Nettdating og avstand

[AnonymBruker]

Jeg har med ujevne mellomrom hatt profil på sukker. Får jevnt over opp god match med mange kvinner med "rett" bakgrunn, alder og interesser.

Problemet er at nesten alle uten unntak bor i Oslo. Selv om jeg bare bor to og en halv time unna syns jeg terskelen blir veldig mye høyere for å etablere kontakt. Tror det blant annet kan ha noe med at møtene blir mindre impulsive, og mer omstendelige. Du kan liksom ikke planlegge å møtes for en kjapp kopp kaffe når den ene får en reisevei på tilsammen fem timer, og kanskje ikke har så mye annet å ta seg til på stedet enn nettopp å møte deg.

Jeg er også sånn som gjerne bruker litt tid på å finne ut hvor godt jeg faktisk liker noen. Har oppigjennom møtt en håndfull damer fra sukker, og hatt god tone med alle. Vi har hatt mye å snakke om, og flere av dem vet jeg iallfall kunne blitt gode venninner. Hadde det vært sånn at vi bodde i samme by ville vi ganske sikkert ha avtalt flere mer uformelle møter, og det ville vært lettere å bli kjent, og eventuelle følelser kunne enklere fått utvikle seg i et mer naturlig tempo. Sånn det er nå blir det lett til at det å avtale et møte nummer to eller tre må vurderes veldig nøye. Man drar ikke å besøker noen på den måten dersom det antakelig kun dreier seg om vennskap. (Skulle gjerne ønske det var sånn, men det blir fort komplisert).

Lurer egentlig på hvordan dette er for dere andre som har forsøkt nettdating? Blir det å møte folk som bor mer enn en time unna fort litt sånn alt eller ingenting? At dersom det ikke føles VELDIG riktig med en gang blir det ikke til at man prøver ut om det faktisk kan ligge noe mer under førsteinntrykket? Er det noen her som har blitt sammen med noen som bor et stykke unna? Hvor mange møter brukte dere isåfall på å etablere et forhold?

[AnonymBruker]

Jeg bor i Oslo, så har ikke erfaring med det problemet. Men jeg lurer på om du bor på et lite sted? Dersom du gjør det, må du nesten bare regne med avstand. Men dersom du bor på større sted, som Tønsberg eller Drammen, bør du jo prøve å finne noen som bor i samme område. Det skulle jo være litt å ta av der også.

[zophie]

Jeg ble kjent med en mann via et forum på nettet. Vi skrev lange, interessante eposter til hverandre en stund før vi pratet på tlf første gang. Nettdating som så var ikke inne i bildet, men vi fant jo tonen og hadde lyst å treffes selv om vi bodde halvannen time fra hverandre. Ingen av oss tenkte at det var et problem. Vårt første møte varte i knapt 3 timer og var ganske uformelt.

Idag pusser vi opp et nydelig, gammelt hus sammen! Har vært samboere en stund, og kunne ikke vært lykkeligere!

Kan bare si at det kan hende du grubler for mye og gjør ting mer komplisert enn de trenger å være! Skjønner jo problemstillingen din, det er ikke det. Men treffer du den rette, betyr disse tingene svært lite!

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg bor i en by på ca. 25 000 innbyggere. Det er imidlertid få av damene i byen eller området rundt som er på sukker. Og det er få av disse igjen jeg har noe særlig match med. (Klart det er mulig å se ut i den virkelige verden også, men det er nok en grunn til at jeg prøver nettdating - nemlig sjenanse).

Jeg er åpen for at jeg må leve med noe avstand. På sikt kan jeg også flytte på meg. Det som er verst med avstanden er fasen da man skal bli kjent, og finne ut om det kan bli noe mer.

[Steinar40]

Et seriøst parforhold og stor geografisk avstand, er som regel en dårlig løsning for de fleste mennesker.

Derfor bør man tenke seg VELDIG GODT om før man satser på noe sånt. Og flytting er stikkordet.

Vesentlige ting å tenke på i sammenhengen er da:

-Mange har grodd fast der de bor av ulike årsaker. Hvis ingen er villig til å flytte på seg, så prøv IKKE å få til noe forhold. Det sikreste er om en selv er villig til, og kan, flytte dit den andre bor.

-Hvis en eller begge har mindreårige barn. Dette skaper ofte alvorlige problemer når det gjelder flytting pga den andre forelderen og barnas miljø.

[Nuith]

For å ta det mer "tilfeldig" kan du jo kombinere det med noe annet du kan tenke deg å gjøre i Oslo, og si til daten "jeg skal til Oslo på konsert/teater/utstilling/bilshow/fotballkamp/whatever i kveld, lyst til å møtes en time eller to før det starter og ta en kaffe/drink/matbit?"

Det er fremdeles lang avstand, joda, men du har ikke dratt dit KUN for en date og hun får heller ikke inntrykk av at du er der KUN for hennes skyld, som vel kan gi enhver presentasjonsangst.

Og ignorer Steinar, å begynne å tenke på komplikasjoner ved avstandsforhold NÅ er virkelig litt for tidlig, om dere virkelig finner tonen og etterhvert finner ut at dere elsker hverandre, så er ikke avstand et stort problem lenger. Om kjærligheten er der klarer man alltid å flytte på seg.

[Steinar40]

Og ignorer Steinar, å begynne å tenke på komplikasjoner ved avstandsforhold NÅ er virkelig litt for tidlig, om dere virkelig finner tonen og etterhvert finner ut at dere elsker hverandre, så er ikke avstand et stort problem lenger. Om kjærligheten er der klarer man alltid å flytte på seg.

Feil. Selv om du kan, og kan tenke deg, å flytte til Australia med en gang du blir forelsket, så betyr faktisk IKKE det at alle andre mennesker klarer det samme.

Derfor skal man ALDRI undervurdere problemer med flytting! Det er mitt velmente råd.

[Nuith]

Og fordi du har en dame som IKKE elsker deg og derfor nekter å flytte, så betyr ikke det at ikke de fleste mennesker er en smule mobile når de har funnet mannen/kvinnen i sitt liv.

[Steinar40]

Og fordi du har en dame som IKKE elsker deg og derfor nekter å flytte, så betyr ikke det at ikke de fleste mennesker er en smule mobile når de har funnet mannen/kvinnen i sitt liv.

Tja, jeg er faktisk ikke mye villig til å flytte på meg jeg heller. Om alt var såre vel, så hadde jeg muligens vurdert det seriøst, men det hadde uansett vært jævla lite fristende faktisk - av ulike praktiske årsaker.

Folk er altså veldig forskjellige. Noen er som deg og andre er som meg. Poenget mitt er bare at man må kjenne seg selv. Ønsker man ikke å flytte på seg selv, så blir et avstandforhold fort et alvorlig problem.

Endret 9. august 2010 av Steinar40

[Miguele]

Så det er noe som kalles "langdistanse forhold", det som du snakker i telefonen, ved hjelp av Skype og sånne ting ... prøve det.

Endret 9. august 2010 av Het Potet

[Gjest wild bird]

Jeg møtte kjæresten min på nett. Vi bodde ca 7-8 timers kjøring fra hverandre. Og jeg var klar på at noe avstandsforhold skulle jeg IKKE ha. Men så ble det sånn allikevel...

Nå er vi samboere, jeg flyttet til hans hjemby

[Gjest margrit]

Og fordi du har en dame som IKKE elsker deg og derfor nekter å flytte, så betyr ikke det at ikke de fleste mennesker er en smule mobile når de har funnet mannen/kvinnen i sitt liv.

Jeg antar du ikke ikke har barn?

Det finnes ikke den mann i verden som kunne gjort meg mobil, det finnes faktisk høyere ting enn meg selv..