Ingen egentid med små barn

[Gjest falsksuperkvinne]

Jeg har 2 små barn, opplever at hele døgnet går bort i ting jeg MÅ gjøre, og at det blir null tid til å samle tankene eller gjøre noe positivt for egen del. Står opp 0530 fordi et av barna våkner da. Morgenrutiner hjemme. Så barnehage og jobb. Hjemme i 17 tiden. Så middag, barne tv , kveldsstell, husarbeid, klesvask, ordne barnehagesekker til neste dag. Så sove, fordi jeg trenger å sove for å klare dagen. I helgene prøver jeg å få til turer for hele familien, fordi det er lettere å være ute enn hjemme med ungene, og for å få positive opplevelser sammen. Jeg må ordne alt til turen, fordi mannen min er treg og egentlig helst vil slappe av.

Jeg er så lei. Sier til meg selv at hvis jeg holder ut noen få år til, blir alt bedre, og at mange har det tusen ganger verre. Vi er friske, gode jobber, fin barnehage, alt ligger til rette.

Jeg har lekt med tanken om å trappe ned til 80%, for å få en dag for meg selv i uka, men er redd jeg blir sittende med svarteper, at dagen blir brukt til praktiske ting som må ordnes med hus og hjem, og dessuten har jeg egentlig ikke samvittighet til å bruke tid bare på meg selv, så lenge barna mine er full tid i barnehagen, fra halv 8 til halv 5.

Jeg har prøvd å meditere, men det ender bare med at jeg sovner. Jeg har prøvd å gå på yoga, men det ble stress å finne tid, etter at barna har lagt seg er det mange ting som må ordnes og jeg er egentlig for trett til å dra ut.

Nå føler jeg at det tårner seg mer og mer opp, antagelig er jeg i ferd med å bli mer og mer deprimert, tenker negativt, føler meg mislykket, at jeg aldri skulle ha fått barn, føler jeg må jobbe ekstra mye på jobb, stille opp på overtid, fordi jeg er vant til å være flink og henge i selen, men jeg har lite ekstra å gi, dagene er hektiske og ofte rekker jeg ikke lunsj, trives likevel med tempoet for det gir adrenalinkick, men når jeg kommer hjem er jeg ganske gåen og må mobilisere mye for å ta meg av barna.

Føler jeg lever utenpå meg selv, til siden, at jeg fikser og ordner og legger til rette for alle andre, barn, mann, sjef, mens jeg sakte svinner hen, som et spøkelse, det kjennes bare tommere og tommere innvendig, som om jeg uthules og forsvinner. Og ingen kan jeg prate med. Mannen min forstår ikke slik, han har nok med å holde hodet over vannet i sin jobb og sitt liv, han har egentlig ikke noe overskudd til meg. De vennene jeg har fra gammelt av, lever så annerledes, de jobber mye mindre, er aktive på flere fronter, driver med kulturarbeid og ting som er inspirerende. Foreldrene mine har jeg aldri hatt særlig kontakt med, på den måten at vi prater om hvordan vi har det.

Så, hva kan jeg gjøre? Antagelig bare fortsette å bite tennene sammen, for det finnes vel ingen piller som hjelper mot økende tomhetsfølelse og tap av gnist? Skriver dette mest for å se om noen er i samme situasjon, og høre hvordan andre takler det....

[Gjest fersk laerer]

Skaf deg en au-pair.

[Gjest wild bird]

Er du enslig forsørger? Har du familie i nærheten som kan stille opp?

Det finnes jo mulighet for avlastning hvis man føler man er helt på randen, slik du beskriver det.

I innlegget ditt leser jeg at du brenner ditt lys i begge ender, og hvis det fortsetter slik, kommer du til å møte veggen snart. Da er du ikke til nytte for noen.

Kan du fire litt på kravene til alt du skulle gjort på ettermiddagen/kvelden? Det må ikke være strøkent og støvfritt hele tiden når man har små barn. Enkelte ting kan man ta litt lettere på i perioder, og heller prioritere å slappe av og kose seg sammen med barna.

[Kamikatze]

Dra deg til fastlegen din, og få deg en ukes sykemelding, sånn at du får hentet deg litt inn. Det blir dyrere å behandle deg i månedsvis gjennom psykiatrien, hvis du kollapser.

Jeg er ikke for å bruke sykemeldinger for å tuske til seg fridager. Men i ditt tilfelle vil det være helt legitimt. Omtrent som at det er bedre å være hjemme en dag for å hindre en senehinnebetennelse i foten, som ville gitt en uke eller to med sykefravær om den fikk utvikle seg.

Det er viktig at du finner aksept for oppgavene dine. At du ikke havner i et tankespor, der tingene blir et ork. Det å finne gleden i å ha barn, og de oppgavene som er relatert til dette, og det å se på dem som viktige primæroppgaver. Det er også betimelig å ta en prat med gubben, og få en gjennomgang av oppgavefordelingen i huset.

Livet består av prioriteringer. Kanskje dere begge kunne jobbet litt mindre, og samordnet tiden bedre, slik at dere fikk litt mer livskvalitet ut i den andre enden? Er det også ting som kan lette morgenstresset? Finne frem klær mens de likevel legges, smøre matpakka under kveldsmaten, og den type ting?

Når du først har fått tanken om alenetid inn i hodet, er den nesten umulig å skyve unna. Da skygger den for alle andre gjøremål, og formørker disse. Så mitt råd er at du gjør det du kan for å orge deg litt alenetid, om det så innebærer at du reiser på helgeshopping/spa og overlater hus og unger til gubben. Når du har fått alenetid, om enn bare en liten flik, blir ikke tankene så bundet og opphengt av dette. Og det andre vil ikke føles like mye som en tvangstrøye. Samtidig som du får tenke litt over hvordan du kan få organisert dette litt bedre i tiden som kommer. Det er ikke lett å få oversikten om du svømmer i opprørt hav. Kom deg litt ovenpå.

- Prioriteringer.

[AnonymBruker]

Kan ikke mannen din ta med ungene ut mens du henter deg inn av og til. Be han ta med ungene ut i dag, sa blir du hjemme og slapper av. Det er det man er to foreldre til!

[litle_my]

Jeg er så lei. Sier til meg selv at hvis jeg holder ut noen få år til, blir alt bedre

Vet du? Det blir faktisk det! Helt sikkert!

Jeg synes du er kjempetøff (men kanskje litt hard mot deg selv?) som greier alt dette!

For meg ser det ut til at du og mannen bør rydde litt opp i ting dere i mellom. Vi fikk kjempegod hjelp til dette på familievernkontoret! Og ellers er det ikke dumt å jobbe litt redusert en periode mens barna er små. Selv om dette betyr at du ikke bruker tiden på DEG, men Familien AS, så er det noe som får ringvirkninger for de andre dagene i uka. Selv har jeg jobbet (ufrivillig) deltid en periode (jeg har større barn), og jeg brukte fridagen til å rydde, vaske, vaske klær, handle, bake ... Ja, du vet, alt dette som må gjøres i løpet av uka, og dette førte til mindre travle ettermiddager resten av uka.

Lykke til!

[Kosemose]

Jeg syns ikke du skal gå til legen og få sykemelding som han over sier. Du er ikke syk og dette kommer ikke til å gå over selv om du får en uke ekstra ferie. "sykdommen" din er tydeligvis at du setter for høye krav til hva du skal klare, kombinert med en lat mann som lar deg i stikken. Hvorfor må du stå opp med barnet halv seks hver dag? Hvorfor ikke bytte på? Skal sykemelding hjelpe må du jo sykemeldes helt til barna har begynt på skolen eller mannen din har skjønt at han må ta i et tak.

Så på tv engang, et par som var i et rom med masse ballonger. På hver ballong var det skrevet en oppgave (smøre matpakke, vaske gulv, lage middag) så skulle de plukke de ballongene som representerte sine egne arbeidsoppgaver. Hun sto med neven full, han hadde kanskje 2-3. Dette tydeliggjorde for mannen hvor skjevt det var hjemme hos dem. Om du ikke skal bruke ballonger, så er det kanskje på tide å sette seg ned med mannen og gå gjennom arbeidsoppgavene i familien deres?

Sånn jeg ser det har du disse valg: Enten gå ned til 80%, om du bruker denne tiden på husarbeid blir det vel likevel tid til hvile og egentid, og du frigjør tid senere i uken.

Eller dere skaffer au pair, vaskehjelp, osv

Eller du får mannen mer på banen slik at dere får en mer rettferdig fordeling av arbeidet hjemme

Eller en kombinasjon av disse.

Ting blir enklere når barna blir større, da sover de lenger og gjør mer selv. To barnehagebarn er tøft, livet blir kanskje aldri så slitsomt igjen - husk det.

[LineGourmet]

Signerer kosemose

[Eliisa]

Huff, så trist å høre at du føler at du aldri strekker til og ikke får noe tid til deg selv.

Føler du må starte med å ta noen alvorlige ord med mannen din - for jeg får inntrykket av at det er du som må gjøre det aller meste. Selv om mannen din vil slappe av, så har han faktisk et ansvar han også.

Dere kan ikke skaffe dere vaskehjelp en dag i uka da? Det skal vi ha når vi får vårt eget sted. Tror det er verdt pengene og vel så det. Slipper man en del krangler og får mer tid.

[Furstina]

Prata med mannen din.

Se på oppgaverne i hemmet och vems ansvar det är för dem? Fördela.

Hemarbete är något som bara syns när det INTE görs och är på så sätt ganska otacksamt.

Jag tror du har rätt när du säger att en reducerad stilling till 80% kommer bara att ge DIG mer hushållsarbete och mindre egentid. Går du sedan upp i arbete när barnen är större kommer du säkert också att sitta kvar med det extra ansvaret hemma. Flera jag känner som jobbar reducerat säger också att 80% innebär 80% av lönen men lika mycket arbetsuppgifter på kortare tid och ingen som avlöser de där 20% på jobbet... Jag vet inte om jag skulle tycka den stressen var värt det men det är jag.

Fördela arbetet:

Han är ansvarig för klädtvätt och du för bretting och strykning (så har vi det).

Ansvarig för att handla mat?

Ansvarig för barnens matpacker?

Städning? (här städar jag nästan allt men mannen plockar av och dammsuger emellanåt)

Gräsklippning?

Räkna inte in sällansysslor som att skifta däck på bilen, det kan jämställas med födelsedagskalas, storstädning eller liknande.

Se till att DU får tid att träna (= egentid där du dessutom tar hand om dig).

Jag har kört med Yoga hemma med DVD på. 30 minuters morgonyoga med meditation (barnen lärde sig att inte störa till slut), eller ett Yoga pass direkt när de gått i säng.

Turas om att ha sovmorgon på lördag eller söndagmorgon.

när våra barn vaknade så där jättetidigt (nu är klockan i alla falla 6:30 ) så turades vi om: den som gick upp med barnen fick gå i säng efter två timmar och sova lite till.

Se till att få en kväll var eller varannan vecka för DIG och dina vänner. Ni måste dela på egentid för att bägge ska överleva.

[Gjest kare]

jeg tror ikke sykemelding vil hjelpe noe som helst.

jeg tror heller ikke det er gunstig at du skal jobbe deltid, for da vil denne dagen som du sier gå til praktiske gjøremål.

det er nok ikke så uvanlig å ha det slik du beskriver.

du ser jo på sett og vis på alt som en "jobb", og klarer ikke finne de gode øyeblikkene innimellom som jo faktisk er der.

dette er noe du må jobbe med selv, og det kan ta tid. men det er viktig at du gjør det. du snakker om alle aspektene i livet ditt som om du skal være "fikseren" for alle andre, men dette er en rolle du pålegger deg selv.

det er kun du som kan snu den trenden, og det er viktig at du ikke faller inn i offerollen.

jeg tror også mye av utfordringen ligger i samspillet(eller det manglende?) mellom deg og din mann.

du opplever at han ikke tar sin del av ansvaret, men dere har tydligvis ike snkket skikkelig ut om hvordan dere skal løse hverdagen.

barna er begges felles ansvar, og det spiller ingen rolle hvem som jobber mest eller ikke. når man får barn har man gått med på at man er nødt til å strekke seg veldig langt for å få endene til å møtes. har man alt ansvar alene kan man like godt leve alene, da får man tross alt en uke fri.

jeg ville gjort følgende:

- bestill time på familievernkontoret for deg og din mann. deres manglende kommunikasjon/avtale om fordeling begynner å bli et betydelig problem.

- få vaskehjelp, og gjerne barnevakt(profesjonell/ungdom i nabolaget e.l)

- jekk kraftig ned på forventninger til "det perfekt liv". du trenger ikke organisere turer hver helg - en liten tur i den nærmeste parken holder lenge. pakk sammen en piknikkurv, og la mannen ta seg av barna.

dette handler for mange om å se livet sitt i perspektiv.

veldig mange skylder på jobben, og glemmer helt at det faktisk går an å bytte jobb.

det går an å endre livsstilen helt, men man må være enige om det som en familie - og derfor er samtaler på familievernkontor veldig viktig.

konsekvensen av å ikke gjøre noe er jo at du blir sykemeldt, mens hverdagen ruller og går som den alltid har gjort.

[Antoinette]

Jeg tror heller ikke at sykemelding er løsningen her. Mannen din er problemet, det virker ikke som han tar sin del av lasset og du unnskylder han.

Har dere god nok økonomi til å skaffe dere vaskehjelp? Undersøk det. Det vil avlaste deg endel.

[CeeCee]

Jeg tror heller ikke at sykemelding er løsningen her. Mannen din er problemet, det virker ikke som han tar sin del av lasset og du unnskylder han.

Har dere god nok økonomi til å skaffe dere vaskehjelp? Undersøk det. Det vil avlaste deg endel.

Signerer! Eller KOMMUNIKASJONSSVIKT!

Hvorfor er han ikke med og drar lasset? Hvorfor gir dere ikke hverandre "frikvelder" innimellom, skaffer barnevakt og går på "date", og avtaler annenhver helg at den andre står opp og går ut med barna så den ene kan få en rolig morgen og nyte stillheten?

[Gjest Gjest]

Åh som jeg kjenner meg igjen... ti lange år. Og jeg trodde også at "det blir bedre". Nei, det ble det ikke...Ungene ble større, men de krevde bare enda mer på andre deler av livet enn når de var små. Og kveldene etter at de hadde lagt seg forsvant også!

Alle skriker på mannen. Hva om hun ikke har en mann? Hva om han som min jobber borte...? Å jeg elsker de enkle løsningene; ja men da må jo han vurdere å få seg jobb på land da! Ja for å senke familiens inntekt med en halv million vil sikkert hjelpe. Jeg må bare le.

Man venner seg. Og slutter å føle på alt man mangler. Er glad for at det går rundt. Og slutter å si noe om det fordi alle kjerringen kaster seg over deg med "løsningene" sine eller ser ned på deg dersom du ikke får disse "løsningene" til å funke. Slik DE tydeligvis gjør. Og så kaller de deg martyr i tillegg. Herlig.

[Furstina]

Försök ta hjälp av barnen redan tidigt. Även om deras hjälp i början gör att saker tar längre tid så tror jag skarpt att det är bra att de lär sig att saker tar tid, att det finns hushållsuppgifter som måste göras och att de också behöver bidra.

Även om barnen inte torkar damm så bra, inte städar upp ALLA saker, eller behöver hjälp att duka på och av bordet så tror jag att det är vettigt att de lär sig att saker behöver göras. Även vid matlagning, gå ut med sopor, ställa skorna till rätta i gången, samla smutsiga strumpor i alla rum etc

[Disturbed]

Det du (ts) skriver kunne vært meg for noen år siden... jeg følte jeg var iferd med å gå i fysisk og mental oppløsning.

Har egentlig ikke noen råd å gi, for det jeg opplevde var at det ble bedre helt av seg selv nesten, ettersom barna våre ble eldre og mer selvstendige og mer opptatte i sitt eget liv. Og "plutselig" var det anledning til både alenetid alene og sammen med samboeren min, noe som har gjort underverker for forholdet og mentalhelsen min.

Så det som føltes helt uten mål, mening og totalt utmattende ble reddet mer eller mindre av naturens gang. Barna trenger meg ikke lenger på samme måten, de er i ferd med å forme sitt eget liv. De er selvstendige og vi kan legge mer og mer ansvar over på dem. Og da føles det ikke lenger som om jeg såvidt holder hodet over vannet. For jeg står ikke lenger på pinne for at familiebedriften skal gå rundt, vi er flere som deltar i dette samarbeidet i det hver og en passer på seg selv. De er fremdeles såpass små at de trenger hjelp og veiledning, men det er noe helt annet enn i småbarnsperioden.

Jeg lærte meg også til å senke kravene betraktelig på nesten alle områder. Ikke det at man skal skure og la gå, men det trenger ikke se strøkent ut bestandig, man mååå ikke lage middager fra bunn av hver eneste dag... sånne småting.

[AnonymBruker]

Er det ingen som kan være barnevakt noen timer en dag i helgen på formiddagen? Hva med far? Kan han stå opp og gå ut med barna alene? KREV DETTE! Krev litt alenetid på morgenen. Det er utrolig viktig, og det merker du jo også.

Prøv også å fire litt på kravene til deg selv. Det er ikke dødsnøvendig å alltid ha det strøkent hjemme. Drit i oppvasken en ettermiddag/kveld og sleng deg i sofaen med beina på bordet .

Og du, barn trenger ikke underholdes hele tiden heller. De har bare godt av å kjede seg litt.

[La Guapa]

Hei du.

Du høres kjempe-sliten ut

Det hadde vært fint å få høre litt om hvordan mannen din jobber

Min jobbet 70-timers uke om natta to uker i mnd.....det var som å være gift alenemor, for han virket ikke i fri-ukene heller....

Jobber din mann skift ettersom han ikke synes å bidra særlig mye i familielivet?

Ellers er det beste rådet jeg kan gi deg å senke kravene til deg selv Det er lettere sagt enn gjort, for alle vennen synes å få til både det ene og andre....ha det perfekt hjemme og være med på alskens aktiviteter. Men er det egentlig sånn....eller er vi damene slik at vi fremstiller alt litt glansbildeaktig til hverandre...?

Vet du......når mor har det bra - har ungene det bra

Om du lar det bli litt støvete og om dere ikke finner på noe hver helg er det helt ok

Bare du ser uthvilt ut, har litt energi og tar deg tid til deg selv.

Jeg jobbet 90% i et halvt år fordi jeg var sliten og følte at jeg var alene om alt. Den dagen trente jeg og vasket litt klær (thats it)! Brukte tid på å lage meg kaffe, se frokost TV....gå på ski, ja kose meg og samle energi til de neste 14 dagene! Og det gjorde jeg med GOD samvittighet. Det var som en gulrot å ha den dagen og jeg fikk en psykisk opptur av det!

Vi har to barn på 2 og 6. Mannen min har sluttet med skiftarbeid med han spiller i band i tillegg til at han har en krevende jobb som innebærer en del reising.

Jeg må senke mine krav. Det ser ikke bomba ut hjemme hos oss, men noen hybelkaniner finner du innimellom...og klærne vaskes i skippertak

I helgene hender det seg at vi setter på en film og bytter på å duppe litt mens ungene ser på. Vi tusler en tur på butikken og kjøper lørdagsgodt og sånne ting. Ungene synes bare det er deilig å være sammen med oss de- de forlanger ikke så mye

Det koseligste med helgen er at vi spiser frokost sammen.

I ferien og i helgene mannen min er hjemme sover vi utpå annenhver dag.

Men vi står opp senest 10:30 og har fortsatt dagen sammen.

Søvn er viktig! Viktigere enn alt annet for at du skal få det bra.

Det er utrolig hvor lysere man ser på ting om man bare får sovet nok!

Jeg er også litt sånn at jeg tviholder på oppgaver....fordi jeg liksom må gjøre det selv for at det skal bli bra

Datteren min har laget frokost selv hun, mange ganger uten at jeg visste det...fordi mannen min LAR henne- og hun klarer det helt fint Rydde rommet klarer hun også

Det hadde vært litt fint om du beskriver litt mere hva slags rolle mannen din har hjemme og på jobb...og hva du ser for deg kunne blitt en bedre løsning.

[Gjest hanen]

jeg personlig er helt villig til å endre livet mitt for at et i utgangspunktet godt ekteskap og familieliv skal fungere.

mange skylder på at "mannen/jeg jobber slik og slik" - "hverdagen strekker ikke til fordi vi har så overaktive liv" - og tror de ikke kan forandre det.

"vi kan ikke gå ned i inntekt pga høyt huslån/forbrukslån" osv.

jo, absolutt alle som er i middelklassen og over kan få til ganske så mye hvis man bare vil. bytt ut overtidsjobben, og senk inntekten.

det er ganske betegnende at en fersk undersøkelse viser at når man har fått barn - da går kvinnen NED i stillingsprosent, mens mannen går OPP.

et tips er at begge går litt ned, eller finner en stilling som gir bedre fleksibilitet og arbeidsvilkår - og da får man heller gå ned litt i lønn.

alt for mange faller i fellen om å kjøpe litt for dyrt hus, litt for dyr bil, og dra på litt for mange ferier - som sammen fører til at man blir "tvunget" til å jobbe mye.

de som ønsker seg en karriere(og jeg er en av dem) er nødt til å kunne tilrettelegge livet sitt deretter i AVTALE med sin ektefelle/samboer.

familieliv er et samarbeid, ikke et evigvarende egokjør. da kan man faktisk heller være singel/deltidsforeldre.

[Gjest sulten]

Jeg syns ikke du skal gå til legen og få sykemelding som han over sier. Du er ikke syk og dette kommer ikke til å gå over selv om du får en uke ekstra ferie. "sykdommen" din er tydeligvis at du setter for høye krav til hva du skal klare, kombinert med en lat mann som lar deg i stikken. Hvorfor må du stå opp med barnet halv seks hver dag? Hvorfor ikke bytte på? Skal sykemelding hjelpe må du jo sykemeldes helt til barna har begynt på skolen eller mannen din har skjønt at han må ta i et tak.

Eller dere skaffer au pair, vaskehjelp, osv

Eller du får mannen mer på banen slik at dere får en mer rettferdig fordeling av arbeidet hjemme

Eller en kombinasjon av disse.

enig!