Er det vanlig at unger "glemmer" mor

[tristemaj]

Det du har gjort og fortsatt gjør er å lære barna selvstendighet. Du har tydligvis gjort en god jobb, og du føler det kansje som om du har gått for langt.

Men barna vet (selv om de ikke viser det) hvem som har lært dem selvstendighet og trygghet. Dette vil du få bekreftet gradvis etterhvert som barna blir eldre.

Det er sikkert tungt å svelge, men du skal bare være stolt av deg selv.

Enig med deg!

[Gjest balla]

Vil først si at jeg har full forståelse for at dette er både vondt og vanskelig for deg. Når det er sagt synes jeg det er din rolle som mor å være den voksene og derfor må du skjerpe deg. Å aldri si eller gjøre noe negativt mot far eller hans kjæreste er en utrolig god handling som dine barn vil vinne på både nå og i lengden.

Den nye kjæresten vil aldri kunne ta din plass, samfunnet og barn er veldig klar på det. Så her er det unødvendig å være usikker og bortkastet bekymring.

Synes det er kjempe fint at barna dine har det så bra hos far.

Dessverre leser jeg om altfor mange barn som får samværet med far ødelagt pga at mor føler seg ensom og påvirker barna til å føle seg ilojale mot henne hvis de koser seg hos far.

Bestem deg for å være den som tar støyten og er den sterke for dine barn, da vil barna dine få gode barndomsminner både hos mammaen sin og pappaen sin.

Hvis du føler at du ikke klarer det, ville jeg anbefale deg å få hjelp til å bearbeide følelsene dine hos psykolog. Det gjorde jeg selv for en periode etter mitt samlivsbrudd.

[Gjest navnelapp]

At dette skjer er eit tydeleg teikn på at du har gjort det meste heilt rett; barna dine har ei trygg tilknyting til deg, dei veit at du alltid er der for dei, og at du ikkje vil bli borte sjølv om du er ute av syne. Utrygge barn med tilknytingsskader vil i mykje større grad klynge seg til den av foreldra som skal dra, og savne og lengte sjølv om dei elles har det trygt rundt seg.

[Kamikatze]

Jeg må jo det - for ungenes skyld - men hvordan?

Kjøp en Mr.Rabbit og et bærenett fullt med ekstrabatterier, og kort til SATS. Så snart fattern henter dattern, setter du i gang og koser deg med kvalitetstid. Skaff deg en elsker, som er så pervo at han ikke blir et tap når du skal kvitte deg med ham, eller når han ikke er i bruk. Kort sagt, sørg for å få annet å tenke på enn eksen og neket.

Tenk at hver gang dattra ramler og må på legevakten er det eksen og neket som må styre på og engste seg, mens du kan kose deg med vin, levende lys og hva ellers som kan gi tankene fløyelsinnpakning.

Bare husk å benytte enhver anledning til å himle litt med øynene når neket nevnes, slik at hun uansett hva hun gjør, føler at hun ikke strekker til, og ikke takler dette med barn.

Utenom dette er vel tolitersbokser med iskrem, som fortæres ved hjelp av spiseskjei, en velkjent kur.

Eller du får bare ta tiden til hjelp...

[Gjest Balla]

Tenk at hver gang dattra ramler og må på legevakten er det eksen og neket som må styre på og engste seg, mens du kan kose deg med vin, levende lys og hva ellers som kan gi tankene fløyelsinnpakning.

Bare husk å benytte enhver anledning til å himle litt med øynene når neket nevnes, slik at hun uansett hva hun gjør, føler at hun ikke strekker til, og ikke takler dette med barn.

Har aldri lest så dårlige råd..... At du i det hele tatt kan tenke at dette er smarte valg i lengden er sjokkerende....

[Gjest navnelapp]

Eg syns dette var morsomt, eg? Og så høyrer eg ironialarmen gå i det fjerne. Gjer du ikkje det, du, Balla?

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er viktig at du ikke oppsøker barna når de er hos far. Hvis de ikke selv tar opp at de vil ha kontakt, betyr det at de har det bra. Barna lever i øyeblikket. Hvis du ringer for eget savn, pådytter du dem vanskelige følelser.

Dette betyr på INGEN måte at du er glemt, eller betyr mindre. Barna elsker deg uavhengig av dette. Vær så god mor som du kan, og som du har vært, og kjærligheten fra barna vil alltid være der.

Jeg er selv stemor til et barn som er så glad i meg, at barnet kaller meg mamma. (Jeg vet noen reagerer på dette, men hos oss fungerer dette bra, også i forhold til den egentlige mammaen.) Både mor, jeg, og barnet er helt klare på hvem som er mammaen, og det er ingen tvil om at barnet er aller sterkest knyttet til sin mor, (og også til sin far). Men barnet elsker likevel både meg, og sin stefar. Det blir ikke mindre kjærlighet igjen til mor likevel. Du kan være helt trygg på at mor (og far) er den viktigste personen i barnets liv, uansett hva som skjer rundt. Det er som når man får flere barn, man elsker ikke noen mindre, man har nok kjærlighet til mange.

Det er nok mange vonde følelser i din situasjon, du er skuffet og såret, og har blitt behandlet dårlig, men trøst deg med at barna dine har du uansett, og du og pappa er de viktigste menneskene i verden for dine små kjære.