Tilbake til ekteskapet?

[AnonymBruker]

Jeg er i så villrede.

Jeg og x mannen har vært fra hverandre i halvannet år nå.. Egentlig vært ganske turbulent, til tider vanskelig men de siste par mnd har vi nå prøvd å være venner, og kommuniserer mtp å finne sammen igjen.

Vi har lagt bak oss en del vanskeligheter. Det har vært gjort og sagt endel saker som gjør at det er tungt å gå videre.

MEN.. Vi har to barn sammen. Vi har en historie bak oss på 15 år, mannen er arbeidssom, ærlig og flott han!

Følelsene er nok ikke helt på plass.. Disse to årene har åpenbart gjort endel med følelsene også..

Føler noen ganger vi kastet bort noe vakkert og fint.

Vi kom i den "berømte" tidsklemmen (eller hva det kan kalles..) Hus, barn.. mannen som ikke helt så hva det å få familie betydde av prioriteringer. En kone som bare kjeftet.

Det er jo egentlig latterlig. Så dumt!

Man gifter seg og får barn... og klarer ikke å beholde "de gode samtalene".. de gode følelsene..

Trist dumt.

Vel, mannen virker til å ha en viss forståelse av at det krever nedprioritering på egen-tid/aktiviteter osv for å drive Familien AS sammen..

Jeg kjenner meg litt usikker.. på om vi kan klare å legge tilside det "dårlige" som har blitt sagt og gjort disse par årene.

Og om jeg klarer å gjenvinne følelsene jeg tross alt virkelig har hatt for ham, men som føles litt langt borte..

Jeg lurer på om noen har erfaring.

Noen som har prøvd med x mannen (konen) og kommer bra (eller dårlig) ut av det?

Hva gjorde at du prøvde igjen? Hvordan føltes prosessen?

Barna teller mye opp i dette, men på slutten ekteskapet var jeg så lei og trist at de uansett har hatt en bedre mor denne tiden. Mer glad og fornøyd.

Jeg ser også at vi (iallefall jeg) har forandret meg litt i denne tiden. Mens mannen gjerne vil ha lidenskap og de "deilige følelsene" på plass nå.. er jeg skeptisk.. og blir den som må rygge ofte. "Beklager.. er ikke klar for DET enda.."

Og da føler han seg avvist.. Jeg blir den som må sette grensene hele tiden, og det er tungt det også..

Erfaringer å dele med meg?

Vi har koblet inn en 3 person vi skal til samtaler med.

[AnonymBruker]

Vi har fått det til(vi har bodd sammen igjen i to år nå). Tre år med ekstrem turbulens tok det. Utroskap, svik og løgn. Begge hadde i løpet av de tre årene nye partnere samtidig som vi aldri var helt ferdig med hverandre.. Hadde du spurt meg for tre år siden om jeg trodde ting noensinne skulle bli bra igjen hadde jeg svart nei..

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Vi hadde det veldig bra før det tok slutt, samtidig som vi var inne i en spiral hvor vi satt fast i dårlige roller og rytmer.(mye av det samme som du beskriver, han drev med sitt, jeg drev as familien og kjeftet og smelte).

Man kan si mye om brudd. Det er noe av det jævligste jeg har vært med på, samtidig tenker jeg at det faktisk måtte til. Det måtte til for at vi skulle ha det sinnsykt bra sammen og ikke bare greit. Nå driver vi prosjekt familien sammen. Vi krangler aldri om de tingene vi gjorde før(da gjaldt det deltakelse og ansvar for hjemmet). Det som kan være sårt ennå er ting som hendte de tre årene med turbulens, men vi klarer å leve med det og det går lengre og lengre tid mellom hver gang det er et tema..

[AnonymBruker]

Jeg glemte å si noe om prosessen. Vi måtte finne igjen tilliten til hverandre. Vi måtte snakke ærlig om alt som var sårt og vondt, og det kostet mange tårer. Det som gjorde at vi prøvde igjen var først og fremst savn tror jeg. Savn og ikke minst barn. Man kan si hva som helst men ihvertfall det yngste barnet vårt har det mye bedre med ett bosted og en familie som er sammen.

[Piper]

Om dere virkelig vil prøve igjen, ville jeg gjort det med å bare være kjærester en stund. Der dere møtes uten barna, og koser dere alene sammen. Ikke flytt sammen igjen for tidlig, for du må også være helt sikker. Det er ikke bra å la barna gå igjennom dette flere ganger, fordi du ikke var helt sikker. Vær derfor kjærester, prioriter tid sammen, og når det har gått en tid kan dere finne på ting sammen med barna, og på den måten bygge opp forholdet igjen.

Dere må rett og slett ta tiden til hjelpe, og ikke gjøre noe begge to er 100 % enig i. Det tar tid å bygge opp forholdet igjen.

Har ikke vært igjennom noe slikt, men det er bare noent anker jeg hadde for hvordan jeg tror jeg ville ha gjort det.

[Shinana]

Det er kloke ord det Piper skriver. Prøv å bli/være kjærester en stund for å se om det fungerer. Jeg tror dere kan klare det jeg bare dere begge vil det nok!

Tenk for en lykke for barna i så fall! En HEL familie igjen!

Tror også bør prate skikkelig ut om en del av det som har skjedd siden bruddet slik at de ikke blir liggende der som en uavklart byrde rundt forholdet. Noe dere begge tenker mye på, men som ikke avsluttes.

Lykke til da!

Håper inderlig at dere får det til!

[Gjest Sinde Berg]

Det er kloke ord det Piper skriver. Prøv å bli/være kjærester en stund for å se om det fungerer. Jeg tror dere kan klare det jeg bare dere begge vil det nok!

Tenk for en lykke for barna i så fall! En HEL familie igjen!

Tror også bør prate skikkelig ut om en del av det som har skjedd siden bruddet slik at de ikke blir liggende der som en uavklart byrde rundt forholdet. Noe dere begge tenker mye på, men som ikke avsluttes.

Lykke til da!

Håper inderlig at dere får det til!

[Gjest Sindre Berg]

Jeg vil nok råde dere til å "teste" ut dette uten å involvere barna. Tenk om dere svikter de enda en gang?

Forøvrig: Flytte sammen med min ex-kone - aldri i verden

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Joda, Piper, "stevnemøter" uten barna er sikkert en god ide. Har ikke vært lettest å få til nå i sommer (og sommmeren har vart 2 mnd..) og det er i det hele tatt vanskelig å justere tilnærmingen slik at vi begge føler vi kan gi og motta med godt sinn.

Nå er høsten her. Vi kan nok fremover gjøre avtaler og treffes på et annet nivå enn under grilling med ungene. Det er vanskelig å være avslappet.. fordi vi begge er på vakt for hva den andre ønsker. Også har vi et heller dårlig mønster selvfølgelig.. og er vant til å reagere "slik eller sånn"..

Vi snakker om mye, og vi er begge fullstendig klar over hvor vanskelig det kan være - ER.

Han vil nok mer enn meg (tilsyneltende iallefall.. der han er FOR kortsiktig er jeg kanskje FOR langsiktig?).. men (jeg syns) lar også oftere følelsene løpe løpsk.. noe som igjen gir dårlige ringvirkninger..

Det er noe med å gjøre hyggelige ting, for å skape lyst til å gjøre flere hyggelige ting tenker jeg.

Og har vi hatt en heller tyngre samtale en kveld, kjenner jeg meg ikke glad over en middag med ham og ungene.

Da kjennes det lettere å låse døren og skape en god middag med en avslappet tone, bare ungene og meg.

Er det enkel utvei, eller bare en naturlig handling/følelse?

Og til deg som har vært igjennom dette før..

Hvordan endte dere opp med at dere ville "prøve igjen".. og hvor lenge varte "test-proesssen"?

Og var den vanskelig, innimellom stygg og vond, eller var ting på stell når dere fikk en stund hver for dere.. og da bare ville ha hverandre tilbake - like mye?

Vil gjerne at du skriver litt mer...

[AnonymBruker]

TS her igjen.

Flere erfaringer, betraktninger om det å gå tilbake til sin x.

Hvordan finner man tilbake til de gode (lidenskapelige?) følelsene?

Hvordan legger man de dårlige opplevelsene bak seg? (hvordan slutter man å bruke det mot hverandre?)

Spesielle ting dere gjorde som hentet frem igjen de gode følelsene?

Konkrete tips til hva som førte dere videre på en god sti?

Glad for flere erfaringer

[AnonymBruker]

Løfter tråden min igjen jeg.

Håpet så veldig noen kunne sette ord på litt av det jeg føler om dagen.. at de kunne fortelle historier jeg kjenner meg igjen i..

Anyone...?

[AnonymBruker]

Kan det gå da?

Å få tilbake lidenskapelige følelser for mannen sin?

Å få tilbake de gode følelsene og by på seg selv?

Etter alt man har vært igjennom når der har vært et brudd..

Det føles vanskelig iallefall.. om ikke håpløst, så tungt.

Det er underlig.. i mange år ga jeg masse.. virkelig mye. Jeg elsket ham. Ville han godt, det beste.

Så etter tretten år var det som jeg fikk nok.

Det var helt tomt.

Og da føltes det helt rart når han plutselig hadde masse å gi.. øste over meg.. og til meg.

.. og langt der inne satt det en liten dj*vel.. som tenkte "han har jammen godt av det.. for jeg har gitt mye mer enn det han nå prøver å gi... og sjeldent satte han pris på det..."

Hvorfor måtte han vente til følelsene mine forsvant før han "så hva jeg var, hva han hadde.. hva jeg ga.. og hvem jeg var?"

Det er bare så seint nå...