Hva sier man til barna?

[InLoveWithLife]

Barna til min kjære har begynt å spørre både moren og min kjære om hvorfor de ikke bor sammen lenger.. Hva skal man svare? De er 4 og 6 år..

[Gjest Gjest]

Med mindre årsaken var at du varmet senga til far mens mor jobbet. Så sier man i hovedsak sannheten. Som ofte er at mor og far ikke greide å bo sammen som kjærester mer, fordi det ble masse krangel og uvennskap. Det var bedre for dem å bo hver for seg og bare være venner istedet.

[InLoveWithLife]

Med mindre årsaken var at du varmet senga til far mens mor jobbet. Så sier man i hovedsak sannheten. Som ofte er at mor og far ikke greide å bo sammen som kjærester mer, fordi det ble masse krangel og uvennskap. Det var bedre for dem å bo hver for seg og bare være venner istedet.

Det gjorde jeg så absolutt ikke, jeg kom inn i bildet ETTER at det var slutt og etter at far hadde flyttet ut.. Jeg hadde ingenting med bruddet å gjøre.. Selv om moren til barna liker å gi meg skylden..

[AnonymBruker]

Jeg sa til mine at mamma og pappa ikke var kjærester lenger, men at vi var glad i hverandre og dem. Pluss at vi skulle bo i forskjellige hus. De er små og nå 1 år etter går det kjempe fint, men alle barn har nok et ønske om å bå sammen med foreldrene sine.

[InLoveWithLife]

Jeg sa til mine at mamma og pappa ikke var kjærester lenger, men at vi var glad i hverandre og dem. Pluss at vi skulle bo i forskjellige hus. De er små og nå 1 år etter går det kjempe fint, men alle barn har nok et ønske om å bå sammen med foreldrene sine.

Det var igrunn et veldig bra svar syns jeg!

Eksen til min kjære svarte eldstemann at hun ikke kunne svare for pappa`s følelser. Så når min kjære møtte barna igjen, spurte selvfølgelig eldstemann. Og min kjære ble tatt litt på senga, så han svarte at mamma og pappa ikke var så gode venner akkurat nå.

Var det et veldig fælt svar?

[Piper]

Det var igrunn et veldig bra svar syns jeg!

Eksen til min kjære svarte eldstemann at hun ikke kunne svare for pappa`s følelser. Så når min kjære møtte barna igjen, spurte selvfølgelig eldstemann. Og min kjære ble tatt litt på senga, så han svarte at mamma og pappa ikke var så gode venner akkurat nå.

Var det et veldig fælt svar?

Jeg syns ikke det var et fælt svar, for det er jo sant. Og barn merker fort om foreldrene ikke er venner, og da er det like greit å ikke late som når de spør. Kan være greit å forklare at man av og til blir uenig, akkurat som du og kanskje en venn. For barn forstår mer enn hva vi tror, og det enkle er ofte det beste, nemlig å være ærlig så lenge det ikke går over påd et private planet, som handler om utroskap ol, for der mener jeg at barna ikke skal blandes inn.

[AnonymBruker]

Jeg som svarte hva jeg/vi sa til barna.

Jeg tror det er lurt at begge er ening i hva man skal snakke om sammen med ungene, slik at det ikke blir forvirret eller får håp. Jeg svarer på spørsmål når ungee nevner oss. Det kommer stadig spørsmål fra tiden vi var kjærester og at vi hadde giftet oss. Ellers tror jeg det er lurt å ikke involvere ungene i noe mer.

[InLoveWithLife]

Jeg som svarte hva jeg/vi sa til barna.

Jeg tror det er lurt at begge er ening i hva man skal snakke om sammen med ungene, slik at det ikke blir forvirret eller får håp. Jeg svarer på spørsmål når ungee nevner oss. Det kommer stadig spørsmål fra tiden vi var kjærester og at vi hadde giftet oss. Ellers tror jeg det er lurt å ikke involvere ungene i noe mer.

Er ikke så lett å bli enige om det når de knapt klarer å føre en normal samtale.. Pluss at, som nevnt tidligere, så skylder hun på meg og mitt forhold til faren til ungene, for at forholdet deres gikk skeiss. Noe som ikke er mulig at er min feil, da det ble slutt FØR jeg ble kjent med min kjære.. Han flyttet ut før vi ble kjent..

Men jeg er igrunn enig i at de burde bli enige om hva de skal si, slik at ungene ikke splittes mellom mor og far.. Er litt småbekymret for hva hun faktisk sier til ungene, da eldstemann kom ganske tidlig og sa til min kjære at han ikke ville ha noen stemor.. Og det var faktisk før vi var blitt et offisielt par! Bare håper at hun skjønner at slike ting går mer utover ungene enn oss, og at det er de som er taperne og ofrene i dette, ikke hun, eller meg eller barnas far..

[InLoveWithLife]

Jeg syns ikke det var et fælt svar, for det er jo sant. Og barn merker fort om foreldrene ikke er venner, og da er det like greit å ikke late som når de spør. Kan være greit å forklare at man av og til blir uenig, akkurat som du og kanskje en venn. For barn forstår mer enn hva vi tror, og det enkle er ofte det beste, nemlig å være ærlig så lenge det ikke går over påd et private planet, som handler om utroskap ol, for der mener jeg at barna ikke skal blandes inn.

Det samme tenkte jeg egentlig. Det er jo sant?

Utroskap har ikke vært i bildet her, så det er ingen fare.. Men som jeg svarte til hun andre, så er jeg litt bekymret for hva moren sier til ungene når faren ikke er der..

[Kosemose]

Det samme tenkte jeg egentlig. Det er jo sant?

Utroskap har ikke vært i bildet her, så det er ingen fare.. Men som jeg svarte til hun andre, så er jeg litt bekymret for hva moren sier til ungene når faren ikke er der..

Men akkurat det får jo ikke du gjort noe med. Det høres ut som om mor er bitter og at hun ikke ville at det skulle bli slutt. Da er det vel lettere at hun faller for fristelsen til å "straffe far" (i realiteten er det barna hun straffer....) ved å antyde dårlige ting om han (og deg?). Normalt skulle man jo tro at foreldrene ble enig sammen om hva de skal fortelle barna, men hvis den ene er bitter, fungerer det vel ikke sånn. Du og din kjære bør jo bare holde dere til sannheten og gjøre deres beste, så får mor si det hun sier.

[AnonymBruker]

Huff unger får med seg mye og det er trist at noen er så bitter at de lar det går ut over ungene. Jeg var selv veldig bitter, ikke pga utroskap da og jeg var langt nede og er det til tider enda 1 år etterpå. Men uansett hvor sint og oppgitt jeg er over min eks, nevner jeg ikke et ord om dette så lenge ungene er der. Jeg snakker alltid varmt om han og er med i diksusjoner de tar opp ang han/oss.

[InLoveWithLife]

Men akkurat det får jo ikke du gjort noe med. Det høres ut som om mor er bitter og at hun ikke ville at det skulle bli slutt. Da er det vel lettere at hun faller for fristelsen til å "straffe far" (i realiteten er det barna hun straffer....) ved å antyde dårlige ting om han (og deg?). Normalt skulle man jo tro at foreldrene ble enig sammen om hva de skal fortelle barna, men hvis den ene er bitter, fungerer det vel ikke sånn. Du og din kjære bør jo bare holde dere til sannheten og gjøre deres beste, så får mor si det hun sier.

Takk for svaret, det var et veldig fint svar. Nei det er ikke noe hverken jeg eller han får gjort noe med. Og ja, hun er bitter. Hun sier at hun fortsatt elsker han, så jeg skjønner på en måte reaksjonen hennes og hvorfor hun gjør det hun gjør. Jeg bare håper hun får opp øynene for ungene før det er for seint, om du skjønner.

Når det er sagt, så har ikke jeg noe med ungene å gjøre ennå. Det er altfor tidlig, og min kjære og hans eks ble enige da han flyttet ut om litt diverse ang nye kjærester og barna osv, så det er lenge til jeg blir en del av deres liv. Og det syns jeg er helt greit, og kjempe bra at de klarte å snakke sammen om sånt og bli enige om slike ting, før noen nye kom inn i bildet

[Optimist40]

Barn fortjener sannferdige svar tilpasset hvor gamle de er. Personlige voksen følelser forstår de ikke men de forstår det å være glad i.

Vi snakket med våre sammen, jeg fortalte dem at jeg ikke var glad i pappa slik man burde være når man er kjærester, men at jeg alltid ville være glad i pappa for at han hadde gitt meg sånne fantastiske barn. Vi gråt sammen, de fikk spørre og vi svarte så ærlig som mulig. Vi brukte hele dagen på dem, de fikk føle og se at også vi voksne syntes dette var vondt og se oss gråte. De fikk masse kos og omsorg.

Vi snakket om krangling, og forklarte at alle gjør det, at det i seg selv ikke er farlig, de krangler jo også både med hverandre og med venner, men ordner alltid opp igjen. Men at noen ganger blir man bare så ulike at man ikke kan være kjærester mer, at det er en vesens forskjell der desverre.

Nå et halv år etter at jeg flyttet ut er mine rolige og jeg har fått masse positive tilbakemeldinger fra skole og andre på at de sjelden har sett barn som har taklet et samlivsbrudd bedre. Og til tross for den enormt vonde samvittigheten man får av å gjøre barna så vondt som det et samlivsbrudd er, kjennes det godt å i hvertfall ha klart å gjøre det mindre smertefullt.

Men for all del, alle barn vil helst at mor og far bor sammen, også mine. De nevner det en ytterst sjelden gang, og jeg svarer hver gang at selv om jeg også kunne ønske at det var sånn, forklarer jeg at jeg dessverre ikke har de følelsene for pappa som behøves for å oppfylle det ønske. Er de lei seg, holder vi rundt hverandre og kansje også gråter litt sammen. Men det er lenge mellom hver gang nå.

Så se barna, vis dem respekt nok til å forklare og vis omsorg for deres sorg og la dem prate og gråte.

Ønsker dere lykke til

[InLoveWithLife]

Huff unger får med seg mye og det er trist at noen er så bitter at de lar det går ut over ungene. Jeg var selv veldig bitter, ikke pga utroskap da og jeg var langt nede og er det til tider enda 1 år etterpå. Men uansett hvor sint og oppgitt jeg er over min eks, nevner jeg ikke et ord om dette så lenge ungene er der. Jeg snakker alltid varmt om han og er med i diksusjoner de tar opp ang han/oss.

Er slik det burde være, syns jeg da.. Men jeg har ikke barn selv, så jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen hun er i.. Men ja, jeg syns det er utrolig trist at det går utover dem..

[InLoveWithLife]

Barn fortjener sannferdige svar tilpasset hvor gamle de er. Personlige voksen følelser forstår de ikke men de forstår det å være glad i.

Vi snakket med våre sammen, jeg fortalte dem at jeg ikke var glad i pappa slik man burde være når man er kjærester, men at jeg alltid ville være glad i pappa for at han hadde gitt meg sånne fantastiske barn. Vi gråt sammen, de fikk spørre og vi svarte så ærlig som mulig. Vi brukte hele dagen på dem, de fikk føle og se at også vi voksne syntes dette var vondt og se oss gråte. De fikk masse kos og omsorg.

Vi snakket om krangling, og forklarte at alle gjør det, at det i seg selv ikke er farlig, de krangler jo også både med hverandre og med venner, men ordner alltid opp igjen. Men at noen ganger blir man bare så ulike at man ikke kan være kjærester mer, at det er en vesens forskjell der desverre.

Nå et halv år etter at jeg flyttet ut er mine rolige og jeg har fått masse positive tilbakemeldinger fra skole og andre på at de sjelden har sett barn som har taklet et samlivsbrudd bedre. Og til tross for den enormt vonde samvittigheten man får av å gjøre barna så vondt som det et samlivsbrudd er, kjennes det godt å i hvertfall ha klart å gjøre det mindre smertefullt.

Men for all del, alle barn vil helst at mor og far bor sammen, også mine. De nevner det en ytterst sjelden gang, og jeg svarer hver gang at selv om jeg også kunne ønske at det var sånn, forklarer jeg at jeg dessverre ikke har de følelsene for pappa som behøves for å oppfylle det ønske. Er de lei seg, holder vi rundt hverandre og kansje også gråter litt sammen. Men det er lenge mellom hver gang nå.

Så se barna, vis dem respekt nok til å forklare og vis omsorg for deres sorg og la dem prate og gråte.

Ønsker dere lykke til

Tusen takk for et kjempe bra svar! Så godt å se at noen klarer å få et samlivsbrudd til å såre minst mulig, hvis du skjønner, og at man ikke lar det gå utover barna. Hvor gamle er dine barn?

[Gjest Gjest]

Jeg får litt sånne creepy vibber på ryggen hver eneste gang jeg leser innlegg fra nydama som HVER GANG sier mellom linjene at mor er ubrukelig. Nærmest mishandler barna, er bitter osv osv.

Stakkars unger som har ei slik mor. Fantastisk at de får en perfekt stemor da...!

[Optimist40]

Tusen takk for et kjempe bra svar! Så godt å se at noen klarer å få et samlivsbrudd til å såre minst mulig, hvis du skjønner, og at man ikke lar det gå utover barna. Hvor gamle er dine barn?

Hei -- tusen takk.. mine var 10 og 7 på tidspunktet. Men hadde gjort akkurat det samme om de hadde vært mindre, bare tilpasset deres alder.

Var veldig opptatt av å ivareta barna best mulig gjennom bruddet, selv om det i seg selv var veldig vondt. Er selv skilsmissebarn, mine brødre ( samme far ) er også det, så hadde nok dårlige erfaringer og sterke meninger om hvordan jeg ikke ville det skulle være. Var sammen med barnafar i nesten 14 år, så det var ikke lett for noen.

Og ingen ny innvolvert for noen av oss, så til de som antyder slikt til TS vil jeg si at det er lavmål.

[Optimist40]

Jeg får litt sånne creepy vibber på ryggen hver eneste gang jeg leser innlegg fra nydama som HVER GANG sier mellom linjene at mor er ubrukelig. Nærmest mishandler barna, er bitter osv osv.

Stakkars unger som har ei slik mor. Fantastisk at de får en perfekt stemor da...!

Et slik svar er nettopp noe som vitner om bitterhet, kan ikke se at det er grunnlag i TS sitt spørmål til å komme med denne type respons.

[InLoveWithLife]

Et slik svar er nettopp noe som vitner om bitterhet, kan ikke se at det er grunnlag i TS sitt spørmål til å komme med denne type respons.

Tusen takk for støtten

Nei det er absolutt ikke det jeg er ute etter. Barna er søte og snille, og de klarer seg bra. Så eksen til min kjære er en god mor, ingen tvil om det Har aldri ment å si noe annet, om noen har oppfattet det slik. Og som jeg skrev tidligere, jeg skjønner jo reaksjonene hennes. Er ikke noe gøy å være den som sitter igjen med følelser for eksen når eksen har gått videre. Og det må være spesielt hardt når det er barn i bildet.. Så jeg har aldri ment at moren er en dårlig mor!

[juliane]

Er ikke dette en samtale mor og far burde tatt i fellesskap i det en av dem flyttet ut, og ikke vente til barna spør om det mange måneder etterpå? :klø: Flytta de bare fra hverandre uten å snakke skikkelig med barna om det?