Bør jeg bryte?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen en stund. Jeg var det første året ikke en gang i tvil om at dette skulle samordnes. Vi bor ikke sammen, men ordner det slik at vi er hos hverandre med og uten barn så ofte vi kan. Av forskjellige årsaker har dette fungert svært dårlig. Det har gått på bekostning av mine barn, hans barn, meg, han, ja alle synes jeg. Jeg har derfor kommet til den beslutning at jeg ønsker minimalt å gjøre med hans barn fremover. Dvs at jeg gjerne samler oss alle 1 gang el to i mnd, men det er helt uaktuelt å involvere oss alle sammen i helger, ferier eller annet som den største selvfølge. Jeg mener vi trenger å være hver for oss. Det er mye misstemning pga exkone blant annet. Det er helt ok for meg hvordan de innretter seg, men jeg vil ikke være en del av det lenger. Jeg vil gjerne fortsette forholdet, som jo har vært i tre år, da jeg vet det er en tid når ungene er store og flytter ut, men på nåværende tidspunkt ønsker jeg som sagt ikke å ha detaljert deltagelse i det daglige med hans barn og hans exkone å gjøre.

Så er spørsmålet. Bør jeg bryte pga hans barn?

Mine har jeg en åpen dialog med, de er trygget. Men hva med hans barn. Bør jeg bryte? Noe annet alternativ er det dessverre ikke for meg nå. Om ting blir annerledes om noen år, ja, det vet ingen. Men dette lar seg ikke ordne på kort sikt. Hva tenker dere?

Jeg vil også si at jeg har et godt forhold til barna. Det er ting rundt det hele som skaper konflikter. Så barna hans vil jeg tro ikke ønsker en slik situasjon, men at vi kan redde oss ut av den ved å formidle at ulike bosteder gjør det vanskelig og slitsomt. Derfor må vi redusere dette.

Gi meg inn,- hva gjør jeg? Altså av hensyn til hans barn??

[AnonymBruker]

Har du snakket med mannen? Hva er hans tanker omkring det?

Kan dere redusere samværet med hans barn? Kan dere redusere samværet med hverandre?

Dersom hans barn og eks kommer i konflikt pga eks så vil denne konflikten være uansett hvilken kvinne mannen er sammen med. Hva er alder på ungene? Er de der hvor de ser og skjønner og kan ta egne valg og har egne meninger?

*en annen kvinne*

[AnonymBruker]

Jaja, selvsagt. Dette har vi snakket ut og inn om. Han vil gå videre på skisserte løsning. Det er jo fordi det hele har gått i stå.

Spørsmålet er hvor god løsning det er for hans barn. Vil det føles sårt og rart at "pappa har et liv med oss og et uten"

Jeg har liksom kommet så langt at det blir dette eller ingen ting.

[AnonymBruker]

Jeg glemte jo. Alder på hans barn 12 og 14. Redusere samværet er ikke aktuelt. En slik mann vil jeg ikke ha;)

De har vært skilt i 8 år, det endrer seg nok ikke.

Når det gjelder samværet med hverandre så, ja. Det er kraftig redusert fordi jeg har satt foten ned. Så den løsningen er den jeg har valgt.

[AnonymBruker]

Mine barn forsto tidlig at jeg hadde et liv utenom de. Ble aldri noen problemer. Heller færre når de ble eldre. De forsto jo at jeg ikke bare var mamma 100%. Jeg hadde heller ingen problemer med å balansere det å være mamma og det å bare være meg.

Når du og mannen er enige så gå for det.

*en annen kvinne*

[AnonymBruker]

redusere samvær med hans barn?

så utrolig trist holdning.....

[Gjest Blondie65]

Jeg glemte jo. Alder på hans barn 12 og 14. Redusere samværet er ikke aktuelt. En slik mann vil jeg ikke ha

Når det gjelder samværet med hverandre så, ja. Det er kraftig redusert fordi jeg har satt foten ned. Så den løsningen er den jeg har valgt.

Et liv med og et uten barna har nok faren uansett. At far også har alene tid med barna er vel også sunt? Jeg synes det meste skal prøves jeg - før man gir opp. Siden barna er såpass gamle er det jo ikke lenge før feriereiser og helgesamvær med far er "ut" til fordel for venner uansett.

Endret 7. august 2010 av Blondie65

[AnonymBruker]

Jeg lar det vel gå en stund i alle fall. Så får vi se hvordan dette føles for alle parter. Denne helgen er jeg feks alene. Jeg kunne fint reist til han og hans barn, han ønsker det mer enn noe, men helt ærlig.... Det kunne virkelig ikke falle meg inn. Det byr meg i mot å forholde meg til barna og hans eks-kone etter en historie på et par år. Da er det ille og jeg tenker at jeg i alle fall skal revurdere dette forholdet sterkt. De kunne absolutt trengt en voksenperson som ikke har fått det hele "opp i vranga"...

Takk for alle tanker