Føler at ex-besteveninne svertner meg

[AnonymBruker]

Dette blir et langt innlegg men føler jeg må få tømt meg litt så da er vel dette kanksje det rette sted å gjøre det. Dere får velge hvis dere vil lese alt =)

Jeg er ei jente på 20 år, fra jeg var 17 hadde jeg ei veninne (la oss kalle henne X) og vi hang sammen som erteris, bodde i samme blokk og mer eller mindre bodde hos hverandre hver dag, lovte på tro og ære at vi alltid skulle være besteveninner. Jeg støttet henne i alt selvom hun kunne gjøre ting som bydde meg i mot iblant, men men, alle har jo noen sånne sider og tenkte jeg da.

Jeg hadde nettopp blitt skrivd ut av psykiatrisk

Så begynte ting å skje, vår felles veninne (som jeg var innlagt med) døde av en overdose og begge var ganske knust, men jeg ble likevel den som satte meg selv til side og støttet X (siden hun pleide å kjenne henne hakket mer enn meg) kjøpte blomster X kunne ta med i begravelsen når vi dro dit, kjøpte inn mat ofte til henne siden hun ikke hadde råd, satt hos henne hver kveld, sov hos henne når hun ville jeg skulle gjøre det. Jeg angrer ikke på det, det gjør jeg ikke for jeg er opptatt av å gi mye av meg selv hvis jeg kan i vanskelige situasjoner. Jeg var vel den som var minst sårbar der og da siden min daværende besteveninne slet mye.

Men husker jeg følte meg mye alene da omtrent ingen enset at jeg sørget selv. Jeg har en tendens til å binde meg til enkelte folk fort.

Ikke lang tid etter prøvde hun å henge seg i oppgangen i blokka der vi bodde. Jeg var sjokkert, men samtidig ikke ovverasket. Ble lei meg og var redd for at hun kanksje vill lykkes hvis hun prøvde en gang til. Det gjorde hun heldigvis ikke.

Etterhvert introduserte jeg X til min søster, de fikk god kontakt og jeg tenkte ikke over hvor god kontakt de fikk da men det kommer.

X flyttet ettrhvert hjem til faren sin og jeg ble langtidsinnlagt på psykiatrisk igjen, jeg var psykisk utslitt, alt var rotete rundt meg og inni meg og jeg slet mye med tvangslidelser som tappet meg for mye energi, igjen måtte jeg avbryte skolegang pga innleggelse. X og søsteren min fikk mer og mer kontakt og siden jeg ikke fikk vært så mye på hjemstedet mitt ble det til at de hang veldig mye sammen, dro på fest sammen og X klarte å ende opp å ligge med min bror i fylla, pluss 2 andre, hun ble gravid og tok abort. Jeg husker jeg ble oppgitt og irritert da hun bare pleide å le det bort og virket som hun ikke tok det alvorlig i det hele tatt, men jeg sa ingenting.

X og søsteren min begynte så å kritisere meg en hel haug, mente jeg var avsosial hele tiden, aldri gikk ut døren og bare kastet bort livet mitt med å være innlagt, at jeg ikke var noe morsom å være med (selv om jeg var ute omtrent hver gang jeg hadde perm, men jeg begynte sakte men sikkert å unngå dem litt da jeg begynte å bli lei av kritiseringa). Jeg fikk også beskjed av X når jeg prøvde å søke trøst hos henne da jeg hadde det vondt en gang at jeg bare var et sytete menneske og hun ville ikke bruke krefter på tunge folk som meg (og dette var snakk om en gang blant alle hennes "ganger"). Igjen sa jeg ikke så mye og prøvde å ignorere det.

Så var det en gang jeg satt på pcn da hun kom på msn og fortalte i ganske godt humør at hun og søsteren min hadde vært på fylla og de endte opp med å ha trekant med kjæresten til søstera mi. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, jeg hadde drukket litt og det bare revna for meg og sa "ja du skal ikke bare ta resten av slekta i samme slengen?" (hun hadde tidligere prøvd på det samme med meg og kjæresten min, men jeg sa nei) Vi var litt sure på hverandre deretter men det ga seg, jeg sa at jeg følte at hun aldri tok meg på alvor lenger, at vennskapet vårt hadde revnet ganske mye men at jeg ville gi ho en sjanse hvis hu gadd å høre på hva jeg hadde å si, hun spurte etterhvert om jeg kunne fortelle, jeg sa på forhånd at alt ville kanksje ikke høres så koselig ut men at hun ikke måtte ta det i verste mening og hun godtok det, så jeg prøvde å forklare at jeg syntes vennskapet vårt ble mer og mer ødelagt og at jeg følte hun blant annet fikk søsteren min i mot meg på den måten at hun kritiserte meg mye sammen med X. At jeg følte at jeg mistet søss og den gode kontakten vi hadde. Dette tålte hun ikke å høre og begynte å kjefte på meg og kritisere meg, jeg mistet da alle hemninger (da jeg faktisk hadde prøvd å være ordentlig selv om jeg innerst inne var ganske sint) og vi kranglet som bare det.

Hun begynte å snakke masse dritt om meg til min søster og prøvde bevisst å ødelegge mellom oss, jeg og søsteren min hadde en gang i tiden utvekslet passord på facebook og jeg visste de satt og brukte meg som samtalemne så jeg sjekket innboxen hennes (det er sånne ting jeg helst vil unngå og gjøre men jeg måtte få svar på hva de satt og sa, følte at alt gikk over styr) der sto det hvor patetisk jeg var, hvor dum jeg var fordi jeg ikke gikk på skole, hvor mye jeg kastet bort livet mitt og ikke hadde noe liv. Til og med at jeg var en hjernedød jævla tispe, det satt de og skreiv om meg, X og min egen søster som jeg pleide å være så nær med, nå var alt ødelagt... Min søster og X satt til og med og gjorde narr av en gang jeg sendte melding til min søster da jeg var innlagt og hadde selvmordstanker, det var visst veldig morsomt. Jeg og søss kranglet mye den tiden, hun forstod faktisk ikke hvorfor jeg var sint på henne...

Men etterhvert innså jeg at de aldri kom til å forstå så jeg prøvde å ordne opp på en grei måte. Jeg sa til X at jeg var ikke ute etter noe vennskap men at det hadde vært greit å komme noenlunde overens hvis man møttes så man kunne slippe alt det drittet. Det var forsåvidt greit fikk jeg inntrykk av. Men etterhvert fortsatte drittpratinga og X blokkerte meg på facebook, sa til kjæresten sin (som hun nettopp hadde fått) at jeg var gal. Han begynte da å snakke dritt om meg til en av mine beste venner men han trodde heldigvis ikke på det. Jeg prøvde da å ordne opp igjen, sendte først en melding til X's kjæreste (som jeg pleide å være bekjent med) at jeg ikke var ute etter noe bråk og ville bare ha fred, at jeg håpte at de hadde det bra og at de kunne komme på bedre tanker. Han sa at jeg fikk heller prate med X at han ikke ville bry seg. Jeg sa greit nok og pratet med henne. Skrev kun at vi burdne ordne opp i dette og at jeg ikke hadde tenkt å være sint. Fikk da tilbake at jeg måtte slutte å rippe opp i gamle ting (som jeg ikke hadde nevnt en gang), og at hvis jeg ikke sluttet å prate dritt (som jeg heller ikke hadde gjort og det beviste jeg ganske lett) så ville hun anmelde meg til politiet. Jeg skjønte virkelig ingenting, jeg hadde kun spurt om å ordne opp, det var mine eneste ord. Jeg ble irritert og sa til henne at hun skulle true meg med sånne ting uten grunnlag så ville jeg ikke bruke tid på henne, at jeg kun prøvde å være hyggelig og ordne opp.

X og søsteren min henger fortsatt mye sammen og jeg føler jeg og søss har mistet det gode vennskapet vi hadde, vi er venner men det føles på en måte så falskt og det gjør meg ganske trist. Prøvde å prate med kjæresten min om det men han sier jeg ikke må bruke så mye negative tanker på det og prøve å tenke på andre ting men jeg føler at jeg blir så alene om det for jeg og søsteren min hadde så god kontakt, folk pleide til og med å kommentere det, hvor nære vi faktisk var. Nå føles det som om vi omgås hverandre av "nødvendighet". Jeg klarer ikke stole 100% på henne lenger, og det plager meg fortsatt at hun henger med X, jeg kunne bare ønske hun ikke hadde kontakt med henne lenger så jeg kunne føle at vi gikk tilbake til "normalt", for jeg vet de prater om meg, jeg vil bare ha tilbake søsteren min, men hun forstår ikke hvor mye som har blitt ødelagt.... Hva skal jeg gjøre...

[AnonymBruker]

Det er ikke så mye man kan si om en situasjon som er så intrekat og inviklet som denne. Det eneste jeg egentlig kan si er at du ikke kan omgås mennesker som behandler deg dårlig. Det enkeleste er å kutte dem vekk og finne nye venner. Trist men slik er enn sannheten.

Både du og x har tydeligvis et relativt ustabilt følelsesliv i perioder og begge har vanskelig med å takle alle de negative hendelser i livene deres. (jeg mener ikke å kritisere, men ut i fra beskerivelsen om at dere begge har vært innlagt og hatt selvmordstanker så tyder det på at dere har hatt mange tunge og ustabile perioder i livene deres). Det kan i slike perioder være vanskelig for dere begge å se dere selv fra utsiden, hun missoppfatter deg og du har kanskje også missoppfatta henne. Når man er deprimert gjør dette noe med hvrodan vi tenker, det innsnevrer tankekapasiteten vår og gjør det vanskelig å se ting fra andres perspektiv. Jeg mener selvsagt ikke at det de har gjort mot deg er ok, eller at du på noen måte har fortjent det. Men jeg prøver å danne et bilde av at hun har vært sterkt psykisk syk og da er man ikke alltid stabil og tilregnelig, hjærnen vår gjør rare ting med oss når vi er sterk psykisk syke. Kanskje har hun innbilt seg ting som du har sagt og gjort? Hjernen vår kan stille slike puss på oss når vi er langt nede, tanker vi har om oss selv kan plutselig oppfattes som om de er sakt fra andre feks... kanskje tror hun mye om deg som ikke er sannt, kanskje har hun missoppfatta mye, kanskje har hun et veldig ustabilt følelsesliv hvor hun trenger å føle seg bedre enn andre og trykke andre ned for å selv føle seg vel.

Poenget er at hun ikke er i stand til å være den venninna du ønsket og du må terkke deg unna og innse at hun er ustabil og har store problemer i livet sitt som hun ikke takler særlig bra. Du kan velge å fortsette å være med på dansen, eller heller trekke deg unna og starte ditt eget liv med mennesker som gjør deg godt og vil deg godt og som er i stand til å være ordentlige venner for deg.

Du kan hate henne, være såret over det hun har gjort, du kan sørge over tapet av henne og søstera di... alt dette er aksepterte følelser. Men du bør også huske på at når man er sterkt psykisk syk ser man ofte ting på feil måte, oppfatter ting motsatt av hva de var, hører ting feil, ser ting feil, føler ting feil etc. Hun husker ikke hva som egentlig hendte, hun ser ikke virkeligheten for det den egentlig var... så det beste er å legge det hele bak deg og se fremover. Hun var syk og ting hadde kanskje ikke gått på denne måten om hun var/er frisk. Du kan tenke på dette og heller forsøke å akseptere tingenes tilstand... hun har vært syk og har ikke et stabilt grep om livet sitt. Det er langt bedre å akseptere dette enn å hate henne eller sørge over tapet av henne. Akspeter tingenes tilstand og kom deg videre i livet og ikke se tilbake. Du har en fin fremtid foran deg, men om du skal bruke energien på negative mennesker kan det hende du aldri får oppleve den fine fremtiden du har fordi du heller dveler og lever i fortiden.

[Avalon]

Er veldig enig i innlegget over.

Du bør heller konsentrere deg om deg selv og det som er bra i livet ditt, selv om det ofte er lettere sagt enn gjort.

Noen mennesker er veldig flinke til å hisse hverandre opp, og det er mulig det denne X og søsteren din gjør. Derfor det kommer så mye edder og galle. Muligens er de heller nok ikke modne nok til å kunne se andre enn seg selv heller... forhåpentligvis vil de forstå etterhvert.

Jeg har også vært borti venninner som bare tar og ikke gir. Venninner som fryser deg ut, og beskylder deg for ting du aldri har sagt eller gjort.

Det gjorde veldig vondt, og hjalp ikke psyken min. Men, jeg lot dem gå.

Nå var det lettere for meg for ingen av dem var venn med mine søsken.

Men, du kan allikevel la X gå. Vær folkelig når og hvis du treffer henne. Ikke gi mer enn det du klarer. Bare si hei, og gå og gjør ditt.

Det er trist når ens søster er innblandet, og det gjør det vanskligere.

Det du kan gjøre der, for å unngå mer drit, er å ikke involvere henne så mye i ditt liv. Ikke del gleder eller sorger med henne. Ja, det er vanskelig og vondt å gjør det slik, men gleder og sorger kan fort bli brukt mot deg, selv om det er din søster.

Vær hyggelig mot henne, men bare ikke slipp henne inn.

Det er iallefall det jeg hadde gjort, når de tydeligvis ikke vil høre og heller ikke kan se hva de faktisk driver med.

Det du skal huske på aller mest nå, er at du har lov til å føle alt det du føler. Og du kan føle dem så lenge du vil, men husk å reis deg igjen. Du har lov til å slikke sårene, men du må gi slipp på sinnet om du vil opp og stå.

Ta vare på deg selv, nyt å være med kjæresten din. Gjør små ting som får deg til å føle deg bra. Når du trenger det, snakk med noen om det som plager deg, skriv det ned og evt brenn det om du måtte føle for det.

Som sagt, slikk sårene dine og reis deg.

This too shall pass

[AnonymBruker]

Det virker som søsteren din blir manipulert av x uten at hun ser det selv. Du burde være glad du ikke er venner med x lengre, kanskje det var slik hun gjorde med deg før, sånn hun gjør mot søsteren din nå?

Tror nok x kommer til å kaste søsteren din på dør om noen år eller så når hun blir lei, siden hun bare kunne gi faen i deg sånn uten videre.

Trøst deg med det at du vet at blod er tykkere enn vann. Du må sannsynligvis alltid forholde deg til søsteren din på et eller annet punkt, mens x en gang kommer til å forsvinne. Bare ha det i bakhodet ditt mens du lager livet ditt slik du vil ha det, uten x i. Og beklageligvis også uten din søster i for øyeblikket.

Det er din søster som må komme til deg etter en stund når hun ser hva hun har gjort. Hold deg unna henne til den dagen kommer.

[AnonymBruker]

ts her.

Takk for gode svar. Jeg hater ikke X men jeg hater måten hun er på, føler hun har helt overtaket på min søster, sa det til søss en gang også at jeg ikke syntes det var normalt at noen prøver å svertne meg så mye som X gjorde til henne, at jeg syntes hun burde tenke over at sånne ting ødelegger mellom oss og at X kanksje ikke har så ekte intensjoner når hun oppfører seg sånn, for jeg synes det er meget falskt å prøve å ødelegge mellom et søskenpar som i utgangspunktet hadde et kjempeforhold. Men hun bare ler det bort og sier ting som "men hun er jo ikke ekkel mot meg" men jeg sier da at jeg ikke synes det er ok at hun er så ekkel når det gjelder meg og blander søss inn i det og får henne med på det, at jeg ikke synes at hun er en ekte venn mot søss pga måten hun har prøvd å få oss opp mot hverandre.

Jeg kan nok ikke si at søsteren min er den typen som vil snakke om "ubehagelige ting", hun ler ting ofte bort eller sier at jeg må slutte å bry meg. Men det er så vanskelig å ikke bry seg når man føler at man har mistet sin egen søster, men jeg innser at jeg må holde henne på avstand til hun finner ut av dette selv, selvom jeg har liten tro på at det kommer til å skje i nærmeste framtid, for hun kan være ganske umulig. Og for henne er ofte ikke blod tykkere enn vann virker det som, for meg er det helt omvendt. Det er ganske vondt. Søsteren min er veldig lettpåvirkelig.

Jeg er nok nødt til å omgås søs mye i nærmeste framtid, og jeg har ikke prøvd å ta opp dette mer selvom jeg noen ganger har lyst til å skrike ut hvor trangsynt jeg synes hun ser på dette, at X brukte hennes dumsnille tillit til å prøve å ødelegge mellom oss, at jeg ikke skjønner at hun i det hele tatt kan se på henne som en god veninne.

Men ting hadde nok bare blitt vondt verre hadde jeg gjort dette.

Søss skal snart flytte ganske langt unna, på en måte er det en lettelse for meg for jeg føler jeg trenger en pause fra dette vennlige skuespillet fra min side når det gjelder å omgås henne, jeg kunne jo ønske mest at ting var som før, men jeg kan ikke styre tankene hennes, og uansett hvor sinnsykt glad jeg er i henne så er det kanksje best at vi ikke ses så mye på en stund.

Jeg skal ta tipset om å prøve å fokusere på andre mer positive ting, jeg kjenner jeg blir sliten av å tenke på dette. Må nok få det litt på avstand, så får jeg se hvordan ting går.