skal det aldri gå helt over?

[AnonymBruker]

det er nå 3,5 år siden jeg og eksen flyttet fra hverandre, jeg flyttet fra han etter og ha vært sammen i nesten 2,5 år og samboere i et halvt år.

det var mye som gjorde på den tiden at jeg ville gjøre det slutt, jeg hadde det ikke bra med meg selv og slet mye psykisk. mye pga forholdet vi hadde, det var ikke så sunt.

men nå som det er gått så lang tid siden bruddet har vi fått pratet en del om den gang, og begge har lært og vokst av det.

vi bor ikke på samme plass og har lite kontakt, men det hender at vi prater litt. og de gangene vi har møttes på fest når vi begge er på hjemplassen vår som vi kommer fra så pleier vi og prate en del og da altså om oss/den gang.

og det er faktisk han som har tatt initiativ til og prate om det og har startet samtalene.

i perioder så tar jeg meg selv i og savne han...eller det er det jeg er usikker på. etter mye tenking så har jeg funnet ut at jeg savner vennskapet og den tryggheten jeg hadde til han. eller kanskje jeg savner han? jeg vet ikke helt :S

og etter så lang tid burde det kanskje begynne og gå over? noe sier meg at han ikke er 200% ferdig med meg siden vi hver gang snakker om oss og den gang og han er den som begynner og prate om det. selv er jeg singel mens han er samboer på nytt nå og har vært sammen med hun i 1,5 - 2 år tror jeg, så igjen synes jeg det er litt rart at han har tatt opp temaet om oss de gangene vi har møttes mens han har vært sammen med hun.

jeg synes det har vært utrolig godt og prate med han de gangene fordi det har vært godt å prate om den vanskelige tiden som var da vi var sammen, og det er sikkert mye derfor han også prater med meg om det. men etter 3,5 år liksom? og vi har hatt den samtalen flere ganger ....

hvorfor kan jeg ikke bare føle at jeg er helt ferdig med han??

noen ganger tror jeg at jeg er det, og jeg kjenner ikke et stort savn etter han.

men kanskje mest savnet av vennskapet og tryggheten som nevnt?

ikke vil jeg si det her til han heller, vil ikke begynne og ødelegge for han og kjæresten på noen måter fordi jeg tror jeg savner han og "bare" fordi jeg tenker på han, det blir for dumt.

skal det virkelig ta så lang tid??? :S

[AnonymBruker]

noen sa ti meg at det ifølge sånn psykiske greier så kan det ta nesten 5 år å klar bryt debånda. men d tru jeg variere fra person til person.

vet ikke åssendet er i deres tilfelle.

men det du kjenner du savner, er detfølelsesmessige. eller er det støtte el tryggheten du fikk da du slet?

[AnonymBruker]

noen sa ti meg at det ifølge sånn psykiske greier så kan det ta nesten 5 år å klar bryt debånda. men d tru jeg variere fra person til person.

vet ikke åssendet er i deres tilfelle.

men det du kjenner du savner, er detfølelsesmessige. eller er det støtte el tryggheten du fikk da du slet?

TS her..

ja det er sikkert veldig individuelt, hører jo noen si at de er over eksen nesten med en gang mens noen bruker lengre tid.

det som er litt rart er at jeg fikk null støtte fra han da det pågikk, jeg begynte og slite med angst og depresjoner og han taklet det svært dårlig. vi kommuniserte ikke, det var mye spenning i luften og mye negative følelser fra oss begge og til slutt så greide jeg ikke og være i den situasjonen lengre.

men jeg har jo sett i ettertid at han har forandret seg mye og vi har pratet sammen på en måte vi ikke gjorde den gang.

og jeg hadde en veldig trygghet til han ja, merkelig nok...men jeg ble avhengig av han og uselvstendig, og ikke bedre ble det da jeg fikk angsten. men oppi det hele så hadde vi et vennskap, vi trivdes i hverandres selskap og kunne diskutere forskjellige ting og prate sånn sett, bare ikke om oss! men ikke den siste tiden før bruddet da.

jeg er ikke forelsket i han ihvertfall.