Jeg er sjalu på storebror...

[AnonymBruker]

Okay så jeg er 20 år og bor hjemme. Jeg skal flytte ut nå i neste måned bare slik at det er klart.

Det som er mitt problem er at mine foreldre forskjells behandler oss barna. Det er meg(20) storebror(25) og storebror(28). Da storebroren min på 25 år fikk kjæreste og flyttet ut ble mamma og pappa plutselig veldig interessert i livet hans. De hjelper han med alt han måtte trege. Trenger han penger, får han penge hjelp. Han ville ha ny garasje, pappa ble med å byggde. Han har fått hund som vi må ta vare på halvparten av tiden og foreldrene mine spørr ikke meg om jeg har tid til å hjelpe til en gang. Jeg prøver å si gang på gang at det er hans hund og han på ta ansvaret for den selv. Men da kjefter de på meg og sier at jeg hjelper aldri til osv. Og det gjør jeg. Jeg har ikke problme med å hjelpe til av og til, men når jeg MÅ hjelpe hele tiden og aldri får noe til bake blir jeg litt lei.

Da storebror kom å sa at han skulle gifte seg, ble alle veldig glad. Og foreldrene våre snakket bare om det og vill hjelpe mye og det er helt greit.. det er sikkert normalt. MEN så ble bryllupet utsatt fordi de ventet barn og nå er foreldrene mine enda lykkeligere. Dette er også greit. Jeg er ikke sjalu på babyen liksom. Foreldrene mine skal bli besteforeldre og jeg unner dem det, men pågrunn av graviditeten får storebror ekstra mye hjelp og oppmerksomhet. Jeg som bor hjemme kan så vidt få foreldrene mine til å se på meg når jeg snakker til dem. Når jeg ber om noe sier de at de er kjempe trøtte og gidder ikke, men med en gang broren min kommer på besøk kaster de alt til side å lage kaffi og prater med han.

Er det slik at fordi jeg bor hjemme så skal foreldrene mine ikke bry seg om meg. De prater aldri om hvorden jeg har det og sliter jeg tilbyr de aldri å hjelpe. Jeg har snakket lenge om at jeg vil studere i Storbritannia og mamma har prøvd å snakke meg ut av det flere ganger og når det ikke går sier hun at jeg gjør dette alene og at jeg ikke må forvente noe som helst hjelp fra henne eller pappa.

Nå flytter jeg til England i neste måned og mamma viser endelig litt støtte. Det er sikkert fordi hun har endlig skjønnt at jeg reiser og blir borte lenge av gangen. Men det er fremdeles storebror som har mine foreldres fulle oppmerksomhet. Jeg vil ikke være en sjalu drittunge, men jeg skal faktisk flytte og kommer til å bo i England i minst 3 år fremover. Skulle ønske foreldrene mine kunne tenkt seg å tilbringe litt tid med meg før jeg dro.

Har jeg rett til å føle det slik? Jeg vet det er tåpelig å være sjalu i min alder, men foreldrene mine bør ikke forskjelsbehandle barna uansett hvor gammel vi er. Hva syns dere?

[Gjest Bianca26]

Okay så jeg er 20 år og bor hjemme. Jeg skal flytte ut nå i neste måned bare slik at det er klart.

Det som er mitt problem er at mine foreldre forskjells behandler oss barna. Det er meg(20) storebror(25) og storebror(28). Da storebroren min på 25 år fikk kjæreste og flyttet ut ble mamma og pappa plutselig veldig interessert i livet hans. De hjelper han med alt han måtte trege. Trenger han penger, får han penge hjelp. Han ville ha ny garasje, pappa ble med å byggde. Han har fått hund som vi må ta vare på halvparten av tiden og foreldrene mine spørr ikke meg om jeg har tid til å hjelpe til en gang. Jeg prøver å si gang på gang at det er hans hund og han på ta ansvaret for den selv. Men da kjefter de på meg og sier at jeg hjelper aldri til osv. Og det gjør jeg. Jeg har ikke problme med å hjelpe til av og til, men når jeg MÅ hjelpe hele tiden og aldri får noe til bake blir jeg litt lei.

Da storebror kom å sa at han skulle gifte seg, ble alle veldig glad. Og foreldrene våre snakket bare om det og vill hjelpe mye og det er helt greit.. det er sikkert normalt. MEN så ble bryllupet utsatt fordi de ventet barn og nå er foreldrene mine enda lykkeligere. Dette er også greit. Jeg er ikke sjalu på babyen liksom. Foreldrene mine skal bli besteforeldre og jeg unner dem det, men pågrunn av graviditeten får storebror ekstra mye hjelp og oppmerksomhet. Jeg som bor hjemme kan så vidt få foreldrene mine til å se på meg når jeg snakker til dem. Når jeg ber om noe sier de at de er kjempe trøtte og gidder ikke, men med en gang broren min kommer på besøk kaster de alt til side å lage kaffi og prater med han.

Er det slik at fordi jeg bor hjemme så skal foreldrene mine ikke bry seg om meg. De prater aldri om hvorden jeg har det og sliter jeg tilbyr de aldri å hjelpe. Jeg har snakket lenge om at jeg vil studere i Storbritannia og mamma har prøvd å snakke meg ut av det flere ganger og når det ikke går sier hun at jeg gjør dette alene og at jeg ikke må forvente noe som helst hjelp fra henne eller pappa.

Nå flytter jeg til England i neste måned og mamma viser endelig litt støtte. Det er sikkert fordi hun har endlig skjønnt at jeg reiser og blir borte lenge av gangen. Men det er fremdeles storebror som har mine foreldres fulle oppmerksomhet. Jeg vil ikke være en sjalu drittunge, men jeg skal faktisk flytte og kommer til å bo i England i minst 3 år fremover. Skulle ønske foreldrene mine kunne tenkt seg å tilbringe litt tid med meg før jeg dro.

Har jeg rett til å føle det slik? Jeg vet det er tåpelig å være sjalu i min alder, men foreldrene mine bør ikke forskjelsbehandle barna uansett hvor gammel vi er. Hva syns dere?

hmm syns det blir litt feil. Hvorfor er han plutselig så viktig for dem fordi han er i et forhold og venter barn? Høres ut som om det eneste foreldrene dine bryr seg om er at barna deres skal gi dem barnebarn og at de da automatisk går opp i "status".

De burde være der for deg når du skal flytte til england.

[lillemia]

Jeg forstår at det føles fælt for deg, men jeg tror ikke foreldrene dine skjønner at det plager deg. Kanskje du burde fortelle dem at du ønsker å tilbringe mer tid med dem. Foreslå at dere kan finne på noe koselig sammen, bare dere tre?

[AnonymBruker]

Jo.. jeg har tenkt å spørr om vi kan gjøre noe i lag bare oss tre før jeg reiser.

[AnonymBruker]

Jeg synes du har rett til å føle det du føler.

Har selv to voksne barn og her ytes det jevnt over og det rimelig likt. Sånn på sikt. De trenger ulikt fra meg og på ulike tidpunkt.

Dersom du orker og tørr så hadde jeg tatt det opp med de. Dersom du ikke vil det så vit at du er sterk nok til å flytte til England og leve ditt liv. *klemmer på*