Finnes det virkelig så få som ikke bor sammen?

[Smula2]

Jeg voksen, rundt 40, jeg er skilt og har to nydelig barn som takler tilværelsen helt strålende. Utfordringer, ja, men det har vel alle barn. jeg har vært sammen med en kjempeflott mann i ganske lang tid. Han har også to barn. Av den grunn er vi sammen så ofte vi kan, men har valgt å ikke la barna betale for vårt behov for å være sammen med å bytte venner etc. Vi bor under hver våre tak. Alle barna kjenner oss alle godt, -selvsagt. Men de ser hverandre kanskje 1 gang i mnd. Ikke for ofte. En weekend i ny og ne og en ferie når det passer for alle x`er og barn.

Det betyr igjen at jeg har litt tid for meg selv. Og litt tid med bare mine barn. Mange reagerer litt på dette. Det er ikke så vanlig? Er det virkelig så få som har samme løsning? Det eneste negaive med denne løsningen er at som regel ingen har samme behov for en jentekveld, en kaffekopp på kafe, en rødvinskveld eller annet uten barn og mann. Som nå feks. Jeg nyter det, og lider ikke av det, men vet at alle mine er opptatt med sine familier. Det er helt ok og helt forståelig. Og tidvis savnet av "min mann" selvsagt.

Mitt spørsmål er:

1) Kjenner du noen som lever på denne måten etter å ha vært sammen mer enn et par års tid?

2) Synes du det høres ut som om det kan være vanskelig for barna at vi lever på denne måten? De vet jo at man på en måte lever to liv. Vi er mest sammen når de er hos sin mamma/pappa, og lite ellers (Jeg har god og nær kontakt med mine, men vil høre hva andre tenker om vår situasjon)

[AnonymBruker]

Jeg er på din alder.

Jeg lot meg presse til å bo sammen med kjæresten. Det holdt i tre år. (Hadde ingenting med unger å gjøre). I tillegg så flyttet jeg innen samme skolekrets.) Etter det så sa jeg at barn er ikke noe som skal flyttes på i tide og utide. Jeg er veldig klar for at jeg gjerne vil ha en kjæreste, men flytte sammen vil jeg ikke.

Jeg kjenner ingen som har din løsning, men jeg synes den er ypperlig når man har barn hver for seg. Det er ikke gitt at det er ok å bo under samme tak. Man får nok av utfordringer når det gjelder mine og dine barn. I tillegg så har du det praktiske. Hvor skal man bo? Har man nok soverom? Skal barn skifte skolekrets?

Så lenge du og mannen synes det er en god løsning så kjør på.

[Smula2]

Puh;) Takk for en positiv vinkling. Da henter jeg meg et lite glass rødvin og tenker at jeg har rett når jeg tenker at alle barna har det best på denne måten

[Gjest wild bird]

Særboere er vel i ferd med å bli en mer og mer vanlig samlivsform, mener jeg å ha lest. Spesielt blant mennesker som er blitt litt eldre, og ønsker å bevare det beste fra to verdner. Et kjærlighetsforhold, men samtidig sitt eget bosted og mulighet for alenetid.

Hvis dette fungerer for dere, så er jo det kjempeflott

[Gjest Emera]

Jeg synes dette må være en utmerket løsning, og er en jeg selv kan tenke meg!

[Gjest Hanna]

Hei:))

Vi har det helt på samme måten!! Jeg har to barn og kjæresten min har tre. Vi bor ca 30 min fra hverandre. Vi har barna 50% og har de da mest på samme tid. Da er vi oftest alene med barna våre i hvert vårt hjem, men møtes som dere av og til. Og så får kjæresten min også litt tid bare med meg og mine barn, og litt jeg med hans barn. Og når vi ikke har barna så er vi bare kjærester:)) Han og jeg:)

Sånn har vi hatt det i to år.

Det som er en utfordring for meg personlig er at jeg lengter etter den "familien" som alle bor under samme tak. Og jeg lengter etter kjæresten når vi er fra hverandre.

Men..... Jeg tror at barna mine kommer til å takke meg når de blir store for at vi gjorde det på denne måten. Mye rolig tid sammen med bare mamma!!!

Men om noen år når barna mine er store og sier: Mamma nå kan dere vel flytte sammen snart:) Da er de med på å bestemme:))

Så ja, dette går ann det:)))

[Lykkelig eks-frue]

Hei

Er omtrent på samme alder som deg, og fikk meg kjæreste en god stund etter min skilsmisse.

Etter en tid så ble det bestemt at vi skulle flytte sammen, og av praktiske årsaker så var det jeg som pakket alle sakene våre og flyttettil hans hjemssted. Det betydde at jeg dro ungene vekk fra det kjente og kjære, og prøvde livet et helt nytt sted.

Jeg angrer ikke, men kommer heller aldri til å gjøre det igjen. Samboerskapet holdt nemlig bare 6 måneder. Det var for store utfordringer i forhold til nyfamilien med barn - og ikke minst to sta voksne som også elsket sin frihet og egentid sammen med sine barn.

Nå som jeg bor alene igjen med ungene så har jeg det utrolig deilig. Vi gjør akkurat som vi vil, og ikke minst - jeg gjør som jeg vil

Har ikke noe akutt behov for kjæreste nå, føler jeg vil være alene lenge (halvannet år nå). Men den dagen det skjer så er jeg veldig klar på at det er særbo jeg vil være. Jeg vil ha min hule.

[AnonymBruker]

Hei

Er omtrent på samme alder som deg, og fikk meg kjæreste en god stund etter min skilsmisse.

Etter en tid så ble det bestemt at vi skulle flytte sammen, og av praktiske årsaker så var det jeg som pakket alle sakene våre og flyttettil hans hjemssted. Det betydde at jeg dro ungene vekk fra det kjente og kjære, og prøvde livet et helt nytt sted.

Jeg angrer ikke, men kommer heller aldri til å gjøre det igjen. Samboerskapet holdt nemlig bare 6 måneder. Det var for store utfordringer i forhold til nyfamilien med barn - og ikke minst to sta voksne som også elsket sin frihet og egentid sammen med sine barn.

Nå som jeg bor alene igjen med ungene så har jeg det utrolig deilig. Vi gjør akkurat som vi vil, og ikke minst - jeg gjør som jeg vil

Har ikke noe akutt behov for kjæreste nå, føler jeg vil være alene lenge (halvannet år nå). Men den dagen det skjer så er jeg veldig klar på at det er særbo jeg vil være. Jeg vil ha min hule.

Så utrolig fint å høre at jeg ikke har blitt fullstendig sprø og helt umulig

[AnonymBruker]

Moren min kjører samme opplegg som deg, har hatt kjæreste ca 4 år, og de ser vel hverandre 1-2 ganger i måneden. Ser ut til å funke strålende for henne

De er en 10 år eldre enn deg, med voksne barn.

[Gjest camilla]

meg og kjæresten min har det også sånn, bor hver for oss.

Vi har tenåringsbarn begge to og vi har 50/50 løsning,har barna samme uke.

den uken vi har barna er vi mest hver for oss med unntak av f.eks et middagsbesøk eller en utflukt innimellom.Den uken handler det meste om barna og deres gjøremål som jo er diverse..

Den andre uken har vi barnefri og kan tenke mer på oss,og våre ting.

Syns dette er en fin løsning,og vet samtidig at jeg som mor får tid med barna alene noe som er veldig viktig for meg og for barna mine.

Har ingen planer om å flytte sammen med min kjære.

Jeg kjenner mange som har det sånn,og er glad for at det er så mange som tenker på barnas beste før seg selv. Vi er 36 og 38.

[AnonymBruker]

Jeg er i samme aldersgruppe som deg og har ikke barn en gang. Likevel er jeg/vi særbo. Han har voksne barn. For oss er det muligens ikke tale om "den store kjærligheten" eller så er vi rett og slett så forskjellige at samboerskap neppe ville fungert godt i lengden. Uansett, etter litt prøving og feiling har vi kommet fram til at for oss passer det utmerket å være sammen en del kvelder i uka, dra på turer sammen eller bare sitte og henge foran TV sammen noen av kveldene, og ellers ha noe tid hver for oss. Han har en hobby han er veldig opptatt av, og jeg liker rett og slett å ha noe tid for meg selv, så foreløpig passer dette levesettet utmerket for oss begge.

Han får tid til hobbyen uten "masekjerring" og jeg får tid til å pusle rundt i fred og ro hjemme hos meg selv.

[-milla j-]

Hvorfor er mange så opptatte av hva andre mener er bra? Så lenge man trives slik som situasjonen er, er jo det vel det som er den ultimate løsningen? For meg ville det vært supert om jeg hadde en kjæreste som hadde barn og vi begge trengte luft

[Gjest Loppis]

For meg er det helt motsatt. Jeg og min mann hadde små barn fra før begge to, og ingen av oss kunne tenke seg å leve alene. Jeg liker å være en del av en familie, og barna våre har blitt utrolig sammensveiset og betrakter hverandre som søsken.

Alenetid får jeg når jeg trenger det allikevel. Og tid til å fokusere på mine egne barn også.

Hver sin lyst.

[CeeCee]

Folk får gjøre som de vil...

Endret 8. august 2010 av CeeCee

[AnonymBruker]

Hvis jeg får meg kjæreste som har barn vil jeg helst bo for meg selv. Jeg orker ikke å ha (små-)barn i huset lenger, da guttene mine er ungdommer og har flyttet til sin far. Jeg er ferdig med barn, for å si det sånn, og vet jeg kommer til å irritere meg over å ha andres barn under mitt tak...

Om det er vanlig eller ei det bryr jeg meg ikke om. Jeg er vel heller uvanlig selv og lever litt etter Kardemommeloven. Folk får gjøre som det passer for dem.

[AnonymBruker]

Jeg voksen, rundt 40, jeg er skilt og har to nydelig barn som takler tilværelsen helt strålende. Utfordringer, ja, men det har vel alle barn. jeg har vært sammen med en kjempeflott mann i ganske lang tid. Han har også to barn. Av den grunn er vi sammen så ofte vi kan, men har valgt å ikke la barna betale for vårt behov for å være sammen med å bytte venner etc. Vi bor under hver våre tak. Alle barna kjenner oss alle godt, -selvsagt. Men de ser hverandre kanskje 1 gang i mnd. Ikke for ofte. En weekend i ny og ne og en ferie når det passer for alle x`er og barn.

Det betyr igjen at jeg har litt tid for meg selv. Og litt tid med bare mine barn. Mange reagerer litt på dette. Det er ikke så vanlig? Er det virkelig så få som har samme løsning? Det eneste negaive med denne løsningen er at som regel ingen har samme behov for en jentekveld, en kaffekopp på kafe, en rødvinskveld eller annet uten barn og mann. Som nå feks. Jeg nyter det, og lider ikke av det, men vet at alle mine er opptatt med sine familier. Det er helt ok og helt forståelig. Og tidvis savnet av "min mann" selvsagt.

Mitt spørsmål er:

1) Kjenner du noen som lever på denne måten etter å ha vært sammen mer enn et par års tid?

2) Synes du det høres ut som om det kan være vanskelig for barna at vi lever på denne måten? De vet jo at man på en måte lever to liv. Vi er mest sammen når de er hos sin mamma/pappa, og lite ellers (Jeg har god og nær kontakt med mine, men vil høre hva andre tenker om vår situasjon)

Dere burde flytte sammen. Herregud, klart barna tåler det fint! Nå er dere jo etablert. For en pinglemann, som ikke inviterer deg til et fellesskap!

[AnonymBruker]

For meg er det helt motsatt. Jeg og min mann hadde små barn fra før begge to, og ingen av oss kunne tenke seg å leve alene. Jeg liker å være en del av en familie, og barna våre har blitt utrolig sammensveiset og betrakter hverandre som søsken.

Alenetid får jeg når jeg trenger det allikevel. Og tid til å fokusere på mine egne barn også.

Hver sin lyst.

Det høres helt ideelt ut for meg også dette, men spørsmål til deg. Hva med barna? Hvem av de måtte bytte miljø, skole, barnehage? Min mann har 50/50 løsning, jeg har mine nesten "hele tiden". Om vi flytter sammen: jeg er ikke villig til å utsette mine for miljøforandringen. Hva tenker du om dette?

[AnonymBruker]

Husker jeg leste om Petter Nome og Hilde Hummelvoll som hadde en slik ordning i lang tid etter at de ble kjærester. Der og da tenkte jeg, hm pussig at de foretrekker det sånn? Men det er meg. Og så kjenner jeg ingen som har det sånn heller. Men jeg kan da godt forstå at det for mange er ideelt, uten at jeg ser noen grunn til å legge meg opp i hvorfor. Man gjør som man vil, heldig er man jo uansett som finner noen det fungerer med, uansett hva det er, og som vil det samme som en selv

[Gjest gjest]

Jeg voksen, rundt 40, jeg er skilt og har to nydelig barn som takler tilværelsen helt strålende. Utfordringer, ja, men det har vel alle barn. jeg har vært sammen med en kjempeflott mann i ganske lang tid. Han har også to barn. Av den grunn er vi sammen så ofte vi kan, men har valgt å ikke la barna betale for vårt behov for å være sammen med å bytte venner etc. Vi bor under hver våre tak. Alle barna kjenner oss alle godt, -selvsagt. Men de ser hverandre kanskje 1 gang i mnd. Ikke for ofte. En weekend i ny og ne og en ferie når det passer for alle x`er og barn.

Det betyr igjen at jeg har litt tid for meg selv. Og litt tid med bare mine barn. Mange reagerer litt på dette. Det er ikke så vanlig? Er det virkelig så få som har samme løsning? Det eneste negaive med denne løsningen er at som regel ingen har samme behov for en jentekveld, en kaffekopp på kafe, en rødvinskveld eller annet uten barn og mann. Som nå feks. Jeg nyter det, og lider ikke av det, men vet at alle mine er opptatt med sine familier. Det er helt ok og helt forståelig. Og tidvis savnet av "min mann" selvsagt.

Mitt spørsmål er:

1) Kjenner du noen som lever på denne måten etter å ha vært sammen mer enn et par års tid?

2) Synes du det høres ut som om det kan være vanskelig for barna at vi lever på denne måten? De vet jo at man på en måte lever to liv. Vi er mest sammen når de er hos sin mamma/pappa, og lite ellers (Jeg har god og nær kontakt med mine, men vil høre hva andre tenker om vår situasjon)

Hei

Jeg er i samme situasjon som deg. Jeg og kjæresten har to barn hver, og vi bor i hvert vårt fylke i tillegg. Jeg tenkte da jeg ble skilt at jeg ALDRI skulle ha samboer mer. Nå har jeg moderert meg litt, hehe, men ser fortsatt veldig mange fordeler med å være særboer.

Det eneste jeg synes er trist, er savnet. Jeg klarer ikke å venne meg til å savne han. Jeg er dårlig på å savne! Han sier at han synes det er godt å savne, jeg synes det er vondt. spesielt når jeg vet at det er lenge til vi kan treffes igjen, DA er avskjedene triste.

Forholdet krever også på en måte mer, både fordi vi må kjøre et stykke for å komme til hverandre og fordi vi må være bevisste på den kontakten vi har med hverandre når vi ikke er sammen. Kommunikasjon på telefon og sms er enda viktigere.

fordelene er jo at vi har bedre tid til oss selv som privatpersoner, at vi holder gløden ved like ved at vi savner hverandre og gleder oss til å treffes, at barna får hver sin alenetid med sin forelder og at forholdet ikke "drepes" av hverdagsmas/kav i samme grad som for samboere.

Å flytte sammen med fire barn er ingen god løsning for oss i hvert fall, og barna måtte i så fall redusere sin kontakt med den andre forelderen - og blitt revet opp fra sitt miljø.

[AnonymBruker]

Dere burde flytte sammen. Herregud, klart barna tåler det fint! Nå er dere jo etablert. For en pinglemann, som ikke inviterer deg til et fellesskap!

Hva er problemet ditt, egentlig? TS liker jo å leve slik, så hvorfor forandre på det? Dessuten: hvis hun ikke hadde trivdes med dette så kunne jo like gjerne HUN ha "invitert til et fellesskap". Tipper du er a) dame, og b) forstokket i hodet.