Klarer ikke ende forhold

[Gjest Tittentei]

Er ikke helt sikker på hvordan jeg skal ordlegge meg, eller få forklart situasjonen ordentlig. Tror jeg.

But here goes.

Jeg er i ett forhold som har holdt i over 4 år nå. Til tider har det vært ganske turbulent, og på det værste har det vært slutt i noen korte, og lengre, perioder. Hun (jeg er han) har gjort sine feilgrep i dette forholdet, men dette er vi over nå. Det har aldri vært jeg som har gjort det slutt. Alltid vært meg som satt igjen såret, synlig såret i det minste. Men vi har alltid endt opp med å bli sammen igjen.

Sist gang hun gjorde det slutt var den gangen det varte lengst, 3-4 mnder varte det kanskje. Og dette var eneste gangen vi har flyttet i fra hverandre når det har vært slutt. Men vi så hverandre nesten like mye som når vi bodde sammen. Dette førte til at jeg hadde det like ille fra dag en helt til vi ble sammen igjen.

Dette er ikke problemet jeg vil frem til, men litt bakgrunnsinfo, om det skulle være relevant i det hele tatt.

Forholdet vårt nå er helt fint, ikke noe særlig krangling utover normalen i forhold til andre par, føler jeg. Stort sett bare godt humør ute og går.

Vi var begge tenåringer når vi møttes, dog jeg noen år eldre enn henne. Begge var ganske asosiale personer på denne tiden. Og er det forsåvidt enda. Noe som fører til at vi sitter oppå hverandre så og si 24/7. Dette er jeg dritt lei nå.

Helt fra Vi ble sammen etter det siste bruddet har noe inni meg forandret seg. Jeg føler jeg vil bli kjent med folk. Jeg vil bli kjent med meg selv. Jeg vil bli sosial, utvikle mitt eget potensiale som jeg vet jeg har inni meg. Først og fremst trenger jeg alenetid.

Det er noe jeg aldri har. Ikke før hun sovner om kvelden og jeg kan sitte oppe lengre. Hun jobber for tiden ikke og henger bare rundt i leiligheten dagen lang til jeg kommer fra jobb, og vi henger rundt leiligheten sammen som to aper.

Jeg trenger alenetid!!! De få gangene jeg har alenetid på ett eller annet vis, så er hun der på telefonen min, ringer eller melding. Vi har snakket om dette, hun er helt enig i at alenetid er veldig viktig for begge. Men hennes handlinger viser noe helt annet.

Jeg har det i grunn godt i forholdet om man ser bort i fra det som sliter på meg. Jeg har en snill samboer som elsker meg, og jeg elsker tilbake. Men jeg føler hun elsker meg for mye nå etter siste brudd. Sitter med inntrykk av at hun helt ærlig ikke hadde klart seg om jeg ikke var der. Det føles så trykkende.

Jeg lærte av forrige brudd at jeg helt fint kan klare meg selv, jeg trives med meg selv og jeg merker for første gang at jeg kan klare å ha en normal og hyggelig samtale som meg selv med fremmede mennesker (var det litt merkelig formulert?). Etter at jeg oppdaget den følelsen så har jeg (som dere kanskje allerede har skjønt) følt et stort behov for å bare være sammen med meg selv. Jeg er ikke klar for noe forhold, jeg har hele verden å besøke før jeg blir for gammel (er i midten av 20 årene nå).

Men jeg klarer ikke gjøre det slutt, jeg har ikke hjerte til det. Jeg elsker jo denne jenta, og hun elsker meg. Jeg klarer ikke å gjøre mot henne det hun har gjort mot meg tidligere.

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om her, men det er ikke så mange jeg kan fortelle mine tanker og følelser til. Så jeg slenger det ut her og åper noen som kanskje har liknende erfaringer kan komme med noen skudd fra sidelinjen

Ikke er jeg sikker på om jeg fikk sagt det jeg ville, eller om jeg formulerte meg forståelig. Koblet ut tenkeren og lot fingrene vandre, og håpet det skulle funke forståelig.

Takk til de som orket å lese!

[AnonymBruker]

Klassisk frykt for å binde seg.

I tillegg til en klengete kjæreste som er asosial.

Du trenger ikke sitte hjemme med damen hele dagen bare fordi at dere er sammen.

Det er lov å gå ut med bare kompisser osv av og til.

Om du vil se verden er hun sikkert med på det om du inviterer henne.

Er det egentlige problemet at du føler at hun snylter på deg fordi at hun ikke jobber for tiden ?

Du må gjøre det som føles rett for deg.

Om du ikke tror at dette forholdet til å vare må du ta ett valg og holde deg til det.

[Gjest Tittentei]

Ja, du har rett i at det er frykt for å binde meg, i allefall til en liten grad.

Og jeg vet at jeg kan dra ut når jeg vil og alt det der. Problemet da er bare at hun kan komme med en liten ubetydelig kommentar som "jeg skal bare sitte her å kjede meg, jeg trives i mitt eget selskap jeg" som kan ødelegge hele gleden med å komme seg ut, for jeg vet han hun mener det som et hint at jeg heller burde være hjemme og holde henne med selskap.

Å få henne med ut å oppleve verden kan jeg bare glemme, hun likte å reise før. Men har nå en flyskrekk jeg aldri har sett maken til, nærmer seg oppkast bare vi er i nærheten av en flyplass. Så det å reise steder som ikke kan nåes med tog er ikke så aktuelt. Og hun er et lite luksusmenneske når det kommer til hotell og standard. Mens jeg kunne veldig gjerne tenke meg å loffe rundt i Asia eller Sør Amerika i en måned og to og oppleve alt man ikke får på charterturer. Så hun er nok ikke med på å oppleve verden slik jeg vil oppleve den.

Jeg vil egentlig ikke si at hun snylter på meg nei. Hun klarer alltid å få tak i penger på ett vis. Men det er nok jeg som tar største kakestykket når det gjelder det økonomiske. Som igjen fører til at jeg får mindre penger til å bruke på meg selv. Jeg høres nok veldig egoistisk ut på noen punkter. Og denne følelsen av trang til å være litt egoistisk er at jeg så lenge jeg kan huske alltid har satt andre sine behov forran mine egne. Jeg føler vel kanskje det er på tide at jeg får tilfredstilt mine egne ønsker for meg selv.

Hmmm. Jeg vet jo hva jeg vil ikke være avhengig av et annet menneske og dette mennesket sine behov og ønsker. Men jeg klarer rett og slett ikke å bryte dette forholdet. Er for glad i henne, og jeg har for stor samvittighet. Det er jo heller ikke rettferdig overfor henne at jeg er sammen med henne når jeg har de tankene jeg har.

Er nok bare meg selv som kan gjøre noe med det. Men å høre andres tanker om dette setter jeg veldig stor pris på.

[AnonymBruker]

Om du føler at dette mennesket ikke vil dele det livet du ønsker å leve finnes det flere fisk i havet. Livet er nå. Bare du som kan ta avgjørelsen om hvordan du vil leve det.

Det du beskriver minner meg om denne filmen.

http://www.imdb.com/title/tt1049413/

Den kan kansje få deg til å føle deg bedre tror jeg

[Jodi]

Du kan jo prøve å imøtekomme hennes ønsker samtidig som du kan omgås andre, ved å be en kamerat eller to hjem på en film og mat? Evt. noen vennepar om dere kjenner noen?

Hvis hun ikke vil det heller, så er det jo tydelig at hun bare vil ha deg for seg selv, hjemme hos henne.

Du har prøvd å forklare henne at du trenger litt alene-tid, og hvis hun ikke forstår det så er det HUN som har et problem.

Prøv å få henne med deg ut da vel? Gå på kino, få med noen venner slik at det ikke bare er dere to alene hele tiden?

[Gjest Tittentei]

Først av alt, takk for svar! Føles veldig mye lettere inni meg bare det å få litt respons

Hun er VELDIG tilbakeholden. Liker ikke å bli kjent med nye mennesker, sine egne venninner er det heller ikke ofte hun er så mye sammen med. Hun liker ikke å forholde seg til andre mennesker har hun sagt til meg. Har flere ganger prøvd å ordne i stand et lite grillselskap med en kompis av meg og dama hans. Dette er en fyr hun bare har møtt en gang i to minutter, og derfor er hun veldig motvillig til dette og sier at hun heller finner noe annet å gjøre om jeg skal ha de på besøk.

Jeg ser egentlig ikke at dette kommer til å bedre seg, har i grunn blitt værre det siste halve året. Tok henne nesten 4 år å bli "bekjent" med min søster, hvertfall til det nivået at de kan føre en normal samtale omtrent.

Jeg har prøvd å imøtekomme hennes ønsker i så og si hele forholdet.

Hun sier selv at hun vil jeg skal finne på saker og ting. Men med en gang jeg prøver på noe slikt så endrer hun adferd.

Vi er flinke til å gå på kino og spise ute en gang i blandt. Men hvor lenge kan man gjøre det før det slutter å være "spennende"? Ikke så veldig mye lengre nå mener jeg.

Jeg vet hvor dette går om det fortsetter slik. Jeg skal snakke med henne om dette nå snart. Og gir det noen måneder etter samtalen for å observere litt og tenke meg om før jeg tar en endelig avgjørelse.

Jeg har bare ikke ballene som skal til for å såre ett annet menneske.

[AnonymBruker]

Og jeg vet at jeg kan dra ut når jeg vil og alt det der. Problemet da er bare at hun kan komme med en liten ubetydelig kommentar som "jeg skal bare sitte her å kjede meg, jeg trives i mitt eget selskap jeg" som kan ødelegge hele gleden med å komme seg ut, for jeg vet han hun mener det som et hint at jeg heller burde være hjemme og holde henne med selskap.

Det er nettopp der du "tar feil" - du kan ikke dra ut når du vil og alt det der. Selv om hun ikke fysisk lenker deg fast til sofaen, gir hun deg i eksempelet over dårlig samvittighet, og det er faktisk mye verre, særlig når det funker så bra at du mister gleden over å komme deg ut og henge med venner. Sånn skal det ikke være!

Om hun har reelle problemer med å være alene eller sosial med andre enn deg, må hun faktisk ta ansvar selv og søke profesjonell hjelp, når det går så langt at hun fratar samboeren sin friheten. Alternativet er at du om en 3-4 år blir klin hakke gal av å være inneburet på den måten, går fra henne og hun sitter der alene, uten å klare å ta vare på seg selv og alle vennene hennes har gått lei og funnet noen andre å være med.

Om jeg var i dine sko ville jeg sett tre alternativer:

1. Flyttet fra hverandre, og prøvd ut å bare være kjærester en stund, for å se om det hjelper. Det gir deg frihet, og henne mulighet til å gjenoppdage at hun faktisk har behov for litt alenetid hun også.

2. Gjort det slutt en gang for alle (pauser er bare å utsette problemet).

3. Samlivsterapi.

Håper du finner en løsning, situasjonen du er i nå høres usunn ut.