Bli biskop!

[Transmogrifier]

Jeg har nå gått rundt i ca et halvt år og lurt på om jeg hadde hatt talent nok til å bli biskop. Jeg kjenner at jeg er veldig nysgjerrig på hvordan disse klarer å nå toppen. Hvilke nøkkelstrategier er det som fører fram, hvilke støttespillere kan man satse på, kan man regne på sannsynligheter, hvilke posisjoner lønner det seg å innta teologisk.

Det er veldig tydelig hvordan politikere holder på, hver gang de skal hore seg i media. Hersketeknikkene og taktikkeriet deres er veldig gjennomsiktig, og selv om det nok er en del forskjell på teoretisk beundring, og teft for å gjennomføre, tror jeg at jeg skulle kunne være kreativ nok til å komme langt, men det er mange om beinet i politikken.

Det er ikke like tydelig for meg hvordan proster og prester holder på for å komme til topps. Hvem er det som velger dem, hvilke posisjoner lønner det seg å innta, er det avhengig av kjønn, står jeg som mann mer fritt, er det fremdeles mange liberale i den norske kirken, eller er det mange tvangsaktige mennesker som vasker seg 15 ganger med forskjellig såpe, har behov for sterkt rigide regler, er skjulte sadister som elsker å misjonere moral, har lite nestekjærlighet, og skriker etter mer konservative strømninger?

Hvor begynner disse folka å posisjonere seg, og hvordan blir de kjent? Hvor skriver de innlegg, hvordan markerer de seg, hvor mange barn må de ha, og hvilke politiske partier må de stemme på?

Jeg er ganske clueless, og litt fascinert. Hvordan skal man gå fram for å finne ut av slikt, uten samtidig å sverte sitt eget rykte, for så å ødelegge senere avansement?

[Mann 42]

Jeg har nå gått rundt i ca et halvt år og lurt på om jeg hadde hatt talent nok til å bli biskop. Jeg kjenner at jeg er veldig nysgjerrig på hvordan disse klarer å nå toppen. Hvilke nøkkelstrategier er det som fører fram, hvilke støttespillere kan man satse på, kan man regne på sannsynligheter, hvilke posisjoner lønner det seg å innta teologisk.

Det er veldig tydelig hvordan politikere holder på, hver gang de skal hore seg i media. Hersketeknikkene og taktikkeriet deres er veldig gjennomsiktig, og selv om det nok er en del forskjell på teoretisk beundring, og teft for å gjennomføre, tror jeg at jeg skulle kunne være kreativ nok til å komme langt, men det er mange om beinet i politikken.

Det er ikke like tydelig for meg hvordan proster og prester holder på for å komme til topps. Hvem er det som velger dem, hvilke posisjoner lønner det seg å innta, er det avhengig av kjønn, står jeg som mann mer fritt, er det fremdeles mange liberale i den norske kirken, eller er det mange tvangsaktige mennesker som vasker seg 15 ganger med forskjellig såpe, har behov for sterkt rigide regler, er skjulte sadister som elsker å misjonere moral, har lite nestekjærlighet, og skriker etter mer konservative strømninger?

Hvor begynner disse folka å posisjonere seg, og hvordan blir de kjent? Hvor skriver de innlegg, hvordan markerer de seg, hvor mange barn må de ha, og hvilke politiske partier må de stemme på?

Jeg er ganske clueless, og litt fascinert. Hvordan skal man gå fram for å finne ut av slikt, uten samtidig å sverte sitt eget rykte, for så å ødelegge senere avansement?

Til å begynne med må du jo bli prest, siden det ikke er mulig å ta cand.bisp som embetsstudium. Deretter TROR jeg du vil måtte overbevise dine omgivelser om at du er kristen, og det inbefatter vel en slags konsistent kristen etikk. Der tror jeg du vil møte de største problemene, ettersom du vanligvis beskriver deg selv som etikkløs. Noe etikk kan man sikkert fake, men jeg tror det vil være veldig slitsomt for deg å leve en løgn i kanskje 20-30 år og hele tiden passe på hva du sier og gjør. Biskoper kan være så mange slags, men sånn jeg ser det, så har de fleste av dem vært ganske konsistente i sine meninger og holdninger, og det tyder på at det verste man kan ha i denne sammenhengen, er sk "fleksibel etikk".

Du skal ikke vurdere en karriere som politiker, da? Der er dobbelt-tale, fleksibilitet i etikken, og evne til å mene og gjøre det som til en hver tid er opportunt, høyt priset, og kjennetegn på virkelig suksessfulle kanoner. Politikk er det muliges kunst, mens religion er kunsten å tro på det umulige. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hvor en transmogrifier hører hjemme.

[Larsern]

Jeg har nå gått rundt i ca et halvt år og lurt på om jeg hadde hatt talent nok til å bli biskop. Jeg kjenner at jeg er veldig nysgjerrig på hvordan disse klarer å nå toppen. Hvilke nøkkelstrategier er det som fører fram, hvilke støttespillere kan man satse på, kan man regne på sannsynligheter, hvilke posisjoner lønner det seg å innta teologisk.

Det er veldig tydelig hvordan politikere holder på, hver gang de skal hore seg i media. Hersketeknikkene og taktikkeriet deres er veldig gjennomsiktig, og selv om det nok er en del forskjell på teoretisk beundring, og teft for å gjennomføre, tror jeg at jeg skulle kunne være kreativ nok til å komme langt, men det er mange om beinet i politikken.

Det er ikke like tydelig for meg hvordan proster og prester holder på for å komme til topps. Hvem er det som velger dem, hvilke posisjoner lønner det seg å innta, er det avhengig av kjønn, står jeg som mann mer fritt, er det fremdeles mange liberale i den norske kirken, eller er det mange tvangsaktige mennesker som vasker seg 15 ganger med forskjellig såpe, har behov for sterkt rigide regler, er skjulte sadister som elsker å misjonere moral, har lite nestekjærlighet, og skriker etter mer konservative strømninger?

Hvor begynner disse folka å posisjonere seg, og hvordan blir de kjent? Hvor skriver de innlegg, hvordan markerer de seg, hvor mange barn må de ha, og hvilke politiske partier må de stemme på?

Jeg er ganske clueless, og litt fascinert. Hvordan skal man gå fram for å finne ut av slikt, uten samtidig å sverte sitt eget rykte, for så å ødelegge senere avansement?

Tipper mange av dem starter som altergutter og ligger seg opp til toppen. Nei, vent. Det er kanskje katolikkene det?

Kanskje å studere teologi er et skritt på veien?

[Kosemose]

Spennende problemstilling. Er nok som andre her sier, lurt å starte med et teologistudium. For jeg antar det ikke er der du har din akademiske bakgrunn? Så blir du, vips! ferdig utdannet prest. Da har du selvsagt brukt studietiden din godt og knyttet lure kontakter, samt satt deg inn i hvilke saker det lønner seg å være pro et con, kanskje du har vært tillitsvalgt i studentforeninga. Også er det bare å stevne fram, sleike de riktige rygger og vips så er du biskop før du vet ordet av det! så får vi vår egen KG-biskop. det blir stas

[Transmogrifier]

Deretter TROR jeg du vil måtte overbevise dine omgivelser om at du er kristen, og det inbefatter vel en slags konsistent kristen etikk. Der tror jeg du vil møte de største problemene, ettersom du vanligvis beskriver deg selv som etikkløs.

Nja. Jeg har jobbet på kristent sykehus før jeg begynte som turnuslege, og det var flere av kollegaene der som ble overrasket over at jeg ikke var kristen. Moralsk relativisme innebærer jo ikke i praksis at man skyter unger for å stjele slikkepinner og game boys. Det er vel mer en holdning om at det er andre ting som guider hva vi føler er rett og galt, enn forståelse i seg selv. Med unntak av noen mennesker som har et sterkt ønske om at alt skal skyldes generelle prinsipper som sannsynligvis er veeeldig forenklede i forhold til sin biologiske basis.

Biskoper kan være så mange slags, men sånn jeg ser det, så har de fleste av dem vært ganske konsistente i sine meninger og holdninger, og det tyder på at det verste man kan ha i denne sammenhengen, er sk "fleksibel etikk".

Veldig bra sagt, jeg har ikke så mye peiling, men dette var noe jeg så for meg som et problem. Det betyr at det må grundig research til før en begynner å studere, sannsynligvis også med tanke på studiested.

Du skal ikke vurdere en karriere som politiker, da? Der er dobbelt-tale, fleksibilitet i etikken, og evne til å mene og gjøre det som til en hver tid er opportunt, høyt priset, og kjennetegn på virkelig suksessfulle kanoner.

Jo, selvsagt. Fordelen er at jeg ikke brenner for noe særlig. Ulempen er at jeg brenner for mye til å holde en total distanse, og skille følelsene fra jobben. Tenk om jeg plutselig skulle få samvittighetskvaler? Jeg har ikke dette problemet med presteyrket. Om jeg f.eks argumenterer svært så Bibeltro, så kan jeg distansere meg fra ugjerningen ved å bare kose meg over at jeg surfer på mennesker som har en biologi det kun er verdt å forakte. Hvis de er dumme nok til å la seg lure av at jeg gir dem en unnskyldning til å være dømmende, loviske, sadistiske og lite nestekjærlige, samtidig som de får tro at verden er god, og de er rettskaffne, så velbekomme.

Prest er jo en jobb med veeeeldig høy tilfredshet. Syns stort sett godkristne bare går rundt og er glade, jeg. Dessuten er jeg jo allerede godt kvalifisert til jobben, jeg både snakker med eldre og drikker skremmende mengder kaffe.

Det som taler imot, er at det muligens er en lotto-faktor som er uberegnelig, uavhengig av intelligens. En slags kaosfaktor som er for avansert til å knekkes av en type, i og med at det ved tidligere utnevnelser, som av stålsett, har vært politisk spill innblandet, som jeg ikke ser hvordan jeg skal forutsi når jeg begynner posisjoneringen når jeg runder 30.

Det blir litt som med pokerspill. En god pokerspiller utmerker seg in the long run. Om man kun får en pokersjanse som biskop, så er det ikke gitt at man kommer best ut ved å være statistisk smart. Og det plager meg litt.

Endret 7. august 2010 av Transmogrifier