Jeg trenger hjelp

[AnonymBruker]

Jeg er i et nytt forhold som har vart i 1 år. Jeg har tidligere vært gift og har vel ikke lagt bak meg alt enda. Men jeg fant meg en fantastisk mann som jeg ble hodestups forelsket i. Det har ikke vært et enkelt år. Jeg har hatt det tøfft og det har nok han også.

Til saken.

Jeg er flink til å tenke alt for mye. Jeg føler jeg har så store krav. Det bunner i at vi har slitt med sexen, eller han. Det har ført til at jeg er blitt både paroanis og fått dårlig sevtilitt. Jeg får oppmerksomhet for alle andre kanter og vet at det er ikke meg det er noe i veien med. Kanskje jeg utstråler noe for min kjære som har gjort at det er blitt sånnt. Jeg har mangen ganger tenkt at nå må jeg gi slipp på han. Men jeg er for glad i han, men nå lurer jeg på om jeg er nødt til å gjøre det før jeg ødelegger oss begge to.

Jeg må vel innse at vi ikke er like nyforelsket lenger. Jeg vil så gjerne at han ønsker å priotere meg først. Merker at han ikke gjør det lenger. Han sier det har ikke noe med det gjøre, men å være realistisk. Et eks. Jeg og ungene er på ferie. Han kunne ikke bli med pga jobb. Jeg håpte han ville komme ned ikveld, men det ble bare stress ifølge han. Jeg håpte han skulle spørre om jeg ville komme hjem og bli med han på familie treff idag, men det kunne han ikke og han mente jeg koste meg så masse her jeg er.

Det er nok pga at vi har slitt så mye i det siste at jeg synst det er så vondt at han er så han er. Han sier jeg gir han dårlig samvittighet og skyver han unna, men samtidig sier han at jeg er perfekt for han og at han aldri har hatt det så bra før.

Vi blir aldri invitert på noe sammen, men er jeg borte så skjer det alltid masse og han er alltid opptatt. Han er ekstremt sosial, mens jeg liker å være hjemme og slappe av med ungene innimellom og er sliten etter en uke på jobb. Jeg har vært mye med han til familien, selv om jeg ikke alltid har hatt lyst. Kun pga han har villet.

Det jeg tenker på. Er jeg for kravstor til kjærligheten? Har jeg for store ønsker og drømmer om et forhold. Har alltid vært misunnelige på vennepar som har funnet den rette og som elsker å være sammen og som virkelig har det bra på alle måter. Jeg savner lidenskap og nærhet.

Jeg er tydligvis veldig glad i han og er begynnt å bli sjalu for småting og liker ikke at han snakker med tidligere ekser og damer, men det bunner nok i at jeg ikke føler meg bra nok for han på det sexuselle.

Jeg vil ikke være en som ødelegger for han eller som skyver han vekk. Skulle ønske han kunne vært mer ydmyk til mine tanker og føleser og jeg er skikkelig trist om dagen. Det gjør at jeg får dårlig samvtittighet og føler meg som en dårlig person. Han har en sterk personlighet og det nytter ikke å diskutere med han. Kanskje det er full krasj mellom oss pga dette. Vi ser kun vårt eget og er komt inn i en ond sirkel pga dette.

Det er jo noe annet idag en når foreldrene våre var yngre. Mine foreldre har vært gift i over 30 år og de har alltid gjort alt sammen. Jeg har brennt meg en gang før og det ble slutt pga vi var alt for lite sammen og gikk på byn/fester aleine mer en ilag. Jeg vil ikke gå i den fellen igjen og ønsket meg en mann som var ferdig med byliv/festival liv aleine. Skjønner somsagt at han har behov å være med kompiser, men har sagt til han at det hadde vært kjekt om de kunne komt på besøk til oss og vi kunne gjort mer sammen eller om de ikke kan finne på ting uten om å drikke.

Noe inni meg sier jeg elsker han og at jeg ønsker å kun være god mot han, men jeg klarer ikke. Jeg tenker og funderer alt for mye og føler meg ikke like elsket og ønsket tilbake.

Noe gode tips?

Det ble langt og rotete, men jeg er så lei meg og oppgitt og aner ikke hva jeg skal gjøre. Vi blir ikke enige og han mener at det ikke betyr noe at han ikke vil priotere oss denne helga, men jeg mener det er viktig at vi nå tar tak i ting og det sårer at han heller vil være med familien en med oss. Jeg tilba meg å komme, men det var det ingen respons på. Trodde han skulle bli glad, men tenker han ikke vil ha meg der. Dette er bare et eks og det er så mye mer som har skurret den siste tiden og jeg aner virkelig ikke hvordan vi skal finne tilbake tilhverandre.