2.episode Kjærlighet - skandale... Hjelp!

[Gjest Anonymous]

Oj... det første innlegget mitt (Kjærlighet...skandale???)skrev jeg rett etter at det hadde skjedd, nå er det gått litt tid og vi har snakket, elsket og snakket igjen utallige ganger...

Dette tar nesten helt knekken på meg. Når vi er sammen, stopper hele verden, vi bare koser og alt faller på plass, ingenting annet er verdt å tenke på. Men vi har jo møtt virkeligheten da - vi skjuler forholdet foreløpig for alle, bortsett fra en venninne av meg som så oss da lynet slo ned... men hun sier ingenting, og mener vi burde prøvedet ut, ellers får vi det i hvert fall ikke ut av systemet.

Det var min tanke også. Så vi har truffet hverandre en del i det siste, han sover hos meg og vi prater mye om hva vi skal gjøre med dette. Nå har han imidlertid, ikke overraskende, fått problemer med kameratene sine - han sier han ikke orker å skjule noe for dem, alt er skikkelig ekkelt og han føler de tenker at de ikke vet når han snakker sant og når han ikke gjør det (et par av dem har fått mistanke, men "vet" det ikke). Jeg for min del bare gråter, jeg har levd såpass lenge i hvert fall at jeg vet når noe er bra og verdt å satse på... Og når vi har med familien å gjøre er det selvsagt ganske spesielt å vite hva som skjer mellom oss, og ikke kunne vise det- flere ganger får jeg problmeer med å se dem i øynene, og jeg gråter av frustrasjon når jeg kommer hjem...

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg må gjøre noe drastisk. Jeg føler at forholdet mellom oss vil påvirke mange andre, og jeg føler det vil bli en større belastning for ham enn for meg - han er 20, med mange drømmer og planer, vi bor i en liten by med mye prat og han sier selv han synes det er vanskelig å takle situasjonen. Selv mener jeg stort sett det samme som ham, men jeg vet også at nyhetens interesse legger seg fort - om sjokket hadde vært stort i begynnelsen, ville det gitt seg. Men vi får jo heller ingen sjanse til å leve ut forholdet så lenge vi må skjule det, så vi er i en ond sirkel. Jeg klarer nesten ikke fungere nå, eller tenke på andre ting - og jeg tror jeg må si til ham at vi bare må bryte.

Jeg blir helt knust ved tanken. For å sitere fra en film, "You complete me..." - det er det vi føler for hverandre. Det kjennes ut som om jeg skal gå i stykker innvendig ved å ikke kunne leve sammen med ham, og jeg kan ikke fortså hvordan vi for det første skal klare å omgås naturlig noen gang igjen, i familiesammenheng, og for det andre - for meg virker det utenkelig å finne noen annen, noensinne, som får meg til å føle som ham. Skal jeg leve alene, eller med "nest best" resten av livet på grunn av ytre omstendigheter?? Jeg ser ikke for meg at jeg kan leve et godt og helt og sant forhold med noen så lenge denne forbindelsen er der, og det vil den jo alltid være!! Vi kan godt gjøre det slutt nå, men denne følelsen av nærhet, kontakt, godhet, trygghet og kjærlighet blir jo ikke borte - vi kjenner hverandre ut og inn og vil alltid være "nødt til" å treffes og prates.

Å være uten den man elsker er i seg selv nok til å bli ødelagt innvendig. Å være nødt til å være nær ham resten av livet likevel er tortur.

Jeg vet man overlever det meste - mennesker er rare sånn... Men om noen har noen oppmuntrende ord til meg, eller innspill på hvordan vi skal kunne takle dette videre, blir jeg enormt takknemlig. Akkurat nå bare lengter vi etter hverandre når vi ikke er sammen, og gråter over situasjonen, ting føles ganske så håpløst.

[Nelle]

Kjære deg!

Det er (desverre!) så veldig mange mennesker som aldri opplever denne type kjærlighet, eller som (av ulike årsaker) ikke tør å søke den. Dere er så utrolig heldige som har det dere har sammen. Jeg blir helt varm inne i meg når jeg leser innlegget ditt -de følelsene dere har for hverandre høres bare så utrolig oppriktige ut, så ekte -det er noe med måten du beskriver det hele på.

Ønsker dere virkelig å gi opp dette? Bare fordi andre mennesker eventuelt ikke ville "like" det, og fordi det dere har sammen, eventuelt, ikke ville passe inn i andres eventuelle formeninger om hvem som skal være sammen med hvem osv.?

Når alt kommer til alt gir du egentlig svaret selv. Du spør: Skal jeg virkelig være nødt til å forholde meg til det "nest beste"?

Jeg vet ikke så mye om de menneskene dere omgås -langt mindre vet jeg hvordan de vil reagere om de får vite. Men for meg, om jeg hadde fått høre om noen som hadde denne type følelser for hverandre -jeg tror jeg ville bli like varm inne i meg som jeg ble av å lese innlegget ditt, og denne type kjærlighet er noe jeg unner ALLE mennesker -helt uavhengig av eventuelle "kompliserte" familieforhold (jeg har lest din episode 1 av "kjærlighetsskandalen" også, så jeg er inneforstått med hvilke relasjoner dere i utgangspunktet hadde til hverandre).

Vær så snille -for deres egen del, å fortsette å være sammen, fortsett å være glade i hverandre og elske hverandre. Ikke gi opp dette -som er så altfor få mennesker forunt! Det er mulig at folk vil komme til å reagere, bli overrasket -det vil jo forsåvidt være en naturlig reaksjon, men etterhvert, når "nyhetens interesse" har senket seg -da kan det vel ikke finnes et menneske på jord som ville ønske å nekte dere å oppleve denne type kjærlighet? Og om så -så mener jeg bestemt at det får være deres problem, ikke ditt og hans!

Jeg håper inderlig dere fortsetter å være lykkelige sammen!

Veldig mange klemmer,

Nelle

[Gjest Kinga]

Tenk over hva dere har å vinne og hva dere har å tape på å "gå ut offentlig". Hva er viktig for dere nettopp nå og hva er viktig framover?

Sier som Nelle; slik kjærlighet er ikke alle forunt å finne.

Ønsker dere alt godt og ta vare på hverandre!

12

[Gjest Anonymous]

Man skal ikke tenke så mye på hva andre mener og tenker. Til syvende og sist blir det helt uvesentlig hvis dere har funnet kjærligheten...

[Gjest Anonymous]

en kjent historie, bare snudd om litt? Er det den samme kansje?

[Gjest Anonymous]

Til anonym - hva tenkte du på - samme historie? Jeg har skrevet et innlegg før, var det det du tenkte på?

Takk for svar! Ja, det kjennes ganske så spesielt ut. Vi tok oss noen dager vekk fra alle, var bare sammen, gjorde ingenting annet enn å prate, elske, leie video, spise god mat - veldig lite spennende kanskje, men vi trengte ikke annet. Timene bare forsvant. Vi bare måtte være sammen. Det kjennes ut som om han også begynner å bli mer avslappet i forhold til at noen skal få vite det, og han er enormt intens i følelsene sine, kan ikke tenke seg å være uten meg. Det gjør litt godt, for det var en stund slik at jeg følte forskjellen i alder gjorde at jeg klarte å se mer objektivt og avslappet på dette enn han klarte - så jeg lot ham være i fred, ville ikke presse. Han kom selv, og forlot meg ikke et sekund etterpå.

Jeg tror at mine venner ville reagere nesten mer på aldersforskjellen enn på at han er den han er. Og i familien er det slik at han og jeg alltid har hatt et godt forhold, alltid vi som har vært enige og ganske like. De har til og med spøkt om det, "skulle tro det var dere to som var søsken" - hvilken ironi... jeg tror til og med at i hvert fall min mor ville si noe sånt som at: Selvfølgelig, dette er ikke akkurat overraskende... Hans far derimot vil nok bruke litt mer tid - han har alltid vært ekstremt fokusert på å behandle meg som sin datter og at vi er 3 "barn" hjemme. Min bestemor ville si lykke til Men hans mor, hans søster (vår "lillesøster") og hans venner vil nok reagere sterkest - de er yngre og tenker på meg som storesøsteren hans, i tillegg til at jeg vet ikke helt hvor stas det er for 20-åringer med 27 år gamle damer

Vi lo litt av situasjonen i helgen, tenkte på hvilke besparelser dette egentlig innebærer - tenk deg bryllupet, hvor mye vi kan spare bare der - halvparten så mange gjester, alle kjenner oss begge to osv... he-he, litt galgenhumor i det hele... Og mitt barn på snart to år kan jo fortsette å kalle ham onkel, det skal ikke stå på det...

Nei, skal ikke tulle for mye med det, det gjør faktisk litt vondt. Men når vi er sammen spiller det liksom ingen rolle noen ting, det bare ER sånn, som om det alltid har vært sånn. Og det føles litt parodisk, som en dårlig såpeserie - noe a la min tante er min onkels bestemor osv, familiens egen utgave av "Hvem er hvem".

Blæh... det skal liksom ikke være lett, dette... Jeg er kommet litt dit hvor jeg er resignert, nesten bare håper dette går over av seg selv som fysisk tiltrekning (for det er jo skammelig å bli 27 uten å ha det slik med noen som vi har det - ordet "enhet" for en ny betydning..) - men det virker bare ikke sånn, vi har tilbrakt mye tid sammen (også MED klær ) og følelsen av helhet avtar ikke.

Vi får vel ta tiden til hjelp da, før vi evt sier noe til noen - for hva om vi går igjennom oppstyret som blir, blir sammen og lever sammen og så finner ut at vi har gjort en feil?? Skal vi liksom bli "søsken" igjen? Barnet mitt har en stefar i sin, æh, onkel, vi må ha familiemiddager med evt NYE partnere på hver vår kant, og tenk deg JULAFTEN hjemme hos oss da?? Herregud, nå vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte... Familiemiddager blir aldri helt det samme.

Uff... men innerst inne kjenner jeg at jeg ikke er villig til å leve annerledes enn med ham - hvis han er min tvillingsjel kan jeg ikke være uten. Så enkelt er det...