Sosial og asosial

[AnonymBruker]

Er noen av dere i et forhold der en av dere er veldig sosial og den andre ikke? Kan dette fungere i hverdagen? Jeg er selv veldig lite sosial. Noen vil kalle det sosial angst, men jeg føler mer at jeg har en høy terskel for hvilke mennesker jeg ønsker å omgås ofte i sosiale sammenhenger. Så er jeg blitt sammen med en som er veldig sosial, liker mennesker og de liker ham. Han blir kjent med folk på null tid. Han prøver å få meg mer sosial, men jeg blir sittende stum og telle minutter mens han og vennene prater og koser seg. Kan slikt fungere i lengden? Når man ikke bor sammen er det jo lettere å ha ha hvert sitt sosiale liv (eller mangel på et sådant), men hva hvis man skal bo sammen? Og den ene ønsker å invitere folk hjem ofte, mens den andre ikke ønsker det? Hva gjør dere?

[AnonymBruker]

Jeg personlig er ikke verdens mest sosiale og gidder ikke intvitere folk hjem. Sambo er veldig sosial men han er det uten meg, kommer det folk på besøk som han kjenner så er jeg sosial sammen med dem, men stort sett drar dem ut eller noe annet. Så jeg slipper å pjatte tørrprat så lenge.

Dersom din sambo forsøker å få deg mer sosial så kan du fortelle ham med en gang at han må enten repektere deg slik du er, eller finne seg noen andre som er like sosiale som han selv.

Ønsker du selv å bli mere sosial eller er du fornøyd med hvordan du har det i dag? Det har jo litt å si i forhold til svaret jeg gav deg ovenfor.

Dersom du faktisk ønsker å være mer sosial er det jo supert om han er en sånn kar.

[AnonymBruker]

Om du går inn for å bli mere selvsikker og flinkere sosialt, så ja, klart det kan fungere. Du må tro på deg selv

[AnonymBruker]

Om du går inn for å bli mere selvsikker og flinkere sosialt, så ja, klart det kan fungere. Du må tro på deg selv

Hva har det med selvsikkerhet å gjøre? Ikke alle ønsker å være sosiale.

[Gjest Vitaminbjørn]

Eksen min var veldig sosial, mens jeg er så lite sosial som det nesten går ann.

Å ha besøk hjemme hos oss var greit, men når vi hadde besøk 10-12 timer -daglig-. Uten en eneste dag med pause. Så ble jeg drittlei.

Alle ville komme til oss, fordi vi hadde så flott leilighet.

Så at han dro til andre var liksom helt uaktuelt.

La oss bare si at det funka ikke.

[Gjest Bond]

Jepp, det kan fungere, men da må begge akseptere hverandre på den måten de er. Dvs - den som er mindre sosial burde ikke bli sjalu (og jeg mener ikke sjalu som at den sosiale flørter eller noe, men jeg snakker om oppmerksomhet generelt); og den som er mer sosial må ikke presse den andre til situasjoner som oppleves ubehagelig. Begge må stole på hverandre i dette og begge må respektere hverandres grenser og ønsker.

Men man burde ikke prøve å forandre hverandre eller bli irritert over den andres væremåte. Om man selv har lyst å bli mer eller mindre sosial pga samboeren/kjæresten, er det helt greit, men da må man avgjøre og ville det selv - det fungerer ikke om den andre prøver å presse sine egne normer på den andre.

I og med at jeg synes at det å respektere hverandre er en naturlig del av et sunt forhold, ser jeg ingen grunn hvorfor forskjellige mennesker ikke kan være sammen - enten det handler om å være sosial eller forskjellige interesser, jobb, hva det da skulle være.

[Koh-i-Noor]

Det kan fungere om begge tar hensyn til hverandre.

[Disturbed]

Jepp, det kan fungere, men da må begge akseptere hverandre på den måten de er. Dvs - den som er mindre sosial burde ikke bli sjalu (og jeg mener ikke sjalu som at den sosiale flørter eller noe, men jeg snakker om oppmerksomhet generelt); og den som er mer sosial må ikke presse den andre til situasjoner som oppleves ubehagelig. Begge må stole på hverandre i dette og begge må respektere hverandres grenser og ønsker.

Men man burde ikke prøve å forandre hverandre eller bli irritert over den andres væremåte. Om man selv har lyst å bli mer eller mindre sosial pga samboeren/kjæresten, er det helt greit, men da må man avgjøre og ville det selv - det fungerer ikke om den andre prøver å presse sine egne normer på den andre.

I og med at jeg synes at det å respektere hverandre er en naturlig del av et sunt forhold, ser jeg ingen grunn hvorfor forskjellige mennesker ikke kan være sammen - enten det handler om å være sosial eller forskjellige interesser, jobb, hva det da skulle være.

Veldig enig i alt dette her!

Og er selv samboer med en sånn sosial variant, mens jeg selv er kraftig mer asosial og veldig glad i mitt eget stille selskap. Det funker helt fint det! Han er ute på ditt og datt og treffer hele verden, mens jeg får all den alenetid jeg ønsker. Så vi samler krefter og slapper av på hver vår måte: han ved å være sosial, og jeg ved å være alene.

Opplever sjelden at det er problemer egentlig, men det har jo mye å si at vi respekterer hverandres forskjeller og ser verdien i at vi ikke føler for å gjøre nøyaktig det samme til enhver tid.

Han har aldri prøvd å få meg mer sosial enn jeg er, for jeg er ikke sånn. Og jeg har heller ikke prøvd å få ham fra å gå ut eller drive med sitt. Jeg synes det er deilig å få ha "mitt eget" liv selvom jeg lever i et samliv

Og det å invitere folk hjem løses her i huset rett og slett ved at folk ikke blir invitert hjem hit (med mindre vi inviterer sammen)! Jeg liker ikke besøk i hytt og pine, og det er han jo klar over, så dermed lar han selvsagt være.

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er også rake motsetninger, jeg er veldig asosial og han elsker å være sammen med folk. Dette ble løst fint i begynnelsa etter at vi flyttet sammen, da satt jeg hjemme og koste meg mens han var ute på vift.

Nå når vi har fått barn og mannen jobber skift, er det få kvelder igjen iløpet av måneden å være sosial på. Vi tilrettelegger så godt vi kan for at begge skal bli fornøyde, altså at vi får være sammen, og at han får være ute med venner. Sistnevnte skjer nok langt sjeldnere enn han skulle ønske, men uten barnevakt og to foreldre som har ulike arbeidstider er det ikke mye som kan gjøres med den saken.

Å være sosial/asosial i et forhold er ikke annerledes enn å være a-menneske/b-menneske, organisert/rotete osv. Det er en ulikhet en selvfølgelig gjerne skulle vært foruten, men dersom en jobber litt så kan det bli en fordel. Dersom både jeg og mannen hadde ønsket å være sosiale, hadde vi begge blitt det mye sjeldnere siden èn alltid må være hjemme med barnet. Om vi begge hadde ønsket å være for oss selv, ja da måtte vi ha hatt to stuer.

Så ved nærmere ettertanke er jeg strålende fornøyd med situasjonen!

[Jill]

Jeg og kjæresten har det akkurat på samme måte. Han blir kjent med nye folk så lett som bare det, mens jeg sitter stum og irriterer meg over at folk må snakke så høyt. Men jeg har ett ønske om å bli mer sosial ettersom jeg tror det hjelper meg videre i livet. Og der har han hjulpet meg en god del og støttet meg. Men til tider blir han oppgitt og glemmer meg.

Men det er nok som mange sier her, det kommer an på hva du ønsker selv. Og om han respekterer dine ønsker. Det kan nok fungere fint om det blir inngått kompromiss.