle meg naturlig å være veldig fysisk med bonusbarnet utover velkomst- og nattaklem).

Egentlig har jeg ikke det store behovet for å være så mye mer enn "pappas kjæreste", barnet har en mor og en far som er fullt tilstede, men jeg skjønner jo at jeg må være litt mer enn det.

Jeg tror du må jobbe litt alvorlig med din egen holdning. Hvis du kun vil være kjæreste, så må du finne deg en annen, uten barn. Han har barn, og da må du ta i mot hele pakken. Hvis du ikke noensinne kan tenke deg å vise fysisk hengivenhet utover velkomst og nattaklem forekommer du meg som en kald, umoderlig, og ufølsom dame. Barn har ofte behov for mer kontakt enn det, akkurat som ditt eget barn. Når du forskjellsbehandler barna på den måten legger du opp til sjalusi, og følelse av tilsidesetting for hans barn. Selv om du ikke hadde en varm og nær stemor selv, er det ingen grunn til å ikke være en flott bonusmamma for dette barnet. Det er jo tydelig at hvordan du oppfører deg gjør vondt for barnet. Du kommer nok til å skyve fra deg begge to, hvis du ikke tar deg sammen og gjør noe med din egen holdning.

Finn ut om du vil ha denne mannen, inkl. å ta godt i mot hans familie. Hvis du vil det, så må du lære deg å likebehandle barna, og å ønske å bli kjent og nær hans barn. Om du ikke klarer det, bør du søke hjelp, da ligger det kanskje andre ting i bagasjen din som spiller inn på dine følelser. Husk på at dette er ramme alvor og en stor del av livet til barnet du får til å føle seg utenfor.

[Gjest Gjest]

Må du være en "mamma"? Ungen har jo en mor og en far. Kan du ikke bare være en god, voksen venn som er gift med/samboer til pappaen? Gode venner kan man klemme, være sammen med uten å gjøre noe spesielt, snakke fortrolig med, få gode råd av, ha det morro med, være uenig med osv.

[HelenaR]

Hei, tror som noen over her at dere bare trenger en isbryter. Og litt bedre tid.. Bare slapp av så vil dette ordne seg, det tar litt tid å bli kjent med/glad i noen:) Men for å gjøre det lettere for dere begge, så finn på ting sammen, som familie eller kanskje bare du og stebarnet, evt n sammemed ditt barn. Det virker jo som om de to barna kommer godt overens, det er iallefall noe du skal være glad for og ta vare på.

Jeg er heller ikke flink med andres barn, har to selv, men ser at det går lettere når jeg etterhvert har blitt mer avslappet og ikke tenker så mye over det som jeg gjorde før. Det hender man driter seg ut, men det tas ofte bedre imot enn når man holder seg på avstand..

Lykke til!

[Leeloo]

Hmmm, jeg prøvde å skrive et svar i går, men det ble visst borte (kan det være det redigerte anonyminlegget, glemte å logge meg inn? Jeg skrev definitivt ikke "Takk! :D" så her er det noe mystisk som skjer....

Anyway - det jeg skrev var at det er pappaen som vil leke big happy family, mens jeg mener det er viktig at de også får litt tid for seg selv siden de har så lite samvær. Jeg er selv skilsmissebarn, og selv om jeg hadde et godt forhold til min stemor (hvor skrev jeg at hun ikke var varm og nær, eg skrev bare at jeg ikke husker henne som er veldig viktig person) husker jeg ærlig talt ikke hvordan hun var, det var pappa jeg først og fremst ville være med.

Jeg har ingen ambisjoner om å være "mamma" eller "viktigst", bare å ikke være en negativ faktor. Ting er nå engang ikke slik at det er så aktuelt å bringe/hente og ønske venner velkommen (selv om de selvsagt er det om det skulle bli aktuelt), film ser vi ofte på sammen. Pappaen er veldig engasjert og han har ikke det store behovet for avlastning i de daglige oppgavene når de ser hverandre så skjeldent, de tar han helst selv.

Til Gjest 20.25; det er mulig det kom dårlig frem, men jeg har virkelig de beste intensjoner, jeg får bare ikke ting helt til. At jeg snakker litt lite har med personlighet å gjøre, ikke at jeg vil stenge barnet ute. Noen barn (og voksne)er nå engang lettere å komme innpå enn andre, og jeg er dessverre ikke den som er flinkest til å få kontakt med de som ikke er det, stor eller liten.

Vedrørende å likebehandle barn, når det er snakk om et barn godt opp i barneskolen vil jeg ikke si det er naturlig å kose og klemme på dem uten at man kjenner dem veldig godt, så sant de ikke selv tar initiativ til dette. Et barn i barnehagealder er vel litt mer kontaktsøkende. I tillegg er som sagt mitt barn her 100% av tiden, så min samboer kjenner barnet mitt mye bedre enn jeg kjenner hans. Selv om jeg i dag ikke ser for meg at vi kommer til å bli supernære bestiser kan det jo hende dette forandrer seg i fremtiden.

Jeg tror jeg satser på at ting går seg til, og i mellomtiden gjør så godt jeg kan mht. at barnet ikke skal føle seg utenfor på noe vis.

[AnonymBruker]

Helgene går jo så fort, og hvis faren er veldig opptatt av å delta i de daglige aktivitetene der er det ikke så rart du trekker deg litt tilbake. Når vet jeg ikke hvordan forholdet til moren er, men kan det gå ann at dere ringer moren til dette stebarnet en gang dere skal på kino, badeland eller noe annet morsom og spørre om dere kan ta med datteren til samboeren din siden barna er så gode venner? Kanskje dette kan lette litt på stemningen som kanskje kan oppfattes litt som et pliktsamvær annen hver helg fra din side.

[¤ Señorita ¤]

Jeg tror det viktigste er at du er blid, hyggelig og viser interesse for barna. Spør om hvordan de har hatt det den dagen, vis initiativ til å hjelpe til med lekser, og vær opptatt av dem.

Du har nettopp flyttet inn, det tar tid å bli en sammensveiset familie med mine og dine barn, gi det mer tid

[Leeloo]

Forholdet til moren er uproblematisk, men avstand gjør det vanskelig med impulsbesøk dessverre. Har vi mulighet til å ha barnet ekstra gjør vi selvfølgelig det.

Det er de som har flyttet inn til oss, så det er nok litt uvant å plutselig skulle ha noen i huset som har like mye rett på å bestemme som oss to som har bodd der hele tiden, men det er hvertfall bare en tilvenningssak.

Takk for alle innspill

[Husfrua]

Tror ikke du skal tenke så mye over at dere MÅ ha et famtastisk forhold og alt det der. Dette trenger ikke å bli noe større problem enn du gjør det til selv. Jeg syns ikke man trenger å elske partnerens barn. Det viktigste er å legge til rette for at barnet skal ha det fint når han er hos dere og ikke vise frem evt misnøye du måtte føle..

Jeg tror i grunn ikke jeg er så mye annerledes enn deg. Jeg syns det er aller best når det så er bare min mann, meg og vårt barn her, men når hans barn er her, så gjør jeg det beste ut av situasjonen og forsøker å gjøre det så trivelig så mulig. Og jeg er veldig bevisst på at de aldri skal føle at de ikke hører hjemme hos oss. Jeg har heller aldri vært super glad i barn (bortsett fra mitt eget). Jeg klemmer ikke mine stebarn (bortsett fra hade- og nattaklem), det ville vært like unaturlig for dem som for meg. Men jeg klemmer jo allikevel mitt eget selv om de er her.

Jeg tror av vi ofte ser problemene større enn de er ved å fokusere så mye på de. Det fungerer ikke alltid sånn at man er en stor lykkelig familie med mine og dine barn. Men man kan gjøre det beste ut av situasjonen og legge forholdene til rette for at det skal bli så bra som mulig

[AnonymBruker]

[

Jeg tror muligens at du lager noe til et større problem enn det egentlig er. Dere blir bedre kjent etterhvert, da vil antakeligvis en del ting falle mer naturlig....

Eller not...

Vær klar og løsningsorientert fra dag 1. Jeg tror ikke følelsen blir "bedre etter hvert" med mindre du selv finner på noe som kan gjøre at du får kjemien til å stemme bedre. Snarere tvert i mot...

Jeg mener ikke å være negativ. Virkelig. Jeg er bare redd problemet ikke vil føles mindre. Vi bor hver for oss,- det er av denne grunn. Jeg liker rett og slett ikke å ha barnet hans så tett på som samboere. Det er svært hyggelig å treffes av og til, men jeg føler at kjemien ikke er god nok til å dele adresse.

Stå på,- jeg skjønner deg godt jeg!

[AnonymBruker]

Jeg er 13 år jeg da, og er skilsmissebarn, jeg har ikke helt funnet tonen med pappa sin nye kjæreste. Nå har jeg ingen fast tid hos han heller, men jeg merker at jeg ikke trenger så mye tid med hans kjæreste heller:) Selvfølgelig er det koselig å hilse på henne og si "hei, hvordan har du det?" og sende et lite smil. Men jeg merket i en ferie at den ene uka jeg hadde med pappa at det ble litt vel påtrengende, da han hadde holdt henne "skjult" en goood stund(Jeg visste ikke om henne i 1 1/2 - 2 år, vet ikke om han gjorde det med vilje, eller om han bare ikke fikk fortalt det...) Men allikavell, jeg synes at du bare skal være litt avslappet til det! Du skriver ikke akkurat hvor langt oppe i barneskolen hun er, men jeg var iallefall i 5. klasse tror jeg. og jeg ville såklart bli kjent med henne, men hun er jo ikke moren min Som noen foreslo, lag en pizzakveld, og lei en koselig film som passer alderen hennes/hans. Gjerne med faren hennes/hans, så det ikke blir like anspent, selvfølgelig skal barnet ditt få være med og selvfølgelig. Men prøv og prat bittelitt, kos dere og ikke treng fram så mye, og sitte å se på film trenger ikke så mye prating, og der får du samtidig blitt litt kjent

Ellers gjelder det å finne en balansegang, og du finner etterhvert ut hvordan barnet vil ha deg, hvis du tolker meg på riktig måte nå da, jeg mener at barnet har jo en personlighet, kanskje h*n er den som vil ha kontakt, og da snakker hun som ofte selv. Hvis hun ikke prater så mye, prøv å spørre h*n om skoledager, aktiviter og venner. Tror vel at barnet er litt høyere enn 1-3klasse, og da svarer de gjerne ordentlig også Dt er noe jeg kunne ønske min "stemor" gjorde:) Det forventes som regel ikke så mye mer, med mindre du vil legge noe mer i det.

Min mening da:)

[AnonymBruker]

Jeg tror du må jobbe litt alvorlig med din egen holdning. Hvis du kun vil være kjæreste, så må du finne deg en annen, uten barn. Han har barn, og da må du ta i mot hele pakken. Hvis du ikke noensinne kan tenke deg å vise fysisk hengivenhet utover velkomst og nattaklem forekommer du meg som en kald, umoderlig, og ufølsom dame. Barn har ofte behov for mer kontakt enn det, akkurat som ditt eget barn. Når du forskjellsbehandler barna på den måten legger du opp til sjalusi, og følelse av tilsidesetting for hans barn. Selv om du ikke hadde en varm og nær stemor selv, er det ingen grunn til å ikke være en flott bonusmamma for dette barnet. Det er jo tydelig at hvordan du oppfører deg gjør vondt for barnet. Du kommer nok til å skyve fra deg begge to, hvis du ikke tar deg sammen og gjør noe med din egen holdning.

Finn ut om du vil ha denne mannen, inkl. å ta godt i mot hans familie. Hvis du vil det, så må du lære deg å likebehandle barna, og å ønske å bli kjent og nær hans barn. Om du ikke klarer det, bør du søke hjelp, da ligger det kanskje andre ting i bagasjen din som spiller inn på dine følelser. Husk på at dette er ramme alvor og en stor del av livet til barnet du får til å føle seg utenfor.

Hvaslags tøv og generaliseringer er dette egentlig?! Det er jo ikke alle som er oppvokst/vant med mye kroppskontakt og da blir det kunstig å gi klem og kos hele tiden uten at det har noe å gjøre med å være "kald og ufølsom". Folk er rett og slett forskjellige.

[AnonymBruker]

Hvis jeg noen gang blir sammen med en mann som har barn og IKKE klarer å engasjere meg eller bry meg om barnet...ja så håper jeg sannelig den mannen hiver meg på ræva og ut for der har jeg ingenting å gjøre.

Men, av erfaring ser jeg jo at enkelte ikke engang bryr seg om sine egne barn.

[AnonymBruker]

Hvis jeg noen gang blir sammen med en mann som har barn og IKKE klarer å engasjere meg eller bry meg om barnet...ja så håper jeg sannelig den mannen hiver meg på ræva og ut for der har jeg ingenting å gjøre.

Men, av erfaring ser jeg jo at enkelte ikke engang bryr seg om sine egne barn.

Du får huske at mødre blir dynket i hormoner under svangerskapet og fødselen, noe naturen gjør for å sørge for at de blir blir glad i og bryr seg om barna - det kan ta litt lengre tid for de som ikke har den fordelen..

[AnonymBruker]

Hos meg var det omvendt, pappa kunne ikke brydd seg mindre, mens hans kone elsker meg like høyt som sine egne.

Og her er det jo ikke snakk om at TS skal ha morsfølelser for barna, det er lang vei mellom morsfølelser og det å bry seg OM barna og ha interesse for at de skal trives i ens selskap.