Lei av kjæresten min!

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke gå fra denne mannen, men lurer på om noen kan komme med noen gode råd.

Kjæresten min har blitt (vært lenge, men blitt ekstremt i det siste året) så utrolig respektløs og frekk overfor meg, at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere det. Til og med moren hans reagerer og snakker hardt til han når han er sånn mot meg.

Jeg lurer på hvordan jeg kan endre denne negative trenden hans? Jeg har snakket rolig med han, forklart hva jeg føler, men av og til blir jeg så frustrert at jeg begynner og gråte og ikke får sagt noe. Jeg kjefter aldri...

Han er en sånn person som er giddalaus fra før, legger skylden for hans nedtrykkethet på andre og innser ikke når han tar feil. Jeg føler han mangler tonnevis med selvinnsikt.

Har foreslåt samtaleterapi o.l., men han vil ikke det, så hva kan jeg gjøre da? Jeg vil helst ikke gå fra han, jeg vil fikse dette hvis jeg kan.

[Gjest lill]

Sorry, men dersom det ikke er noen spesifikk grunn til at han er slik, tror jeg ikke han kommer til å forandre seg. Tenk nøye gjennom om du vil være sammen med en slik mann. Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke gå fra denne mannen, men lurer på om noen kan komme med noen gode råd.

Kjæresten min har blitt (vært lenge, men blitt ekstremt i det siste året) så utrolig respektløs og frekk overfor meg, at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere det. Til og med moren hans reagerer og snakker hardt til han når han er sånn mot meg.

Jeg lurer på hvordan jeg kan endre denne negative trenden hans? Jeg har snakket rolig med han, forklart hva jeg føler, men av og til blir jeg så frustrert at jeg begynner og gråte og ikke får sagt noe. Jeg kjefter aldri...

Han er en sånn person som er giddalaus fra før, legger skylden for hans nedtrykkethet på andre og innser ikke når han tar feil. Jeg føler han mangler tonnevis med selvinnsikt.

Har foreslåt samtaleterapi o.l., men han vil ikke det, så hva kan jeg gjøre da? Jeg vil helst ikke gå fra han, jeg vil fikse dette hvis jeg kan.

Uff, slik må du ikke tolerere. Si til han at du fortjener bedre enn å bli behandlet slik, og at han må skjerpe seg hvis han vil være sammen med deg. Få han til å innse at du forlater han hvis han ikke behandler deg bedre. Lykke til!

[AnonymBruker]

Uff, så det nytter ikke altså? Han vil alltid være sånn?

For å ta et eksempel; han skal flytte nærmere meg. Lovte meg å være ferdig flyttet innen juli. Vel...

Han jobber ikke ved siden av studiene, har hatt hele sommeren fri til å gjøre akkurat det han vil (PC, spilling, daffing) og skylder på meg for at han ikke er ferdig flyttet..!? Vi har ryddet fem ganger 1 time på rommet hans hittil. Dette er hovedsaklig hans valg, da han sier at han ikke "orker" å rydde da jeg har mulighet til å hjelpe. Jeg studerer også, men har jobbet fulltid hele denne sommeren. Mye kveld og helg, så det sier seg selv at når han ikke kommer seg opp av sengen før jeg har dratt på jobb, så må han jo ta i et tak sjæl. Men han forventer at jeg er med på ryddingen av hans ting når det passer han. Dessuten er jeg bare i veien når han rydder, så det blir jo til at han klikker på meg... Alt jeg gjør er feil, ikke bra nok og/eller teit...

Greit nok, det å flytte kan være stressende, men han har jo fått veldig mye hjelp av oss rundt han, og da skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å klage så mye på denne flyttingen. Jeg og moren hans vasker for han. Vi henter esker og stabler. Kjørt mye frem og tilbake. Alt han har trengt å gjøre er å sortere tingene sine... Er det håp i en slik mann? Jeg ser ikke noe lys i enden av tunellen akkurat nå...

[Gjest wild bird]

På meg virker det som han er deprimert. Han bør gå til legen sin å få hjelp.

[AnonymBruker]

han høres ut som en drittunge

[I.am.me]

Du kan ikke "fikse" en voksen mann og forme han som en klump til hva du ønsker han skal være. Hvis dette er en holdning han har fått den siste tiden, som han ikke har hatt før, så er det garantert en grunn for at han har begynt med det nå. Grunnen kan være så mangt. Enten er han lei av deg eller av forholdet, det kan være hans måte å avslutte forholdet på eller i hvert fall gi et signal på at han ikke ønsker at ting skal være like bra mellom dere som før, eller kanskje han sliter med noe psykisk - at han er sliten eller har opplevd noe som han har problemer med å takle og gjør utspinn for det med å kjefte og være frekk mot deg.

Først og fremst må du finne ut _hvorfor_ han gjør det. Det er totalt uakseptabelt for en voksen mann å behandle folk på den måten, uansett grunn. Jeg ville gått på flekken, da jeg ikke finner meg i den type oppførsel. Hvis du ikke ønsker å gå som du sier, bør du likevel være obs på hva han foretar seg og hva du gir uttrykk for er greit, han kan plutselig bli voldelig også. Man vet aldri. En kjapp personlighetsforandring kan gjøre en psykisk stabil person om til det motsatte.

[Kamikatze]

Har dette mennesket noen gode sider?

[Gjest pingvin]

Jeg vil ikke gå fra denne mannen, men lurer på om noen kan komme med noen gode råd.

Kjæresten min har blitt (vært lenge, men blitt ekstremt i det siste året) så utrolig respektløs og frekk overfor meg, at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere det. Til og med moren hans reagerer og snakker hardt til han når han er sånn mot meg.

Jeg lurer på hvordan jeg kan endre denne negative trenden hans?

Det er noe med at man lærer andre hvordan man selv vil bli behandlet. Når du godtar en type behandling, så får du den typen behandling av andre. Når du viser at du har krav hvordan andre kan behandle deg, så vil folk oppfatte det.

Dersom de har respekt for deg og bryr seg om deg så gir de deg den typen behandling du gir uttrykk for at du forventer.

Så svaret mitt på det du spør om blir at du må vise hvordan du forventer å bli behandlet. Du må demonstrere hva du ikke aksepterer med å avvise slike ting.

Så kanskje må du heve standarden din for hva du godtar

Du sier jo at ikke engang hans mor aksepterer det han gjør, mens du lar han gjøre det. Da er det klart han forstår det som at han lettvint og greit bare kan behandle deg slik han nå gjør. Du stiller lavere krav til oppførsel enn hans egen mor som har oppdratt han. Da er det klart han infinner seg med det og behandler deg slik han føler for godt.

Skal du endre på noe, må du sette en høyere standard for hva du godtar.

Å forklare rolig vil ikke føre fram. Det som fører fram er hvordan du reagerer - hver eneste gang han er respektløs. Du må avvise slikt med kroppsspråk, ord og konsekvenser (at du forlater rommet o.lign).

Håper du klarer å gjennomføre dette. Hvis ikke bør du se deg om etter en som er mere ok mot deg og gir deg den respekten du krever etter din (nye og forbedrede )standard Og som du fortjener.

[Aud Long]

Hvor gammel er mannen?

Jeg syns du TS skal lese innlegg nummer fire, for meg ser formuleringene dine ut som noe som kan være en vekker.

Og hva er ved denne mannen som du tiltrekkes av?

Håper det går bra med deg, Ts, høres ikke noe koselig ut å ha det sånn, akkurat nå.

[AnonymBruker]

Virker ikke som han egentlig har lyst til å flytte. Og om han er kort i lunta og grinete, kan det faktisk godt hende han ikke vet hvordan han skal si det. Stort sett behandler man ikke noen man er forelska i på den måten hvis det ikke er noe galt. Selvsagt ikke umulig at han er deprimert, men utfra det som er sagt så langt tror jeg dessverre heller at han egentlig vil ut av forholdet, eller vil bli boende der han er nå.

[AnonymBruker]

han virker som en drittunge ja. Og du og moren han er enablers som lar han oppføre seg slik, jeg hadde aldri godtatt at kjæresten min oppførte seg frekt mot meg.

[AnonymBruker]

Dere som sier at jeg lar andre behandle meg slik jeg selv godtar at de behandler meg har et poeng. Men som typen selv sier, så sliter jeg med mindreverdighetskomplekser... Det er ikke så lett når det ikke er så mange andre som er glad i meg og som bryr seg om meg. Hadde vært fint med en familie, eller venner som brøy seg om dette, som jeg kunnet snakket med.

Det var hans egen ide å flytte nærmere meg. Han kan jo angre på dette valget, men sier selv at han trenger meg, og at han derfor ville flytte nærmere meg. At han ikke hadde klart å bo der han bor nå, for da ser han så lite til meg. Dette tar han "skylda" for selv, så dette har han innsett at ikke er min feil.

Tror jeg går for tipsene om å gjennomføre barneoppdragelse på han. Gå ut av rommet når han oppfører seg som et barn. Problemet med det er at jeg ikke takler slik oppførsel selv. Jeg synes det er respektløst å gå fra et menneske som snakker til meg. Uansett om det er kjefting eller annet. Hvis jeg sier noe til en person, som den personen ikke vil høre, men som er viktig for meg å få sagt, så forventer jeg at personen hører på meg. Folkeskikk kaller jeg det, men kanskje jeg drar det for langt?

Jeg har selv depresjon og angst, men siden jeg vet at jeg kan være urimelig til tider, så jeg prøver å ta meg sammen før jeg "klikker" eller overreagerer. Tror ikke han har samme måte å reagere på, da han ofte fyrer opp for store og små ting og heller gir meg en klem til trøst senere. For meg er da skaden allerede skjedd. Jeg blir redd og usikker.

Jeg har også et problem med å gråte foran andre, men merker at han tar meg mer særiøst når jeg har det så vondt at jeg ikke klarer å la være å gråte. Jeg synes det er så dumt, for jeg mener jo det jeg sier selv om jeg ikke blir våt på kinnene.

Nå høres jeg veldig klagete ut og at alt handler om meg meg meg, men jeg er så sliten at jeg har begynt å tenke det kanskje er noe han kan gjøre for å få det bedre med seg selv. Jeg vet jo at han kan være så mye hyggeligere, og synes det er trist at han er så bitter og grinete i en alder av 30. Kanskje han vil gå til psykolog alene? Det var et godt tips det óg!

Tusen takk til dere alle, det er så deilig å få litt av dette ut.

[AnonymBruker]

Hmm...istedet for å bare gå, kan du kanskje si "du, nå er du så ubehagelig mot meg at jeg faktisk trenger litt luft" og deretter gå ut. Da er det ikke rom for misforståelser - han får i klartekst at du går ut på grunn av oppførselen hans, og ikke fordi du må på do eller er dramaqueen. Enig med deg i at det er utrolig irriterende med folk som går midt i en diskusjon, det er egentlig ganske barnslig det også.

Leit å høre at du har det vanskelig, det gjør det jo ikke akkurat lettere å takle utvendig negativ påvirkning. Og når typen din selv sier at han ser du har mindreverdighetskomplekser bør han jo ihvertfall skjønne at han ikke skal forsterke dem!

Reagerer litt på at en 30-åring faktisk tillater seg å la moren sin rydde etter ham, før du skrev det nå, trodde jeg han var 20 og flytta hjemmefra for første gang...

Nei, var dårlig med råd fra meg nå altså. Men en kjempestor

Håper han skjerper seg, og forsikre deg om at han kan vaske klærne sine selv før dere flytter sammen.

[AnonymBruker]

Vær frekk tilbake

[Gjest rat palmiste]

Selvinnsikt kommer ikke av seg selv, en kan prøve å sjokkere systemet og håpe på en endring av tankemønster, men de vil falle tilbake i gamle baner m.m. man faktisk vil lære, så sjokk bare forsterker hans barrierer og gjør de bedre enn de noengang var.

Det finnes alltid et håp, det er hva som gjør dette mulig og umulig for deg, men mistenker at han egentlig har gitt opp....

...noen mangler impulskontroll og skriker og kjefter som et lite barn. Slike kan ikke ha ansvar for noen andre enn seg selv knapt nok, å være voksen handler om å ta upopulære avgjørelser uten å sutre og bære seg.

For å være sammen med noen andre, må en først klare å stå på egne ben og sette klare genser for hvem man selv er og tydelig kommuniserer dette konsekvent.

[Gjest mann 34]

Klapp til han hardt og be han våkne. Vis han innlegget ditt som du har skrevet, og si at du mener alvor. sørg for å se at han leser det flere ganger siden han er mann.

Ikke tro at han kjønner hint, han er mann. (En spade er en spade)

Etter dette sov hos en venninde i 2 døgn.

Spør om han skal skerpe seg etter dette er gjort..

[Gjest pingvin]

Dere som sier at jeg lar andre behandle meg slik jeg selv godtar at de behandler meg har et poeng. Men som typen selv sier, så sliter jeg med mindreverdighetskomplekser... Det er ikke så lett når det ikke er så mange andre som er glad i meg og som bryr seg om meg. Hadde vært fint med en familie, eller venner som brøy seg om dette, som jeg kunnet snakket med.

Tror jeg går for tipsene om å gjennomføre barneoppdragelse på han. Gå ut av rommet når han oppfører seg som et barn. Problemet med det er at jeg ikke takler slik oppførsel selv. Jeg synes det er respektløst å gå fra et menneske som snakker til meg. Uansett om det er kjefting eller annet. Hvis jeg sier noe til en person, som den personen ikke vil høre, men som er viktig for meg å få sagt, så forventer jeg at personen hører på meg. Folkeskikk kaller jeg det, men kanskje jeg drar det for langt?

Det høres ut som du i høyeste grad lar dette skje mot deg fordi du ikke vil bli avvist og at du senker standarden for hva du godtar fra andre for ikke å bli forlatt.

En som elsker deg, bryr seg om deg og er glad i deg behandler deg ikke sånn som du beskriver at denne personen oppfører seg.

Han behandler deg respektløst.Og han tar deg for gitt frodi det ikke får noen konsekvenser.

Det virker som du godtar dette tullet fra en voksen mann på 30 fordi du ikke har noen andre.Og derfor slipper han unna med det.

Dette handler ikke om barneoppdragelse. Det handler om å sette grenser for hva andre får si og gjøre overfor deg.

En jente som var ufordragelig og behandlet deg dårlig hadde du kanskje kuttet ut av livet ditt fordi du ikke likte henne? Eller?

Det hadde ikke vært barneoppdragelse men uttrykk for hvem du er og hva du godtar fra andremennesker.

Du sier du sliter psykisk- så da kanskje det gjør deg til et lett "offer" og han kan holde på som han vil.Du får det ikke lettere av å velge å ville bli elsket av en sånn type menneske.

Du sier du ikke vil gå fra han, men prøve med grensesetting.

Det er bra å øve seg på det, og jeg håper det hjelper.

Men ikke begynn med å uslette deg selv bare for å ha en mann i livet ditt.

Det er ikke bra.

Seriøst trodde jeg det her handlet om en på 19-20 som har bodd hjemme farm til nå- og ikke en på 30 som ikke får til å rydde og flytte ut av rommet sitt. Og som må ha hjelp av mamma til å vaske og rydde og transportere tinga i bilen...

Jeg er nokså yngre enn han og har flytta flere ganger sjøl- og med en dame. Du ber ikke mamma om det når du er voksen og har dame...

Kanskje familie og venner stiller opp og hjelper deg med å bære tinga dine opp mange trapper, men det er du som flytter. Det du forteller om med han går laangt over streken for sånt når dere rydder og rydder i mange timer uten å bli ferdig -og han er ikke aktiv.

Kanskje han ikke vil flytte?Og håper forholdet skal ryke av seg sjøl bare han motarbeider og er ubehagelig helt til du får nok?Så slipper han å dumpe deg fordi du går sjøl?Så slipper han å si til deg de tingene som er vanskeligst av alt å si til en dame med angst og depresjon: Det er slutt og jeg går fra deg...

Du sier sjøl at du ikke ser noe lys i tunellen akkurat nå.

Kanskje det du føler innerst inne er noe som er ekte og som du må tørre å tenke og ta konsekvenser av?

Vil du ta sjansen på å ha det sånn som det her alltid- bare for å ha noen?

Ikke ment som kritikk til deg -men som vennlig spørsmål.

For jeg personlig syns damer fortjener mye bedre enn det du forteller om.

Spesiellt når en på 30 skal flytte sammen med dama er vel ikke det du forteller helt normalt?