"jeg vil ha pappa..."

[Gjest TS]

Har hatt en dag fri fra jobb(etter ganske mye jobb) ,og tilbragt den sammen med min datter på fire.

datteren min og jeg har kost oss sammen idag,dog det har vært en del "uhell" idag-litt knall og fall.

er litt probl. med sambo, og far til barnet-noe av det som er problemet er at jeg ikke synes han ivaretar barnet vårt på en god måte.han er en del ustabil psykisk,noe som går utover far/datterforhold.

uansett,idag slo barnet seg og jeg trøstet henne så godt jeg bare kunne og hun skrek etter pappan sin....er første gang det skjer! hun kommer som regel alltid til mamma for trøst..

høres kanskje dumt ut ,men jeg ble litt såret,jeg...

vet ikke helt hvor jeg vil med dette,men jeg forsto ikke helt hvorfor, når jeg var dær for henne...?

er jo kjempebra hvis dette er et tegn på at hun tross alt har et ganske greit forhold til sin far.

[Knøttet]

Det er kanskje litt dum sammenligning, men her i huset er toåring også en skikkelig pappadalt. Pappaen har ikke tilbringt noe mer tid med han enn jeg har, så jeg skjønner ikke hvorfor det har blitt slik. Det er veldig sårt for meg også, spesielt om gutten slår seg og det ikke er "bra nok" at mamma trøster ... Jeg har ingen gode råd å komme med, dessverre, men det er jo bra at ungene våre har godt forhold til pappaene sine! Det betyr jo ikke at de ikke har et godt forhold til oss!

[~white lady~]

Ikke noe nytt her i huset heller, men så har både jeg og faren til guttungen vært like mye tilstede helt ifra begynnelsen av.

Derfor hender det noen ganger at han roper på pappa, mens andre ganger er det mamma han vil ha.

Det er ikke noe jeg tar meg nær av, tvert imot synes jeg det er fint at han føler seg like trygg på faren som på meg.

[AnonymBruker]

Det jeg har sett i familien og blant venner er at barn gjerne bytter litt på hvem de roper på. Noen ganger er det hylskriking etter mamma når pappa er der for å trøste, noen ganger er det sutring etter pappa når mamma er der, noen ganger er den forelderen som er der helt perfekt.

Skjønner jo at du blir litt såret og at det er lett å tenke at du er utilstrekkelig eller at barnet er mer glad i faren sin enn deg, men tror neppe noen av disse tingene er sant. Akkurat da var det visst pappa sin trøst barnet ville ha, det betyr ikke at din trøst ikke er like god eller at barnet vil ha din trøst en annen gang. Dette kan nok gå litt i perioder også. Om noe er det et godt tegn, jenta er glad i faren sin (også).

[uten filter]

Mine barn vil gjerne til den som ikke er til stede. Her gråter de etter pappa, hos ham gråter de etter meg. Det stikker selvfølgelig i mamma- og pappahjertet når det skjer, men det er en del av å være forelder.

[CeeCee]

Du må tenke på at barn er svært loyale mot foreldrene sine, uansett hva foreldrene gjør mot dem. Selv barn som opplever mishandling og omsorgsvikt, rusmisbruk og andre ting hjemme, nekter for det og forsvarer foreldrene overfor andre, eller prøver i det lengste å skjule at noe sånt foregår i hjemmet, dersom de blir konfrontert med det. De er jo glade i foreldrene sine uansett, vil ikke miste dem eller at noe vondt skal skje dem, og håper på at ting vil forandre seg.

Slik er det med din datter også. Hun er glad i pappan sin, og vil ikke miste ham. Du må nok forberede deg på at hun kanskje kommer til å utrykke en del slike ting i årene som kommer. Særlig når du setter grenser for henne som hun ikke liker. Da er det pappa som duger, du er en dritt og hun hater deg og vil bare ha pappa. Samme visa får pappa høre når han setter grenser. Jeg tror det er mange mammaer og pappaer som får høre den regla.

Det fine er at hun er like glad i deg uansett!

[Gjest Gjest]

Selv om det stikker litt hos deg er det sikkert litt glede hos pappan, uten at pappan egentlig ønsker at det skal gå ut over deg.

Jeg er pappa, og etter min obligatoriske tid hjemme var det "Pappa-Pappa" for alle pengene og til enhver tid. Og selv om mamma etterhvert ble hjemmeværende var det forstatt stort sett bare "pappa".

Noen barn trekker mot mamman, mens andre trekker mot pappan, og det har nødvendiigvis ingenting med hvor glad barnet er i foreldrene. Som andre sier er det ikke uvanvlig at barn vil ha pappa når mamma er tilstede og de vil ha mamma når pappa er tilstede.

Også dette med å få viljen sin kan påvirke dette kortsiktig. Jeg snakket faktisk med min kusine om dette i sommer og hun fortalte at faren (min onkel) altid hadde vært den strenge. Hun gikk derfor ofte til moren får å få viljen sin fordi hun trodde hun ville få nei fra faren. Men når noe gikk galt (f.eks veltet på sykkel eller liknende) så var det altid pappan som var mest aktuell ettersom hun muligens følte det som at "pappan hadde rett" om noe gikk galt og hun TRODDE hun ville fått nei av pappa. Trøsten fikk hun dermed hos han.

Det er sikkert mange andre ting som påvirker barna også, men dette er en av årsakene.

[Gjest gjest]

Noen ganger er det faktisk spørsmål om å ville ha begge foreldrene sine også- sånn at barnet roper etter den som ikke er der . Det er jo ikke noe poeng å rope på den som alt er der, men man må "etterlyse" den som mangler... Andre ganger roper barnet på den som det har erfart at er "eksperten" på det som barnet føler han/hun trenger "beskyttelse" fra. For eksempel kan far være den som må komme når barnet er redd om natten, hvis far har vært den som ga ekstra god følelse av trygghet en gang tidligere. Andre ganger kan det være mor som må komme fordi mor var den som ga ekstra god følelse av trøst når man slo seg på kneet. Barnet er nok ikke bevisst på en sånn "utvelgelse" og som forelder må man bare være glad for at barnet har tillit til begge foreldrene.