Mor

[AnonymBruker]

JEg synes det virker som om alle jeg kjenner har et, på et eller annen nivå, anstrengt forhold til sin mor.

Selv blir jeg grønn av iritasjon over min mors evne til å fortelle meg hvor lite selvinsikt jeg har når jeg kunne brukt akkurat samme argument mot henne.

Hun er alltid "tilfeldigvis" bortreist på bursdagen min og kan finne på å kjefte på meg som om jeg er en liten unge når vi er ute sammen. Jeg er 28!

Samtidig så stiller hun opp når jeg er redd eller urolig. Hun stikker til meg penger når regningene ikke går ihop og vi går lange turer i skogen.

Hvorfor er det så komplisert??

[Tulling]

Man trenger ikke være venner bare fordi at man er i slekt. Men samtidig er en mor en mor og innerst inne vil de nok det beste for oss. Jeg tror det er dette som gjør at det hele ofte kan oppleves som svært merkelig i voksen alder.

[Kosemose]

Si det... Jeg er veldig glad i mamma og er ikke i tvil om at hun forguder meg og er stolt av meg, men fader så irritert jeg kan bli på henne. Jeg prøver å heve meg over det og ikke bli irritert, jeg vet hun mener alt vel, men klarer det ikke, heldigvis blir jeg mer og mer overbærende med alder og modenhet, og klarer bedre å se at hun alltid vil meg vel selv om ting i blant bare er irriterende og dumt. Uff, nå fikk jeg dårlig samvittighet, tror jeg må ringe mamma...

[Nuith]

Jeg har faktisk et veldig godt, om enn ikke veldig nært forhold til min mor. Jeg synes hun er en flott person og vi har siden jeg flyttet hjemmefra snakket sammen på telefon / MSN en gang i uka eller så, og det er alltid koselig. De få gangene jeg eller søsknene mine har trengt "nødhjelp" etter at vi flyttet hjemmefra har hun stilt opp øyeblikkelig, og tilbyr alltid å låne oss penger dersom hun vet at vi sliter økonomisk (selv er jeg for stolt til å ta imot, men jeg er veldig takknemlig for tilbudet). Når vi møtes, noe som pga avstand ikke er veldig ofte, sitter vi gjerne og skravler og har det hyggelig hele kvelden. Har aldri fått følelsen av at hverken hun eller min far er noe annet enn glade i meg og stolte av meg.

Jeg tror at mye av grunnen til at vi går så godt overens faktisk er at vi er så forskjellige; vi har vidt forskjellige interesseområder, bor langt unna hverandre, har valgt veldig ulike liv. Dermed blir det interessant å høre om den andres erfaringer, men vanskelig å sammenligne og kritisere fordi den andre parten mangler erfaring på det området.

[Gjest Pucifer]

Forholder meg minst mulig til min mor. Har kuttet all kontakt - foreløpig iallefall.

Var innmari redd for å fortelle dette til min pappa (de ble skilt når jeg var baby og har ikke hatt mye kontakt etter det), da han kan være en litt "hard" mann. Heldigvis støttet han meg 100% og var veldig forståelsesfull... kunne ikke klart meg uten hans støtte.

[Gjest Raindrops]

Jeg har et veldig godt forhold til moren min. Det er ikke et veldig åpent forhold, siden jeg holder en god del ting for meg selv, men jeg vet at jeg alltid kan komme til henne hvis det er noe. Selvfølgelig er det sider ved henne som irriterer meg, men det går sikkert begge veier. Jeg tror også at jeg kommer til å være mer åpen mot henne når jeg blir eldre.

[Wildy]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive mitt forhold til min mor. Hun er nå pleietrengende, i en alder av 65 år pga kronisk sykdom. Hun er også begynnende dement ( som følge av sykdommen), noe som gjør hverdagen ekstra vanskelig. Akkurat nå er hun på rehabiliteringsopphold etter et lårhalsbrudd, men planen er at hun skal flytte hjem igjen så snart det lar seg gjøre. Vi bor i generasjonsbolig, noe som er en forutsetning for at hun i det hele tatt skal kunne bo hjemme. Min far er oppegående på alle måter, og tar så absolutt sin del av omsorgen, men mye faller også på meg.

Jeg er sykepleier, og arbeider til vanlig ved skjermet dementavdeling. Kommer hjem fra jobb, og er fortsatt sykepleier. Jeg har på mange måter mistet min mor for mange år siden, og mange ganger har jeg vansker med å huske hvem hun var før sykdommen. Hun er mye sint på meg, og mener jeg prøver å få henne på sykehjem. Min intensjon er at hun skal bp hjemme så lenge som mulig, men hun skal også ha et forsvarlig tilbud og den hjelpen hun trenger. Dette medfører at jeg har måttet få igang bla hjemmetjeneste, dagsenter, fysiobehandling og har mye av dialogen med lege og spesialister. Og ja, jeg har gått "bak hennes rygg" med hva jeg snakker med leger og forvalting om. For hun vil ikke ha hjelp, og mener selv at hun ikke trenger hjelp. For meg er det umulig å stå på sidelinjen og se på at hun lider mer enn nødvendig fordi hun ikke vil ha den hjelpen som er tilgjengelig. Og det er forferdelig vanskelig å forsøke å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Alternativet sykehjem er for meg siste utvei, hun vil visne bort raskt, og antagelig miste alt av egen funskjon i løpet av noen måneder. Ikke fordi personal i sykehjem ikke vil\kan, men fordi de ikke har mulighet til å følge opp det som trengs for å holde henne " på føttene".

Omsorg for egne foreldre komemr til oss alle tilslutt. Men jeg synes det er blodig urettferig at min mor var en av de uheldige å bli rammet av denne sykdommen. Den har tatt henne stykkevis og delt, over mange år, og det som er igjen i dag er ikke lengre min mor.For de aller fleste vil perioder med omsorgsrolle i livet variere; man har årene med småbarn og tidsklemme, noen rolige år ( med unntak av hormonelle tenåringer...) før man er på`n igjen med gamle foreldre. Jeg har fått full pakke, med barn og pleie av foreldre på samme tid. Og det gjør noe med hele familiestukturen, og ikke minst, det former livet og hverdagen min.

Endret 6. august 2010 av Wildy

[Neala]

Er du fortsatt i trassalderen altså? Pappajente som syns "mamma er dum"?

Jeg for min del har et veldig godt og åpent forhold til mamma. Jeg forteller henne alt (ta "alt" med en klype salt), og det går den andre veien også Vi har alltid hatt et så godt forhold.

Endret 6. august 2010 av Het Potet

[Paine]

Jeg har et veldig godt forhold til min mor. Jeg har slitt endel gjennom livet, og hun har alltid støttet meg og kjempet for at jeg skal få den hjelpen jeg trenger. Hadde ikke vært der jeg er idag uten henne. Så hun er en utrolig viktig person for meg.

[Gjest Mahareth]

Jeg har et forhold til min mor som best beskrives som anstrengt. Vi har det absolutt best, begge to, ved å ikke treffes mer enn 4-6 ganger i året, og da helst ikke over mer enn noen timer.

Mamma er svært misfornøyd med sitt eget liv, og har altfor mange ganger latt det gå ut over sine barn. Enhver ting jeg klarer bedre enn henne gjør henne mer bitter. Det gjelder alt fra å slutte å røyke til å faktisk tjene penger selv.

Jeg kunne aldri fått økonomisk hjelp, eller råd, fra moren min. Heller ikke når det kommer til ekteskap, utdannelse og jobb eller barneoppdragelse vil jeg be henne om råd. Hun gir meg ikke heller, så det passer henne vel fint

[Most]

Jeg har en veldig snill mor som alltid stiller opp ved behov. Men vi har rett og slett vokst fra hverandre. Vi passer ikke sammen lenger og personlighetene våre går ikke så godt sammen. Så jeg forholder meg egentlig til hu så høflig og nøytralt så mulig så det ihvertfall ikke oppstår konflikter. Men ellers har vi ikke så mye kontakt.

Pappa derimot er min beste venn.

[Gjest Pet]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive mitt forhold til min mor. Hun er nå pleietrengende, i en alder av 65 år pga kronisk sykdom. Hun er også begynnende dement ( som følge av sykdommen), noe som gjør hverdagen ekstra vanskelig. Akkurat nå er hun på rehabiliteringsopphold etter et lårhalsbrudd, men planen er at hun skal flytte hjem igjen så snart det lar seg gjøre. Vi bor i generasjonsbolig, noe som er en forutsetning for at hun i det hele tatt skal kunne bo hjemme. Min far er oppegående på alle måter, og tar så absolutt sin del av omsorgen, men mye faller også på meg.

Jeg er sykepleier, og arbeider til vanlig ved skjermet dementavdeling. Kommer hjem fra jobb, og er fortsatt sykepleier. Jeg har på mange måter mistet min mor for mange år siden, og mange ganger har jeg vansker med å huske hvem hun var før sykdommen. Hun er mye sint på meg, og mener jeg prøver å få henne på sykehjem. Min intensjon er at hun skal bp hjemme så lenge som mulig, men hun skal også ha et forsvarlig tilbud og den hjelpen hun trenger. Dette medfører at jeg har måttet få igang bla hjemmetjeneste, dagsenter, fysiobehandling og har mye av dialogen med lege og spesialister. Og ja, jeg har gått "bak hennes rygg" med hva jeg snakker med leger og forvalting om. For hun vil ikke ha hjelp, og mener selv at hun ikke trenger hjelp. For meg er det umulig å stå på sidelinjen og se på at hun lider mer enn nødvendig fordi hun ikke vil ha den hjelpen som er tilgjengelig. Og det er forferdelig vanskelig å forsøke å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Alternativet sykehjem er for meg siste utvei, hun vil visne bort raskt, og antagelig miste alt av egen funskjon i løpet av noen måneder. Ikke fordi personal i sykehjem ikke vil\kan, men fordi de ikke har mulighet til å følge opp det som trengs for å holde henne " på føttene".

Omsorg for egne foreldre komemr til oss alle tilslutt. Men jeg synes det er blodig urettferig at min mor var en av de uheldige å bli rammet av denne sykdommen. Den har tatt henne stykkevis og delt, over mange år, og det som er igjen i dag er ikke lengre min mor.For de aller fleste vil perioder med omsorgsrolle i livet variere; man har årene med småbarn og tidsklemme, noen rolige år ( med unntak av hormonelle tenåringer...) før man er på`n igjen med gamle foreldre. Jeg har fått full pakke, med barn og pleie av foreldre på samme tid. Og det gjør noe med hele familiestukturen, og ikke minst, det former livet og hverdagen min.

Dette høres slitsomt ut, Wildly! Jeg har vært i en lignende situasjon selv, med en gammel far som trengte mye hjelp samtidig som jeg hadde barn i tenårene. Moren min døde da jeg var liten, men å være i en situasjon hvor man må ta seg av både foreldre og barn er veldig slitsom, uansett om det er mor eller far. Fikk bare lyst til å gi deg en klem.

Faren min døde forresten for tre år siden, og jeg er veldig glad for at jeg stilte opp så mye jeg kunne for ham, selv om det tok på.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg har et godt og åpent forhold til mamma på mange måter. Vi snakker om det meste og kan ergre oss over det meste. Og vi er veldig like.Like barn leker best? Eller like barn krangler mest? Vet ikke.

Mamma ble enke da jeg var liten og har ikke funnet noen ny etter pappa. Det har nok gjort henne litt ensom og etter at jeg flyttet ut for 10 år siden har hun blitt veldig sær. Hun vil gjerne treffe meg, men stort sett må jeg ta initsiativet. Og hun vil sjelden være sammen med meg mer enn en time eller to. Dette sårer mer enn jeg lar noen vite. Jeg skulle ønske hun ville være mer sammen med meg, men samtidig så blir jeg jo helt tussete av henne til tider.

Hun er veldig PÅ at jeg krangler, når jeg simpelten er uenig. Enten det gjelder politikk eller klessmak. "Du skal nå alltid krangle" sier hun og det svartner nesten for meg. En gang gikk hun totalt i vranglås og sat og kjeftet og smelte på meg på en resturang. Vi snakket om mensen og at jeg syntes det var no jævla herk at kvinner var konstruert til å ha menssmerter og blod fossende ut en gang i måneden. Og hun føyk i taket om at jeg var så utaknemlig (???) og skulle skamme meg som klaget over at jeg var kvinne, og alt jeg skyldte henne (hu er gammal rødstrømpe) og hennes venninner som hadde kjempte for min likestilling... På en resturang. Høyt. GAH!

VANSKELIG!

[Gjest wild bird]

Moren min er død, og det går vel ikke en dag uten at jeg savner henne, selv om det er 15 år siden hun døde. Vi hadde et veldig godt forhold.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg har et anstrengt forhold til min mor, fordi hun er syk (Huntington Chorea) og har vært syk så lenge jeg har levd.

Mamma blir sykere og sykere og jeg kan ikke gjøre noenting med det.

Derfor blir det ofte til at jeg bare lukker øynene og later som hun ikke eksisterer.

Men når vi først møtes, har vi det fint.

[crazyforgum]

Mitt forhold til min mor er slik at jeg har bestemt meg for å være så "flink" og god datter som jeg klarer.

Jeg føler iblant stor motvilje mot henne fordi hun i oppveksten ga meg mye dårlig samvittighet og spilte på følelsene mine. Dette har gitt meg varige mèn psykisk.

Som voksen skjønner jeg at livet ikke har vært bare lett for henne heller, og hun har endret seg noe til det bedre. Vi har hatt runder med lite eller ingenting kontakt, men nå er hun syk og jeg ønsker ikke å bli sittende og angre på at jeg ikke stilte opp for henne. Derfor har jeg bestemt meg for at vi skal ha det hyggelig sammen ...

[Kenneth199]

Synes den som florerer på fjesbogå beskriver hvilket forhold jeg har til min mor godt!

‎4år:mamma kan alt. 8år: mamma kan mye. 12år:mora mi kan faktisk ikke alt. 14år: muttern skjønner ingenting. 16år: muttern er håpløs....18år:hu der? Hu har gått ut på dato.25år:mamma vet kanskje litt om dette...35år: før vi bestemmer oss, spør vi mamma... 45år: lurer på hva...mamma tenker om ...dette..75 år: *Skulle ønske jeg kunne snakke med mamma om dette*

[Gjesten]

Jeg har et veldig godt forhold til mor. Hun er min venn, min støtte, min rådgiver. Jeg har vært fantastisk heldig med den der

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet.

Het Potet, mod.

[Havbris]

Mitt forhold til min mor er slik at jeg har bestemt meg for å være så "flink" og god datter som jeg klarer.

Jeg føler iblant stor motvilje mot henne fordi hun i oppveksten ga meg mye dårlig samvittighet og spilte på følelsene mine. Dette har gitt meg varige mèn psykisk.

Som voksen skjønner jeg at livet ikke har vært bare lett for henne heller, og hun har endret seg noe til det bedre. Vi har hatt runder med lite eller ingenting kontakt, men nå er hun syk og jeg ønsker ikke å bli sittende og angre på at jeg ikke stilte opp for henne. Derfor har jeg bestemt meg for at vi skal ha det hyggelig sammen ...

Du er klok når du klarer å se forbi det som ikke har vært slik du skulle ønsket at det var. Jeg hadde også i mange år et veldig anstrengt forhold til min mor. Mye har jeg forstått etter at jeg selv ble voksen og fikk barn. Da hun ble syk bestemte jeg meg for å legge alt det vonde til side og være tilstede for henne. Det er nå 11 år siden hun døde. Jeg er veldig glad for at jeg og mine 2 søskne var sammen med henne hele den siste tiden, kunne holde henne i hånden, synge for henne og med hjertet kunne tilgi det som hadde vært vondt. Det å kunne tilgi er godt. Og jeg vet at hun kunne dø med følelsen av å være tilgitt. Jeg tror det ga fred nok for henne.