Hvordan er forholdet deres?

[AnonymBruker]

Kan jo si noe om mitt først:

Vi har vært gift i snart 6 år. Det var vel egentlig et feilsteg og det visste jeg før vi giftet oss, men jeg var ung og dum og trodde alt skulle bli så mye bedre. Nå 6 år og to barn etter så er det ikke bedre.

Vi er for forskjellige.

Vi kranglet mye mer før vi fikk barn, nå bryr vi oss ikke lengere. Vi har sex kanskje en gang i mnd, noen ganger sjeldnere. Og vi koser aldri, men det har vi aldri gjort heller. Der ligger litt av forskjellene våre, jeg er kosete - han er ikke.

På gode dager har vi det helt greit, vi er som venner da. På dårlige dager ønsker jeg skilsmisse.

Det store problemet er at jeg faktisk elsker han fortsatt, men det tror jeg ikke han gjør med meg. Vi har snakket om dette noen ganger og hver gang så sier han at han elsker meg, men han viser det aldri. Han sier aldri noe fint til meg, tar aldri på meg og sånn har han alltid vært. Før så var det sårende, nå orker jeg ikke å bli såret lengere, jeg har faktisk klart å bli vant til det.

Jeg skjønner jo at dette ikke er et vanlig forhold. Så hvordan forhold har dere? Er du lykkelig?

[lille-lure]

Nå er ikke jeg gift. Vet ikke om du vil ha referat fra de som er gift eller bare kjærester?

Men kan vel si at vårt forhold har vært utfordrende på mange måter da jeg ikke har så mye bagasje, men det har han (barn og ekskone). Han er ikke typen som sier elsker deg, glad i deg. Det er jeg. Jeg er gjerne den som prater om følelser og hvordan ting er. Det er ikke han. Vi er veldig ulike, men på en annen side utfyller vi hverandre fullstendig.

Jeg ser på oss som er rart kjærestepar.

Om jeg skulle klaget over forholdet så må jeg klage på at vi er alt for lite, omtrent aldri sammen med andre samtidig. er gjerne jeg og mine, han og sine og han og meg alene. Blitt vant til det, men hadde vært koselig.

Noen ganger hater jeg han mer enn noe annet på denne jord og omvendt tenker jeg.

Så sånn er det hos oss

PS: Det skal sier at vi har et godt sinne begge to så hender det smeller i noen dører eller at det kommer noen høyte toner. Men vi lærer oss å legge ned krangelen om den ikke er til nytte.

[Gjest wild bird]

Til TS: så trist å lese at du har det sånn. Jeg hadde visnet helt vekk om mitt forhold skulle vært sånn du beskriver det.

Jeg er ikke gift, men samboer, og er veldig lykkelig. Nå er forholdet ganske ferskt enda, men vi får det bare bedre og bedre sammen. Til tross for ulikheter og forskjeller i personlighet, så går vi veldig godt sammen på alle områder.

Og vi er veldig gode på å prate sammen (ser f.eks aldri på tv), vi er kjærlige og oppmerksomme mot hverandre, finner på hyggelige ting sammen og er genuint opptatt av den andres ve og vel.

Kort fortalt

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 6 år, gift i 1 år, har et barn sammen.

Vi ble sammen da jeg var veldig ung, han er litt eldre og hadde rukket å leve livet nok til å ønske å slå seg til ro. Jeg ble med på leken, med alvor fra første stund.

Jeg har hatt det ganske vondt i forholdet i 5 år. Ikke fordi mannen er vond, tvert om. Han stiller opp i hus, oppdragelse, økonomi, soverom, lidenskap og livsnyting, og er nok en drømmemann for flere i omgangskretsen vår. Jeg har imidlertid alltid slitt med en følelse av "ikke ennå", og har hele tiden annsett forholdet som fornuftsbasert. Jeg har derfor vært fullstendig blind for alle de fantastiske kvalitetene med ham, og nå i vår holdt jeg på å gå fra ham. Mannen min har ikke visst, og vet ikke, noe om dette, for han synes forholdet har vært perfekt fra første stund, hvilket det jo egentlig har vært, for alle andre enn idiotiske meg.

Dette halve året har jeg imidlertid brukt til å komme til bunns i meg selv. Jeg har innsett at ting uansett ikke vil bli slik de kunne blitt, dersom jeg forlater ham. Og jeg har turt å åpne øynene for hvem han er, og hvordan vi er. Dette virker veldig klønete sikkert, men i dag er jeg, og vi, lykkelige. Og jeg er omsider forelsket i mannen min, etter 6 år!

Ting kan altså bli bra selv om det starter veldig skeivt, men problemet er jo hvor langt en har gått i feil retning, og om begge parter egentlig er interessert i en forsoning.

Det er ikke straffbart å skille seg, og i noen tilfeller er det det beste.

Du bør gå dypt i deg selv og finne ut hva du vil. Dette høres i allefall ikke ut som et forhold en ønsker å bli gammel i, slik det er nå. Håper at også mannen din er interessert i en endring, og at dere sammen finner ut hva dere egentlig vil.

[lille-lure]

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 6 år, gift i 1 år, har et barn sammen.

Vi ble sammen da jeg var veldig ung, han er litt eldre og hadde rukket å leve livet nok til å ønske å slå seg til ro. Jeg ble med på leken, med alvor fra første stund.

Jeg har hatt det ganske vondt i forholdet i 5 år. Ikke fordi mannen er vond, tvert om. Han stiller opp i hus, oppdragelse, økonomi, soverom, lidenskap og livsnyting, og er nok en drømmemann for flere i omgangskretsen vår. Jeg har imidlertid alltid slitt med en følelse av "ikke ennå", og har hele tiden annsett forholdet som fornuftsbasert. Jeg har derfor vært fullstendig blind for alle de fantastiske kvalitetene med ham, og nå i vår holdt jeg på å gå fra ham. Mannen min har ikke visst, og vet ikke, noe om dette, for han synes forholdet har vært perfekt fra første stund, hvilket det jo egentlig har vært, for alle andre enn idiotiske meg.

Dette halve året har jeg imidlertid brukt til å komme til bunns i meg selv. Jeg har innsett at ting uansett ikke vil bli slik de kunne blitt, dersom jeg forlater ham. Og jeg har turt å åpne øynene for hvem han er, og hvordan vi er. Dette virker veldig klønete sikkert, men i dag er jeg, og vi, lykkelige. Og jeg er omsider forelsket i mannen min, etter 6 år!

Ting kan altså bli bra selv om det starter veldig skeivt, men problemet er jo hvor langt en har gått i feil retning, og om begge parter egentlig er interessert i en forsoning.

Det er ikke straffbart å skille seg, og i noen tilfeller er det det beste.

Du bør gå dypt i deg selv og finne ut hva du vil. Dette høres i allefall ikke ut som et forhold en ønsker å bli gammel i, slik det er nå. Håper at også mannen din er interessert i en endring, og at dere sammen finner ut hva dere egentlig vil.

Ønsker deg lykke til fremover:)

[AnonymBruker]

Høres ut som om dere fremdeles er sammen på vanen.. har vært der og kommer aldri til å komme dit igjen..

.. men når det er sagt må jeg fortelle om min nåværende kjæreste. Fra vi kom sammen har jeg hatt stunder med tvil om det er han som er den jeg vil være sammen med, men mellom de stundene har vi hatt det veldig godt sammen. Vi kan prate, se film, høre musikk, lese avis hver for oss eller sammen, vi er på samme nivå når det gjelder nærhetsbehov (som for begge er ganske høyt), vi har mange felles interesser men og mange for oss selv, vi er ganske like på mange måter og tenker likt på viktige områder. De gangene jeg er usikker på forholdet venter jeg og ser hvordan følelsene blir (vi bor ikke sammen men er sammen mye og overnatter hos hverandre flere ganger i uken), og hver gang har det plutselig slått meg at dette er mannen jeg elsker og vil være sammen med. Det å være nær ham er så "riktig" at jeg ikke vil være foruten. Vi krangler ikke, det blir mer å snakke om ting siden han er litt konfliktsky så jeg må la være å bli sinna - er jeg som er mest hissig av oss. Kort sagt; jeg opplever både lykke og tvil i løpet av en uke. Men den gode følelsen vinner.

Jeg kunne aldri vært sammen med en mann som ikke ønsket min nærhet. Det er så viktig for meg at den delen av forholdet også fungerer. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg forlatt ham hvis jeg ikke kunne få ham til å være med og jobbe for å forbedre forholdet. Likegyldighet er det motsatte av kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg kunne aldri vært sammen med en mann som ikke ønsket min nærhet. Det er så viktig for meg at den delen av forholdet også fungerer. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg forlatt ham hvis jeg ikke kunne få ham til å være med og jobbe for å forbedre forholdet. Likegyldighet er det motsatte av kjærlighet.

Jeg er anonym som har vært sammen med mannen i 6 år, og som nettopp er blitt forelsket.

Dette siste avsnittet ditt peker på noe veldig viktig! En kan nok tollerere mange ulikheter i et forhold, feks er det faktisk mulig å onanere dersom den ene har et langt større behov for sex. Eller en kan reise på ferie med venner/alene dersom ektefellen ikke liker å reise. Etc etc.

Men behovet for nærhet kan faktisk ikke dekkes av noen andre enn ektefellen! (Utroskap er jo ikke et alternativ, da må en heller tørre å se sannheten i øynene og komme seg ut). En kan heller ikke inngå kompromiss når det kommer til nærhet, for en kan jo ikke kreve at den ene skal kose mer enn den ønsker. Det er jo like ok å ønske å kose som å ikke gjøre det, dersom begge parter er enige.

Jeg håper at TS tør å vurdere alle muligheter, og at du klarer å starte en åpen dialog med mannen din. Dersom han har slått seg til ro med at "slik ble livet, en skal visst ikke elske kjæresten sin", så er det veldig trist! Og det at han aksepterer det, betyr ikke at du også må gjøre det. Lykke til, ts!

[Gjest Mann, 40]

Kan jo si noe om mitt først:

Vi har vært gift i snart 6 år. Det var vel egentlig et feilsteg og det visste jeg før vi giftet oss, men jeg var ung og dum og trodde alt skulle bli så mye bedre. Nå 6 år og to barn etter så er det ikke bedre.

Vi er for forskjellige.

Vi kranglet mye mer før vi fikk barn, nå bryr vi oss ikke lengere. Vi har sex kanskje en gang i mnd, noen ganger sjeldnere. Og vi koser aldri, men det har vi aldri gjort heller. Der ligger litt av forskjellene våre, jeg er kosete - han er ikke.

På gode dager har vi det helt greit, vi er som venner da. På dårlige dager ønsker jeg skilsmisse.

Det store problemet er at jeg faktisk elsker han fortsatt, men det tror jeg ikke han gjør med meg. Vi har snakket om dette noen ganger og hver gang så sier han at han elsker meg, men han viser det aldri. Han sier aldri noe fint til meg, tar aldri på meg og sånn har han alltid vært. Før så var det sårende, nå orker jeg ikke å bli såret lengere, jeg har faktisk klart å bli vant til det.

Jeg skjønner jo at dette ikke er et vanlig forhold. Så hvordan forhold har dere? Er du lykkelig?

Først, stakkars deg! * varm klem *

Hva mener du med at du elsker ham? Mange som sier slikt som er i en situasjon som du er i blander egentlig bare sammen tilknytning med kjærlighet. Er han din nære, intime venn som du føler er den du virkelig er GLAD i?

Mann. 40

[Gjest Melina*]

Jeg har vært sammen med kjæresten i snart 7 måneder, vi har kjent hverandre i et år, datet i ca. 9 måneder.

Jeg har vært i lite oppbyggende forhold før, så jeg vet hva det vil si at et forhold ikke fungerer. Selv om vi har våre uenigheter, og er veldig ulike på enkelte områder, har vi så mange like verdier at vi klarer å finne ut av ting uten å krangle destruktivt. Det som irriterer meg mest ved ham er at han er ganske bortskjemt og lite praktisk. Da vi ble sammen visste han knapt hvordan han skulle lage spagetti. Selv om han er vanvittig ambisiøs på de fleste områder, kan han lett utsette andre viktige ting i det lengste. Som de fleste menn sliter han med å se når det blir rotete, så det må litt mas til fra min side når han er hos meg.

Men det blir egentlig bare småting når jeg ser hva vi har sammen. Han er utrolig herlig, både når det gjelder utseende og personlighet. Jeg er så tiltrukket av ham, at jeg ofte kan ta meg i å se på ham og tenke at han er helt utrolig. Vi har det også fint seksuelt, og han er vel det eneste mennesket i hele verden jeg stoler/har stolt 100 prosent på, med unntak av ei venninne som nå er død. Han vet alt om meg, og leser meg som en åpen bok.

Det beste er likevel hvordan han klarer å være macho og myk på en og samme tid. Han viser hele tida hvor mye han elsker meg, men er heldigvis ikke myk som fløyel. Han gir beskjed når jeg er urimelig, og går ikke av veien for høylydt diskusjon om det trengs. Han er også utrolig flink til å virke støttende samtidig som han kommer med konstruktive løsninger. Alt dette gjorde at vi begynte å snakke om en felles framtid ganske raskt. Vi har allerede blitt enige om ca. når vi vil gifte oss, og han hinter voldsomt til at et frieri vil komme i nærmeste framtid.

Jeg vil derfor oppsummere forholdet som at vi gir hverandre rom, kjærlighet, og omtanke. Hvis han er sliten, viser jeg hensyn, og han gjør det samme. Vi er hundre prosent åpne mot hverandre, og vi er hverandres bestevenn.

[AnonymBruker]

Jeg har barn fra før og var gift. Jeg vet nå hva som må til for å pleie kjærligheten. Det er lett å havne i en ond sirkel etter som årene går og hverdagen spiser oss opp. Unger, jobb, husarbeid og det som følger med.

Jeg har nå funnet meg en mann som har de samme verdiene som meg, som kan snakke, er omsorgsfull, moden og som er utrolig snill med meg og ungene. Vi har hatt en tøffe perioder og vi kommer oss alltid gjennom ved å snakke om ting. Ellers hadde jeg aldri klart å levd med han, slik som min eks mann var.

Jeg har tro på at man må slutte å irritere seg over småting og huske på at man kan ikke eige et annet menneske. Vi har forskjellige behov og det må man respektere. Jeg har tror på at man kan leve lykkelige i alle sine dager, men da må man jobbe hardt. Ønske å være sammen, gjøre ting sammen og se i samme retning. Gresset er grønnt der man vanner det og jeg ser at det er alt for enkelt å gi opp idag.

Man er ikke forelsket hele livet og vi jenter er flinke til å analysere alt. Menn kan også ha dårlige periode og det betyr ikke at de ikke liker oss like mye for det.

Vi er flinke til å skrive fine meldingier til hverandre. Gir ofte en klem og et kyss og viser at vi liker hverandre. Når jeg er sur på han så kan jeg få helt avsmak av han, men heldigvis går det fort over og jeg er stolt over mannen min. Han er flink på jobb og har økonomisk sans og helt fantastisk med ungene. Hva mer kan man ønske seg og samtidig kan jeg snakke med han om alt og han er min beste venn.

Ingen er perfekte og det er alltid noe i alle man misliker og liker mindre. Vi må bli flinkere til å sette pris å det vi har og uansett hvilken mann man finner så er det noe feil med han. Vi er for egoistiske og skal kunne ralisere oss selv. Vi glemmer ofte ta vare på de små øyeblikkene som betyr noe. Det skal ikke mer tl en an kjæresten har tatt tannkrem på tannkosten min til jeg skal på badet eller at han kjøper noe mat som han jeg vet liker godt. Vi kan sitte på siden hverandre i sofaen uten å snakke og surfe eller se på tv. Jeg trivest i hans selskap og ser ikke for meg et luv uten han eller at en annen jente skal få oppleve han og det gjør at jeg vet at jeg har sterke føleser for han.

Det tenker jeg alltid over om jeg en gang skal tvile.